Besteforeldre og barn i barnevernet

Inger Marie Bakke

1. amanuensis. Avdeling for pedagogikk og sosialfag, Høgskolen i Lillehammer

inger.marie.bakke@hil.no

Lena Holmberg

Prof. emerita, Ph D, Dr. of Medical Science, Master of International Migration and Ethical Relations, Malmö Högskola

holmberg.lena@tyfonmail.com

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Tilknytnings- og selvdanningsprosesser skjer i samspill og er sentrale i barns utvikling. Plasserte barns rett til kontinuitet i utviklingsfremmende kontakt med viktige omsorgspersoner, løftes derfor fram som et viktig anliggende for dagens barnevern (NOU 2012:5). I denne artikkelen utforsker vi relasjonen mellom plasserte barn og besteforeldrene, og legger spesiell vekt på hvilken rolle besteforeldre har i slike utvik-lingsprosesser.

Muligheten som ligger i relasjonen mellom barn og besteforeldrene, er godt dokumentert (Kornhaber, 1996). Flere har funnet at plasseringer hos besteforeldre ivaretar barns behov for stabilitet og emosjonell tilknytning (Backe-Hansen et al., 2010; Downie et al., 2010; Egelund et al., 2010; Knudsen og Egelund, 2011; Holtan, 2002; Thørnblad, 2009; Thørnblad og Holtan, 2011). Litteraturgjennomganger gjort i forbindelse med denne studien, viser at det foreligger lite forskning på relasjonen mellom barn som er plassert i ordinære tiltak (fosterhjem eller institusjoner) og besteforeldrene. Hensikten med arbeidet er å undersøke hvilken betydning besteforeldre har som tilknytningspersoner for disse barna og hvordan de opplever at barnevernet legger til rette for relasjonen mellom dem. Aktuelle forskningsspørsmål blir følgelig:

Hvordan opplever plasserte barn forholdet til besteforeldrene?

Hvor tilgjengelige opplever disse barna at besteforeldrene er?

Fem barn er intervjuet. Vi har anvendt tilknytningsteori og forskning på forholdet mellom besteforeldre og barn som innfallsvinkel til å belyse tematikken. Deretter redegjør vi for metodisk framgangsmåte og resultat, før vi drøfter temaene som utkrystalliserte seg i barnas fortellinger. Vi belyser også hvilke implikasjoner våre funn kan ha for praksis.

Besteforeldre som tilknytningspersoner

Barns tilknytning og voksnes omsorg er gjensidig forsterkende atferdsmønstre som har til hensikt å sikre barns overlevelse, trygghet og læring (Bowlby, 1988). Erfaringer med omsorgspersoner som tilgjengelige og en trygg base å vende tilbake til når farer truer, har avgjørende betydning for kognitiv, sosial og psykisk utvikling. Mønstre av tidlige forventninger og erfaringer med seg selv i slike samspill danner indre arbeidsmodeller og fungerer som prototype for andre relasjoner seinere i livet. Arbeidsmodellene har innvirkning på hvor dypt sosiale og relasjonelle erfaringer kan prosesseres (Söderström, 2008).

Som både Bowly (1988) og Stern (1985) er inne på, formes barns oppfatning av seg selv i samspill. Tilgang på emosjonelt tilgjengelige og anerkjennende voksne har betydning for utvikling av et positivt selvbilde. Anerkjennelse dreier seg her om å se og verdsette det den andre er, og hva han eller hun opplever i sitt innerste (Schibbye, 2009). Med referanse til Honneths teori om anerkjennelse, skriver Egelund et al. (2010:104) at anerkjennelsen som formidles av personer som føler seg moralsk og emosjonelt forpliktet i forhold til barnet, gir det en følelse av tilhørighet. Den emosjonelle anerkjennelsen som skjer i privatsfæren utgjør selve kjernen i identitetsutviklingen.

Barn har et hierarki av tilknytningspersoner, og besteforeldre er ofte sentralt plassert. Mueller og Elder (2003:404) skriver at besteforeldre og barnebarn «play important social roles in each others' lives that often extend well beyond frequency of contact and a relationship closeness». Styrken på og betydningen av relasjonen blir bare overgått av forholdet mellom foreldre og barn (Kornhaber, 1996; Woodward, 1997). Kontakten er stabil og langvarig, og den er utbytterik for begge parter (Anderson et al., 2005; Antonucci et al, 2007). Besteforeldre får gjerne en spesiell posisjon i perioder som oppleves ustabile (Douglas og Ferguson, 2003). Kontakten med besteforeldre på morssiden intensiveres når familier oppløses (Christoffersen, 1988). Støtten besteforeldre gir, reduserer langt på vei omkostningene ved vanskelige livssituasjoner (Antonucci et al.; 2007).

Besteforeldre som primære omsorgspersoner

Det er gjort gode erfaringer med slektsplasseringer både nasjonalt og internasjonalt. I 2004 ble det tatt inn i retningslinjene for norske fosterhjem at barnevernet alltid skal vurdere om noen i barnets slekt eller nære nettverk kan være fosterforeldre (Rundskriv nr. Q-19/2004 og Forskrift 2003-12-18 nr. 1659: Forskrift om fosterhjem). De fleste plasseringer skjer i mors familie, først og fremst hos besteforeldrene og især hos enslige mormødre (Backe-Hansen, Egelund og Havik, 2010; Holtan, 2002). Dette er ofte besteforeldre som har vært involvert i omsorgen over tid og som har representert forutsigbarhet for barn som har bodd hos psykisk syke og sosialt ustabile foreldre (Holtan, 2002). Plasseringene endrer således ikke innholdet i relasjonen mellom dem. Barn som er plassert hos besteforeldrene har hyppigere kontakt med foreldrene enn barn som er plassert i ordinære tiltak, og de føler seg bedre integrert i slekten og nærmiljøet. I tillegg oppleves det mindre stigmatiserende å plasseres hos besteforeldre (Egelund et. al., 2010; Holtan, 2002; Thørnblad og Holtan, 2011). Barn som vokser opp i stabile slektsbaserte fosterhjem, vet hvem de er og hvor de hørte til (Egelund et al., 2010). De har en klar forankring til besteforeldrene som betydningsfulle voksne.

