Slik ble Gry Karlsen krass barnevernskritiker

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Det har vært en kamp der jeg hele veien har kjempet for å få riktig hjelp til sønnen min, mens hjelperne har hatt fokus på å ta meg. Jeg er blitt beskyldt for å påføre sønnen min sykdommer. Jeg er ikke så sint lenger, men jeg skulle så gjerne sett en forandring i systemet, sier Gry Karlsen (58).

PC-en står fremme på salongbordet. Når hun leser barnevernssaker i media, kan det velte opp i henne. Og hun kan være kjapp på tastene. Når Fontene publiserer saker på Facebook, dukker hun raskt opp i kommentarfeltene: «Hvorfor skal man ikke kunne si nei uten å bli truet med omsorgsovertagelse?»

Saklig og engasjert, men ofte krast. Hva ligger bak? Dette er Gry Karlsens historie.

KRITIKER: Gry Karlsen mener hun har en stygg historie, som forklarer hvorfor hun er blitt en krass kritiker av barneverntjeneste og hjelpeapparat.

Anne Myklebust Odland

Femti fagpersoner

Hun tar imot Fontene i leiligheten på Stovner i Oslo. Hun hysjer på hundene som bjeffer, så de ikke skal vekke opp sønnen som sover. Han er 17 år, har autisme og tvangslidelser og bor hjemme. Inne i stua forteller hun at gardinene er nye. Hun orket ikke de gamle. De minnet for mye om alle årene da fagpersoner gikk inn og ut av leiligheten for å utrede hjemme-situasjonen. Hun anslår at 50 fagpersoner har vært inne i bildet - psykologer, barnevernspedagoger, familieveiledere, støttekontakter, miljøarbeidere, psykiatere, ambulante team.

Karlsen var hele tiden overbevist om at sønnen hadde en utviklingsforstyrrelse. Barnevernet gikk etter hvert inn for omsorgsovertakelse. De lente seg på barne- og ungdomspsykiatrien, som mente guttens problemer kunne skyldes samspillet med mor. Karlsen har i flere år jobbet for å få oppreisning, og i år tilkjente Norsk pasientskadeerstatning gutten erstatning. De har konkludert med fire års forsinkelse i diagnostikk og manglende behandling av psykiske plager og atferdsvansker.

– Gutten har ikke fått nødvendig helsehjelp, jeg er påført posttraumatisk stress. Tenk hva som er brukt av ressurser! Det har vært utmattende, sier hun.

Karlsen har gitt Fontene innsyn i epikriser, journaler, utredningsrapporter, bekymringsmeldinger, logger, referater, tiltaksplaner, klager og medhold fra 17 år i systemet. På stuebordet ligger en høy bunke bevis på hvordan familien er behandlet, på godt og vondt. Hun tør først fortelle historien sin nå. Eksmannen døde før sommeren. Det gjør det lettere å fortelle.

– Barnevernet visste om familievold. Likevel var det jeg som ble sykeliggjort og stemplet som utilstrekkelig, sier Karlsen.

MOR OG SØNN: Gry Karlsen har tatt vare på sønnen sin i snart 18 år. Gutten fikk diagnose innen autismespekteret da han var 12 år. Samme året frafalt barneverntjenesten omsorgsovertakelsen de planla.

Privat

Ba selv om hjelp

Allerede da hun holdt den nyfødte, yngste gutten sin syntes hun at han var slapp og myk. Da han var ti måneder trodde hun at hun skulle tørne. Hun hadde båret og bysset dag og natt og tok selv kontakt med barnevernet. Babyen hadde refluks, pustestopp, forsinket motorikk og sov lite. I tillegg hadde paret en sønn på ti år. I notater står det at mor er svært sliten og i et dårlig fungerende ekteskap. At mor er ufør, far er leder.

Barnevernet dro på hjemmebesøk, men avslo søknaden om avlastning. Da gutten var tre år, ble familien første gang henvist til Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). De fastslo ADHD og vurderte Asbergers syndrom. Barnevernet tvilte likevel på om gutten virkelig var syk, etter det de hørte fra far. I dokumentene Fontene har sett, antydes det at samspillet mellom mor og sønn er problemet. Det ble satt opp ansvarsgruppemøter, hvor far deltok. I referatene står det at «far forteller» at det er kritisk hjemme fordi mor er alvorlig psykisk syk.

– Ingen stilte spørsmål om det han sa var sant. Eller hva som var grunnen til at han fortalte så mye negativt om meg, sier Karlsen.

