Banalt og etnosentrisk om interkulturelt barnevern

Anmeldt av
Naushad Ali Quresh

Førstelektor, Høgskolen i Lillehammer

Om boka

Bente Nes Aadnesen og Eva Hærem. Interkulturelt barnevernsarbeid. Universitetsforlaget, Oslo, 2007, 150 sider

Forfatterne av boka, Bente Nes Aadnesen og Eva Hærem, er henholdsvis sosionom med hovedfag i sosialt arbeid og pedagog med hovedfag i sosialpedagogikk. Begge er ansatt som lektorer ved Universitetet i Stavanger.

Boka er inndelt i ni kapitler samt forord, innledning, kapittelbeskrivelse og litteraturliste. Bortsett fra korte passasjer som er relevante for faglig barnevernsarbeid, anser jeg mesteparten av boka som faglig svak og full av mangler og feil. Budskapet preges av etnosentrisme og appellerer til stereotypier om muslimer.

Religion, kultur og oppdragelse

Det er en tynn liten bok på ca. 145 sider og handler for det meste om ære og skam, individualistisk kontra kollektivistisk verdisyn og identitet med utgangspunkt i islam og muslimer. Det eneste kapittelet med hovedtittel «Religion» i boka handler utelukkende om islam og muslimer. Ingen steder i boka tematiseres andre religioner som kunne ha betydning for «interkulturelt barnevernsarbeid». Det er i seg selv kritikkverdig. En skulle tro at oppdragelse påvirkes like mye eller like lite blant voksne og barn som tilhører andre livssyn.

Det er begreper som ære og skam som vies mest oppmerksomhet i boken. Det gjelder særlig i beskrivelsen av islam og muslimer. Korte, beskrivende avsnitt preges i stor grad av enten eller-kategorier, så som at: «Ære og skam er to sentrale begreper for muslimer og kan ikke ses isolert fra hverandre» (s.103). Slike utsagn blir synsing basert på stereotypier.

Forfatterne bruker historien om Fadime for å «vise hvor grunnleggende ære kan være i enkelte familier». Det hevdes at hun ble drept av sin far fordi hun hadde hatt «en svensk kjæreste og samboer, og hun hadde vanæret sin familie ved å fortelle sin historie offentlig, om at hun ble utstøtt av familien fordi hun hadde en svensk kjæreste» (s.103). Det er en fremstilling som viser at forfatterne mangler kunnskap om historien og grundighet til fakta, spesielt når de tar opp denne saken direkte knyttet til islam.

Fadimes drap i Norge ble direkte knyttet til islam fordi det, ifølge Sultan (2006:20) ble etablert noen premisser. Allerede året etter drapet publiserte professor i sosialantropologi ved Universitet i Oslo, Unni Wikan, en bok om saken, For ærens skyld. Fadime til ettertanke, hvor hun blant annet konstaterer: «For å etablere et faktum først: Fadime var muslim. Dermed var det poenget slått fast, og det ble aldri akseptert som diskutabelt.» Bromark & Herbjørnsrud (2005) mener at bortsett fra at Fadime ble drept av sin far, er nesten alt i denne saken feil. Fadime var ikke muslim, og Patrick var heller ikke en blond svenske. For Fadime var alevitt. Alevisme er en gammel religion med påvirkning både fra kristendom og islam. Patricks far var muslim fra Iran som hadde giftet seg med en svensk kvinne da han flyttet til Sverige. Det skrives videre at «Mange ikke-vestlige kulturer har en sterk oppfatning av at barn tilhører familien. System utenfor familien som skal verne barnet, kan være ukjent og uforståelig for dem.» (s.65). Jeg er enig i at barnevernet har store utfordringer generelt og spesielt hva gjelder kommunikasjon og etablering av tillit til familier med minoritetsbakgrunn. Men jeg stiller spørsmål ved de verdiene forfatterne tillegger det de kaller ikke-vestlige kulturer. Oppfatninger om hvorvidt «barn tilhører familien» eller ikke, er ikke et spørsmål om «vestlig» eller «ikke-vestlig». Hva mener forfatterne selv om hvilke syn flertallet av foreldre i England, Frankrike, Portugal eller USA har om det samme? En kan heller ikke si at alle i Norge er enige om at «barna tilhører staten». Forfatternes generaliseringer uttrykker stereotypier da nyanser i begge «kulturer» ignoreres.