Noen barn finner seg ikke til rette hos besteforeldrene (Backe-Hansen et al., 2010; Downie et al., 2010; Egelund et al., 2010; Holtan, 2002). Ulike forventninger og konflikter mellom besteforeldre og biologiske foreldre har innvirkning på om de finner seg til rette eller ikke. Andelen ikke planlagte flyttinger er like stor i slektsbaserte og ordinære fosterhjem, mens andelen planlagte flyttinger er større i de ordinære (Farmer (2009), referert i Backe-Hansen et al., 2010). Dette tilskrives at barnevernet følger tettere opp og har klarere planer for ivaretakelse av barnet hvis plasseringen ikke fungerer i ordinære tiltak. I slektsbaserte fosterhjem varer uhensiktsmessige plasseringer lenger fordi særlig besteforeldre føler stor lojalitet til barnebarna og ikke ser alternative løsninger. Slektsbaserte fosterhjem er underlagt det samme reglementet som ordinære fosterhjem og har krav på samme oppfølging (NOU 2012:5). Fosterforeldre fra slekten får imidlertid mindre støtte, veiledning og mulighet for utdanning enn vanlige fosterforeldre (Backe-Hansen et al., 2010; Downie et al., 2010; Knudsen og Egelund, 2011). De etterspør heller ikke slik hjelp, fordi særlig besteforeldre er redde for å miste omsorgen for barna (Holtan, 2002).

Besteforeldre og barn som er plassert i ordinære tiltak

Det er fortsatt mest vanlig med plasseringer i ordinære fosterhjem og institusjoner (tall fra SSB for 2010, gjengitt i NOU 2012:5). Bare foreldre kan kreve samvær. Fylkesnemnda innvilger også samvær med andre med hjemmel i barnevernsloven § 4-19 (3. ledd), da fortrinnsvis med noen barna har et nært forhold til. Besteforeldre har ingen særlige rettigheter. Samværs-krav fra både slekt og nettverk skal underordnes det som er best for barnet ut fra en helhetlig vurdering. Fosterforeldre og institusjon har i samarbeid med barnevernet ansvar for den praktiske gjennomføringen av samværet.

Plasserte barn føler seg knyttet til både besteforeldre og søsken, og savner kontakten med dem (Backe-Hansen et al., 2010). Mange bruker mye energi på å tenke på hvordan andre familiemedlemmer har det. Barn i fosterhjem ser foreldrene sine sjeldnere enn barn som bor på institusjoner. Grunnen er at det ofte oppstår konflikter mellom fosterhjem og foreldre. Både barn i fosterhjem og på institusjon mister oftere kontakt med far og hans familie (Egelund et al., 2004). Nest etter mor er mormor den personen plasserte barn har mest kontakt med.

I dette prosjektet etterspør vi barns opplevelse, både av forholdet til besteforeldrene og av besteforeldrenes tilgjengelighet. Vi har ikke grunnlag for å trekke slutninger verken om besteforeldres omsorgsevne eller barnevernets holdninger til kontakt med besteforeldre. Forskning på slektsplasseringer viser imidlertid at mange saksbehandlere i barnevernet er skeptiske til besteforeldre som fosterforeldre og at de tviler på om foreldre som ikke har kunnet sikre egne barns positive utvikling, er kompetente til å ta ansvar for barnebarn (Andenæs, 2002; Backe-Hansen et al., 2010; Egelund et al., 2010, Knudsen og Egelund, 2011; Mehlbye, 2005). Om denne skepsisen avspeiler seg i måten barnevernet regulerer besteforeldrenes tilgjengelighet på når barn er plassert i ordinære tiltak, kan her bare besvares indirekte. Vår oppmerksomhet er først og fremst rettet mot barnas opplevelse av forholdet til besteforeldrene og muligheten besteforeldrene har til å være tilgjengelige som tilknytningspersoner.

Metode

Denne studien har en kvalitativ forskningsdesign med livsfortelling som metodisk tilnærming. Innenfor denne vitenskapelige tradisjonen utgjør menneskers hverdagsliv det empiriske grunnlaget. Her blir fortellinger sett som en måte å strukturere erfaringer på og individuelle fortellinger som innfallsvinkel til økt innsikt i mer allmenne problemstillinger (Bertaux, 1981; Goodson og Sikes, 2001). Å fortelle er situert (Karlsson, 2006). Fortellingene som legges til grunn, er følgelig preget av både det barna har opplevd og måten de ønsker å framstille seg på i møtet med oss som forskere.

Informanter

Fem barn i alderen 12 til 16 år har fortalt om sine erfaringer. Barna ble rekruttert til studien av BUFetat som informerte om hensikten med den og formidlet kontakt til forskerne. Både barna og de som hadde omsorgsansvar, fikk informasjonsbrev med samtykkeerklæring. Foreldre hadde omsorgsansvar i bare ett tilfelle.

