Barnevern i et livsløpsperspektiv

Anmeldt av Jorunn Vindegg

Professor, Institutt for sosialfag, OsloMet – storbyuniversitetet

Om boka

Elisabeth Backe-Hansen (2021) Fra barnevern til voksenliv – utfordringer og mestring. Cappelen Damm.

Boka handler om det som i fagsjargongen i barnevernet kalles ettervern, selv om slikt «vern» i lovverket nå omtales som Hjelpetiltak til ungdom over 18 år (§ 3-6).

Cappelen Damm

Hensikten med å unngå vernebegrepet kan være et ønske om å vektlegge samarbeid, gjensidighet og likeverd framfor en tjeneste den unge skal motta fra en profesjonell instans. Like fullt understreker forfatteren at det også ligger et rettighetsperspektiv i å innvilge barnevernstiltak til unge over 18 år.

Boka er primært skrevet for bachelorstudenter i barnevern og sosialt arbeid, men som all annen ny forsknings- og praksisbasert faglitteratur, vil boka også være relevant for de som arbeider med målgruppa i ulike tjenester og på ulike nivåer. Backe-Hansen er selv en dreven barnevernforsker som i samarbeid med andre i feltet har vært spesielt opptatt av å begrunne og videreføre barneverntiltak utover 18 år.

I BOKA argumenterer forfatteren for at helhetlig og god oppfølging til unge over 18 år bygger på fire grunnpilarer; medvirkning, relasjon, støtte og samarbeid. Disse grunnpilarene utdypes i hvert sitt kapittel.

Forfatteren understreker at oppfølging av unge over 18 år som har vært under barnevernets omsorg, er et særskilt etisk ansvar. Hun begrunner dette med at den oppfølgingen vi alle trenger i overgangen til voksenlivet er hjelp som unge voksne flest får gjennom familie og nettverk. Slik støtte mangler de aller fleste av dem som har vært under barnevernets omsorg. Slik jeg forstår boka, er livsløpsperspektivet en rød tråd gjennom de ulike kapitlene.

Forfatteren understreker den gjensidige avhengigheten vi alle har til andre mennesker. Dermed blir ikke nødvendigvis målet om at den enkelte skal være selvhjulpen i tidlig voksen alder et godt mål for barneverntjenesten. Overgangen til voksenlivet preges for de fleste av ambivalens, men også av et ønske om å stå på egne ben. Forfatteren understreker videre at det må være lov for de unge å ombestemme seg med tanke på behov for oppfølging, også etter fylte 19 år, og argumenterer for at det må være fleksibilitet i systemet til å kunne tåle de svingningene som preger unge på vei inn i voksenlivet. Hun fører det samme argumentet for å tilpasse tiltakene til den enkelte og ikke strømlinjeforme hva det er mulig å tilby.

BOKA GIR også en oversikt over hva statistikken forteller oss og hvilke bestemmelser og rettigheter som er nedfelt i lovverket. Her er det særlig verdt å merke seg at unge fra 18-årsdagen er lite rustet til å klare seg på egen hånd i og med at videregående opplæring varer til det året de unge fyller 19 år. Når vi fra statistikken også vet at mange unge som har vært i kontakt med barnevernet bruker lengre tid i videregående skole, underbygges behovet for tiltak og oppfølging utover myndighetsdagen. På en måte er dette erkjent når retten til tiltak nå er utvidet til 25 år. På den andre siden viser flere undersøkelser at både systemet og de profesjonelle svikter når det gjelder konkret oppfølging av den enkelte. Det at mange av de som mottar tiltak utover 18 år har minoritetsbakgrunn, tilsier at det må legges til rette for helhetlige og individuelle opplegg i tillegg til hjelp med bolig og økonomi, noe som er særlig aktuelt for unge med mangelfullt nettverk. I tråd med det som er kommet fram i de seneste forskningsrapportene understreker forfatteren at samarbeidet mellom barneverntjenesten og psykiske helsetjenester for voksne må styrkes.

SAMARBEIDET MELLOM barnevernet og NAV er viet relativt mye plass i boka. Det vises til norske forskningsstudier som blant annet framhever at barnevernet og NAV har ulike mål med tiltakene som tilbys unge voksne. Mens barnevernet har et omsorgsperspektiv, har NAV mål om å hjelpe de unge ut i arbeid eller annen aktivitet. Samtidig er NAV lokalt organisert på mange ulike måter, og mange NAV-kontorer har egne avdelinger for ungdom som arbeider med helhetlig oppfølging. Slik jeg ser det, er det mye som peker i retning av at unge som har vært under barnevernets omsorg, vil dra nytte av tiltak både fra barnevernet og NAV. Mange unge vil trenge bistand fra en velferdstjeneste også etter fylte 25 år. Dessuten har NAV mange tiltak og aktiviteter for å hjelpe unge i vanskelige situasjoner. Vilkår om aktivitet og oppmøte kan bidra til å strukturere hverdagen og gi påtrykk og motivasjon til å søke jobb eller fullføre utdanning. Unge som har vært under barnevernets omsorg vil i likhet med mange andre unge som strever, også profitere på hjelp til å styre økonomien sin.

Jeg vil videre framheve den vekten forfatteren legger på at behovet for sosial støtte som oftest vil være både praktisk, økonomisk og emosjonell. En forutsetning for at støtten skal fungere, er at relasjonene mellom de unge og de profesjonelle er basert på reell medvirkning. Dette handler ikke bare om å delta i beslutninger, men at de unge skal kjenne seg trygge og styrket i det å bli involvert. Selv om de unge ikke har plikt til å medvirke, innebærer samhandlingen med barnevernet at de profesjonelle også må kunne stille krav til de unge for å forberede dem på voksenlivet. Dette er det viktig å være klar over i ethvert hjem som har unge i overgangen mellom videregående opplæring og voksenliv. Ingen blir robuste til å takle livets utfordringer uten at det også følger noen krav med hjelpe- og støttetiltak. Samtidig understreker forfatteren at det er et profesjonelt ansvar å ikke gi opp, og dermed tåle at de unge kan ombestemme seg både med valg av utdanning og arbeid og behov for emosjonell støtte.

DET SISTE kapittelet i boka er viet til refleksjoner over Et liv som er verdt å leve. Dette kapitlet baserer seg for en stor del på et nordisk prosjekt der de unge selv har gitt uttrykk for hva de vektlegger og verdsetter. Her er det slående at dette for en stor del handler om å kunne leve et alminnelig og håndterlig hverdagsliv, der de unge for eksempel framhever at det handler om å spise sunt og å trene. Det handler om å ha det rent og ryddig rundt seg og om en meningsfull fritid, noe som igjen forutsetter et arbeidsforhold eller en aktivitet å ta fri fra. Det å lykkes knyttes altså ikke til materielle goder, men til å ha det godt nok materielt og i relasjon til andre.

Oppsummert er dette en bok som på en lettfattelig måte underbygger hvorfor unge som har vært under barnevernets omsorg trenger tiltak fra barnverntjenesten utover 18-årsdagen. Tiltakene må være basert på en grundig kartlegging sammen med den unge av det nettverket den unge måtte ha og hva som må kompenseres med profesjonelle relasjoner. I et livsløpsperspektiv er dette en god investering både for den enkelte og for samfunnet.