Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Journalist og programleder Helene Sandvig mener det er en stor verdi å vise på TV hva ansatte på institusjonene gjør hver dag. Denne uken vises episoden der hun sjekker inn på Sunnaas sykehus.

– Mange er stolte av arbeidet, men kan ikke fortelle om det fordi det er taushetsbelagt, og så er de vant til at det er de negative vinklingene som kommer frem i media, sier hun.

Hun har vært på innsiden av 11 institusjoner - sykehjem, fengsel, asylmottak, hospits, avdeling for spiseforstyrrelser og rusbehandling. Denne sesongen følger vi henne inn på psykiatrisk avdeling på Blakstad sykehus, Politiets utlendingsinternat på Trandum, til Sunnaas sykehus og til Trasopklinikken. Etter nyttår tas seerne med til Modum Bad.

•Les: Slik ble Gry Karlsen krass barnevernskritiker

SJEKKER INN: Helene Sandvig sjekker inn på Trasopklinikken og får innblikk i alkoholbehandling.

Anders Leines/NRK

• Les også: 85 000 kroner skiller de best og dårligst betalte sosialarbeiderne i Oslo-skolen

Øyne utenfra

Hun har bodd fem dager på hver institusjon og har sett hverdagen på godt og vondt. Hun tror mange av de ansatte bruker serien konstruktivt til å se seg selv utenfra. Hun har turt å spørre dem: Hvorfor gjør dere det sånn?

– Når man har vært lenge på en arbeidsplass, er det lett å slutte å snakke om hvorfor man gjør ting som man gjør. Jeg opplevde at de ansatte likte at jeg kom inn og spurte om ting de ikke spør hverandre eller sjefen om, sier Sandvig.

Hun vedgår at det har dukket opp noen regler hun ikke skjønner: Hvorfor må man si nei til en sigarett på natten? Hvorfor kan ikke pasientene få gå ute i stedet for å gå i korridorene inne?

– Det er viktig at man hele tiden spør seg om man kan gjøre ting på en annen måte. Jeg har sett behandlere som er A4 i hue og som avfeier andres ønsker med «sånn er reglene». Jeg tenker at det som kjennetegner en god behandler, er en som er trygg nok til å bruke magefølelsen og være varm og raus. For meg er det å møte mennesker med respekt, sier Sandvig.

• Fikk du med deg denne? Anzal (3) har opphold, men det har ikke mor

PROGRAMLEDER: Helene Sandvig sjekker inn på institusjoner og bor der i fem dager.

Anders Leines/NRK

Medvirkende får se

De som medvirker i dokumentaren får se episoden før den sendes, og TV-teamet har fått gode tilbakemeldinger. Sandvig understreker at hun ikke har gått inn på institusjonene for å si noe om hva som er kritikkverdig.

– Det er ikke mandatet. Dokumentaren er mitt møte de som bor og jobber der, sier hun.

– Har du hatt lyst til å hviske noe til noen om hva de burde forbedre eller gjøre annerledes?

– Det viktigste på disse institusjonene er at de hele tiden diskuterer kulturen sin, hvordan de møter menneskene de er der for, at de er nysgjerrige på dem, at de til og med spør dem «hva synes du om jobben vi gjør?» Jeg lurer på hvor mange som egentlig spør om det, sier Sandvig.

Før hun kommer inn som programleder, har et team med to regissører vært på institusjonen i ukesvis. De har snakket med pårørende, pasienter og fagfolk, for å bygge opp tillit og for å finne ut hvem som kan tåle å være på TV.

– Dette er steder vi nesten helst vil glemme at finnes. For et demokrati er det viktig å få se hva som foregår. Institusjonene får store overføringer fra det offentlige. Det er steder vi kanskje havner selv engang, som er i nærområdet vårt, men som vi vet så lite om. Å få komme litt på innsiden gir oss mulighet til å mene noe på et mer opplyst grunnlag. Det synes jeg er veldig viktig, sier hun.

• Les: Barnevernet og Nav går sammen om å lose Yafhet inn i voksenlivet

Kulturen på en arbeidsplass

I Ullersmo fengsel så hun at det ikke var kultur blant de ansatte å være ute i miljøet med de innsatte.

Sandvig stusset på hvorfor de tilbrakte så mye tid i vaktbua, fremfor miljøarbeid på avdelingene.

– Fengselsbetjentene mente selv at det var et ressursspørsmål, at de hadde så mye å overvåke. Det reagerte jeg veldig sterkt på. Ved ikke å være ute blant fangene oppfatter man jo ikke hva som er i gjære. Jeg håper de fikk noe å diskutere da jeg flytta ut derfra, sier Sandvig.

Etter å ha bodd på sykehjem, skremmer det henne aller mest å bli gammel.

– Det er lite innhold, mye oppbevaring og språkproblemer på et sykehjem. De ansatte ønsker å være nære, men synes ikke tiden strekker til. Da er det jo lettere å gå inn på skyllerommet og vaske litt enn å gå inn til gamle Kari, for tenk om praten tar mer enn fem minutter?

– Du har tilbrakt mye mer tid på innsiden enn TV-seerne får se. Hva har du sett som vi ikke får se?

