Barnets beste

Gudrun Brottveit

Førsteamanuensis i barnevern, Høgskolen i Østfold

gudrun.brottveit@hiof.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Barnevernets praktisering av barnets beste, beror i stor grad på hvordan barnevernsarbeidere forstår og fortolker barns omsorgssituasjon og behov. Det kan være langt mellom idealet som garanterer barn og unge best mulig tilpasset hjelp og den virkeligheten barnevernet står overfor når det skal ivareta sitt samfunnsoppdrag og samtidig balansere mellom motstridende behov i møte med barnet/familien. Artikkelen studerer barnets beste som ideologisk og metodisk begrep og er en videreføring av temaer som ble berørt i min doktorgradsstudie, men ikke tilstrekkelig belyst (Brottveit 2007). Doktorgradsprosjektets hovedtema var barnevernsarbeideres forståelse og håndtering av seksuelle overgrep mot barn.

Denne artikkelen drøfter hva det innebærer å handle til barnets beste ved å nærme seg følgende tre delspørsmål: (1) Hvilken betydning har barnets beste som grunnleggende hensyn i barnevernstjenesten arbeid? Spørsmålet belyser min forståelse og fortolkning av hvordan hensynet til barnet aktualiseres i det lovfestede fasearbeidet? (jf. barnevernloven av 1992, kap. 4). Det reflekteres også over barnets beste ut fra begrepene barneperspektivet og barnets eget perspektiv da disse begreper har nær forbindelseslinje. (2) Hvordan fremstår barnets beste som anvendt begrunnelse? Siktemålet er å vise hvordan barnets beste-begrunnelser påvirkes av kontekst og eksisterende forståelsesmåter. Det tas utgangspunkt i seksuelle overgrepssaker som empirisk eksempel.

(3) Hvilke utfordringer står barnevernet overfor i praktiseringen av barnets beste? Spørsmålet belyser sentrale fortolkningsproblemer knyttet til barnets beste, som barnevernfaglig handlingsprinsipp, i lys av FNs barnekonvensjon og annen relevant faglitteratur.

Metode og utvalg

Artikkelens tema har utspring i og bygger delvis på datamateriale fra min doktorgradsstudie (Brottveit 2007). I den forbindelse ble det foretatt samtalepregede semistrukturerte intervjuer (Ruben og Ruben 1995, Kvale 1997) med 35 barnevernsarbeidere fra Oslo og Aust-Agder, jevnt fordelt mellom fylkene. I Aust-Agder deltok samtlige barnevernskontorer med unntak av ett, mens Oslo var representert med cirka halvparten av alle bydelskontorer med en jevn fordeling mellom øst- og vestkantens sentrums- og drabantbydeler. Det ble ikke foretatt intervjuer med barn eller foreldre av hensyn til overgrepsutsatte barn og unges sårbarhet.

Intervjuet besto av to hoveddeler med cirka 35 hovedspørsmål. Del 1 fokuserer på barnevernets saksbehandling og barnevernsarbeidernes opplevelser av sentrale dilemmaer og utfordringer i arbeidet med seksuelle overgrep som barnevernfaglig problemområde. Det var av særlig interesse å belyse barnevernsarbeidernes erfaringer knyttet til konkrete saker de hadde vært involvert i, hvorvidt barnets stemme og perspektiv ble tillagt vekt i saksbehandlingsprosessen og hvordan saker begrunnes.

Intervjuets del 2 belyser barnevernsarbeidernes generelle forståelse av seksuelle overgrep som dagsaktuelt samfunnsproblem og deres syn på det overgrepsutsatte barnet. Samtlige intervjuer ble tatt opp på bånd, anonymisert og transkribert så ordrett som mulig for å ivareta informantenes perspektiv og integritet, og datamaterialet ble behandlet konfidensielt (Brottveit 2007 kap. 3).

Intervjumaterialet ble fortolket innenfor en erfaringshermeneutisk tradisjon (Nerheim 1995) som innebærer å fortolke eksplisitte og implisitte meningsbudskap, sette informantenes meningsutsagn inn i en ny forståelsesramme og erkjenne nye meningssammenhenger. Den norske filosofen Hjørdis Nerheim (1995: 273) understreker at erfaringshermeneutikken omfatter langt mer enn ren fortolkningskunst, da den angår «forholdet til erfaring og helhetsforståelse på et i prinsippet mer fundamentalt plan enn forholdet mellom en tolkningshypotese og dens materiale».

Det var derfor vesentlig å forstå barnevernsarbeidernes utsagn i lys av den enkeltes erfaringsbakgrunn og de diskurser de snakket ut ifra (jf. Brottveit 2007 kap. 2).

Artikkelens tolkningsgrunnlag baseres på en systematisk nylesning av doktorgradens intervjumateriale og min loggbok der inntrykk og erfaringer ble nedtegnet umiddelbart etter hvert intervju for å gjenerindre stemninger fra intervjuene.

I fortolkningen av datamaterialet i et retrospektivt perspektiv, har erfaringshermeneutikken vært fruktbar med sitt fokus på kontekst og helhetsforståelse, samtidig som den åpner for å se materialet på nye måter. Det ble søkt etter utsagn som tematiserer barnevernsarbeidernes forhold til barnet og begrepene barnets beste, barneperspektivet og barnets eget perspektiv.