Datainnsamling

Barna og den ene forskeren møttes tre ganger, hver gang mellom en og to timer. Den første samtalen startet med en orientering om konfidensialitet og muligheten for å trekke seg. Deretter tegnet barn og forsker i fellesskap et nettverkskart slik det er beskrevet av Klefbeck og Ogden (2003). Dette ga grunnlag for å snakke om aktiviteter barna likte og relasjonene til personene i nettverket. Deretter ble barna bedt om å fortelle om livet sitt. Fokus var på plasseringer. En horisontal linje, en livslinje, bidro til å strukturere samtalen. Livslinjen startet da barnet ble født og sluttet den dagen samtalen ble gjennomført. Alle hendelsene ble markert på linjen. Den visualiserte framstillingen innebar at fortellingen kunne fortelles som deler, samtidig som barna hele tiden hadde oversikt over hvor de kunne utdype og supplere hvis de ønsket det. Dette ga barna en viss grad av kontroll. De virket ivrige. Flere ga uttrykk for at de ønsket at hele livslinjen skulle fylles ut. Før andre møte mottok barna enten sammendrag eller transkripsjon av det første. I det tredje møtet ble et samlet sammendrag diskutert. Hvis barnet ønsket det, ble det gjort endringer.

Inspirert av Gubrium og Holstein (2003) ble det tilstrebet å ha en felles refleksjon rundt det som ble fortalt. Innenfor rammen av temaet, fikk barna selv styre framstillingen. Som sluttprodukt gir livslinjen en kronologisk framstilling av barnets liv. Nettverkskartet gir informasjon om barnets her og nå-situasjon. Tilnærmingsmåtene supplerte hverandre. Fra forskernes synspunkt virket det som fortellingene ble fyldigere enn antatt på forhånd.

Dataanalyse

I transkripsjonen ble utsagn om besteforeldrene markert og analysert i forhold til den sammenhengen de inngikk i. Den narrative analysen hadde til hensikt å identifisere mønstrene som framkommer i fortellingene, noe som igjen ga et grunnlag for å konstruere tre narrative konfigurasjoner. En narrativ konfigurasjon er en syntese av data som framkommer ved å trekke sammen begivenheter, hendelser og handlinger til en tematisk samlet framstilling for å ivareta kompleksiteten i menneskelige handlinger (Polkinghorn, 1996). Sentrale temaer i barnas fortellinger var hvilken rolle besteforeldre har når omsorg bryter sammen, hvilken rolle de har som fortrolig og hvordan barna opplevde samværet ble tilrettelagt da de ble plassert i et ordinært tiltak. Når fortellingene til noen barn blir mer framtredende enn andres i konfigurasjonene, skyldes det at de tydeliggjør og nyanserer trekk vi så i alle fortellingene.

Etiske overveielser

Flere av barna hadde opprivende historier å fortelle. Forskeren har derfor et stort ansvar. Av hensyn til barna, ble det tilstrebet å holde samtalene innenfor avtalt tema. Det ble også lagt vekt på at forskeren under samtalen viste en anerkjennende og ivaretakende holdning. Hvis det var behov for det, fikk barna hjelp til å avslutte resonnementene på en positiv måte. Det var på forhånd avtalt sikkerhetsnett rundt hvert enkelt barn slik at nærpersoner kunne fange opp reaksjoner i etterkant.

Vårt inntrykk var at barna var glade for å møte en voksen som var interessert i deres fortelling. For ett av barna virket det som han aldri hadde fortalt historien sin tidligere. Det ble ikke gjort forsøk på å presse fram svar hvis noen av barna valgte å forholde seg tause i deler av samtalen. Flere var sterkt kritiske til barnevernets håndtering av saken deres. Det virket som barnevernet var adressat for noe av det som ble fortalt, og forskerens uavhengighet ble derfor ofte presisert. At barna ikke kunne forvente at deres fortelling kunne få konsekvenser for egen sak, ble også gjentatt.

Vi har lagt vekt på å sikre barnas anonymitet. Derfor gjengir vi ikke kontekstuelle data som kan føre til at barna blir identifisert. Biografiske data uten betydning for meningsinnholdet er noen ganger endret. Studien har vært forelagt Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Vurdering av arbeidet

Det eksisterer ingen absolutte sannheter om det fortalte (Gubrium og Holstein 2003). Med referanse til forholdet mellom levd og fortalt liv, kan fortellinger betraktes som rekonstruksjon av det levde livet, – slik den enkelte evner å reflektere over det og ønsker å framstille det (Mishler 1999; Goodson og Sikes 2001). Barnas fortellinger kan følgelig endre seg fra gang til gang. At forskeren møtte barna tre ganger og at barna mottok transkripsjoner og sammendrag fra hvert møte, ga mulighet til en mer helhetlig framstilling. Den vitenskapelige verdien av en slik studie kan imidlertid ikke måles med tradisjonelle reliabilitets- og validitetsmål. I stedet anvender vi begreper som trofasthet og nøyaktighet (fidelity). Med det menes:

«… an obligation towards preserving the bonds between the teller and receiver by honouring the self-report of the teller and the obligation of the original teller to be as honest as possible in telling» (Blumenfeld-Jones, 1995:28).

