JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

Betraktninger om teori og praksis fra et barneverntjenesteperspektiv

10.12.2008
28.04.2022 10:54

Sammendrag

I løpet av det siste året har det kommet en omfattende bok om barnevernsutredningen og to nye utgaver av «gamle» bøker om det samme temaet. Øyvind Kvello har i Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling (Universitetsforlaget 2007) utviklet en mal for undersøkelsen ut fra et omfattende forskningsmateriale og egen erfaring fra arbeid i barnevernets førstelinje. Vigdis Bunkholdt og Mona Sandbæks Praktisk barnevernsarbeid (Gyldendal Akademisk 2008) har vært en grunnbok om barnevernet for mange sosialhøgskoler og barnevernarbeidere de siste 24 årene, og har tatt for seg hovedtemaer i alle faser av en barnevernsak. Eva Hærem og Bente Aadnesens Barnevernets undersøkelse (Universitetsforlaget 2008) kom første gang i 2004, og sammenligner barnevernets undersøkelse med kvalitativ forskningsmetode. De har brakt inn begreper som gyldighet og pålitelighet, og problematiserer hvordan barnevernarbeidere jobber med analyse av datamaterialet de har samlet inn.

Litteratur

Bunkholdt, Vigdis og Erik Larsen (red.) (1995): Metodisk barnevernsarbeid. Fokus på forståelse, sammenheng og tiltak. TANO 1995

Bunkholdt, Vigdis og Mona Sandbæk (2008): Praktisk barnevernsarbeid 5. utgave Gyldendal akademisk

Halvorsen, Anne og Jorunn Gjedrem (2006): Bedre praksis i sosialt arbeid. Evaluering og fagutvikling. Universitetsforlaget

Hærem, Eva og Bente Nes Aadnesen (2008): Barnevernets undersøkelse 2. utgave

Killén, Kari (1994): Sveket. Kommuneforlaget

Kvello, Øyvind (2007): Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling. Universitetsforlaget

Kvello, Øyvind red. (2008): Oppvekst - Om barns og unges utvikling og oppvekstmiljø. Gyldendal Akademisk

Levin, Irene (2004): Hva er sosialt arbeid? Universitetsforlaget

NOU 2000:12: Barnevernet i Norge. Barne- og familiedepartementet

Vogt Grinde, Turid (1997): «Kunnskapsstatus for barnevernet: Noen utviklingstendenser 1993-1996» I Backe-Hansen og Havik (red): Barnevern på barns premisser Ad Notam Gyldendal

Jorunn Gjedrem

Sosionom og cand. polit. med hovedfag i sosialt arbeid, fagkonsulent i Barnevernstjenesten Kristiansand

Men hvordan utfyller disse bøkene hverandre? Bygger de på og utdyper hverandre, eller er det noen motsetninger som gjør det vanskelig å bruke dem i sammenheng?

Hensikten med denne betraktningen er å reflektere over hvordan praksisfeltet kan forholde seg til ulike innfallsvinkler og forståelsesmåter i de ulike bøkene. Dessuten er det et initiativ til en diskusjon eller en utveksling av erfaringer om hva slags kunnskap barneverntjenesten trenger i en sammensatt og kompleks arbeidshverdag. Først vil jeg gi en kort oversikt over bøkenes innhold og redegjøre for hvordan jeg forstår forfatternes innfallsvinkler for forståelse og kunnskap.

Bunkholdt og Sandbæk (2008) er en innføringsbok om barnevernet for bachelor-utdanninger i helse- og sosialarbeid, og retter seg mot praksisfeltet som en oppslagsbok. Den tar mål av seg å gi et juridisk og teoretisk grunnlag for forståelse og utførelse av arbeid i barnevernsaker. Boka setter barneverntjenestens arbeid inn i en ramme av barnevernloven, av gjeldende sosialpolitikk og av teorier som er relevante for barnevern og sosialt arbeid. Boka er praksisrettet, og har mange eksempler fra møter med barn og familier. De angir en disposisjon for barnevernets undersøkelse, og beskriver ulike utfordringer og dilemmaer barnevernarbeidere møter i ulike situasjoner i møter med barn og foreldre på en levende måte. De skriver: «Barnevernarbeid trekker på kunnskap fra flere fagområder, så som psykologi, barnepsykiatri, jus, sosiologi og sosialt arbeid. Selve utøvelsen av faget kan imidlertid defineres som en del av sosialt arbeid» (Bunkholdt og Sandbæk 2008:72).

