Å forstå det komplekse barnevernsarbeidet

Tekst: Jathushiga Bridget Rajah

jbr@lomedia.no

Foto: Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Christiansen har forsket på beslutningsoppgavene i barnevernstjenesten.

– Barevernsarbeiderrollen er krevende, man forvalter betydelig makt. Det bør skje en oppvurdering av statusen til de ansatte i tråd med hvor sentral rollen er i samfunnet. Det håper jeg også arbeidet mitt kan bidra til, sier Christiansen.

– Vi må jobbe for å ivareta fagfolk som jobber i førstelinja. Turnoveren i dette feltet er et kjent og stort problem.

Han mener det er viktig å lytte til dem som jobber i feltet. Slik kan vi finne ut hvordan folk skal kunne stå lenge i førstelinja.

– Om de ikke vil ha hele sin yrkeskarriere i førstelinja, vil det hjelpe godt hvis de blir værende der i halve.

Startet som sosionom

I 1978 begynte Christiansen på det som den gangen het Diakonhjemmets sosialskole (Diasos). Han ville ha en jobb hvor han kunne hjelpe folk i vanskelige situasjoner og stå på de svakes side.

– Det var jo i en tid hvor solidaritetstanken og det politiske engasjementet blant studentene var stort, sier Christiansen.

Han husker heftige allmøter og et aktivt studentdemokrati. Aldersspennet blant medstudentene var stort, den gang som nå, men andelen menn var langt høyere enn i dag.

Første jobb som sosionom ble på Stovner sosialkontor i Oslo. Den gangen var det oppgaver etter både sosialtjeneste- og barnevernslov. Venterommet var fullt av folk og folk kom på kontoret med sjekker utskrevet for krisehjelp. Christiansen arbeidet der i to år.

– Samtalene med voksne og ungdommer kom tett som hagl. Det var to fryktelig spennende, lærerike og travle år.

Så gikk veien vestover. Christiansen visste det ikke da, men det var i Bergen han skulle starte på sin forskerkarriere.

Forsker i Bergen

Da Christiansen kom til Fyllingsdalen i Bergen fortsatte han å jobbe på sosialkontor. I 1992 ble han bedt om å være vikar på det som var den første videreutdanningen i barnevern ved Universitetet i Bergen. Vikariatet ble starten på det som skulle bli en over 20 år lang forskerkarriere.

– Jeg liker nesten alt ved forskerjobben. Å møte ansatte, barn, ungdom og foreldre i intervjuer, analysere data, og formidle forskningen både skriftlig og muntlig, forteller Christiansen.

Men det han synes er mest tilfredsstillende er å få høre at forskningen oppleves relevant og viktig for det praktiske barnevernsarbeidet.

– Jeg vil gjerne at arbeidet mitt skal bidra til å styrke forståelsen for hva barnevernsarbeidet handler om.

Fører standardisering og rutiner til godt barnevernsarbeid?

– Barnevernsarbeid inneholder både tydelige beslutninger og mange utydelige beslutninger som man kanskje først ser betydningen av i ettertid, sier Christiansen.

Han ser at fagfolk bruker svært mye tid og energi på dokumentasjon. God dokumentasjon er nødvendig, men en risikerer at det blir et mål i seg selv. Christiansen etterlyser standarder og gode rutiner som fremmer og underbygger et godt, sosialfaglig arbeid og som ikke hemmer eller snevrer det inn.

Han fremhever også at barnevernsarbeidet er et viktig område som vekker mye følelser. I dette komplekse saksfeltet har Christansen sett på hvordan standardisering og skjønnsutøvelse balanseres mot hverandre.

Barns medvirkning ikke en engangshendelse

Christiansen har også forsket på barns medvirkning i beslutningsprosesser i barnevernet. Han mener det har blitt bedre med tiden.

– Barns medvirkning skal ikke kun anses som et prosedyrekrav som man kan krysse av etter en samtale. Medvirkning er ikke en engangshendelse.

Han påpeker at det krever tid og investering for at barn skal ha en reell brukermedvirkning. Særlig med tanke på at mange barn og foreldre har et ambivalent eller negativt forhold til barnevernet i utgangspunktet.

– Det gjør at man må investere enda mer i relasjonen og medvirkningsmuligheten.

– Hvorfor har du valgt å forske på disse temaene?

– Jeg har jo jobbet selv i førstelinja i barnevernet og opplevd både det enorme presset, makten, ansvaret og hvor sammensatt dette arbeidet er, svarer Christiansen.

Hans mål nå er å fortsette med de forskningsprosjektene han allerede i gang med og gjøre sitt beste for å ikke gripe over for mange oppgaver på en gang.

– Jeg er nysgjerrig og blir fort engasjert, så det er alltid et kunststykke å klare å balansere alt man har lyst til å utrette med det som er realistisk sett er mulig å få til, sier han.