I dataanalysen har vi lagt stor vekt på å være pålitelig i forhold til det barna har fortalt om. Barna har hatt tilgang på transkripsjoner og sammendrag, og har hatt mulighet til å korrigere. Vi har gjengitt fyldige sitater fra transkripsjonene for å underbygge framstillingen av resultatene. I tillegg drøftes temaer som kom fram i konfigurasjonene, opp mot relevant litteratur. Dette er også en måte å validere funnene på (jmf. Goodson og Sikes, 2001). Framstillingen gir en indikasjon på hvordan fem barn i barnevernet opplever tematikken som utforskes. Den kan ikke generaliseres til å gjelde andre barn i barnevernet.

Kristin M. Johansen

RESULTAT

Barna i undersøkelsen

Oversikten viser at de fem barna som deltok i undersøkelsen, har erfaring fra mellom fire og seks omsorgskonstellasjoner:

Alle barna som deltok i undersøkelsen har hatt mye kontakt med besteforeldrene. Tre barn ble en periode tatt hånd om av besteforeldrene. Både Carl og Ester har utenlandsk bakgrunn og bodde hos besteforeldrene fra de var født. Carl ble plassert på barnehjem som 4-åring og adoptert av norske foreldre da han var 6. Ester kom til Norge da hun var 10 for å bo sammen med moren som hadde etablert seg med norsk familie. Sara bodde først hos mor og far og deretter bare hos mor, før hun som 6-åring ble plassert hos mormor. I tillegg har både Sara og Anna vært plassert i fosterhjem i slekten. Da vi møtte barna, var Carl og Sara plassert i institusjon, Anna, Reidar og Ester i ordinære fosterhjem.

Barnas nettverk var små. De fleste hadde en overrepresentasjon av jevnaldrende som de hadde kjent en kortere periode. Sammen med medlemmer fra slekten, var bestemor en av svært få voksne som inngikk. Barna plasserte henne nært seg selv og enten sammen med eller nærmere enn mor.

«En bestemor skal liksom være en bestemor»

Verken Carl eller Ester tilkjennegir positive følelser for de biologiske besteforeldrene, og begge forteller om episoder med mishandling. Det ligger utenfor rammen av denne studien å analysere konsekvensene som de tidligste leveårene kan ha hatt for disse barna. Det ser imidlertid ut til at plassering hos besteforeldrene var løsningen på vanskelige livssituasjoner i begge tilfellene. Det samme gjaldt Sara. Hun og søsknene bodde sammen med moren, og plasseringen skjedde overraskende:

«Og så kom bestemor og hentet oss. Vi fikk ikke vite noen ting, egentlig…. Mamma hadde blitt syk. Barnevernet hadde gjort ett eller annet slik at vi ikke kunne dra hjem igjen. Mamma hadde blitt innlagt, eller noe sånt. … Jeg husker at jeg følte mye skyld … at det var veldig forvirrende. At det var min skyld at hun hadde blitt syk, og sånne ting … det var bare masse kaos. … Jeg var bare veldig forvirret. Og så flyttet jeg til bestemor. Og der bodde jeg ett år.»

Familien hadde bodd flere steder. Sara tenkte at det kunne være fint å bo en periode hos mormoren. Men hun var usikker på hvor langvarig det skulle bli. Etter hvert likte hun seg ikke så godt lenger:

«Bestemor lekte psykiater, og det gjorde meg alltid veldig irritert. … Hun kom alltid med sånne meninger og ville ha meg til å snakke og slike ting. Og da ble jeg alltid veldig sint. … Og jeg slo veldig mye, husker jeg.»

Samtidig sier hun:

«Hvis jeg ikke har lyst til å fortelle….jeg har lyst til at de skal vite det, på en måte. Samtidig vet jeg at hvis jeg forteller det, så blir det en hel masse….og da blir jeg sentrum på en helt annen måte. Det vil jeg ikke.»

Hun gir uttrykk for at hun forstår at barnevernet måtte gripe inn, slik morens situasjon var. Samtidig reflekterer hun over forskjellen mellom morens og mormorens omsorg:

«Har aldri likt måten bestemor oppdrar unger på. Alt var så mye mer annerledes da jeg bodde der. Mamma var mye snillere. Jeg har tenkt på det etterpå. Jeg tror ikke mamma orket å kjefte og sånne ting. Derfor var det ganske rart å bo hos mormor.»

Etter hvert ville hun ikke bo hos mormoren lenger:

«Når jeg la merke til hvordan bestemor oppdro oss… jeg ville ikke bo der… For det første så var det så annerledes, Det var ingen andre som bodde hos bestemoren sin. Alle andre bodde hos foreldrene sine. Mamma og pappa, liksom. … Jeg hadde ikke lyst til å være annerledes. … Bestemor skulle liksom være en bestemor, da. Og da skulle hun være en bestemor og en mor, og det gikk ikke. Så vi fikk jo flytte.»

Etter ett år flyttet hun og søsknene til fosterforeldre i slekten:

«Den (flyttingen) var god … jeg likte det … De hadde et større hus, og de hadde litt mer regler. Det kan kanskje høres rart ut at jeg likte reglene bedre, men jeg syns … med mormora mi, der byttet reglene ganske ofte.»

Sara funderte mye over hvorfor det opplevdes så mye bedre å bo hos de nye fosterforeldrene:

«Men jeg tror jeg skjønte hvorfor. Fordi jeg tenkte det at alle barn har det jo best hos mamman og pappan sin. Og nå får jeg en mamma og en pappa, jeg også. Det er bedre å flytte til en annen mamma og pappa enn en bestemor. For en bestemor skal ha en sånn …«deg-godteri-når-du-kommer-på-besøk»-rolle. Og ikke ha den morsrollen. En bestemor skal liksom være en bestemor.»