Ville ut av forholdet

Hun ville skilles, det ville ikke han.

– Jeg måtte holde ro i hjemmet for ikke å vekke bjørnen. Samtidig måtte jeg sloss for riktig hjelp til gutten og bevise at det ikke var jeg som var syk. Jeg ble syndebukken, sier Karlsen.

Pasientombudet i Oslo og Akershus skriver i et brev til Karlsen i år at gutten har hatt et avvikende utviklingsløp fra fødselen og at man fra første henvisning til helsevesenet da han var tre år, burde fokusert på dette.

En ettermiddag da sønnene var ute av leilighetene, ble hun banket opp. Loggen fra legevakten bekrefter grov vold. Mannen flyttet ut og ble pålagt besøksforbud, men Karlsen sier han fikk henne til å fravike det og i tillegg trekke påtalebegjæringen. Da sendte barnehagen bekymringsmelding til barnevernet: «Gry er livredd ektemannen. Hun ønsker å komme ut av forholdet, men vet ikke hvordan hun skal sikre seg og barna». Guttene var da 5 og 15 år.

– Barnevernstjenesten fattet vedtak om miljøarbeider. En veileder i Marte Meo-metoden skulle jobbe med samspillet mellom meg og sønnen min og motivere meg til å ta imot hjelp, sier hun.

Gutten manglet sykkel

Saksbehandlere i barnevernet, psykologer og miljøarbeidere var stadig innom. Karlsen mener de brydde seg med alt. Kosthold, dobesøk, tannpuss, om de var i barnehagen til ni. De påpekte at gutten manglet sykkel. «Du må huske at du er psykisk syk, Gry». Samtidig måtte hun takle sønnens raserianfall. Han ødela klær og møbler. Saksbehandleren fra barnevernet forsøkte å holde ham fast på fanget. Da rev han opp strømpebuksen hennes.

– Hun var så forskrekket. Jeg gjentok at jeg mente at han hadde en utviklingsforstyrrelse, sier Karlsen.

BUP skrev ut medisiner for ADHD. Samtidig anbefalte de Karlsen å ta imot PMTO-veiledning (Parent Management Training) i regi av barnevernet. Karlsen mente begge deler var gale tiltak, men tok imot.

– Sier man i fra at ett tiltak er feil, står det i referatene at man ikke er veiledningsbar. Det gjelder å være snill pike. Flere ganger har jeg fått følelsen av at de behandler oss foreldre som om det er vi som skal ha hjelp, ikke barnet med spesielle behov, sier hun.

Da gutten kom i skolealder, var det hyppige møter også med lege, øyelege, logoped, fysioterapeut. Han slet med læring og konsentrasjon, hadde skolevegring og var veldig sliten etter skoledagen. Skolen sendte bekymringsmelding til barnevernet. Kunne skolevegringen skyldes emosjonelle problemer hjemme? Hjemme var moren vitne til at ni-åringen hadde perioder med panikk, hyperventilering, og vrangforestillinger. Skole var ikke lenger mulig.

SPIDERMAN: Da gutten var tre år gammel, ble han første gang henvist til barne-og ungdomspsykiatrien.

Privat

Barnevernfaglig utredning

Gutten begynte å nappe av seg håret. Moren syntes han var verre enn noen gang. Hun hadde mistet tiltro til det lokale BUP og benyttet fritt behandlingsvalg. Slik ble sønnen pasient ved Lovisenberg diakonale sykehus, Nic Waals Institutt fra han var ni til elleve år. Han var også inn og ut av Nydalen døgnenhet, hvor han ble mye verre. Gutten havnet til slutt i psykose. På denne tiden ble samtidig Familiehjelp AS sendt til familien. Rapporten fra sakkyndig kom til å danne grunnlag for å be fylkesnemnda gjøre vedtak om omsorgsovertakelse.

– Dette var noen av de verste årene. Det ble brukt ord og uttrykk som «følge med på dere», i stedet for hjelpe dere. Det var nedverdigende, sier Karlsen.

Gutten fikk heller ikke den medisinske oppfølgingen han trengte. Han kom ut av psykose først for to år siden etter at hun brukte privat helsehjelp. Testene tilsvarte Pandas/Pans, en slags autoimmun hjernebetennelse, og med antibiotika fikk han det mye bedre, forteller mor.