– Veldig mange ansatte har en uforutsigbar arbeidsdag. Det kan smelle, folk kan utagere. Jeg har sett hvor utrolig viktig det er at de ansatte har en god faglig tyngde for å håndtere situasjoner som kan være potensielt farlige både for en pasient eller pleier, sier Sandvig.

BLAKSTAD: – Det var mye mer varme og hygge på psykiatrisk avdeling på Blakstad enn jeg hadde trodd, sier Helene Sandvig.

Anders Leines/NRK

• 1 av 5 helse- og sosialarbeidere møter vold og trusler på jobben - hvert år

• Barnevernet inviterte netthetserne på kaffe

Fikk filme alt

Før hun flyttet inn på institusjonene, var hun nysgjerrig på om ledelse og ansatte ville sminka brura.

– Selv om noen pleiere sminket seg litt mer enn ellers og vasket håret, opplevde jeg ikke at de var urolige for å ha meg og TV-teamet rundt seg. Tvert imot. Når ledelsen først hadde bestemt seg for å åpne opp, hadde vi fullmakt til å filme og vise hverdagen, sier hun.

Likevel opplevde hun ansatte som var redde for å si noe feil, som ikke ville snakke fritt.

– Noen gikk med skuldrene opp etter øra. Og det er klart, det står mye på spill for en institusjon, de kler seg nakne. Avtalen var at vi fikk filme alt, og at vi skulle ta diskusjonene etterpå, forteller hun.

– Hva på institusjonene overrasket deg mest?

– På psykiatrisk avdeling på Blakstad var det mye mer hygge og varme enn jeg hadde trodd. Jeg hadde sett for meg en strippa og steril avdeling og ansatte med store nøkkelknipper. I stedet opplevde jeg hjemmekos, potteplanter og en god varme mellom behandlere og pasienter. Jeg ble overrasket over at de la inn et forhandlingsrom overfor pasienten og spurte dem «hva trenger du som pasient nå?» Man kan ikke møte pasienten på alt, men hvis man møter dem på noe, gir det dem sikkert følelsen av å ha en stemme som betyr noe. Det synes jeg var fint å se, sier Sandvig.

På Trandum ble hun overrasket over hvordan de uniformerte betjentene var i møte med dem som ventet på å bli tvangsutsendt.

– Det var veldig kontrast til det jeg så på Ullersmo. De ansatte på Trandum var tilstede og synlige i fellesområdene. De ga noe av seg selv i møtet med fortvilte mennesker. Dette handler om ledelse, og at man aldri slapper av på det.

• Marthe (17): – Før ville jeg dø, nå vil jeg ikke det mer. Det er den store forskjellen

TRANDUM: Helene Sandvig ble positivt overrasket over hvor tilstede og synlige se ansatte på Politiets utlendingsinternat på Trandum var.

Anders Leines/NRK

• Anja (13): – Første gang jeg skulle besøke fengselet var jeg veldig redd

Vil besøker flere steder

Sandvig sier hun har fått enda større nysgjerrighet for institusjons-Norge. Hun håper på en runde til. Hun vil til kvinnefengsel, hospice og til en barnevernsinstitusjon for ungdommer.

– Jeg lurer på hvordan det er for en ungdom å ikke kunne bo hjemme? Hvordan er det å ha et anstrengt forhold til egne foreldre og så skal man forholde seg til andre voksne som skal ha stramme rammer for deg? De ungdommene må i alle fall bli hørt i mye større grad, tenker jeg.

– Hva har arbeidet med denne dokumentarserien gjort med deg som menneske?

– Uansett hvem du er som menneske, så deler vi noe felles menneskelig, som gjør at vi kan forstå hverandre mer enn vi tror. Det handler om følelser som tilhørighet og ensomhet. Folk er folk, ingen er bare det du ser. Vi må være åpne og nysgjerrig mot hverandre, komme ut av ekko-kamrene våre. Dette er jeg ubevisst blitt mer bevisst på. Jeg smiler mer til en narkoman på gata enn før, sier hun.

• Albanske Diana tok alle kurs hun kunne få i norsk fengsel. Nå vil hun bli designer

Angst på Modum Bad

På nyåret kommer episoden fra Modum Bad hvor Sandvig får innblikk i hvordan angst behandles.

– Jeg fikk en så stor aha-opplevelse på hvor grådig angsten er, hvor livsinnsnevrende den er. Etter å ha vært på Modum har jeg tenkt at hvis jeg noen gang får angst, så skal jeg ikke døyve plagene med en time psykolog eller piller, men finne ut hvorfor jeg har angsten og møte den! sier Sandvig.

Hun har opplevd folk som er så fulle av angst at de ikke sover om natta, og hun har sett skammen.

– Virkeligheten er verre enn jeg trodde, sier hun.

Sandvig synes det smerter å høre om mennesker i psykiatrien som har fått beskjed av legen sin om å skjerpe seg eller som har fått et brev om at de er blitt «behandlingsresistente».

– Sånne ord hører ikke hjemme noe sted. Det sier noe om at det er mye mangel på kunnskap i samfunnet om hva noen mennesker står i, også fra helsepersonell, sier hun.

Hun sier hun føler seg veldig heldig som får gi folk en stemme.

– Dette er mennesker som ofte ikke høres, men som har viktige ting å fortelle, sier hun.