Å bo hos mormoren var bedre enn å bo sammen med moren. Men da mormoren tok hånd om henne, mistet hun den bestemoren som hun gjerne ville ha. Til tross for store geografiske avstander, engasjerer mormoren seg fortsatt i Saras liv. Hun tar initiativ til markering av begivenheter, sørger for kontakt med andre medlemmer i slekten og har synspunkter på miljøene Sara vanker i og kameratene hun omgås. Ifølge Sara er mormoren fordomsfull når det gjelder dette. Likevel opplever hun at mormoren har omtanke for henne og ønsker hennes beste:

«Det er sånn besteforeldre skal være.»

«Jeg snakka ganske mye med henne…..»

Som oversikten viser, har alle barna hatt flere omsorgsrelasjoner i løpet av oppveksten. Carl forteller hvordan det oppleves:

«Alltid sånne folk som hjelper meg, så forsvinner de, kommer nye. Venne meg til nye folk, føler meg svika. Vært slik siden jeg var liten unge. Kommer nye folk og skal hjelpe meg. Må åpne meg for dem. Og så forsvinner de. Føler meg helt svika og sånn. Det er litt dritt. Om Nils (kontaktperson) skal slutte nå, - «skal du slutte nå?» Så skal jeg åpne meg for en ny person igjen da? Bli kjent med ham. Og så forsvinner han! Det skjer sånn hele tida.»

Her forteller Carl to ting: Han må åpne seg når nye voksne kommer inn i livet hans, og voksne som han knytter seg til, forsvinner. Følelsen av oppgitthet preger fortellingen. Han sier det er vanskelig for ham å tro at noen voksne liker ham. Relasjonen han utviklet til den nye mormoren i Norge, er en annen. Han forteller om et langvarig og nært forhold mellom dem. I oppveksten besøkte han henne regelmessig. Fordi helsen hennes er blitt dårligere, og han er plassert på institusjon i en annen del av fylket, opprettholdes kontakten nå mest på telefon. Men Carl opplever at hun alltid har vært der for ham. Han gir uttrykk for at de er glade i hverandre og at kjærligheten er uten betingelser. Han sier han blir likt som den han er:

«Hun har alltid støtta meg /…/ selv om vi ikke har prata så mye seriøst, og sånne ting. Så har vi alltid vært glad i hverandre. Jeg har alltid kunnet prate. Det eneste som stopper meg nå, er at jeg bor så langt unna. /…/ Det er alltid meg hun ringer, det er ….hun er jo kjempeglad i de andre

søsknene mine, men det er liksom noe mellom meg og hun. /…/ Men jeg har ikke prata med henne om rus og sånne ting /…/ Det er sånne småting som en setter pris på å prate om. Trenger ikke være om de store tingene. Liker bare personen for den en er, da.»

Også et annet utdrag fra transkripsjonen illustrerer gjensidigheten og det nære forholdet mellom Carl og mormoren:

«Mormora mi fikk vite ting hjemmefra av mamma og sånn. Jeg var hos henne /…/ laget mat og støtta henne, ble med henne ut på turer. Hun var litt ensom, og sånn. Så alle trenger noen å prate med, ikke sant? Jeg holdt alt inni meg hjemme. Var noen ganger iblant at jeg begynte å fortelle om hjemmesituasjonen, eller at hun spurte hvordan det gikk hjemme – så fortalte jeg ting, at pappa er sånn og sånn, at mamma er sånn og sånn.«Jeg skjønner ingen ting». Jeg snakka ganske mye med henne om at jeg ikke skjønte hva de ville, da. … Hun kunne ikke hjelpe meg på noen måte. Men så hadde jeg i hvert fall noen å si det til, da.»

Samtalene virker svært verdifulle for ham. Han vet han har en fortrolig som han kan snakke med om vanskelige ting, og mormoren legger ikke press på ham:

«Hun forsto meg, sa ikke noe mer til mamma og sånn /…/ Hun visste jeg hadde det veldig trøblete i forhold til pappa. Vi snakket veldig mye om det.»

Med unntak av Ester, forteller alle barna om et nært forhold til bestemødrene. Samtidig er det forhold bestemødrene ikke skal vite noe om. Anna forklarer hvorfor. Hun er yngst av barna i undersøkelsen og har hatt flest plasseringer. I likhet med Carl forteller hun om store konflikter på hjemmebane, for hennes del med skiftende fosterforeldre. Dette har vært svært belastende og vanskelig for henne. Hun sier at hun godt kunne fortalt mormoren om dette, men at hun ikke ville at hun skal bekymre seg:

«Jeg vil på en måte ikke… fordi bestefar er død og jeg syns jo litt synd på henne, da. Men hun har jo ny kjæreste og er (uklart) …jeg vil liksom ikke at hun skal bekymre seg for det. Så jeg har ikke sagt noe til henne.»

Barna forteller også at de har sjeldnere kontakt med besteforeldrene etter plassering. For noen skyldes det at avstanden er blitt større. For Carls del henger det også sammen med at han er blitt eldre og har mer lyst til å være sammen med venner. Men verken for ham eller de andre barna har endret møtefrekvens hatt innvirkning på forholdet til bestemødrene. De er fortsatt viktige i livene deres. Carl sier at han ser fram til å bli voksen og bo i egen leilighet, få samboer og en jobb. Dessuten ønsker han:

«… at jeg har kontakt med foreldrene mine, og at jeg er blitt mye bedre. Og med søsknene mine. Og mormoren min, hvis hun fortsatt lever.»

