JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

Bruk av vurderingsmal i barnevernet

- svaret på utfordringene eller direkte farlig for barnevernsfolk?

10.06.2009
27.04.2022 14:48

Sammendrag

Helga Johannesdottir ga i Fontene forskning nr. 1/2008 en anmeldelse av min bok: «Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling.» Jeg vil ta tak i noen av de overordnede problemstillinger Johannesdottir reiser i sitt innlegg. I innlegget vil jeg også kommentere noe fra omtalene av min bok i samme utgave av Fontene forskning fra Jorunn Gjedrem, Magda Charlotte Jensen Omestad og Ole Bjørn Gautefall.

Nøkkelbegreper

barnevern, psykisk helsevern for barn og unge (BUP), tverrfaglig samarbeid, makt

Øivind Kvello

Førsteamanuensis, fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, NTNU

oyvind.kvello@svt.ntnu.no

Barnevernets oppgaver er svært utfordrende både faglig og menneskelig. Mange ansatte i tjenesten jobber alene eller på små kontor hvor det er vanskelig å spille på lag med andre eller å spesialisere seg. I dette innlegget vil jeg drøfte hvordan man kan øke mulighetene for at barnevernpedagog- og sosionomutdanningene gir studentene tilstrekkelig ballast for å håndtere oppgavene i barnevernet.

Barnevernsfaget bygger på en rekke fagdisipliner. Det er en fare for at man utdannes til å kunne litt om mye, men ikke tilstrekkelig om noe. Det er farlig for profesjonen om breddekunnskapen går på bekostning av dybdekunnskap i studiet. Årsaken til at «overflatekunnskap» ikke holder er at barnevernloven gir muligheter for alvorlige inngrep i privatmenneskers liv, og at det er et tyngende ansvar å utøve beskyttelse av barn. En tredje faktor er at det er viktig å yte bistand som er av høy kvalitet slik at man er i front av metoderepertoaret, og kan tilby indikert og selektert tiltaksnivå. Dette stiller krav til en bratt læringskurve hos studentene. Dette temaet er svært aktuelt og er blant annet drøftet i Fontene nr. 4, 2009.

Helga Johannesdottir har forstått min påpeking av jurisdiksjonsgrad noe annerledes enn tilsiktet av meg (jf. høyre kolonne på side 90). Jurisdiksjonsgrad er et begrep som betegner det ansvarsområde og kunnskap en profesjon er tilkjent å forvalte. Mitt poeng var heller at de oppgaver som i dag er tillagt barnevernet også skal være det i framtiden. Barnevernet skal samarbeide tett med andre profesjoner/etater. Dersom barnevernet ikke makter å holde kompetansen på et forsvarlig nivå og ofte må benytte seg av andre etater eller profesjoner for å utføre kjerneoppgaver, så bør oppgavene eventuelt flyttes til andre tjene-ster. En annen mulighet er å sørge for mer bredde i utdannelsesbakgrunnen hos de ansatte i barneverntjenestene. Hva kan gjøres for å styrke tjenesten i forhold til den kunnskapen som kreves for å forvalte de arbeidsområder tjenesten er tillagt? Mine forslag til fagutvikling i boken er fundert på følgende oppfatninger:

Det er viktig med teorier, men mange av de teoriene som gis i bøker og som det refereres til i feltet, er noe eldre. Man bør derfor i større grad basere seg på forskningsbasert kunnskap som supplement til teorier. Forskning må settes inn i en forståelsesramme (teori), og kunnskapen bør være så tilgjengelig som mulig for studentene. Overforenkling kan derimot føre til at kunnskapen blir grunn og til mager nytte når man skal ut i arbeid.

Få ansatte i barnevernet har tid til å lese mye forskningsbasert litteratur. En stor andel av forskningen – også den nordiske som er av høy kvalitet – presenteres i engelskspråklige tidsskrifter. Mange har vegring mot å lese engelsk – i alle fall komplisert faglitteratur. Det kan være nyttig å samle den i (norskspråklige) oversikter slik at den enkelte ansatte raskt kan holde tritt med fagutviklingen.