Forfatterne hevder også at «det i kontaktetableringen er hensiktsmessig å ta utgangspunkt i den autoritet som idealtypisk er tillagt foreldrerollen innenfor islam og en ikke-vestlig oppdragelsesstil. På bakgrunn av dette er det ikke naturlig å innkalle barna til den første samtalen.» (s.70). Jeg kjenner faktisk ikke til noen oppdragelsesstil hvor foreldreautoritet er tillagt noen andre enn nettopp foreldrene uansett religion eller kultur. Det er ganske bastant å konkludere med referanse til «islam» og «ikke-vestlig» oppdragelsesstil at en ikke skal innkalle barna til den første samtalen. Her savner jeg saklig begrunnelse for konklusjonen, særlig når forfatterne uttrykker at det er «naturlig».

I kapittelet Oppdragelse skiller forfatterne mellom «kollektivistisk oppdragelsesstil og som praktiseres i mange ikke-vestlige land, og individualistisk oppdragelsesstil, som preger vestlige land». Med utgangspunkt i dette skrives det om avstraffelse av barn: «Innenfor en individualistisk tradisjon er hensikten med straff at barnet skal internalisere moralske holdninger og føle skyld. Ved at barnet får skyld, trenes det opp en moralsk holdning. Innenfor kollektivistisk tradisjon straffes man for en handling som påfører familien skam.» (s.113).

Ulikhet ut fra «individualistisk og kollektivistisk oppdragelse» er problematisk da disse fort kan oppfattes som motsetninger og bidra til kategorisering omkring «vi» og «dem». Jeg etterlyser formålet med å behandle de to som dikotome oppdragelsesstiler, som gjensidig utelukker hverandre. Etter min vurdering består de fleste samfunn av variasjon, hvor befolkningen representerer et bredt spekter av personlige og kollektive verdier. En kan altså finne så vel individualistiske som kollektivistiske verdier innenfor et og samme samfunn (Qureshi 2008). Videre hevdes det at, «Helt grunnleggende for den islamske oppdragelse er råd og veiledning som profeten Muhammed ga for barneoppdragelse (den islamske lære). Muslimske foreldre som ønsker å være religiøst korrekte, forsøker å følge disse rådene og anbefalingene.» (s.109). Ingen steder i kapittelet om oppdragelse finner jeg noen referanse til hvor forfatterne har hentet kunnskapen om «oppdragelsesstilen i islam» fra og hvor en kan lese mer om dette.

Selv om Aadnesen og Hærem understreker at det finnes ulike måter å være muslim på, bærer beskrivelsen deres preg av generalisering. Det er fare for at fordommer forsterkes når forfatterne fokuserer så mye på det som i sin alminnelighet oppfattes som negative verdier, som for eksempel «hierarki, (æres)drap, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, gjenger og fysisk avstraffelse». Forfatterne setter heller ikke for eksempel «muslimsk oppdragelse» opp mot «kristen oppdragelse», men sammenlikner isteden førstnevnte med «norsk», «moderne» og «vestlig» oppdragelse. De bruker med andre ord to forskjellige målestokker. Det ville vært mer hensiktsmessig å sammenlikne for eksempel Bibelen og Koranen, islam og kristendom, muslimer og kristne etc.

Selvsagt finnes det oppdragelsesverdier ut fra normative kulturelle og religiøse mønstre. Men det sier svært lite om hvordan foreldre tilhørende for eksempel islam faktisk oppdrar barna og hvilke verdier i islam ulike foreldre vektlegger når de oppdrar barna sine i Norge. Det er forskjellig og ikke minst avhengig av foreldrenes tradisjon og historie, klassetilhørighet, utdanningsbakgrunn og ambisjoner på vegne av barna. Islam er i likhet med øvrige religioner tolkbar. Det eneste som kan sies å være likt mellom muslimer er at de er ulike (Qureshi 2004). Dermed er det både vanskelig og meningsløst å stadfeste hva «islamsk eller muslimsk oppdragel­sesm­ønster» er blant muslimer i Norge. Kan forfatterne av boka tenke seg en kategori «moderne muslimsk familie med vestlig kulturbakgrunn i Norge»?