…må snakke med barnevernet først. Bare for å møte mormor!!!»

Kontakten med besteforeldrene er verdifull, og barna er villige til å investere mye for at de skal møtes. Reidar fortalte at selv om det tar flere timer å reise, tilbringer han mer enn gjerne ferier og fridager sammen med farmoren. Da treffer han også resten av slekten, og av og til også faren som han ellers har liten kontakt med. I blant har Reidar feiret julen der. Den kommende julen fikk han ikke lov, da skulle han være i fosterhjemmet. Han gledet seg veldig til nyttårsaften som han skulle feire sammen med farmoren. At barnevernet har det siste ordet når samvær planlegges, framgår av sitatet under:

«Da finner vi (barn og fostermor) ut en (ferie)dag og så snakker vi med Helene (saksbehandleren i barnevernet). Og så … drar jeg!»

Mens Carl forteller om institusjonspersonalet som villig kjører ham flere mil når han skal møte mormoren, forteller Anna om hvor vanskelig det kan være å få i stand samvær. Hun har nettopp fått nye fosterfor-eldre. Tidligere bodde hun i samme fylke som bestemoren og hadde hatt mye kontakt med både henne og resten av slekta. Utdrag av intervjuet viser at det etter hvert ble vanskeligere å opprettholde kontakten:

«Anna: Jeg har ikke snakket med de (tante, onkel, søskenbarn), liksom … etter at jeg flytta til Solfrid (fostermor), så har liksom … jeg har ikke hatt så veldig mye kontakt med dem fordi de bor så langt unna. Før så hadde jeg liksom kontakt med hele slekta og alt, men nå er det ingenting.

Forsker: Du drar og besøker mormor av og til. Er det ofte det?

Anna: Nei, jeg har ikke liksom fått gjort det.

Forsker: Hvis du har lyst til å ha kontakt med mormor, hva må du gjøre da?

Anna: Nei, jeg vet ikke, jeg.

Forsker: Er det hun (bestemoren) som ringer og som tar kontakt, da?

Anna: Nei, men også … hun må snakke med barnevernet først. Bare for å møte mormor!!!

Forsker: Men hvem i barnevernet er det du må snakke med da?

Anna: … Det er … hva heter det, da. … saksbehandleren min, eller noe sånt. /…/ Og så er det så masse styr. Men det er ikke noe vits i å ta kontakt med henne fordi … hjelper ikke så mye …/.../ Så sier hun nå må du bo der du bor, og så sier hun … og så sier jeg «kan vi ikke få ordne det nå snart» og så «det skal vi gjøre» og så … Så blir det ikke noe.»

Anna gir uttrykk for å ha et nært forhold til mormoren og virket berørt av at det er så vanskelig å få avtalt samvær. Ifølge henne virker det som det var lagt begrensninger på hvordan og hvor ofte de kunne møtes og at barnevernet ikke tok hensyn til forholdet som var mellom dem. Det kan naturligvis være gode grunner for dette, uten at det framgår av fortellingen. Samtidig konstaterer hun at:

«… men nå etter at jeg har flytta så langt unna føler jeg at … jeg har sklidd veldig mye fra familien. Det er sånn det har blitt. Jeg vet egentlig at de fortsatt er glad i meg og jeg håper at de vet at jeg fortsatt er glad i dem.»

Anna sier også at hun ikke tror at de nye fosterforeldrene er glad i henne og at hun gjerne skulle hatt mer kontakt med familien. Særlig ser hun fram til den forestående julen som hun skal feire sammen med mormor, mamma og andre slektninger.

Det viser seg at arrangementet likevel ikke er helt sikkert. Anna sier at barnevernet gir mamma, mormor og henne selv en sjanse til å treffes. At hun forstår at det er barnevernet som legger premissene for samværet, uttrykker hun slik:

«Og mormor … jeg håper egentlig alt blir mye bedre, at det blir mer kontakt med familien og sånn. Det tror jeg at det kommer til å bli, også. Etter hvert. Men får bare la de (barnevernet) ta den tida som de trenger …»

DRØFTING

Besteforeldre som primære omsorgsgivere

Også i denne undersøkelsen ser vi at barn uansett opprinnelsesland flytter til mors foreldre når mor ikke klarer å ta hånd om barna. I særdeleshet representerer mormor en støtte når familier bryter sammen, slik Antonucci et al. (2007), Backe-Hansen et al. (2010), Christoffersen (1998), Douglas og Ferguson (2003) og Knudsen (2009) skriver om. Mutchler og Baker (2004:360) uttrykker denne støtten som «… ’the first line of defense in times of need».

Alle plasseringene ser imidlertid ut til å være overgangsordninger. I likhet med andre forskere (Downie et al., 2010; Egelund et al., 2010; Holtan, 2002) ser vi at besteforeldrenes oppdragerstil skapte problemer. Som Kornhaber (1996) og Holtan (2002) har vært inne på, førte endringer i mormorens rolle til forvirring for Saras del. Og problemene som oppsto da mormoren begynte å sette grenser, er nevnt av flere (Downie et al., 2011; Egelund et al., 2010). I tillegg så vi en usikkerhet forbundet med hvor lenge disse endringene ville vare.