De henviser til Irene Levin, som skriver at sosialt arbeids analysespørsmål er personen i konteksten (Levin 2004:65), og at barnet og familien må forstås i forhold til hverandre og til den sammenhengen de lever i.

De henviser også til Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell, og beskriver ulike faktorer som påvirker barnet og familien på alle nivåene i modellen, fra mikro til makro. Siden de også tar inn et makro-perspektiv, og gir eksempler på hvordan sosialpolitikken påvirker folks hverdagsliv, gir de oss hjelp til også å se på hvordan forhold i samfunnet kan skape og fastholde sosiale problemer, og hvordan problemer kan avhjelpes på et makronivå. De gir rom for å ta inn sosiologiske perspektiver på samfunnets og individets dannelse, og på ulike måter å forstå hvordan sosiale problemer kan oppstå.

Jeg syns at Bunkholdt og Sandbæk setter barnevernet inn i en ramme som har loven som en viktig pillar. De viser også hvordan lovgivningen har utviklet seg siden vergerådsloven av 1896 og hvordan barnevernsarbeidet har utviklet seg parallelt med lovene i disse 112 årene. Dermed blir historien en annen viktig pillar.

Forfatterne anvender alle nivåene til Bronfenbrenner, og gir dermed ansporing til å forstå barnet og familien i forhold til hverandre, til andre i nærmiljøet, dessuten også til hvordan føringer fra storsamfunnet kan påvirke deres daglige liv. Jeg synes at Bunkholdt og Sandbæk er en viktig grunnbok for ansatte i barneverntjenesten, og jeg vil tro at den fortsatt egner seg som innføringsbok i bachelor-utdanningene i sosialt arbeid.

En bok om barneverntjenestens arbeid fra melding til mottak, vil aldri kunne gå noe særlig i dybden, og det vil alltid være mange valg som må foretas når det gjelder hva som skal inn og hva som skal ut. Bunkholdt og Sandbæk har skrevet en grunnbok, som framstår som en oversiktsbok, og gir ikke noen dyptpløyende gjennomgang av stoffet.

Hærem og Aadnesen (2008) sammenligner barnevernundersøkelsen med forskningsprosessen, og peker på betydningen av at opplysningene er pålitelige og gyldige. De viser hvordan en systematisk datainnsamling kan være, og problematiserer hvordan barnevernarbeidere både innhenter og håndterer dataene i barnevernundersøkelsen. De gir også en innføring i ulike retninger innen vitenskapsteori som et utgangspunkt for å kunne gjøre undersøkelse i barnevernet.

Forfatterne påpeker at det handler om å være seg bevisst hvilket utgangspunkt man har, det handler om å være klar over hvordan egen forforståelse, egne verdier og egen moral, påvirker både hva en spør etter og hvordan en tolker innsamlet informasjon. Perspektivene våre begrenser oss, samtidig som de er nødvendige for å forstå.

Ved å redegjøre for noen av de ulike vitenskapsteoretiske perspektivene vil forfatterne gjøre sosialarbeideren mer bevisst på eget kunnskapssyn, og bidra til å tydeliggjøre hvilke vurderinger som ligger til grunn for beslutningene som fattes i barnevernet. De gir også en oversikt over ulike metoder for datainnsamling samt noen redskaper for analysen av datamaterialet.

