– Standardiserte metoder gjenspeiler vestlig tankesett

Tekst: Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Foto: Adrian Nielsen

fontene@lomedia.no

Standardiserte metoder forsvares varmt av dem som mener de bidrar til mer likhet og faglighet, uavhengig av saksbehandler. Og kritiseres kraftig for å fjerne det faglige skjønnet og presse en kompleks verden inn i en forenklet modell.

– Jeg har ikke behov for å være i den ene eller andre grøfta. Jeg ønsker å nyansere bildet av de standardiserte verktøyene som brukes i barnevernet, forklarer Marina Snipsøyr Sletten.

Hun jobber som høgskolelektor på Høgskolen i Østfold og er i innspurten på sin doktoravhandling. Der spør hun: Hvilke gevinster kan standardiserte verktøy ha, og hvilke utfordringer følger med disse?

Sletten er selv barnevernspedagog og har jobbet i både statlig og kommunalt barnevern. Interessen for å forske på disse metodene ble vekket der, da hun og kollegene stadig fikk nye standardiseringer som ikke alltid ga like mye mening.

Bidrar til systematikk

I sin forskning har Sletten intervjuet i underkant av 50 ansatte i to barnevernstjenester, i tillegg til feltarbeid og skriftlige dokumenter. De to barnevernstjenestene bruker Kvello-modellen og Circle of Security (COS). Kvello-modellen har som mål å sikre tidlig inngripen gjennom å vurdere risiko- og beskyttelsesfaktorer. COS er et foreldreveiledningsprogram for foreldre med barn mellom 0 og 12 år. Omtrent halvparten av norske barnevernstjenester bruker Kvello-modellen, mens utbredelsen av COS er mer usikker, opplyser Sletten.

Hun finner klare fordeler ved bruken av disse standardiserte metodene. De bidrar til mer systematikk, og minner de ansatte på hvilke områder som skal undersøkes og hvilke spørsmål som skal stilles. Ansatte opplever også at metodene gir dem et felles fagspråk for å snakke om det de finner når de undersøker en familie. COS-veiledningen bruker for eksempel begrepet tilknytning, som mange oppgir er nyttig.

Kan bli en hvilepute

Sletten finner imidlertid flere farer knyttet til bruken av slike standardiserte verktøy. Bruken av slike metoder kan bli en hvilepute. Ansatte og ledere kan tenke at de har en velfungerende metode og derfor slutte å oppsøke ny kunnskap.

Ukritisk bruk innebærer også en fare for at kunnskapsgrunnlaget snevres inn, advarer Sletten. Metodene bygger i hovedsak på psykologisk kunnskap. Dersom barnevernsansatte lener seg for mye på dem, kan de gå glipp av det sosiale og samfunnet rundt familien.

En annen svakhet er, ifølge Sletten, at metodene gjenspeiler vestlig tankesett, og har klare begrensninger i møte med familier fra en annen kultur.

Verktøyene legger opp til at sosialarbeiderne skal spørre foreldrene hvordan de ser på sitt barn og hvordan barnet ser på dem. For mange familier er det en fremmed måte å snakke om barnet på.

– I vesten er vi opptatt av tilknytning til mor og far, mens i mange andre land er omsorgen for et barn bredere fordelt på flere slektninger. Da går man glipp av viktig kunnskap dersom man bare ser mor og far, forklarer Sletten.

Vanskelige begreper

Selv om standardiserte metoder kan gi barnevernet nyttige begreper, kan det også påtvinge ansatte en terminologi de ikke helt forstår. Mentalisering er et slikt begrep. Det handler om å fortolke og forstå andres følelser og handlinger. Flere av Slettens informanter mener det er et vanskelig begrep, og forskeren påpeker at ansatte som bruker slike ord i møte med familie, fort kan skape unødvendig avstand.

Slettens informanter oppgir også at de er usikre på hvordan de skal forså Kvello-modellens risiko- og beskyttelsesfaktorer. Om modellen tolkes bokstavelig, er det en risiko i seg selv å komme fra et annet land enn Norge. Det er også en risiko å bo i et belastet området.

– Men hva er et belastet område? Hvordan forstår vi det? En annen risiko er å være kriminell. Hva da om familien har vaskehjelp de betaler svart? Er det en risiko for barnet? Ansatte oppfatter faktorene som utydelige, men de er litt uenige i om det er rom for å gjøre justeringer, sier Sletten.

Viser ikke fram vurderingene

Forskningen hennes viser at ansatte i barnevernet i liten grad skriver ned hvordan de har kommet fram til sine vurderinger. Om de da konkluderer med 11 risikofaktorer og ingen beskyttelsesfaktorer, uten å forklare dette nærmere, er det fare for urett mot familien, mener Sletten.

Hun viser til at nettopp manglende dokumentasjon på de vurderingene som ligger bak en konklusjon er en gjenganger i de EMD-dommene Norge har fått imot seg den siste tida. De standardiserte metodene bidrar i liten grad til å løse dette problemet, mener Sletten.

– Vi har kanskje ingen sterk tradisjon i barnevernet for å ha et kritisk blikk på egne vurderinger, og malene legger heller ikke til rette for å synliggjøre selvrefleksjon. Jeg vil oppfordre barnevernet til større bruk av kritisk refleksjon, også på egne vurderinger.

Fjerner ikke skjønnet

Standardiserte metoder har blitt kritisert for å svekke det faglige skjønnet. Sletten finner derimot at de ansatte tilpasser metodene til sin arbeidshverdag, og at de mener verktøyene fint kan kombineres med faglig skjønn. For eksempel oppgir de at de justerer metoden når de jobber med en familie fra en annen kultur.

– Selv om malen tilsier at i dag skal vi gjøre det og det, så avviker de ansatte fra det hvis de opplever at familien akkurat den dagen er opptatt av noe helt annet, sier Sletten.

Å følge en metode slavisk er like feil som å gi det faglige skjønnet helt fritt spillerom, mener hun. Sletten oppfordrer ansatte og ledere i barnevernet til å fortsette og søke ny kunnskap og stadig oppdatere seg faglig, selv om de har tatt i bruk en standardiserte metode.

– Disse må ikke brukes blindt, og ansatte må søke bredere kunnskap, sier Sletten.