Hun finner frem Barnevernfaglig utredning fra 2011, rapporten som hun mener er den aller mest graverende i bunken. Karlsen har påpekt feilsiteringer, oppspinn og setninger som ikke gir riktig mening. Hun ble blant annet feilaktig fremstilt med diagnosen bipolar lidelse. Fontene har lest rapporten der den innleide sakkyndige beskriver hvordan Karlsen «sprakk ved fødselen og livmoren datt ut». Karlsen klaget på rapporten til barnesakkyndig kommisjon, og fikk til svar at vedkommende hadde utført sitt oppdrag.

– Jeg har kjøpt inn to diktafoner. Jeg har gjort det til en vane å ta opp alle samtaler. Første gang jeg opplevde å sitte igjen med to riktige referat, ga jeg saksbehandlerne en autisme-pin til takk, sier hun.

GUTTEN: Gry Karlsen har hatt omsorgen for sønnen sin, men har kjempet for å få lov å være mor.

Privat

Fikk autisme-diagnosen

Da barnevernstjenesten forberedte omsorgsovertakelse, benyttet Karlsen seg av fritt sykehusvalg på nytt. Hun fikk gutten til behandling ved BUP Bærum, Vestre Viken. Der fikk gutten diagnosen autisme i 2012. Behandler slo fast at «mor viser at hun er i stand til å ivareta guttens behov når han har det vanskelig følelsesmessig» og at guttens problemer ikke kan knyttes til hennes omsorgsevne: «Dette er psykiatri og gutten trenger behandling. Det er gått svært lang tid uten at guttens vansker er forstått». I journalen gis det uttrykk for at feil tiltak har forårsaket den negative utviklingen hans over flere år. Videre står det at «mor fremstår svært kompetent og rolig og representerer en trygg base for sønnen». Barnevernet mente også at «mor har flere gode kvaliteter, men at omsorgsutøvelsen ikke er tilstrekkelig». De ville ha gutten i en behandlingsinstitusjon og senere i fosterhjem. Først et halvt år senere henla de saken. Da hun året etter søkte bydelen om omsorgslønn, fikk hun avslag. Begrunnelse: «Omsorgstyngden er så krevende at det vurderes som utmattende over tid».

Det ble satt inn fagfolk som skulle hjelpe til, slik at hun skulle få være mamma: Fire miljøarbeidere og to psykologer skulle ta over jobben hun hadde gjort. En av hjemmeleksene hun fikk av den ene psykologen, var å finne noen venninner å dra til India med. Slik skulle hun finne seg selv og få energi. Vedkommende fikk siden refs av Norsk Psykologforening for brudd på fagetiske prinsipper.

– De hjalp ikke, og på meg virket det som målet deres var annen bolig for sønnen min. Jeg stolte ikke på dem, sier Karlsen.

Gry Karlsen har lest utdrag fra Tung tids tale av Olaug Nilsen. Hun kjenner seg igjen i forfatterens beskrivelser av hvor sårbare barna med autisme er og hvor alvorlig hjelpebehovet er. Hun håper fagmiljøene ser at det mangler svært mye kompetanse om autisme hos barn i psykiatrien.

– Min erfaring med BUP er at de sender melding til barnevernet der de ikke klarer behandle barna selv. Dette er offentlig svikt og ikke omsorgssvikt, sier hun.

STOVNER BYDEL: Gry Karlsen bor i Stovner bydel, men vurderer å flytte derfra. Hun synes det hadde hjulpet å få en unnskyldning.

Anne Myklebust Odland

Medhold i klager

Hun synes hun har vært gjennom en stygg historie. Den har handlet om «den lange, tynne, bleike gutten» med den uføre, enslige og psykisk syke moren, som hadde hatt spiseforstyrrelser i ungdommen.

– Hvorfor må de ta med at jeg har hatt det og skrive at han er lang, ingen kan vel noe for lengden? Hvor ble det av den positive tankegangen? Kunne de ikke fokusere også på det gutten kunne og bygge videre på det? Han er min sommerfugl, sier hun.

Karlsen har flere ganger klaget til ulike ombud på feil behandling og tiltak. Fylkesmannen konkluderte i 2016 med at familien ikke har fått rett hjelp til rett tid og at sykehuset Nic Waals Institutt har brutt forsvarlighetskravet og har forsinket korrekt diagnostikk. Stovner barnevern fikk også kritikk. Norsk pasientskadeerstatning har konkludert med at behandlingen av gutten ikke har vært i tråd med god medisinsk praksis og tilkjenner erstatning. Samtidig imøtekommer de behandlingsinstitusjonene: «Å stille en korrekt diagnose innenfor autisme-spekter-lidelsene kan være svært utfordrende, spesielt når andre forhold som åpenbare voksenvansker overskygger barnets problemer.»