Sjekklister eller momentlister kan være nyttig og nødvendig for å hjelpe ansatte å skille det uvesentlige fra det vesentlige og få innblikk i mønster. Via slike oversikter kan barnevernets faglige fundament og standarder bli tilgjengelig for andre og slik bidra til et åpnere barnevern. Det kan lede til økt likhet mellom ansatte og mellom barneverntjenester i ulike kommuner, det systematiserer og effektiviserer arbeidet. Sjekklister kan bidra til å skape oversikt i all informasjon som barnevernet ofte sitter på. De skjønnsmessige vurderinger blir grundigere. Lister blir farlig når de lever sitt eget liv, men forkjært praksis og mangelfull innsikt i eget arbeid og svak etikk, er uønsket uansett om det bunner i en feil bruk av momentlister og mal, eller å følge intuisjon, impulser, forfekte private standarder eller i urimelig grad dekke seg bak begrepet taus kunnskap.

Jorunn Gjedrem etterlyser i sin artikkel at boken Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling tar inn mer av den norske forskningen på barnevern. Det er en stor utfordring, og nok et problem, at omkring 80 prosent av forskning på barn og unge kommer fra USA. Det er ikke alt som er overførbart til norske forhold. Mange norske bøker om barnevern er teori- og ideologifunderte. De aller siste årene har det imidlertid bedret seg når det gjelder volum av norsk forskning på barnevernet.

Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA) har utmerket seg med mye og kvalitativt god forskning. Det er nå også flere doktorgrader på barnevernsfaglige tema underveis. Det har etter min oppfatning vært en del norsk forskning om barnevern som er for svak til at man kan basere seg på den. En innvending er at det er forsket i små utvalg (småskalaforskning), det er for lite bruk av kvantitative forskningsmetoder og det er for mange forskninger basert på semistrukturerte, kvalitative

forskningsintervju. En annen innvending er at det er lite dyptpløyende analyser. I noen rapporter presenteres resultater stort sett bare som en samling av sitater. Selv er jeg skolert i begge forskningstradisjonene (kvantitative og kvalitative) og bruker begge i forskning – det gjør også mine doktorgrads-, hoved- og masteroppgavestudenter. Disse to forskningstradisjonene bør ikke settes opp mot hverandre, fordi de gir ulik innsikt og besvarer ulike problemstillinger på forskjellige måter. De utfyller hverandre og er ikke i konkurranse. Jeg har et inntrykk av at kvantitative forskningsmetoder er for lite anerkjente i sosialt arbeid og barnevernsfaget. Et så innholdsrikt fag som barnevern, bør ha to framfor ett forskningsben å stå på. Vi må tilrettelegge for bruk av begge!

Jeg håper at jeg i neste revisjon av boken kan referere til mer norsk forskning, for jeg er enig med Gjedrem i at det er for lite nasjonal forskning inkludert i boken min. Jeg har fått litt mer drahjelp med kvalitativt god forskning de seneste årene. Gjedrem spør også hvorfor fagbokforfattere i norsk barnevern i liten grad refererer til hverandre. Gjedrem har et viktig poeng. Jeg tenker at det kan handle om at man har ulike faglige syn eller rett og slett at det ofte handler om å markere revir og påberope seg eiendomsrett til emneområder, teorier eller metoder. På den andre siden er det så mange publikasjoner på markedet, at selv de ivrigste lesere blant oss, har et svare strev med å holde seg oppdaterte. Vi forfattere kan rett og slett glippe på å få med oss nye forfattere, og både nye og gamle forfattere orienterer seg mot de etablerte.

