Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

– For hver krone vi i år investerer i barnevern, asylmottak og unge gutter som faller ut av skolen får vi ti kroner igjen i 2040, hevder Rygg.

Derfor drømmer han om et statsbudsjett der de store pengene går til de gruppene han skriver om i boka Fremtidens tapere. Men han har ingen forventninger.

– Det er lukten av fersk asfalt som gjelder. Taperne bruker ikke stemmeretten, og ingen vinner valg på å snakke deres sak, sier Rygg.

I dag er han leder i tankesmien Skaperkraft, men han har en fortid i politikken, som skolebyråd for KrF i Bergen.

En debattbok som skal gjøre litt vondt, sier forfatter Filip Rygg om boka som kom i høst.

Frekk Forlag

De som trenger politikken mest

– Som politiker opplevde jeg aldri at det ble stilt noen krav til barnevernet. Men mangler du en sykehjemsplass, da blir du hengt ut på avisenes forsider, sukker Rygg.

Han er lei av at de menneskene som trenger politikerne aller mest er dem som får aller minst, og som også påvirker minst. Det var derfor han bestemte seg for å skrive om taperne. Boka er en slags kompensasjon for alle forsidene de ikke får.

• Les om FOs forventninger til statsbudsjettet her: Pengespillet er i gang

– Vårt svik

– Noen vil si at det er stigmatiserende å kalle folk tapere. Hvorfor bruker du det begrepet?

– Det er et språklig virkemiddel for å få oppmerksomhet. Og så er jeg opptatt av å snakke sant. Og jeg er ikke i tvil om at de jeg skriver om her er samfunnets tapere. De sier det selv også. Det er vi som har det godt som har problemer med det ordet, fordi det indikerer vårt svik, mener Rygg.

I boka skriver han om barnevernsbarn, enslige mindreårige asylsøkere, mobbeofre og unge gutter som faller ut av skolen. Mot slutten kommer han med ti råd til det nye Stortinget (se faktaboks).

Barnevern viktigst og vanskeligst

Råd nummer en er en barnevernsreform. Både viktigst og vanskeligst, ifølge forfatteren.

Rygg understreker at han har stor respekt for fagfolk, og at han mener barnevernsansatte er vår tids helter. Men han mener at særlig ledere må bli tøffere.

– De er litt for tilbøyelige til å godta budsjettrammene. Vi hører aldri en leder på Radiumhospitalet si at beklager, nå har vi behandlet de kreftpasientene vi fikk penger til å hjelpe. Barnevernsledere må være tøffere overfor rådmennene. Dette er spørsmål om liv eller død, understreker Rygg.

– Når taket lekker, så fikser du det, selv om du ikke hadde planlagt den utgiften. Den regelen må gjelde også når et barn er i krise.

• Angelica Kjos vokste opp i 16 ulike hjem

Ut av skyttergravene

Både forskning og enkelthistorier viser at det trengs en debatt om innhold og kvalitet i barnevernet, men den er vanskelig å ta på grunn av skyttergravsretorikken, mener Rygg.

– Når jeg snakker med ansatte i barnevernet er de enige i at de ofte venter for lenge med å ta barn ut av familien, og at de synes det er vanskelig å gripe inn i familier med annen etnisk bakgrunn. Vi som forsvarer barnevernet må klare å ta den debatten, men det er vanskelig når folk demonstrerer i gatene med stygge bilder på plakatene, sier Rygg.

– Sinnsykt deprimerende

Han oppfordrer til mer diskusjon om hva som er kvalitet, hva ansatte må kunne. I boka omtaler han en leder ved en barnevernsinstitusjon som uttaler at han ikke er opptatt av hvordan ungdommene får det i framtida, men om hvordan de har det mens de bor der.

– Det er så sinnsykt deprimerende, mener Rygg.

Borgerlønn for de få

Rygg har endret egne meninger etterhvert som han har fått mer kunnskap om samfunnets mest utsatte. Han har for eksempel blitt tilhenger av borgerlønn for noen få; de som står lengst unna arbeidslivet.

– For somaliske mødre som ikke snakker norsk og ikke har noen utdanning, er arbeidslinja bare en hån. I stedet for å holde fast på den, og dermed si til barna at dere skal vokse opp i fattigdom, bør samfunnet bare gi dem en anstendig sum til livsopphold, mener Rygg.

• Anzal (3) har opphold, men det har ikke mor

Nettverk trumfer økonomi

Når det gjelder barnefattigdom, tror han ikke lenger på økt barnetrygd eller andre økonomiske løsninger. Nettverk trumfer økonomi, disse barna trenger først og fremst fellesskap, skriver han i boka.

– Men er ikke et visst materielt nivå en forutsetning for å kunne delta?

– Det kan du si. Men når du snakker med folk som har klart seg mot alle odds, så forteller de alltid om den ene personen som så dem, aldri om en tusenlapp hit eller dit. Det blir smått å flytte litt penger mellom budsjettposter. Det som monner er å skape nettverk, mener Rygg. Og trekker fram et eksempel fra Bergenspolitikken:

– En av skolene opplevde at nesten ingen kom på foreldremøtene. Men så var det en nysgjerrig lærer som fant ut hvorfor: Mange av foreldrene snakket ikke norsk, mange var analfabeter. Skolen tok i bruk tolker og informerte muntlig. Foreldrene kom sammen, og ble kjent med hverandre. Ikke en økonomisk investering, men en investering i nettverk.

Vår tids svik

I boka tar Rygg til orde for et regnskap som viser hva utenforskap koster. Med tall og fakta kommer man lenger i budsjettdebatter, mener han.

– Vi diskuterer å bruke noen millioner på anti-mobbe-programmer. Men hvis vi skal snakke om konsekvensene av mobbing, er vi oppe i milliarder, påstår Rygg.

I 2040 kommer våre barn til å spørre hvordan i all verden vi kunne la barn på flukt gå for lut og kaldt vann, og ingen vil kunne svare på det, mener han.

• NAV vil ha færre folk på dørene

• 1800 sosialarbeidere jobber på kanten av loven