Nyfortolkning av datamaterialet innebærer en form for trippelhermeneutikk (Alvesson og Sköldberg 1994: 221) idet jeg forholder meg til et allerede fortolket materiale, først tolket og formidlet av informantene for så å bli gjenstand for mine tolkninger gjennom arbeidet med avhandlingen (jfr. Giddens (1976) begrep om dobbelt hermeneutikk). Trippel hermeneutikk betyr å forholde seg kritisk analytisk, både til logikken i barnevernsarbeidernes fortellinger og mine tidligere tolkninger av materialet. Ikke minst handler det om å åpne for nye perspektiver, som i praksis betyr å overskride informantenes virkelighetsforståelse og mine forhenværende tolkninger. I min nye analyse av materialets utvalgte tekstbidrag var jeg særlig opptatt av konteksten barnevernsarbeiderne uttaler seg i, hvordan de snakker om barnet, hvilke ord og begreper som benyttes når de uttaler seg om sine praksiserfaringer og i hvilken grad barnevernsarbeiderne virker opptatt av barnets stemme og perspektiv. Det ble også tatt høyde for underliggende interesser og drivkrefter som kan ha påvirket deres måte å formidle og fortolke egen virkelighetsforståelse på.

Det jeg merket meg i sterkere grad enn tidligere, var kontrasten i måten barnevernsarbeiderne tematiserer hensynet til barnet når de snakker generelt og når de uttaler seg om egen praksis. Når barnevernsarbeiderne uttrykker sine holdninger til barnet på generell basis, blir betydningen av barnets stemme og perspektiv spesifikt løftet fram, og barnet fremstår som subjekt i eget liv. Når de snakker om barnet i en saksbehandlingskontekst, fjerner de seg fra barnet ved å henvise til generelle saksbehandlingsrutiner, annenhåndsinformasjon om barnet og allmenn kunnskap om barns beste. Barnet fremstilles på mange måter som et saksobjekt. Kontrasten mellom holdning og handling ble særlig tydelig i barnevernsarbeidernes utsagn når de beveget seg fra det generelle over i en praksiskontekst.

I det følgende redegjøres det for min forståelse av barnets beste som grunnleggende hensyn på ulike stadier i barneverntjenestens arbeid.

Barnets beste som grunnleggende hensyn i barnevernsarbeidet

Barnets beste som ideologisk begrep bygger på en overordnet visjon om at barnevernet er til for barna, noe som igjen fordrer barns deltakelse og medbestemmelse i vid forstand. Sett fra dette perspektiv fremstår barnets beste som en offisiell begrunnelse for dagens barnevern. Barnets beste som metodisk begrep forutsetter at dette prinsipp er retningsgivende i barnevernets møte med barna og legges til grunn i alle avgjørelser som angår barn og unge. I praksis betyr det at barnets beste må forstås som en overordnet målsetting for barnevernets virksomhet.

FNs barnekonvensjon (1989) har bidratt til en større bevissthet om betydningen av barnets beste, både som ideologisk og metodisk begrep og til en styrking av barns rettsstilling, nasjonalt og internasjonalt (jf. artikkel 3). Alle land i verden, med unntak av USA og Somalia, har nå ratifisert barnekonvensjonen. I Norge ble den ratifisert i 1991 og inkorporert i norsk lovverk i 2003, gjennom menneskerettsloven. Barnekonvensjonens fokus på barnet og barnets rett til å bli hørt, både i en rettslig og en barnevernfaglig sammenheng, har også vært medvirkende til at begrepene «barneperspektivet» og «barnets eget perspektiv» har kommet sterkere i betraktning (Barnekonvensjonens artikkel nr. 12, NOU 2008: 9 s. 15).

Flere av barnevernsarbeiderne fremhever innsikt i det enkelte barns følelser, opplevelser og reaksjonsmønstre som en viktig forutsetning for å forstå og ivareta barnet når de uttaler seg på generelt grunnlag. Måten Eva uttrykker seg på, er illustrerende for flere av barnevernsarbeiderne:

«Det går litt på følelsen til den som er i situasjonen og hvordan den utsatte føler det. Saksbehandlere vil nok kunne oppleve situasjoner og hendelser forskjellig. Det kan jo bety at en saksbehandler må gå vekk fra sine egne normer og regler for å kunne skjønne hvordan den familien lever hjemme i sitt eget hjem. Men barnets oppfatning av saken vil prege min oppfatning av saken. Jeg må jo høre på barnet.»

Når barnevernsarbeiderne uttaler seg om egen praksis i seksuelle overgrepssaker, virker de mer opptatt av praktiserende retningslinjer og den strafferettslige kontrolltenkningen, som preger det seksuelle overgrepsfeltet, enn av barnet. Siri, en annen av barnevernsarbeiderne uttrykker seg slik:

«Jeg ser at det å være prinsipiell ikke alltid er til barnets beste. Hvis ikke saken blir anmeldt av andre, så forplikter vi oss som barnevernsarbeidere til å se om vi skal gjøre det eller ikke. Jeg synes det er vanskelig å si ja eller nei om vi bør anmelde, fordi vi er så fryktelig lei av at alle saker blir henlagt. Jeg synes prinsipielt man skal anmelde hvis man har begrunnet mistanke om at overgrep har skjedd. Men jeg synes det er fryktelig å se på at disse sakene ikke fører frem. Vi anmelder ikke umiddelbart. Det er også ofte at vi kan diskutere med noen av partene hvordan de vil gjøre det. Dilemmaet om man skal anmelde eller ikke går på hva vi utsetter barnet for i det at vi anmelder og ikke blir trodd. Barnets ønsker med hensyn til anmeldelse er ikke avgjørende, men vi er pliktige til å vektlegge det. Jeg mener det er viktig å signalisere overfor den som er offer at dette er galt, at dette er en kriminell handling jeg som voksen ikke finner meg i «at du har blitt krenket på den måten». Det er jo straffbart også. Men jeg synes det er et vanskelig dilemma, fordi vi beveger oss inn på hvem som skal vurdere når ting er straffbare eller ikke. Jeg vil nok være enig i at vi skal anmelde overgrep, fordi dette er straffbart.»

Slik jeg tolker Siri, synes hensynet til det strafferettslige perspektivet å være overordnet barnets eventuelle ønsker og behov. De to utsagnene viser kontrasten i barnevernsarbeidernes måte å forholde seg til barnet på når de snakker generelt og innenfor en praksiskontekst.