Jeg ønsker meg et faglig enda sterkere barnevern i Norge. Vi trenger mer forskning og vi trenger flere som skriver lærebøker. Ikke i konkurranse med de flotte som allerede er på markedet – for skal man skrive, så må det være noe som supplerer mer enn konkurrerer. Vi fagfolk må oppmuntre hverandre til refleksjon over barnevernsfaglige tema og produksjon av fagstoff. Vi må jobbe for å tilrettelegge for en raushet hvor man deler med hverandre for sammen å gjøre feltet enda bedre. Barnevernet blir ikke godt av enkelte fyrtårn, det er helheten av fagfeltet som forteller noe om faglig tyngde. Det er viktig at barnevernsfeltet fôres med impulser for å videreutvikle praksis. Jeg er enig med Helga Johannesdottir i at man skal legge til rette for tverrfaglig samarbeid. Men om barnevernet i hovedsak fôres fra andres bryst og lite suges av eget fordi det er næringsfattig, må man driste seg til å spørre om profesjonen har livets rett. Situasjonen er grei i dag, men man skal være bevisst på å oppmuntre til at de som besitter fagstillinger i høgskolene må fortsette eller begynne med å produsere noe som i vesentlig grad hjelper profesjonen de utdanner. Det et viktig at slik kunnskapsproduksjon oppmuntres, og at man tar faglige debatter for å se om tankegodset står seg godt mot kritikk. Det er fundamentalt for å skape et vitalt og dynamisk fagfelt. Hvis ikke blir faget blodfattig og tankegodset vil bli mentalt innavlet. Om man derimot i utgangspunktet er sterkt sensurerende, konservativ og generelt kritisk i innstilling, bidrar man lite hensiktsmessig. Målet må være å ha faglige drøftinger som fungerer inspirerende til videre tenkning. Det å ikke gi respons eller å gå i skyttergravene er to grøfter man må forsøke å styre unna. Historien må også lære oss skadene av teoretisk fundamentalisme, hvor de rettroende må bekjempe de vanntro eller vranglærte. Jeg synes innleggene fra Helga Johannesdottir, Jorunn Gjedrem, Magda Charlotte Jensen Omestad og Ole Bjørn Gautefall er eksempler på faglig engasjement og åndelig raushet, der man tar seg tid til å dele tanker med andre fagfolk.

Målet for utvikling av en vurderingsmal er å bidra til at barnevernsansattes vurderinger blir tydeligere, å øke fokus på observasjon som metode, og på samspillets betydning for barns utvikling. Barnevernet skal være etiske i sin utøvelse og de skal ha barnet øverst i sitt lojalitetshierarki. Brukermedvirkning er vesentlig for å bidra til motivasjon og vellykket utvikling/endring. Boken er ikke ment å være en bibel i barnevernet som dekker alle sentrale tema. Den avgrenser seg til prosessen rundt å avklare graden av omsorgsvikt med utgangspunkt i når barnevernet står overfor alvorlige bekymringer. Å lete etter faktorer som minker bekymringen hos barnevernet er like viktig som å se etter det motsatte. Beskyttelsesfaktorer er derfor gitt stor plass og målsettingen har vært å gi avveiningene balanse. Volumet gjorde at tema som brukermedvirkning, lovverk, samtaler med barn, unge og foreldre ikke fikk plass. Jeg støtter derved Helga Johannesdottirs innsigelser på boken. Vi (jeg og forlaget) tenkte at disse var så store at de måtte gis stort rom og derfor dekkes andre steder. I revisjonen av boken, som kommer februar 2010, deles den i tre bøker. Derved blir hver bok mer fyldig og helhetlig samtidig som de blir temamessig mer stringente.

Omestad og Gautefall er erfarne barnevernsarbeidere som holder fagligheten høyt tross tidspress. I sin artikkel i Fontene forskning skriver de at det har vært arbeidsomt å tilegne seg det tankegodset som ligger bak malen, samt å bruke malen effektivt. Ikke alle vil jobbe like møysommelig som de to har gjort ved å kurse seg og lese om vurderingsdimensjonene. Enkelte vil sikkert forsøke å bruke malen som er presentert i boken uten å sette seg inn i grunnlaget den bygger på. Det kan kanskje ikke forhindres, men det må ikke hemme oss fra å publisere.