Utsagn som «det er vanskelig med en mormor som skal fungere som mor», og «en mormor skal få lov til å være en mormor» tyder på at noe gikk tapt da mormoren overtok hverdagsomsorgen. Kanskje handler dette om hvor involvert foreldre skal være i hverdagslivet? Sara ønsket at mormoren skulle vite. Samtidig var det forhold hun som primær omsorgsperson ikke måtte vite noe om. Carl fortalte at fortroligheten til mormoren var en forutsetning for at han kunne stå i konfliktene med adoptivforeldrene. «Så hadde jeg i hvert fall noen å si det til, da»! som han sa. Samtidig gir både han, Anna og Sara uttrykk for at de er selektive med tanke på hva besteforeldrene skal involveres i. Sara opplevde dessuten mormoren som både pågående og invaderende i livet hennes den perioden de bodde sammen. Hun ønsket å ha noen «rom» for seg selv. Da plasseringen opphørte, ser bestemorens involvering igjen ut til å bli oppfattet som uforbeholden omsorg. Også for Carl spiller det uforbeholdne i forholdet til mormoren en rolle. Han blir likt som den han er, samtidig vil han kontrollere hva bestemoren involveres i. Kanskje tyder dette på at barn opplever at grenser blir overskredet og det uforbeholdne satt på spill når besteforeldre «over natten» involveres på for mange arenaer i livene deres?

Besteforeldrenes dilemma når spørsmål om plassering kommer på tale, kan en bare tenke seg. De er ofte ambivalente til å ta på seg hverdagsomsorgen (Holtan, 2002). Mange er lite forberedt (Backe-Hansen et al., 2010). Samtidig føler de lojalitet til barnebarna. Mange føler seg presset til å ta på seg hverdagsomsorgen (Hvidfeldt, 2000). Vi har ikke grunnlag for å trekke slutninger om hvordan dette stiller seg for besteforeldrene i denne undersøkelsen. Alle plasseringene var imidlertid problemfylte. Kanskje handler dette om at relasjonen utfordres når innholdet endres, slik Holtan (2002) er inne på. I så tilfelle vil både barn og besteforeldre trenge tid og noen ganger hjelp, til å utvikle relasjonen. Problemene som oppsto, kan også være uttrykk for at ikke alle barnebarn/besteforeldre-relasjoner er sterke nok til å tåle denne utfordringen.

Relasjonen til besteforeldrene ser like fullt ut til å være betydningsfull for barn som er plassert i ordinære tiltak. Dette framkommer også i andre undersøkelser (Backe-Hansen et al., 2010, Egelund et al., 2004). Ester er et unntak. Plassering hos besteforeldre som alternativ til ordinær plassering ble ikke nevnt i noen av fortellingene. Vi får heller et inntrykk av besteforeldre som ikke evner eller har mulighet til å ta på seg hverdagsomsorg. Like fullt er kontakten verdifull for barnebarna. At det blir tilrettelagt slik at besteforeldre «bare» kan være bestemor eller bestefar, eller representere «gullkanten» slik Holmberg (2001) skriver om, kan noen ganger være en forutsetning for at besteforeldre kan være den ressursen mange ønsker å være og som plasserte barn har behov for. Hvis de «bare» er besteforeldre, kan det også være lettere å innfri forventningene fra barnebarna. For som Sara sa: «Det er slik ei bestemor skal være.»

Muligheten til å være glad i og stole på besteforeldrene

Med tanke på den mangel på kontinuitet i viktige relasjoner og opplevelsen av svik som Carl fortalte om, framstår den fortrolige relasjonen til mormoren som ytterst verdifull for ham. Med mormoren kan han snakke om hverdagslige ting. Hun har alltid vært der for ham, hun liker ham og står for en kontinuitet som han ellers savner fordi han har flere plasseringer bak seg. Opplevelsen av å bli anerkjent kan ikke overvurderes i hans tilfelle. Det samme gjelder de andre barna. Selv om samværet med besteforeldre er sporadisk, gir kontakten en følelse av tilhørighet. Nettverkskartene som barna tegnet, bekreftet inntrykket av besteforeldre som «ankerfeste». Besteforeldrenes rolle som identitetsmarkører slik Egelund et al.(2010) er inne på, ser følgelig ut til også å gjelde barn som er plassert utenfor slekten.

Besteforeldrenes rolle som «trygg base», illustreres også av Annas fortelling. Hun fortalte om hvor vanskelig det var å få avtalt samvær med mormoren etter denne plasseringen. Når saksbehandleren i barnevernet svarer «… du må bo der du bor … » hver gang hun tok kontakt for å få til en samværsordning med mormoren, kan grunnen være at jenta hadde hatt flere omsorgsplasseringer de siste årene og at barnevernet ønsket ro rundt det nye fosterhjemmet. Selv følte hun at mormoren representerte et fast punkt og at behovet hun hadde for kontakt med henne i denne turbulente perioden, ikke ble tatt hensyn til. Både hennes og de andre barnas fortellinger viste dessuten at det er barna selv som tar initiativ til kontakt med besteforeldrene, og at barnevernet bestemmer om og når de kan møtes. At barna og deres pårørende er pådrivere for å finne ordninger slik at kontakten dem i mellom opprettholdes, samsvarer med funn i andre studier (Knudsen, 2009). Og opplevelsen av at barnevernet har stor makt til å regulere samværet, er et gjennomgående trekk i fortellingene til alle de fem barna.