I barnevernlovens formålsparagraf heter det at barn og unge «som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling» har krav på «nødvendig hjelp og omsorg til rett tid» (jf. bvl. av 1992, § 1-1). Videre understreker lovens § 4-1 at det skal «legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet» og at barnet skal sikres «stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen». Barnevernloven gir ingen konkrete anvisninger for hvordan barnets beste skal forstås og fortolkes, men lovens forarbeider presiserer at hensynet til barnet skal ivaretas fremfor «hensynet til foreldrene i de tilfeller hvor foreldrenes og barnets interesser er motstridende» (jf. Ot.prp. nr. 44 1991-92: 28). De offentlige dokumentene levner ingen tvil om at barnet er sakens hovedperson.

I forsøk på å belyse betydningen av barnets beste som grunnleggende hensyn i barnevernet er det fruktbart å belyse når og på hvilken måte begrepet gjør seg gjeldende i det lovfestede fasearbeidet (jf. bvl. kap. 4).

Barnets beste som meningsskapende ideal i møte med barnet

Når barnevernet mottar en bekymringsmelding vedrørende et barn (jf. bvl. § 4-2) må det tas stilling til videre undersøkelse versus henleggelse i løpet av en uke. Det forventes at barnevernet kontakter barnet/familien for å informere om meldingens innhold, dersom det ikke er tungtveiende grunner som taler imot. Allerede i barnevernets første møte med familien aktualiseres barnets beste som meningsskapende ideal. Å inneha et barnets beste-perspektiv som ideal i barnevernsarbeidet innebærer at barnevernsarbeideren ser barnet, tar hensyn til barnets situasjon og går fram i sakens startsfase på en mest mulig skånsom måte. Alle vurderinger som her gjøres skal ta utgangspunkt i hva som antas å være best for barnet. Det er flere hensyn som bør avveies, for eksempel hva er det mest gunstige tidspunktet for å oppsøke barnet/familien og hvor samtalen bør finne sted. Bør barnevernet samtale med barnet alene eller sammen med foreldrene?

En fare ved å ta stilling til meldinger uten å ha møtt barnet er at det lettere fremstår som saksobjekt.

Barnets beste som utredningsprinsipp i barnevernsundersøkelsen

Når barnevernet beslutter å igangsette en barnevernsundersøkelse (jf. bvl. § 4-3) plikter det å innhente informasjon om barnets omsorgssituasjon, videreutrede saken og utarbeide en problemdiagnose (Juul Jensen 1983) som skal danne grunnlag for videre tiltak. I denne fasen fremstår hensynet til barnets beste som et viktig utredningsprinsipp der det forutsettes at barnevernet anerkjenner barnet som kunnskapskilde og tar utgangspunkt i barnets opplevelse av de psykologiske, materielle og sosiale forhold det lever under.

Meningsdannelsen som skjer i forbindelse med identifisering og diagnostisering av barnets omsorgssituasjon vil få avgjørende betydning for hvordan saken oppfattes og videreformidles i det barnevernfaglige system (Brottveit 1997). Det er avgjørende at barnet blir sett og hørt for at barnevernet skal få mulighet til å opparbeide seg et best mulig vurderingsgrunnlag (Oppedal 1999: 281-317). Haugli (1998: 370), som har studert samværsrett i barnevernssaker, understreker at hensynet til barna ofte kommer i skyggen av foreldrenes interesser:

«De prosessuelle reglene er imidlertid i vesentlig grad utformet med tanke på foreldrene, for å ivareta deres rettssikkerhet og interesser. (...). Men barnet har ikke de samme mulighetene som foreldrene til å komme til orde og til å få fram sin versjon av virkeligheten. Det kunne her oppstå en ubalanse mellom foreldrene, som kan opptre aktivt i saken og gjerne med advokathjelp, og barnet som i vesentlig grad blir sakens «gjenstand».»

Dersom barnevernet ikke kjenner barnets versjon, og hovedsakelig baserer sine vurderinger av barnets omsorgssituasjon på annenhåndsinformasjon, kan barnet tape status som sakens hovedperson.

Barnets beste som beslutningsregel ved iverksettelse av tiltak

Når barn lever under vanskeligstilte forhold i hjemmet eller utsettes for mangelfull omsorg, som kan skade dets personlige helse og utvikling, er barnevernet forpliktet til å gripe inn (bvl. §§ 4-4, 4-12). Barnevernloven understreker at det skal legges «avgjørende vekt» på hensynet til barnets beste ved valg av tiltak etter loven. I vurderingen av hvilke løsningsforslag det enkelte barn er best tjent med, fremstår barnets beste som en viktig beslutningsregel (Backe-Hansen 1993, Brottveit 2007, kap. 10).

Barnet er spesielt utsatt i overgangen fra undersøkelsesfasen til tiltaksfasen, fordi det her tas avgjørelser som får stor betydning for barnets videre liv. Å ivareta barnets beste, som overordnet «beslutningsregel», forutsetter at barnevernet, så langt det er mulig, tar utgangspunkt i det enkelte barns subjektive ønsker og behov når ulike tiltak vurderes.

Dersom barnevernet ikke har tilstrekkelig kunnskap om barnets situasjon og behov, er faren større for at barnevernet kan komme i skade for å fatte beslutninger som ikke er til beste for barnet eller at foreldrenes interesser vektlegges på en måte som overskygger hensynet til barnet (se også Haugli 1998). Barnets posisjon i barnevernet, som selvstendig individ og rettssubjekt, vil da svekkes.

Dialog med barnet synes å være en viktig forutsetning for å vurdere barnets beste på alle nivåer i saksbehandlingsprosessen (Bache Hansen 2001, Brottveit 2008). Det er også i tråd med barnekonvensjonens artikkel 12 og barnevernlovens § 6-3 som begge fremmer barnets rett til å høres i beslutninger som angår deres liv.