Nær halvparten av landets fylker har kjørt kurs med meg for at barnevernansatte skal tilegne seg kunnskapen som ligger bak malen. Jeg møter nesten uten unntak arbeidsomme fagfolk som bruker mye tid på å tilegne seg malen og til daglig å holde fagutøvelsen høyt. Det er en krevende og dedikert gjeng jeg møter. Jeg er derfor uenig med Johannesdottir i at en mal kan være direkte farlig å gi til studenter (jf. s. 91). De jeg møter sluker slett ikke rått det jeg gir dem! De drøfter og målbærer innvendinger, så vel som det gode de synes malen og tankegodset jeg formidler gir dem. Framtidige diskusjoner om barnevernet bør handle mer om hvorvidt oppgavene løses godt nok enn om de ansatte er ukritiske til bruk av mal. Jeg støtter imidlertid Johannesdottir i at alt arbeidet i barnevernet må utføres med et kritisk blikk. Det gjelder også bruk av maler i arbeidet.

Er bruk av vurderingsmal i barnevernet svaret på utfordringene eller direkte farlig for barnevernsfolk? Etter min oppfatning kan en vurderingsmal bidra til å samle fagkunnskap på en systematisert måte. En god mal vil skjerpe vårt fagblikk, rydde i våre erfaringer og gjøre fagutøvelsen mer etterrettelig. En god mal bidrar ikke til at man reduserer de faglige refleksjonene, men den kan gjøre refleksjonen eksplisitt. På denne måten kan en mal ivareta etiske aspekt og være et grunnlag for fagpersoner i samarbeidet med barnet og dets familie og sikre god brukermedvirkning. Når maler og skjema får leve sine egne liv eller styre fagpersoner, er det derimot grunn til å slå alarm. Ingen verktøy skal forherliges til en slik posisjon. Jeg er en inngrodd skeptiker til at visse metoder skal benyttes i alle saker, og fører gladelig kamper mot slike bestemmelser. Redskaper skal styres av fagpersoner som vet når det er etisk forsvarlig og faglig nyttig å bruke dem. Vet de ikke det, må de veiledes til en bedre jobb eller veiledes ut av tjenesten. Det er ingen menneskerett å få lov til å besitte stillinger for å rote med andres skjebner. Heldigvis er ikke dette en særlig aktuell trussel. Etter 20 år i feltet med engasjementer over hele landet, er mitt bilde av barnevernet at det i all hovedsak er befolket av godt kvalifiserte og etisk reflekterte fagfolk.

Johannesdottir tenkte at boken kunne være farlig for fasithungrende studenter. Hvis de i løpet av utdanningen ikke har skjønt at maler og sjekklister bare er en støtte og ikke gjør jobben for dem, hvem tør å ansette dem? Det er i så fall slike «fagpersoner» som er direkte farlige, ikke maler og sjekklister basert på forskning og klinisk erfaring. Jeg er nær sikker på at Helga Johannesdottir ikke hadde kunnet sitte i sin stilling hvis mange av de hun utdanner er troende til å jukse seg fram via bruk av maler og sjekklister de ikke skjønner, men er villige til å bruke slike for å slippe å reflektere over faglige problemstillinger.

Sammendrag

Helga Johannesdottir ga i Fontene forskning nr. 1/2008 en anmeldelse av min bok: «Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling.» Jeg vil ta tak i noen av de overordnede problemstillinger Johannesdottir reiser i sitt innlegg. I innlegget vil jeg også kommentere noe fra omtalene av min bok i samme utgave av Fontene forskning fra Jorunn Gjedrem, Magda Charlotte Jensen Omestad og Ole Bjørn Gautefall.

Nøkkelbegreper

barnevern, psykisk helsevern for barn og unge (BUP), tverrfaglig samarbeid, makt

10.06.2009
27.04.2022 14:48