Ole Henrik Kråkenes, leder av profesjonsrådet for barnevernspedagoger og medlem i FOs arbeidsutvalg (AU)  

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Barne- og familieminister Kjersti Toppe inviterte nylig FO og en rekke andre aktører fra feltet til et møte om turnover i barnevernet. I Fontene kunne vi dagen etterpå lese at lokalpolitiker for Arbeiderpartiet og sosionom Ine Haver var kritisk til at møte i det hele tatt ble avholdt. Blant annet var Haver kritisk til at ingen ansatte var til stede i møte. Det var flere ting jeg stilte spørsmål ved i denne saken, men det aller mest påtrengende var likevel: Hvis ikke en fagforening kan representere de ansatte, hvem skal gjøre det da? 

I Norge har vi lang tradisjon for å bruke trepartssamarbeidet til å løse viktige oppgaver. De ansatte går sammen, tar demokratiske retningsvalg og lar seg representere av sin fagforening. Det samme blir gjort fra arbeidsgiversiden. På denne måten ivaretas maktbalansen, vi bygger tillit til hverandre og vi finner vi fram til løsninger i fellesskap.  

Som frikjøpt tillitsvalgt er jeg valgt til å representere FO sine medlemmer. Når jeg møter politikere, deltar i lønnsforhandlinger eller gir innspill til høringer på Stortinget snakker jeg på vegne av de som har valgt meg. Når jeg stiller på et innspillsmøte hos barne- og familieministeren, da representerer jeg ikke meg selv, men om lag 7.000 av våre medlemmer som jobber innenfor barnevernsfeltet. Det er synd hvis politikere skal så tvil om de fagorganiserte sitt valg av representant.

Det samme prinsippet gjelder for FO sine tillitsvalgte i landet for øvrig. I møte med arbeidsgivere, politikere, direktører og andre beslutningstakere representerer de medlemmenes interesser. Nærmere 35.000 sosialarbeidere, inkludert meg selv, har valgt å organisere seg i FO. Det gir oss en helt annen tyngde enn at hver og enkelt av oss skulle kjempet sin egen sak. Når 35.000 mennesker har samme budskap er det vanskelig å ikke lytte. 

Tilliten vi har til hverandre er noe av det som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i. Vi har et sterkt fellesskap fordi vi har rigget samfunnet vårt som vi har. Partene i arbeidslivet, regjering, storting og andre institusjoner spiller på lag for å sikre en bærekraftig velferdsstat. I en tid der samfunnet og verden står overfor store utfordringer, må vi bygge opp under den norske modellen – ikke så tvil om den. 

FO organiserer sosialarbeidere som står i frontlinja av velferdsstaten. Våre medlemmer har kunnskap og erfaring som er helt avgjørende for å utvikle velferdstjenestene. Politikere og beslutningstakere trenger FO sin stemme. Det er likevel ingen selvfølge at ansatte blir lyttet til, eller at det organiserte arbeidslivet anerkjennes. Det er sterke krefter som ønsker å redusere makt og innflytelse til arbeidstakere. De rettighetene og det handlingsrommet vi nyter godt av i dag er et resultat av at vi har stått sammen, og det må vi fortsette med. Da må vi ha tillit til at fagforeningene fungerer som gode representanter for de ansatte de organiserer. For hvem skal ellers gjøre det – om ikke vi?