Slik jeg tolker barnevernlovens intensjon om å ivareta hensynet til barnet, må det tas høyde for at barnevernets saksbehandling både innebærer et mellommenneskelig møte med barnet/familien og forvaltningen av et offentlig lovverk (Miller 1993, Brottveit 2007). Det barnevernfaglige kunnskapsgrunnlaget er et viktig redskap i barnevernets møte med familien og i utredningen av barns omsorgssituasjon. Mens lovhjemmelen gir barnevernet mandat til å gripe inn i barns liv og beslutte tiltak når forholdene i hjemmet tilsier det og/eller når barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt fra sine nærmeste omsorgspersoner (jf. bvl. §§ 4-4 og 4-12).

Som vist i det foregående, får barnets beste forskjellig betydning avhengig av hvilken situasjon og fase i saksbehandlingen en befinner seg i. Å ivareta barnets beste i en mellommenneskelig kontekst forutsetter at barnevernsarbeideren ser barnet som det unike individet det er og utviser kultursensitivitet i møte med barnet/familien. Samtidig fordrer barnevernsarbeidet en helhetlig vurdering av det enkelte barns omsorgssituasjon og en individuell tilnærming i hver enkelt sak (Miller 1993, Børnerådet i Danmark 1999).

Barnets beste i et juridisk perspektiv forutsetter at barns rettigheter og interesser, både som rettssubjekter og samfunnsborgere, sikres. Når barnet utsettes for omsorgssvikt i familien har det krav på rettsvern – i form av nødvendig hjelp og beskyttelse til rett tid fra barnevernets side (jfr. bvl. kap. 4). Barn som rettssubjekter har, i likhet med foreldrene, krav på rettssikkerhet i beslutningsprosessen, dvs. at de vedtak som fattes er i samsvar med lovens vilkår og at saksbehandlingen fungerer forsvarlig etter forvaltningslovens regler for offentlig saksforvaltning, med de særregler som følger av barnevernloven (jf. bvl. §§§ 6-1, 6-3 og 6-5).

FNs barnekonvensjon understreker også at barnets beste må forstås i et vidstrakt perspektiv og at hensynet til barnet er grunnleggende ved «alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, administrative myndigheter eller lovgivende organer» (Artikkel 3 nr. 1: 9).

Barnets beste i skjæringspunktet mellom barneperspektivet og barnets eget perspektiv

Etter mitt syn kan ikke barnets beste forstås uavhengig av begrepene barneperspektivet og barnets eget perspektiv, da allmenn kunnskap om barns utvikling, samt førstehåndsinnsikt i det enkelte barns erfarings- og opplevelsesverden, er viktige kriterier i en barnets beste-vurdering. Til tross for dette viser undersøkelser at barnevernet har liten tradisjon for å snakke med barn (Brottveit 2007, Skauge 2010).

Ingen av barnevernsarbeiderne i doktorgradsstudien var i dialog med barna i overgrepssakene. Eva, en av barnevernsarbeiderne, sier i klartekst at «vi som voksne tolker situasjonen etter vår oppfattelse». Når barnevernsarbeiderne likevel henviser til barneperspektivet og/eller barnets eget perspektiv, i forbindelse med egen praksis, snakker de først og fremst ut fra generell kunnskap, egne faglige vurdereringer og informasjon om barnet, som ikke er basert på opplysninger fra barnet selv (Brottveit 2007 kap. 5 og kap. 9).

I likhet med barnets beste er barneperspektivet og barnets eget perspektiv kvalitative begreper som må forstås og fortolkes i sin egen kontekst for å gi mening. Innholdet i barneperspektivet vil til enhver tid preges av den enkelte fagperson-/voksenverdenes forståelsesmåter/kunnskapssyn, erfaringer og tolkninger av barns perspektiv. På samme måte vil barns perspektiv på eget liv variere med de kulturelle og kontekstuelle forholdene barna lever under.

Mitt inntrykk er at nyere faglitteratur differensierer mellom barneperspektivet og barnets eget perspektiv i større grad enn tidligere (se bl.a. Bo og Gel 2003, Juul 2010). Etter mitt syn går det et kvalitativt skille mellom barneperspektivet og barnets perspektiv (se også Børnerådet 1999, Halldén 2003, Sommer 2012). Sommer (2012: 55) understreker at «selv om barneperspektivet søker å komme tettest mulig på barns opplevelser, representerer det alltid voksnes objektivering av barn», mens barnets eget perspektiv «representerer barns opplevelser, forståelser og erfaringer i sin egen livsverden. I motsetning til barneperspektivet handler det om barnet som subjekt i sin egen verden» (Sommer 2012: 56).

Barneperspektivet søker først og fremst barns ståsted gjennom fagpersoners/voksenverdenens kunnskap om barn og/eller fortolkninger av barns livsverden. Mens barnets eget perspektiv peker direkte tilbake på barnets selvforståelse og barnet som kunnskapskilde og informant. Hvorvidt det er relevant å snakke om barneperspektivet eller barnets eget perspektiv, beror i stor grad på hvilke synspunkter og vurderinger som legges til grunn, barnets eller den (voksne) som representerer barnet?

Bendiksen og Haugli (2011) belyser barneperspektivets betydning i rettsvitenskapelig forskning, gjennom å studere hvordan begrepet anvendes i fire doktorgradsarbeider. Forfatterne (2011: 79) understreker at:

«… det har blitt mer og mer vanlig at forskere hevder å ha et barneperspektiv, uten at det er helt tydelig hva dette innebærer. Det ser ut til å være positivt ladet, politisk korrekt og ikke kritiserbart å si at forskningen gjøres fra et barneperspektiv. Som retorisk begrep signaliserer det å innta et barneperspektiv at forskeren dermed er for barn, stilt opp som motsetning til forskere som ikke uttrykkelig inntar et barneperspektiv.»

