Barnevernets undersøkelser – på tide med en debatt!

Vibeke Samsonsen

Doktorgradsstipendiat i sosialt arbeid (om barnevernets undersøkelser)

vibeke.samsonsen@uis.no

Elisabeth Willumsen

Professor i sosialt arbeid, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger

elisabeth.willumsen@uis.no

Barnevernet mottar bekymringsmeldinger fra skole, helsesøster, politi, foreldre selv eller andre i barnets nettverk. På bakgrunn av meldingen er barnevernet pålagt å kontakte familien for å undersøke situasjonen. En av kjerneoppgavene til barnevernet er å fange opp risikoutsatte barn i en tidlig fase.

Norske skiller seg fra de fleste vestlige land ved ikke å ha en felles undersøkelsesmodell som kommunene benytter. Andre vestlige land har innført undersøkelsesmodeller anbefalt og godkjent av nasjonale myndigheter for å utrede bekymringer om omsorgssvikt (England, Sverige, Australia med flere). Dette ble tydelig i resultatene av en sammenlignende studie av barnevernets undersøkelsespraksis i Norge og England som vi nylig har gjennomført. Fokus var på sterke og svake sider ved begge lands undersøkelsespraksis, basert på barnevernsarbeideres erfaringer og synspunkter.

Overdreven tro på skjønn?

Den undersøkelsesmodellen vi har i Norge er i hovedsak basert på skjønnsmessige vurderinger av risiko og behov, sammen med tidsfrist for undersøkelsen. I studien vår sier de norske barnevernsarbeiderne at de setter pris på mulighetene for individuelle tilpasninger som skjønnsvurderingene gir. De etterlyser imidlertid en form for struktur for mer systematisk innhenting og bearbeiding av informasjon mot en slik skjønnsmessig beslutning, men uten at disse strukturene blir for tidkrevende eller rigide. I England har modeller og prosedyrer i undersøkelsene fått så stor plass at barnevernsarbeiderne opplever det som overveldende, tidkrevende og som et mål i seg selv, og de ville gjerne hatt mer rom for individuelle tilpasninger. Samtidig er de svært fornøyde med grunnmodellen sin som hjelper dem med å innhente informasjon systematisk for vurdering av behov og risiko knyttet til barnets situasjon.

Debatt om beste undersøkelsespraksis er pågående og aktuell i de fleste fagmiljøer innen barnevernsfeltet, både i inn- og utland. Vi savner imidlertid en tydeligere involvering fra nasjonale myndigheter i debatten om norsk undersøkelsespraksis. Andre land som vi kan sammenligne oss med, for eksempel Sverige og England, har innført undersøkelsesmodeller med nasjonal forankring med bakgrunn i offentlige debatter og utredninger for å kvalitetssikre dette arbeidet. Den sentrale del av den generelle debatten i undersøkelsessammenheng går på graden av standardiserte metoder og prosedyrer opp mot mer skjønnsbaserte vurderinger. Bakgrunnen for standardiserte prosedyrer er troen på at det er mulig å predikere risiko. Men spørsmålet er om det er mulig i et så uforutsigbart og komplekst felt som barnevernet. På den andre siden ser forskning at enkelte av disse standardiserte modellene predikerer risiko bedre enn den beste kliniker/praktiker, og da kan det stilles spørsmål om vi har overdreven tro på skjønnsmessige vurderinger i Norge i dag.

Hva skjer i barnevernet nå?

Flertallet av kommunene i Norge har innført «Kvello-modellen» utarbeidet av Øyvind Kvello, som også selger innføringskurs og bidrar med kompetanseheving og oppfølging på bred basis.

Modellen inneholder i grove trekk en strukturering av kunnskapskilder samt prosedyrer for fremgangsmåter i undersøkelsene, og imøtekommer trolig behovet for mer struktur i undersøkelsesarbeidet sett fra barnevernets ståsted.

Det er imidlertid et tankekors at en person på kommersiell basis har hatt muligheter for så sterkt å påvirke barnevernets undersøkelsespraksis i Norge, uten at nasjonale myndigheter har vært involvert i beslutninger om endring av og innhold i undersøkelsesarbeidet. De valgene som tas handler ikke bare om praktisk modell, men også om bakenforliggende verdier og kunnskaps- og menneskesyn knyttet til debatten vi har skissert om standardiserte modeller versus skjønnsvurderinger. Med tanke på kvalitetssikring og «veivalg» i undersøkelsesarbeidet, blir vi bekymret for manglende debatt om anvendbarhet, styrker og svakheter og konsekvenser av å innføre denne modellen.

Innenfor barnevernets tiltaksarbeid har det skjedd en rivende utvikling de senere år, og her har departementet kommet med en del føringer særlig knyttet til bruken av metoder som har vist vitenskapelig effekt. Undersøkelsesarbeidet derimot, har fått lite fokus fra myndighetenes side. Når mesteparten av Kommune-Norge nå har valgt å implementere en spesifikk undersøkelsesmodell, ønsker vi nasjonale myndigheter på banen. Det kan virke som om en «vekkelsesbølge» finner sted blant norske barnevernskontorer om at «Kvello-modellen» har svaret. Er vi i Norge tjent med en så tilfeldig og kommersialisert endring av det viktige undersøkelsesarbeidet som barnevernet utfører uten debatt og nasjonale føringer for å sikre kvalitet?