Karlsen finner frem enda et brev i bunken. Det er fra Pasient- og brukerombudet. De skriver at «Denne saken viser til fulle hvor galt en sak kan utvikle seg når det er vanskelig å stille en korrekt diagnose på et tidlig tidspunkt i et sykdomsforløp og når det legges til grunn at en psykiatrisk tilstand er utløst av uheldige samspillsforhold mellom pasient og pårørende». Pasientombudet mener «barneverntjenesten burde vært mer ydmyk etter at saken om omsorgsovertakelse ble trukket, da det er hevet over enhver tvil at du hadde rett med hensyn til at sønnen din har autisme».

– Noe beklagelse har jeg aldri fått, og heller ikke gutten min. Jeg håper han skal få ordentlig hjelp i voksenhabiliteringen og ved Rikshospitalet nå når han fyller 18 år. Men jeg er redd jeg må flytte fra bydelen, her er det ingen hjelp, sier hun.

Kilder: Dokumenter unntatt offentlighet og Gry Karlsens fortelling. Guttens far er død og kan ikke gi tilsvar, men omstendighetene vi omtaler er dokumentert i journal fra legevakt og i bekymringsmeldinger.

Bydelens kommentar: – Vi har registrert mors kritikk

Fontene har gjentatte ganger bedt om intervju med barneverntjenesten i Stovner bydel og med bydelsdirektøren, knyttet til Gry Karlsens kritikk.Kommunikasjonssjef i Stovner bydel, Andreas Mjærum Behring har sendt dette svaret på e-post: «Bydelen har registrert mors kritikk og tilbakemeldinger knyttet til bydelens barnevern og enkeltpersoner i andre deler av bydelens tjenesteapparat. Gutten har ikke løst bydelen fra taushetsplikten, men bydelen har internt i ettertid gått gjennom saken både innad i barnevernet og på tvers av alle de tjenestene som har vært involvert i tjenesteytingen rundt denne gutten.»

Fontene oppfordret bydelen til å kommentere hva de kan lære av kritikk og hvordan de kan bygge opp tillit hos dem man skal hjelpe.

På generelt grunnlag, kommenterer assisterende bydelsdirektør Bjørn Haraldsen det slik på e-post:«Bydelen og bydelens tjenester har alltid et forbedringspotensial. I alle saker hvor vi får tilbakemeldinger fra brukere eller pårørende har vi en gjennomgang av saken og ser om det er noe vi kunne håndtert annerledes og bruker dette i vårt arbeid med å bli bedre.

En utfordring i mange saker er at det er ulik oppfatning av hva som har skjedd eller hva som burde ha skjedd mellom ulike parter. Vi er opptatt av å bygge tillit i våre relasjoner. Tillit skapes gjennom gjensidighet og krever en villighet fra alle involverte.

BUP hører inn under spesialisthelsetjenesten mens barneverntjenesten tilhører bydelen. Selv om det er etablert retningslinjer for samarbeidet vil det kunne oppstå uenigheter om ansvar og oppgaver. Dette må løses gjennom dialog. Det finnes ingen fasit på godt samarbeid og det vil være forskjellig fra sak til sak».

Assisterende bydelsdirektør skriver videre: «Meldinger til barneverntjenesten uavhengig av hvem som melder er en selvstendig avgjørelse hos melder. Offentlige instanser skal ha egne rutiner for når de skal melde bekymring til barneverntjenesten.

Barneverntjenesten har ansvar for å vurdere meldinger og å iverksette undersøkelser og tiltak etter barnevernloven. For å få en sak godt nok opplyst er barneverntjenesten i de komplekse sakene avhengig av å også støtte seg på øvrige samarbeidspartnere og deres kjennskap til barna og familiene. Dette som et supplement til egne utredningstiltak. Barns symptomer på omsorgssvikt og mishandling kan være sammenfallende med symptomer på ulike diagnoser og omvendt. Barneverntjenesten har et kontinuerlig fokus på å sammen med samarbeidspartnere øke kompetansen på å gjøre gode vurderinger slik at en kan treffe bedre med de tjenester og tiltak som iverksettes.»