Det eksisterer ingen entydig forståelse av hva det innebærer å inneha et barneperspektiv i praksis, da barneperspektivet, i likhet med begrepet barnets beste, er et verdiladet begrep som anvendes i mange ulike kontekster der det gis forskjellig mening. I noen sammenhenger er barneperspektivet et uttrykk for den voksnes innlevelse i barns opplevelses- og erfaringsverden, andre ganger sikter det til samfunnets generelle verdinormer knyttet til barn og unges livsvilkår (jf. NOU 2009:21 s. 27).

I saker der det er vesentlig å fremme barnets eget perspektiv, er det avgjørende at barnet får formidlet sin virkelighetsoppfatning og at det blir sett og hørt, da barnets opplevelse av situasjonen kan være høyst forskjellig fra barnevernsarbeiderens fortolkninger og vurderinger.

Barns uttalerett er nedfelt i lovverk. Fra barnet er 7 år har det krav på å høres i egen sak og etter at barnet har fylt 15 år er det part i saken (jf. bvl. § 6-3). Det betyr at barn og unges perspektiv skal tillegges vekt i barnevernssaker, noe som i sin tur fordrer at barnevernsarbeideren utviser et faglig skjønn til beste for barnet og lytter til barnets stemme og perspektiv når saker utredes og beslutninger fattes. I hvilken utstrekning mindreårige barn skal innrømmes rett til å definere egen virkelighet og gis innflytelse i viktige spørsmål som angår deres liv, må alltid vurderes i forhold til barnets alder, modning og sakens karakter. Førstehånds-kunnskap om barnets eget perspektiv er uansett verdifullt. Det kan bringe inn viktige nyanser i saksprosessen og bidra til at barnevernsarbeideren utviser en større sensitivitet i møte med barnet, selv om det ikke alltid er mulig å ta hensyn til barnets ønsker.

En vurdering av barnets beste forutsetter at det tas utgangspunkt i barnevernsarbeiderens barneperspektiv, basert på dennes fagkunnskap, fortolkninger og vurdering av situasjonen, og barnets eget perspektiv, som representerer barnets subjektive opplevelser, erfaringer og forståelsesmåter. Etter mitt syn må forståelsen av barnets beste skapes i bevegelsen mellom barneperspektivet og barnets eget perspektiv.

I det følgende belyses barnets beste som anvendt begrunnelse ved å fokusere på hvordan barnevernsarbeiderne i doktorgradsstudien legitimerer sine handlingsvalg i seksuelle overgrepssaker (Brottveit 2007, del 3).

Hvordan fremstår barnets beste som anvendt begrunnelse?

De fleste av barnevernsarbeiderne gir uttrykk for at seksuelle overgrep mot barn i familien er utfordrende saker, da de både kan omfatte alvorlig omsorgssvikt og en kriminell handling (Brottveit 2007, kap. 8-10). Barnevernsarbeiderne understreker også at spørsmål om politianmeldelse var et sentralt vurderingskriterium i disse sakene, men de hadde forskjellige oppfatninger om hvorvidt det er barnevernets ansvar å anmelde.

Siri, en av barnevernsarbeiderne, tydeliggjør dilemmaet mellom å ivareta samfunnets straffebehov og påkjenningene barnet/familien utsettes for når barnevernet er pådriver til en strafferettslig prosess:

«Man får den konflikten med hensyn. Hvilke hensyn skal en ta? Skal en ta hensyn til barnet og de påkjenningene det kan utsettes for hvis det blir en rettslig forfølging, eller skal man ta hensyn til det preventive ved å anmelde og at det blir en rettssak, for da kan gjerningsmannen kanskje bli hindret fra å utøve andre forhold?»

Cirka halvparten av barnevernsarbeiderne understreker at barnevernet uansett skal anmelde mistanker om seksuelle overgrep (Brottveit 2007). De gir på forskjellige måter uttrykk for å mene at anmeldelse er til beste for barnet. Stine understreker at politianmeldelse er en viktig symbolhandling for å signalisere overfor barnet at det har skjedd en straffbar handling samfunnet ikke aksepterer. Videre understreker hun at det nok vil «gagne barnet at overgriper blir straffet for lang tid enn at vi går inn og fjerner barnet.»

I likhet med Stine argumenterer Geir, en av de mannlige barnevernsarbeiderne, for at barnevernet skal politianmelde seksuelle overgrep ut fra hensynet til handlingens straffbare karakter, den «allmennpreventive signaleffekten» og barnets oppreisning og beskyttelse:

«Jeg ville ikke la være å anmelde fordi jeg så for meg en frikjennelse i retten – selv om rettsvesenet ville kreve mer bevis enn det vi i barnevernet gjør. Ved å anmelde så vil det jo bli fokusert på seksuelle overgrep som svært alvorlige saker. Det kan virke preventivt overfor samfunnet. Men det er vel sjelden at de som får straff blir noe særlig bedre mennesker. Det er viktig for et barn at skylda blir plassert der skylda skal være, nemlig hos overgriperen. At overgriper blir dømt er viktig for at barnet skal forstå at det er andre som har gjort noe galt mot dem, og at det fører til at de kommer i fengsel. Hvis barnet er redd for at faren skal komme i fengsel for overgrep, ville jeg nok anmeldt allikevel. Det viktige for meg er å beskytte barnet og gi familien god støtte.»

Olaug ser heller ingen andre alternativer enn å anmelde:

«Det å frata ungdommen skylda er veldig viktig i det lange løp, og stadfeste hvem som egentlig er ansvarlig for dette. De kan få dårlig samvittighet hvis en person har sittet inne lenge. Det viktigste for meg er at barnet blir fratatt ansvaret, og at den som har gjort det gale blir pålagt ansvaret. Jeg forholder meg til det systemet vi har i Norge i dag. Det er ikke alternativer i slike saker. Det er i så fall behandlingsapparatet for overgriper og offer. Men det er jo en kriminell handling, og det skal anmeldes. Jeg ville nok anmeldt selv om ungdommen kom til forsoning med den voksne og mente det ikke var nødvendig med noen anmeldelse. Overgrep er en alvorlig kriminell handling. Jeg vil ha det som et prinsipp at overgrepssaker anmeldes. Jeg ville anmelde for å få en slutt på det og for å beskytte barnet.»