Jeg synes dette er en viktig bok for barnevernsarbeidere. Den kan bidra til bevisstgjøring på hvordan en innhenter informasjon og hvordan man behandler denne informasjonen gjennom analysearbeidet og til utarbeidelse av tekst. Dokumentasjon i sakene blir stadig mer sentralt, og jeg tror at barneverntjenestene trenger hjelp til å øke kvaliteten på barnevernets tekster. Denne boken er ett bidrag til dette arbeidet.

Kvello (2007) sin bok retter seg mot barnevernsutredningen, og gir også viktige innspill til å arbeide systematisk med innsamling og analyse. Han setter undersøkelsen inn i en ramme av omfattende forskning, og gir mange gode eksempler fra praksis. Siden han selv også jobber med (vanskelige) barnevernundersøkelser, gir han et levende og troverdig bilde av de ulike utfordringene han peker på.

Kvello ser på barnets utvikling ut fra transaksjonsmodellen og skriver at denne bygger på Bronfenbrenners bioøkologiske modell. Han gir en god innføring i barns utvikling, særlig i hvordan en rekke navngitte beskyttelses- og risikofaktorer påvirker barnets utvikling og psykiske helse.

Dette kan gi viktige begreper til den utfordrende analysen i barnevernet, svært nyttige begreper for undersøkelsesrapporten, samt til tiltaksplan og evalueringsarbeidet. Videre er dette begreper det er lett å bruke i samtaler med barn og foreldre, de gir mening og er lette å forklare selv om folk ikke har sosialfaglig utdanning.

Undersøkelsesmalen som Kvello har utviklet, er ganske omfattende og detaljert og vil nok styre barnevernarbeiderens fokus på hva som bør undersøkes i langt større grad enn de to andre bøkene. Vil en slik styring føre til at man mister informasjon som man ville fått med å bruke disposisjonen til Bunkholdt og Sandbæk? Vil en slik mal gjøre barnevernarbeiderne mer instrumentelle? Krever utfylling av malen et grundigere og mer omfattende arbeid enn mange barneverntjenester har tid til?

Så vidt jeg kan forstå, er Kvello mest opptatt av mikro- og meso-nivået (fra modellen til Bronfenbrenner, se Kvello 2008:215ff). Han forholder seg lite og ingenting til ekso- og makronivået i analysene sine og i gjengivelsen av beskyttelses- og risikofaktorer. Eksempelvis kan en tenke seg at en risikofaktor knyttet til det øvrige oppvekstmiljøet (se s 32) på makronivå er innstramminger i skolen, og en beskyttelsesfaktor på makronivå kan være et demokratisk samfunn med tale- og ytringsfrihet.

Jeg synes at Kvello gir en viktig og nyttig fordypning til barneverntjenestens undersøkelse. Jeg skulle ønske at noen barneverntjenester kunne bruke malen hans systematisk over en viss tid, og gjøre en oppfølging på erfaringer, styrker og svakheter. Er den for omfattende, gir den bedre grunnlag for tiltaksplan, tiltaksarbeid og evaluering? Denne erfaringen måtte så oppsummeres i en rapport og helst i en artikkel, sånn at andre barneverntjenester kunne ta del i kunnskapen.

Diskusjon

Alle disse tre bøkene gir viktige innspill til hvordan barneverntjenesten kan gjøre gode undersøkelser og hvordan barnevernarbeidere kan forstå om barnet lever i en god nok omsorgssituasjon. Disse tre bøkene er også veldig forskjellige. Kvello og Hærem og Aadnesen er på hver sin ytterkant når det gjelder hva slags forskning de henviser til, med Bunkholdt og Sandbæk veldig nær Hærem og Aadnesen.

Kvello baserer seg nesten utelukkende på utenlandsk, ofte amerikansk forskning. Han bruker i hovedsak kontrollerte eller såkalt randomiserte evalueringsstudier eller effektstudier som kilder. Han henviser bare i liten grad til den økende forskning som er gjort blant annet av NOVA og flere av barnevernets utviklingssentre rettet mot barnevern og sosialt arbeid i Norge.