Islam og muslimer med eurosentrisk blikk

I de siste årene er det skapt et klima hvor det er mulig å mene så ymse om islam og muslimer. Flere aktører har fått stort spillerom for å fremme sine stereotypier om muslimer uten å avkreves særlig kunnskap om temaet. Store deler av massemedia retter sin oppmerk­somhet mot en angivelig kulturkonflikt mellom «Vesten og islam». Det er bygd opp en euro- og etnosentrisme, spesielt etter flyangrepet mot World Trade Center i 2001 og den påfølgende kampen mot terrorisme med jakt på Osama Bin Laden, invasjon i Afghanistan og angrep på Irak, publisering av karikaturtegninger av profeten Muhammed i Jylandsposten. Hendelser som utgjør en etnosentrisk legitimeringslenke.

I et slikt klima stilles særskilte krav til presisjonsnivået på fagkunnskapen om og for det flerkulturelle samfunnet, spesielt når den skal anvendes innen høyere utdanningsinstitusjoner. Kunnskap om det etnisk og religiøst mangfoldige samfunn som uten videre utledes og begrepsfestes ut fra kategoriene dem og oss, vil ofte ha i seg stereotypier. Dermed inngår den i en diskurs om eller mot «de andre» som Edward Said (1978) betegner som orientalisme. Med det mener han at fremstillingen av Østen er et resultat av et hegemonisk forhold mellom øst og vest. En videreføring av orientalisme betegnes også som eurosentrisme, det vil si de spesifikke historiske maktstrukturer som har gitt Europa og Vesten en posisjon innen globale relasjoner, hvor Vesten oppfattes som verdens navle og det vestlige som norm. De «andre» og «de» defineres og beskrives ut fra «vestlige» normer, implisitt også hvilke normer som er best.

Det er altså dem-og-oss-diskursen som gjør det mulig for Aadnesen og Hærum å komme med den slags «kunnskap» om muslimer som de gjør. Den er lite etterrettelig. Boka går derfor inn i en lang tradisjon i Norge hvor offentlige institusjoner og samfunnsvitere har stor trang til å ta utgangspunkt i alminnelige stereotypier i sin kunnskapsproduksjon. Spesielt når den omhandler marginaliserte minoritetsgrupper. Boka Romanifolket (Hvinden 2000) oppsummerer storsamfunnets skiftende holdninger til og behandling av romanifolket. Måten romanifolket ble behandlet på henger sammen med hvilken kunnskap som ble produsert om dem og hvem sto først i rekken for denne kunnskapsproduksjonen. Prester, psykiatere, leger, sosialarbeidere og lærere har med ulike midler drevet med sortering av romanifolket.

Muslimske minori­teter blir i dagens Norge stadig presentert med utgangspunkt i for­skjeller som tillegges ulike kvalitative verdier. Ideer om kulturforskjeller er ideologisk forankret og leder oss til å tolke virkeligheten i en bestemt retning. Samtidig utelukkes andre sannsynlige tolkninger. De omfatter stereotype oppfatninger om gjenger, underordning av kvinner, tvangsekteskap og æresdrap. Argumentasjonen som trekkes inn avslører ofte stor uvitenhet og en mengde fordommer. Å redusere den islamske kulturen til disse fenomenene er som å se invasjon av andre land, okkupasjon, krig og tortur i Abu Ghraib-fengselet og i Guantanamo Bay som betegnende for Storbritannias og USAs (kristne) kultur.

Samfunnsforskere og fagbokforfattere har særskilt ansvar for å være seg bevisst produksjonen av stereotypier. Vi kan ikke komme utenom at også akademikere er et speilbilde av det samfunnet de til enhver tid lever i. De påvirkes også av konforme faglige og politiske holdninger og storsamfunnets syn på (marginaliserte) etniske minoriteter. Utfordringen i et stadig mer kosmopolitisk og etnisk sammensatt samfunn er å ikke overdimensjonere og uten videre knytte forskjeller opp mot kultur, tro eller tradisjoner. I alle fall bør fagkompetansen anstrenge seg for å skille mellom disse fenomenene og nyansere deres betydning. En må i det minste ha et språklig presisjonsnivå som gir minst mulig rom for stereotypier bygd på etnosentrisme, når det ikke er tilsiktet.