Flere av barnevernsarbeiderne som argumenterer for politianmeldelse, ser at det kan komme konflikt med barnets umiddelbare ønsker og behov. Likevel forsvarer de sine handlingsvalg ved å vise til barnets beskyttelsesbehov, at den rettslige prosessen gir barnet oppreisning og ivaretar barnets behov for at noen straffes. Enkelte beveger seg enda lenger i retning av en strafferettslig begrunnelsesmåte ved å understreke at det også er viktig at barnevernet ivaretar preventive hensyn i samfunnet, gjennom å bidra til en offentlig rettsmarkering i seksuelle overgrepssaker (Brottveit 2007:229).

Det oppsiktsvekkende er hvordan barnevernsarbeiderne argumenterer for strafferettslige prinsipper, som flettes inn i barnets-beste begrunnelser på måter som for mange virker tilforlatelige. Ved at hensynet til barnet tematiseres, nedtones det strafferettslige budskapet i barnevernsarbeidernes uttalelser. Når det samtidig argumenteres for samfunnsvern, bl.a. utfra hensynet til individual- og allmennprevensjon (Aubert 1972, og Andenæs 1975 og 1977), blir straffesaken i realiteten mer fremtredende enn barnevernssaken. Det er også viktig å merke seg at barnevernsarbeiderne som her uttaler seg ikke tar høyde for at den rettslige prosessen ikke alltid fører fram.

Den andre gruppen av barnevernsarbeidere, som stiller seg kritisk spørrende til politianmeldelse, begrunner også sitt standpunkt utfra hensynet til barnet. Gunvor uttaler seg slik om dilemmaet mellom det strafferettslige og barnevernfaglige:

«Seksuelle overgrepssaker blir stående i skjæringspunktet mellom straffeloven og det å foreta barnevernfaglige vurderinger. De to nevnte hensyn er ikke alltid forenlige. Skal vi melde til politiet fordi vi har en formell plikt til å melde straffbare forhold, eller skal hensynet til barn og familie veie tyngst? Vi tar hensyn til hva vi vurderer som barnets beste.»

Vigdis understreker at hun tenker nøye gjennom hvilke påkjenninger barnet/familien kan utsettes for før hun bestemmer seg for å anmelde:

«Jeg er veldig usikker på når barnevernet skal anmelde og om barnevernet skal gjøre det. På et tidlig tidspunkt var trenden at politiet skulle komme inn med en gang. Men det er snudd litt nå. Det er mye mer dramatisk hvis man anmelder og familien får det mye verre. Kanskje man heller ikke oppnår så mye for barnet ved å anmelde. Hvis mistankene ikke er sanne, så skaper det vel enda mer vanskeligheter i familien, særlig i nærmiljøet i ei lita bygd. Det er vanskelig å finne balansen i disse sakene. Personen som har gjort dette er jo ansvarlig overfor straffeloven. Det kan lett bli en ekstra belastning for barnet, særlig prosessen med varetektsfengsling, avhør, splittelse av familien og lignende. Det er jo en totalsituasjon for barnet når det står på. Det vil kunne skade mer enn det hjelper. Jeg tror møtet med politi og rettsvesen kan være traumatisk for barnet.»

I likhet med Vigdis hevder flere at omkostningene ved en eventuell straffesak kan bli betydelige for familien. Bjørn er av den oppfatning at overgrepssaker mot barn er best tjent med å «løses» på andre måter enn gjennom rettsapparatet:

«Jeg har vel den tanken at der hvor overgrep ikke lenger er aktuelt, ville det vært veldig bra om man kunne få overgriperen til å påta seg ansvaret for det som har skjedd. Å melde seg selv fremfor å bli anmeldt. Det har litt med det terapeutiske å gjøre. Det tror jeg kan være en helingsprosess. I første omgang overfor den det gjelder, den utsatte. Noe som kunne ha vært diskutert er om oppgjøret mellom de to, som innebærer at overgriper påtar seg skylda, kan være nok for familien.»

Flere av barnevernsarbeiderne i denne gruppen understreker at de frykter at den strafferettslige etterforskningen, og de strenge beviskravene i seksuelle overgrepssaker, kan komme til å gå på bekostning av barnevernets eget arbeid i saken og redusere kontakten med barnet/familien i etterforskningsfasen (Brottveit 2007 kap. 9). Andre påpeker at en må ta i betraktning at mange saker henlegges, og få ender med fellende dom (Bakketeig 1999), før en evt. anmeldelse vurderes. Barnevernsarbeiderne herunder frykter også at rettsapparatets henleggelser vil bidra til at barnevernet «mister» saken og at barnet blir stående uten beskyttelse.

Til forskjell fra den første gruppen av barnevernsarbeidere, har den andre gruppen et større fokus på barnets situasjon og virker mer opptatt av familieperspektivet enn av det strafferettslige perspektivet i seksuelle overgrepssaker. I likhet med den første gruppen er også disse barnevernsarbeiderne opptatt av barnets oppreisning, men de understreker at en privat forsoning mellom overgriper og barnet vil være langt mer fruktbart enn en rettssak, spesielt når barnet og overgriper står i en nær familiær relasjon til hverandre (Brottveit 2007: 231). Å ta hensyn til barnets følelser overfor overgriper støttes også av psykologen Rut Toverud (1996). Hennes forskning viser at barn og unge som utsettes for seksuelle overgrep fra nære omsorgspersoner, var lite opptatt av straffebehovet og fryktet snarere at deres fortellinger kunne bidra til at en som sto dem nær ble straffet.