Videre legger Kvello transaksjonsmodellen til grunn for forståelsen av barns utvikling, og skriver at denne bygger videre på Bronfenbrenners bioøkologiske modell (2007:19).

Hærem og Aadnesen skriver at de tar utgangspunkt i en humanistisk/hermeneutisk og en konstruktivistisk forståelse (2004:11), altså bruker de begreper fra kvalitativ forskningsmetode.

Bunkholdt og Sandbæk plasserer seg innenfor rammen av sosialt arbeid (2008:72) og henviser mye til norsk forskning. De har laget en disposisjon for omsorgsvurdering, som de har utviklet på grunnlag av Bronfenbrenners utviklings-økologiske modell (2008:107). De fokuserer så langt jeg kan se, mye på empowerment i tiltaksarbeidet (jf. 2008:175).

Kvello på sin side argumenterer for at barneverntjenesten i større grad bør ha et evidensbasert metodereportoar. Han skriver at «brukere av ulike tjenester har krav på å få vite effekten av de tiltak som settes i verk. Det er en forutsetning for brukermedvirkning» (2007:12).

Da Kvello kom med boken sin i fjor, gikk denne mer i dybden på en del av stoffet fra Bunkholdt og Sandbæk, og ga ny kunnskap om for eksempel beskyttelses- og risikofaktorer. Ikke nødvendigvis ny kunnskap, men systematisert og detaljert på en for meg ny og veldig anvendelig måte for undervisning og kvalitetsutvikling i praksisfeltet.

Dessuten er malen for utredning bygd opp på en mer presis og detaljert, men også mer instrumentell måte enn Bunkholdt og Sandbæks disposisjon for utredning. Kvello representerer en annen måte å strukturere og systematisere kunnskap på, og bygger i stor grad på et annet kunnskapsgrunnlag enn Bunkholdt og Sandbæk.

Da jeg prøvde å finne ut hvordan Kvello ville plassere seg selv i forhold til Bunkholdt og Sandbæk, fant jeg ikke en eneste henvisning til dem på den 84 sider lange litteraturlista. Jeg fant heller ikke NOU 2000:12, eller Vogt Grinde sine betraktninger om kunnskaps-statusen til barnevernet, heller ikke til en lang rekke andre viktige bøker for barnevernarbeidet i Norge som Backe-Hansen og Havik (1997), Bunkholdt og Larsen (1995) og Killén (1994). Hva betyr det? Hva handler det om at han ikke forholder seg til kunnskap og forskning på barnevernsfeltet som har utviklet seg i Norge fra begynnelsen av 80-tallet, men heller henviser til utenlandsk forskning som er gjort i en annen kontekst?

Da Bunkholdt og Sandbæk kom i ny utgave i høst, viste det seg at de ikke refererer til Kvello overhodet, selv om de skriver at de ikke kan gi utfyllende kunnskap om alle de komplekse og utfordrende problemstillingene barnevernarbeideren møter, og at de vil henvise til annen litteratur for større faglig fordypning (2008:5). Betyr det at de ikke regner Kvello sin bok som en større faglig fordypning?

Hærem og Aadnesen understreker i boken sin nødvendigheten av at barnevernsarbeiderne arbeider reflektert i undersøkelsen. De viser i hvor stor grad arbeidet baserer seg på skjønn, og at skjønnet blir styrt av de perspektivene som ligger til grunn for synet på kunnskap. Hærem og Aadnesen er tydelige på sitt eget ståsted, og henviser til en rekke andre norske forskere og forfattere, blant andre Bunkholdt og Sandbæk. Hærem og Aadnesen henviser ikke til Kvello, nevner ikke med ett ord at han har skrevet om ulike metoder for å innhente opplysninger om barnets situasjon, som observasjon og intervju.

Dette synes jeg er underlig. Hva handler det om at tre viktige bøker om det samme temaet, med samme målgruppe og i samme fagfelt ikke kommuniserer med hverandre? Betyr det at de er så uenige med hverandre at det blir vanskelig å diskutere den andres ståsted? Betyr det at bøkene og perspektivene de representerer står i så sterk motsetning til hverandre at de ikke kan brukes sammen som kunnskapsgrunnlag i møtet med brukerne av barneverntjenesten?