Besteforeldres tilgjengelighet

I vårt materiale ser vi flere eksempler på at slekten er en viktig arena for plasserte barn og at besteforeldre er bindeledd til biologiske foreldre, tanter, onkler og søskenbarn. Dette finner en også i andre undersøkelser (Backe-Hansen et al., 2010). Vi fant dessuten at besteforeldre spiller en særlig rolle i forbindelse med ferier og feiring av høytider. Sammenkomstene blir kjærkomne anledninger for barna til å opprettholde kontakt med nettverket. For den eldre generasjon er det viktig å videreformidle familieverdier slik både Hanks (2001) og Bengtson og Robertson (1988) er inne på. Dette har positive ringvirkninger for barnas opplevelse av hvem de selv er og hvor de hører til. Samtidig peker Egelund et al. (2010:112) på at privatsfæren til plasserte barn er særlig oppdelt og at de står i fare for å utvikle en fragmentert identitet. Det blir derfor ekstra nødvendig å legge aktivt til rette for kontinuitet og sammenheng mellom de mange arenaene som plasserte barn deltar på. Besteforeldre representer en slik arena. Og i likhet med andre forhold, må også ivaretakelse av kontakt med dem inngå i planene som utarbeides i forbindelse med omsorgsovertakelse eller ny plassering.

I denne undersøkelsen ser vi flere eksempler på hvordan barnevernet regulerer samvær mellom generasjonene. Mens Carl fikk god hjelp av barnevernet til å opprettholde kontakten med bestemoren, forteller Anna om gjentatte avvisninger da hun forsøkte å få avtalt samvær med sin mormor. Utdrag fra transkripsjonene kan tyde på at hun følte seg krenket av den grunn. Angel (2011) har skildret maktbruken som barnevernet anvender for å disiplinere barn som ikke passer inn i barnevernets normer for normalitet. At saksbehandler ikke svarer eller ringer tilbake, kan oppfattes som utøvelse av makt slik at Anna tilpasser seg. At barn som ikke har et eksplisitt vedtak på at de trenger å bli skjermet for omgang med slekten flyttes fra en landsdel til en annen eller fra et fylke til et annet, kan være en annen måte å demonstrere makt på. Sett fra barnevernets ståsted, kan slike flyttinger være nødvendig for å sikre barnets beste. De kan også avspeile problemer med å rekruttere fosterhjem der barna bor. For plasserte barn kan en slik praksis både føles som overgrep og ha alvorlige konsekvenser for tilknytning og identitetsutvikling. Mens kontakt gir en opplevelse av tilhørighet og identitet, kan begrensninger som følge av store avstander eller manglende tilrettelegging være en måte å strippe barn for de identitetsdannende symbolene som samvær med besteforeldre og slekt kan gi.

At relasjonen mellom mennesker er basert på gjensidighet, er en annen grunn til at tilrettelegging er viktig. De plasserte barna er selv klar over dette. Carl illustrerer poenget når han sier at både han selv og mormoren hadde behov for en fortrolig å snakke med. Anna gjør det samme når hun lurer på om medlemmer av slekten forsto at hun fortsatt var glad i dem selv om de ikke hadde kontakt lenger. Plasserte barn har ikke samme frihet til å utforme personlige forhold som andre barn og trenger hjelp og forståelse fra barnevernet for å utvikle relasjoner som er viktige for dem. En innfallsvinkel kan være å undersøke hva relasjonen til besteforeldre betyr for hvert enkelt barn. Det signaliserer tillit til at kontakten med besteforeldrene er til barnets beste. Det gir også et utgangspunkt for å skape den sammenhengen mellom oppvekstarenaer som Egelund et al. (2010) etterlyser. Slik kan også disse besteforeldre komme i best mulig posisjon til å gi barnebarna den støtten de trenger.

Konklusjon

I denne studien forteller plasserte barn at forholdet til besteforeldrene er betydningsfullt. De føler seg anerkjent og har en følelse av å høre til. Opplevelsen av å bli likt som den en er, utgjør utvilsomt en verdi. Studien viser også at relasjonen kan endre seg når besteforeldre overtar hverdagsomsorgen. Fortroligheten som en bestemor vilkårsløst kan tilby, representerer en verdifull støtte når barna verken kan bo sammen med foreldrene eller besteforeldre. Det er også lett å se at gjentatte besøk og familiesammenkomster gir en følelse av sammenheng. Dette har betydning for selvdanningsprosesser til barn som må bytte omsorgspersoner flere ganger i løpet av oppveksten.

Besteforeldre oppleves som trygg base, og plasserte barn både ønsker og tar initiativ til samvær. Men funnene i denne undersøkelsen tyder på at barnevernet bare i begrenset grad ser ut til å imøtekomme barnas ønske om kontakt. Vi ser heller eksempler på at saksbehandlere gjør det vanskeligere å treffes. Store avstander kompliserer ytterligere. Undersøkelsen gir ikke grunnlag for å drøfte årsak. Implikasjonene er imidlertid at det blir vanskeligere for besteforeldre å være besteforeldre, at barnebarna opplever at de er mindre tilgjengelige og at barnebarna ikke fullt ut får tilgang på den støtten som besteforeldre faktisk kunne gitt.

Studien er basert på dybdeintervju med fem barn og gir ikke grunnlag for å trekke generelle slutninger. Resultatene samsvarer imidlertid med annen forskning. Barnas fortellinger bidrar til å tydeliggjøre og konkretisere funn som også framkommer i andre undersøkelser. At plasserte barn har innsikt i egen livssituasjon, er kjent fra annen forskning. Her ser vi at ingen av barna anser plassering hos besteforeldrene som alternativ. Derimot gir de uttrykk for at de trenger besteforeldrene som besteforeldre, og at de har behov for kontinuitet i kontakten med dem. Deres opplevelse av egen situasjon må ikke undervurderes. Den praktiske utformingen av samvær må være et forhandlingstema der både barna selv, besteforeldre og barnevernet blir hørt.