De utvalgte tekstbidragene illustrerer hvordan barnevernsarbeidere snakker utfra ulike faglige posisjoner, og forskjellige syn på barnet og straffen, når de uttaler seg om hvorvidt en strafferettslig prosess i seksuelle overgrepssaker vil tjene barnet eller ikke. Fellestrekket i deres uttalelser er imidlertid at begge gruppene forfekter sine standpunkter på vegne av barna uten å være i dialog med dem (Brottveit 2007, kap. 8, 9, 10).

Barnevernets anmeldelsesrutiner var et dagsaktuelt tema i tidsrommet hvor intervjuene ble foretatt, og barnevernsarbeidernes standpunkter kan derfor ses i lys av eksisterende diskurser, som enten taler for eller imot en strafferettslig involvering i seksuelle overgrepssaker (Kjær og Mossige 2008). De som argumenterer for en rettslig prosess snakker først og fremst utfra en strafferettslig diskurs, basert på samfunnets straffeteorier som taler for en rettslig tilnærming i disse sakene. Flere gir også uttrykk for at de opplevde det problematisk å stå imot det samfunnsmessige forventningspresset om at slike saker skal anmeldes.

Den andre gruppen av barnevernsarbeidere snakker utfra en barnevernfaglig diskurs, som setter hensynet til barnevernssaken i sentrum. De ser det ikke som barnevernets plikt å bistå i en strafferettslig prosess i seksuelle overgrepssaker dersom faglige hensyn ikke tilsier det, og understreker at hensynet til egen saksgang veier tyngre enn hensynet til den rettslige etterforskning.

Slik barnets beste fremstår, som begrunnelse for barnevernets handlingsvalg i seksuelle overgrepssaker, blir det umulig både å gripe og angripe, fordi begrepet, i kraft av sin retoriske tilstedeværelse, skaper en legitimitet de færreste stiller spørsmål ved. Det vitner også om at barnets beste kan gis helt forskjellig betydning, avhengig av hvilken kontekst det anvendes i og måten barnevernsarbeiderne argumenterer på. Etter mitt syn må barnets beste-begrunnelser først og fremst baseres på en faglig vurdering i hver enkelt sak av hva som angivelig vil gi barnet best mulig beskyttelse (NOU 2012: 5).

I ettertid ble det enda tydeligere hvordan det normative skjønnet flere av barnevernsarbeiderne snakker utfra, når de uttaler seg om egen praksis i seksuelle overgrepssaker, står i kontrast til deres åpne refleksjoner i intervjuets generelle del om betydningen av å lytte til barnet og sette barnets og familiens behov i sentrum (Brottveit 2007. kap. 5 og 11).

Avslutningsvis belyser artikkelen noen fortolkningsproblemer knyttet til praktisering av barnets beste som barnevernfaglig handlingsprinsipp.

Hvilke utfordringer står barnevernet overfor i praktiseringen av barnets beste?

Det er mye som tyder på at hensynet til barnets beste kan være problematisk å forholde seg til i praksis.

For det første fremstår barnets beste som et komplekst og vidtfavnende begrep, som åpner for flere forskjellige tilnærmingsmåter og tolkningsmuligheter, avhengig av kontekst og om en forstår begrepet smalt eller i et bredere sosialpsykologisk og juridisk perspektiv. Det kan være en medvirkende årsak til at barnets beste vurderinger i noen tilfeller kan virke vilkårlige.

Problemer knyttet til forståelse og fortolkning av «barnets beste», både i en rettslig og barnevernfaglig sammenheng, har lenge vært gjenstand for drøfting blant fagfolk og forskere (jf. bl.a. Smith 1980, Sandberg 1990, Vogt Grinde 1993, Backe-Hansen 1993, Ericsson 1994, 1996, Haugli 1998, Lindboe 1998, og Oppedal 1999).

Ifølge Eriksen og Skivenes (1998: 357) har diskusjonen dreid seg om barnets beste kun er et prinsipp som aktualiseres ved valg av konkrete tiltak, eller om det også gjelder i tolkningen av barnevernlovens inngrepskriterier generelt, og således omfatter beslutninger på alle nivåer i barnevernsarbeidet.

Uklarheter om betydningen og anvendelsen av barnets beste som overordnet målsetting og handlingsprinsipp har bidratt til en kritikk av begrepet, som ble særlig tydelig i forbindelse med lanseringen av FNs barnekonvensjon (1989) om barnets rettigheter. På den ene siden har barnekonvensjonen bidratt til en betydelig utvidelse av barnets beste, både i en nasjonal og internasjonal sammenheng, når den understreker at dette prinsipp er ment å omfatte «all actions concerning children» (jf. FNs barnekonvensjon artikkel 3(1)).

På den annen side bidrar nettopp universialiseringen av begrepet barnets beste til å gjøre det mer uhåndterlig i en praksiskontekst (Altson 1994, Ellingsæther 2008 (i NOU 2008:9: 104).

De generelle innvendingene går på at barnets beste fremheves som et hovedhensyn uten at det eksisterer noen entydig rettslig oppfatning av hva dette hensyn innebærer i praksis (Altson 1994). Den internasjonale kritikken av barnets beste har et særlig fokus på begrepets uklare betydning som rettslig prinsipp og varierende praksis i europeisk rett (Schiratzki 2003). Samme type innvendinger har også vært reist mot praktiseringen av barnets beste i norsk rettspraksis, for eksempel ved spørsmål om samværsrett i barnevernssaker (Haugli 1998). Behovet for klarere kriterier for hva et barnets beste-perspektiv innebærer, både i en rettslig og barnevernfaglig sammenheng, har vært etterspurt fra flere hold (Schiratzki 2003 og NOU 2008:9, kap. 6). Begrepets ubestemmelighet innebærer en utfordring for beslutningstakerne, spesielt når det gjelder å forfekte prinsipper om likhet for loven.