Konkrete mangler og feil

Jeg savner flere referanser i teksten, blant annet når Aadnesen og Hærem skriver «…at barnevernsarbeideren har klart for seg hva som kan vurderes som annerledes akseptabelt og hva som må vurderes som annerledes uakseptabel barneomsorg, og hvorfor…» (s.34). Det er et budskap som ble formulert av Hagen & Qureshi (1996:175), men det refereres ikke til dem. Videre legger jeg spesielt merke til følgende feil og mangler::

• Forfatterne skriver at, «I Norge har vi to hovedgrupper av etniske minoriteter; urbefolkningen og innvandrere.» (s.20). Det er feil, for vanligvis deles etniske minoriteter i tre kategorier; Urbefolkning, nasjonale minoriteter og innvandrere. Det er i den siste kategorien at en har begynt å bruke betegnelsen etniske minoriteter.

• «Rasisme» behandles på en misvisende måte når «moderne rasisme» settes opp mot «tradisjonell rasisme». Jeg etterlyser en begrunnelse for hvorfor de nevnte begrepene er innført. Det vanlige, i internasjonal så vel som norsk litteratur, er å bruke begrepet «nyrasisme». Videre settes antropologene Lien og Gullestad i samme kategori hva gjelder synet på rasisme i Norge. Etter min mening står de for to ulike syn og representerer forskjellige perspektiver på «rasisme» i Norge. Deler av det Gullestad skriver er også kritikk av Liens forskning. Således mener jeg at forfatterne behandler begges ståsted svært unyansert. Dessuten mangler referanser til både Lien og Gullestad i litteraturlisten.

• I omtalen av migrasjonsfaser med utgangspunkt i Sluzki er budskapet ikke helt i samsvar med det som Sluzki hevder, nemlig at migranttilværelsen utgjør bakgrunn for både kriser, konf­lik­ter og mestringsm­ekanis­mer. Altså ikke bare kriser. Det oppgis feil navn når det henvises til «Schutzki» både i teksten og i litteraturlisten.

Egner boka seg til studenter på høgskolestudier?

Universitetsforlaget skriver at boka er spesielt beregnet på sosionomer og barnevernpedagoger.

Forfatterne mener å gi noen «kunnskapsknagger» og at boka kan «stimulere til nysgjerrighet» og «faglig refleksjon». Det er jeg uenig i. Boka er generelt oppramsende, med lite og ujevn drøfting. Innholdet viser at forfatterne kjenner lite til temaet da kunnskapen i boka om islam og muslimer verken er særlig kritisk eller analytisk. Kultur og religion sauses sammen på en måte som gjør det vanskelig å skille hva som er kulturelle og hva er religiøse tradisjoner, særlig når boka omtaler begreper som ære og skam. Boka berører i liten grad strukturelle forhold, også når det gjelder sosialarbeidere og brukere av offentlige tjenester.

Som vist er litteraturlisten mangelfull og delvis feil. Det angis heller ikke kilder til videre lesing, noe som etter min mening er viktig i en fagbok, og særlig når boka behandler så mange temaer.

Tatt i betraktning at vi befinner oss i år 2008, forventer jeg fagbøker på et annet nivå og som ikke bærer preg av generelle innføringer formidlet på en banal enkel måte. Forfatterne skriver flere steder at det finnes kompleksitet og variasjon. Bildet boka gir er derimot ensidig og kategoriserende. Forfatterne bedyrer at det finnes nyanser, men er selv meget unyansert. De tar forbehold, men er selv ganske bastante, særlig når det gjelder islam, muslimer og såkalt ikke-vestlige kulturer og muslimsk oppdragelse. Derfor blir bokas «kunnskapsknagger» overfladiske, og forfatterne formidler et omtrentlig syn på kunnskap om islam og muslimer. Noe jeg anser for å være en gedigen hån mot alle som anstrenger seg for å nyansere temaet.

Da begge forfattere er ansatt på et universitet forventer jeg et visst faglig nivå og et analytisk syn på produksjon av kunnskap. Det forventes videre at utgiver stiller noe krav til saklighetsnivået selv om temaet er «arbeid med etniske minoriteter» i Norge. Det er grenser for hva en stadig skal tåle av banaliteter bare fordi temaet er «islam, muslimer og ikke-vestlige innvandrere».

Jeg håper at ingen finner boka faglig og saklig nok til å inkluderes i pensum for bachelorstudenter i barnevern eller sosialt arbeid. Tvert imot håper jeg at forlaget ser seg om etter andre som har kunnskap om islam, muslimer i Norge og om barnevernet for å skrive en ny fagbok. Det er også viktig å bruke en fagkonsulent som har mer innsikt og besitter en viss kritisk holdning og som har et seriøst forhold til kunnskap til bruk på høyere utdanningsnivå.