Hvordan skal praksisfeltet forholde seg til de ulike tilnærmingene når forfatterne, som helt sikkert har en oppfatning om ulikhetene, ikke skriver ett ord om det? To av bøkene har i forordet et ønske om å initiere fagdebatter og bidra til en positiv utvikling av fagfeltet (Kvello 2007:9 og Bunkholdt og Sandbæk 2008:6), men de diskuterer altså ikke hverandres ståsted eller bidrag.

Kvalitative og/eller evidens-baserte metoder

Når Kvello skriver at vi må ha et evidensbasert metodereportoar og at barneverntjenesten må vite hva slags effekt tiltakene deres har, kan det tolkes dithen at han mener at det bør utvikles flere metoder som MST og PMTO, med faste oppskrifter på hvordan en skal behandle folk, og med omfattende forskning på effekt.

Innebærer det at han forkaster sosialt arbeids tradisjon med å fokusere på personen i konteksten, og ikke bare mor, far og barn, men også miljøet rundt og til og med storsamfunnet rundt, og ta høyde for det unike i hver enkelt situasjon?

Eller betyr det at han mener vi bør jobbe mer systematisk med evaluering av tiltakene som brukes i den enkelte sak?

Noe av det som kjennetegner sosialt arbeids metodikk, er at det er det enkelte barn og den enkelte familie som er i fokus, i den konteksten de lever i, og da må tiltakene og innsatsen skreddersys for dem. I mange sammenhenger kan en bruke metoder som MST og PMTO, mens andre ganger må en kanskje spille på flere hjelpere, koordinere virksomheten og utvikle tiltakene underveis i en ansvarsgruppe.

I barneverntjenesten i Kristiansand har vi utviklet et ganske omfattende evalueringssystem i enkeltsaker, for å få tak i hva som virker i de ulike tiltakene våre (se blant annet Halvorsen og Gjedrem 2006). I dette systemet inngår både en kvantitativ og en kvalitativ evaluering, fordi vi også gjerne vil ha tak i om det er noe i relasjonen mellom kurator og klient, om det er andre forhold enn akkurat de tiltakene som ble satt inn, som fikk en positiv eller negativ innvirkning for barnet og/eller familien.

Opplegget vårt trekker på en systematikk som er ganske instrumentell (kvantitative spørreskjemaer), og noen har også kritisert oss for å gå i retning av en mer evidensbasert tenkning (i sosialt arbeid har de evidensbaserte metodene vært ganske omdiskutert).

Vi har erfart at slik systematikk ikke nødvendigvis utelukker det andre. Vi har sett at vi får noe kunnskap gjennom statistikken fra de kvantitative spørreskjemaene, men at vi får mer dybde fra det kvalitative materialet, at kompleksiteten i større grad blir avdekket.

Materialet vårt viser at folk trenger ulik hjelp og at det ikke alltid er de manualbaserte metodene som gir den beste hjelpen, men ofte gjør de det. Opplegget innebærer ikke at vi måler effekt av tiltakene, men vi samler oss noen erfaringer på at kuratorene har bedre erfaring med noen metoder enn med andre, men at dette også avhenger av type problematikk. De oppsummeringene vi har gjort foreløpig, antyder at barneverntjenesten trenger et bredt metodereportoar for å gi barn og familier god hjelp.

Avslutning

Jeg har jobbet i ulike deler av forvaltningen i over 20 år, for det meste med barnevern, men også med barnevernrelaterte felt. Jeg har aldri før opplevd at en bok har blitt så godt mottatt av praksisfeltet som da Kvello utkom i fjor. I Barneverntjenesten i Kristiansand har alle avdelingene kjøpt inn boka, og tre av fire avdelinger har gått gjennom og lagt fram for hverandre alle kapitlene i boka. Dessuten har Bufetat i samarbeid med Fylkesmennene i Aust- og Vest-Agder invitert alle barneverntjenestene på et åtte-dagers kurs med Kvello om utredningen i barneverntjenesten.