Det kan være relevant å spørre hva lovens likhetsprinsipp innebærer i en barnevernfaglig sammenheng der individuelle hensyn er tungtveiende. Det juridiske beslutningsgrunnlaget i saker som omhandler alvorlige inngrep i barn og familiers liv, er problematisk å sammenligne da sakene alltid vil preges av individuelle forskjeller. I barnevernet vil det derfor være mer relevant å snakke om en rettferdig ressursfordeling og et likeverdig hjelpetilbud på landsbasis, enn selve innholdet i den hjelpen som gis.

For det andre viser praksis at barnet fortsatt er fraværende i viktige dialoger og beslutninger som angår deres liv, noe som gjør det problematisk å ta stilling til hva som er barns beste. I likhet med doktorgradsstudien (Brottveit 2007 del 3), viser Skauges undersøkelse fra 2010 at barnevernsarbeidere ofte gjør vurderinger av barns omsorgssituasjon, og fatter vedtak uten å være i dialog med de aktuelle barna. Skauges (2010) undersøkelse omfatter 100 barnevernssaker med barn fra 7 til 12 år, hvor alle var i en alder der de har krav på å bli hørt av barnevernet (jf. bvl § 6-3). Undersøkelsen viser at det ikke hadde vært noen form for kontakt mellom barnet og saksbehandler i cirka 70 prosent av sakene. I praksis betyr det at barnevernet påberoper seg definisjonsrett over barns liv uten å være i dialog med dem. Gording Stang (2007) understreker nettopp betydningen av at barns stemme skal høres i barnevernssaker når hun understreker at «det er barnets sak».

Dersom barnevernet tar stilling til bekymringsmeldinger, videreutreder saksgrunnlaget og fatter vedtak på bakgrunn av annenhåndskunnskap om barnet, og utfra en generell faglig vurdering av hva som er barns beste, blir barnet usynlig i egen sak (Haugli 1998, Gording Stang 2007, Brottveit 2007). Dette kunnskapsgrunnlaget kan aldri erstatte den subjektive erfaringskunnskapen barnet selv besitter om eget liv. Fravær av dialog med barnet innebærer også en større risiko for at viktig informasjon går tapt og at utenforliggende hensyn får betydning i saken slik undersøkelsen om barnevernsarbeideres forståelse og håndtering av seksuelle overgrep viser (Brottveit 2007). Det er også vesentlig å være i dialog med barna for å forhindre at barnets beste får mer preg av å fungere som argument for en bestemt handlingspraksis i barnevernet, enn et reelt hensyn som ivaretar barnets behov.

For det tredje synes betydningen av barnets beste, som meningsskapende ideal og utredningsprinsipp, å være underkommunisert i de tidlige fasene av barnevernets saksbehandling. Tar en barnevernloven i betraktning, er det først og fremst ved iverksettelse av tiltak at hensynet til barnets beste tematiseres (jf. bvl. § 4-1). Som jeg var inne på, innebærer barnets beste som grunnleggende hensyn at barnet blir sett som det unike individet det er i en mellommenneskelig kontekst, og at det gis innflytelse som rettssubjekt på alle nivåer i beslutningsprosessen. Dersom hensynet til barnet hovedsakelig beveger seg på et generelt ideologisk begrunnelsesnivå og først aktualiseres ved vurdering av konkrete barnevernstiltak, vil barnets beste som overordnet målsetting og grunnleggende hensyn i realiteten svekkes. Det betyr også at barnets beste som offisiell begrunnelse for dagens barnevern er truet, noe som på sikt kan føre til tap av faglig legitimitet for barnevernets vedkommende.

På bakgrunn av dette kan det være fruktbart å stille spørsmål om det burde vært sterkere presisert i lovteksten at barnets beste som handlingsprinsipp skal være gjennomgripende for hele barnevernets virksomhet og omfatte alle beslutningsnivåer.

Avslutning

Artikkelen har belyst barnets beste som ideologisk og metodisk begrep, gjennom å nærme seg begrepets betydning som grunnleggende hensyn, anvendt begrunnelse og handlingsprinsipp.

Det finnes ingen fullgode svar på hva det innebærer å handle til barnets beste i en barnevernfaglig sammenheng. Utfordringen ligger i å finne en fruktbar balanse mellom å ivareta barnets eget perspektiv gjennom retten til innflytelse og å sikre en mest mulig faglig forsvarlig og velbegrunnet saksbehandling, basert på et tilpasset barneperspektiv i hver enkelt sak. Etter mitt syn er det ikke mulig å operere med generelle kriterier for hvordan barnets beste skal ivaretas i praksis. Jeg frykter snarere at en eventuell standardisering av begrepet kan bidra til en større tilsløring av barnevernets beslutningsgrunnlag. Barnets beste som ideologisk begrep representerer noen grunnleggende verdier som er viktig å tilstrebe i barnevernsarbeidet, mens barnets beste som metodisk begrep betyr å ivareta disse verdier til beste for det enkelte barn på alle nivåer i saksbehandlingsprosessen.

I forlengelsen av dette kan en mulig vei videre være å kreve at alle vedtak som omfatter barn og unges liv, skal begrunnes eksplisitt utfra det enkelte barns beste. Det vil bidra til en sterkere manifestering av barnets beste, som metodisk og ideologisk begrep, fordi barnets beste-vurderinger forutsetter at barnevernet redegjør for hvordan og hvorfor deres handlingsvalg og beslutninger anses å være best for barnet (Brottveit 2007 kap. 12). Som eksempel på senere års styrking av barn og unges posisjon i barnevernet kan det nevnes at barnevernet ble pålagt et utvidet krav om begrunnelse i ettervernssaker i 2009, utfra hensynet til barnets beste (jf. bvl. § 3-1, annet ledd). Lovendringen var et ledd i å forhindre vilkårlig saksbehandling og å styrke ettervernet for de eldste ungdommene i barnevernet.

Å skjerpe begrunnelseskravene i barnevernssaker generelt, vil bidra til en ytterligere styrking av barnets posisjon i barnevernet og fremme betydningen av barnets beste som barnevernets overordnede handlingsprinsipp.