Jeg har inntrykk av at barnevernarbeidere i Agder opplever dette som svært nyttig kunnskap for deres praksis, og det virker som om dette gjelder andre steder i landet også. Dette er et viktig signal til de miljøene som produserer kunnskap for praksis i barnevernsfeltet. Kvello har truffet noe hos ansatte i barnevernet og gitt et viktig bidrag til kunnskapsutviklingen.

Barnevernet er et krevende felt å jobbe i. Det fattes beslutninger som kan få stor innvirkning på barns og foreldres liv, og for å si det med Kvello: De vurderingene barnevernet skal foreta, krever ikke bare bred kunnskap, men også dybde (2007:11). Vi vil gjerne ha både Bunkholdt og Sandbæk sin innfallsvinkel og kunnskap, Kvello sin og Hærem og Aadnesen sin. Disse er på hver sin måte med på å gi oss både bredde og dybde. Dette betyr at i hvert fall jeg sier «ja-takk, alle tre» og at jeg opplever at det kan gi større dybde og bredere forståelse dersom en henter kunnskap fra flere innfalsvinkler. Samtidig må barnevernarbeidere være obs på et stadig mer sammensatt kunnskapsgrunnlag. De trenger å være klare på hva slags kunnskap de bruker til hvilken tid, og at ulike innfallsvinkler kan gi ulik forståelse.

Sammendrag

I løpet av det siste året har det kommet en omfattende bok om barnevernsutredningen og to nye utgaver av «gamle» bøker om det samme temaet. Øyvind Kvello har i Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling (Universitetsforlaget 2007) utviklet en mal for undersøkelsen ut fra et omfattende forskningsmateriale og egen erfaring fra arbeid i barnevernets førstelinje. Vigdis Bunkholdt og Mona Sandbæks Praktisk barnevernsarbeid (Gyldendal Akademisk 2008) har vært en grunnbok om barnevernet for mange sosialhøgskoler og barnevernarbeidere de siste 24 årene, og har tatt for seg hovedtemaer i alle faser av en barnevernsak. Eva Hærem og Bente Aadnesens Barnevernets undersøkelse (Universitetsforlaget 2008) kom første gang i 2004, og sammenligner barnevernets undersøkelse med kvalitativ forskningsmetode. De har brakt inn begreper som gyldighet og pålitelighet, og problematiserer hvordan barnevernarbeidere jobber med analyse av datamaterialet de har samlet inn.

Litteratur

Bunkholdt, Vigdis og Erik Larsen (red.) (1995): Metodisk barnevernsarbeid. Fokus på forståelse, sammenheng og tiltak. TANO 1995

Bunkholdt, Vigdis og Mona Sandbæk (2008): Praktisk barnevernsarbeid 5. utgave Gyldendal akademisk

Halvorsen, Anne og Jorunn Gjedrem (2006): Bedre praksis i sosialt arbeid. Evaluering og fagutvikling. Universitetsforlaget

Hærem, Eva og Bente Nes Aadnesen (2008): Barnevernets undersøkelse 2. utgave

Killén, Kari (1994): Sveket. Kommuneforlaget

Kvello, Øyvind (2007): Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling. Universitetsforlaget

Kvello, Øyvind red. (2008): Oppvekst - Om barns og unges utvikling og oppvekstmiljø. Gyldendal Akademisk

Levin, Irene (2004): Hva er sosialt arbeid? Universitetsforlaget

NOU 2000:12: Barnevernet i Norge. Barne- og familiedepartementet

Vogt Grinde, Turid (1997): «Kunnskapsstatus for barnevernet: Noen utviklingstendenser 1993-1996» I Backe-Hansen og Havik (red): Barnevern på barns premisser Ad Notam Gyldendal

10.12.2008
28.04.2022 10:54