Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Angelica Kjos (27) var 11 år da det var politiaksjon i leiligheten og hun ble hentet av barnevernet. Det var tidlig på morgenen, hun hadde ikke kledd på seg og politiet ropte «Dere må ut! Hvor er han, hvor er han? Dere må ut!»

– Alt skjedde så fort, de tok stefaren min, mamma ble innlagt. Sammen med nære familiemedlemmer ble jeg tatt med til barnevernet. Jeg var livredd. Hele livet var vi blitt innprentet at politiet og barnevernet var farlige soldater. Jeg tenkte «vi må rømme ellers blir vi drept». Hun ene i barnevernet ville gi meg tyggegummi, men jeg tok ikke imot. Jeg trodde det var gift.

Erfaring fra 16 hjem

Angelica holdt foredrag om livet sitt i fjor, da ledelsen i den private barnevernsbedriften Aberia #Ung satt i salen. Hun fortalte om borgerkrigen i Irak, om hvordan hun fire år gammel kom på familiegjenforening til en pedofil, psykopatisk stefar og en farlig steonkel i Norge, som hadde jobba for Saddam Hussein. Fra hun var ni år ble hun dopet og solgt i trafficking. Folk sa at Norge var et godt land å komme til, men i hennes virkelighet var det ikke sant. Aberia-ledelsen spisset ører da hun fortalte om livet i 16 barnevernsinstitusjoner og hjem i ungdomstiden og hvor tydelig hun påpekte alle de små tingene som er viktige for barnevernsbarn. Etterpå tilbød de henne jobb. De sa de ville ansette en konsulent med erfaring fra barnevernet, en som kan hjelpe dem å bli bedre. To uker senere skrev hun under kontrakten og ble den første i Norge med den stillingen.

Meningsfylt å bruke vonde barndomsminner til å hjelpe andre, forteller Angelica Kjos.

Nadia Frantsen

Røres til tårer

Angelica reiser ut til Aberias boliger og skal være en varsler, en forsterker for ungdommenes stemme. Hun skal foreslå det som kan bli bedre. Men ofte blir hun rørt til tårer.

– Mange blir virkelig møtt med nærhet og kjærlighet, det jeg savna. Jeg følte at jeg fikk kunstig omsorg og at mange bar den profesjonelle barnevernsmaska, sier hun.

På en av institusjonene hun bodde overhørte hun en samtale, den handlet om henne som overgrepsoffer og at de måtte være varsomme med fysisk berøring.

– Der fikk jeg aldri nattaklem, men det gjorde de andre barna. Jeg forsto ikke hvorfor jeg var annerledes. Det er så skummelt når fagfolk blir rigide i rammene. Ungdom i institusjoner vil ha voksne som lytter, ler og gråter med dem. Det er så vondt når man merker at profesjonaliteten går foran. Den beste hjelpen er at folk tør vise hvem de er, da lærer man mer om hva som er normalt, sier hun.

– Still krav

Denne arbeidsdagen har Angelica samlet avdelingsledere og ansatte fra to barnevernsinstitusjoner i Aberia. De sitter samlet rundt møtebordet med frukt og sjokolade, og Angelica presenterer svarene på spørreundersøkelsen hun har gjort blant ungdommene. I følge direktør Trine Bakkeli stiller Angelica spørsmålene som får tak på ungdommens følelser, om de føler seg trygge, om de har gode voksne som det er lett å snakke med. Angelica problematiserer utsagnene, leder samtalen og diskusjonen rundt bordet, lytter og hjelper miljøterapeutene å reflektere. Til slutt gir hun dem i oppgave å komme opp med forslag til forbedringer. Hun gjør det ikke formanende, men med et vennlig smil.

– Ikke gi dere i dette med relasjoner til ungdommen. Hvis dere blir avvist, fortsett å spørre. Vær tålmodig og still krav, det tåler de. Behandle dem som vanlig ungdom, ikke dull, sier hun.

Inn i svangerskapsomsorgen

Angelica er blitt en offentlig stemme. Hun holder foredrag og er veileder for Barneombudet. Noe av det hun er aller mest opptatt av å endre, er at barnevernet griper inn for sent.

– Foreldrene mine skulle aldri i livet hatt barn. Vold og omsorgssvikt må forebygges fra svangerskapet av, og fagfolk må tørre å stå i det ubehagelige det er å varsle, sier hun.

Da hun var barn, måtte hun spise glasskår hvis hun knuste noe. Naboer hørte skrik fra leiligheten og sendte bekymringsmeldinger fra hun var fire år. Hver gang noen spurte henne om hun ble utsatt for vold, sa Angelica nei. Det tok syv år før barnevernet hentet henne.

– Under de seksuelle overgrepene ble jeg trua med pistol. Stefaren min sa at «hvis du noen gang i livet sier noe, blir du skutt og drept». Søstera mi ble skutt rett foran øynene mine i borgerkrigen i Irak, så hvorfor skulle ikke jeg også bli det? Jeg visste hva det var.

FIRE ÅR: Dette er et av de få bildene Angelica har av seg selv som barn. Hun er fire år og er kommet til Norge fra borgerkrigen i Irak.

Privat

Englemammaen

Angelica levde med drapstrusler i alle årene hun var i barnevernets beskyttelse. Stefaren og filleonkelen ble dømt, men de hadde et stort nettverk i menneskehandel som hevna seg. I flere år levde hun under kode seks i politiet, hadde hemmelig adresse, voldsalarm og byttet navn tre ganger. Tredje gangen tok hun etternavnet til Frp-politiker Kari Kjønaas Kjos.

– Det er englemamma, det, sier Angelica, og ansiktet sprekker opp i et stort smil.

De to møttes første gang i en TV2-reportasje hvor politikeren skulle uttale seg om Angelicas sak. Det ble starten på et nært forhold, som har vært omtalt i mediene flere ganger.

– Kari har stått last og brast med meg, den ene i alle kampene mine, som gjør at jeg ikke er i den dårlige statistikken. I desember har jeg vært rusfri i fem år, sier Angelica stolt.

Hun vet at hun har vært en vanskelig «case», men ble like fullt en kasteball i systemet.

– Jeg var jo rusavhengig fra jeg var ni år, så det var vanskelig. Jeg ble flytta rundt. Først ble jeg akutt plassert i barnehjem, så var det fosterhjem, barne- og ungdomspsykiatrien, nye institusjoner, til sammen 16 forskjellige plasseringer fra jeg var 11 til 17 år. Jeg fikk aldri ro, mens det jeg trengte var stabilitet og den kjærligheten som Kari viste meg.

– Husker du noe som virkelig var bra de stedene du bodde?

– Jaja! Noen av hytteturene, det er noe av det fineste jeg ser tilbake til. Da vi tente bål, satt ute, var sammen, uten å gjøre så mye. De øyeblikkene!

ENGLEMAMMA: Angelica Kjos omtaler Frp-politiker Kari Kjønaas Kjos som sin englemamma. Hun har tatt etternavnet til politikeren.

Privat

Fagbok med psykologen

– Du smiler og ser så glad ut, hvordan klarer du det?

– Man har et valg. Jeg kan velge å være sint og bitter, eller bruke det jeg har vært gjennom til hjelp for andre. Jeg er ferdig med traumene, jeg har bearbeidet det, sier hun.

Neste år utgir Angelica fagbok på Cappelen Damm, hun skriver den med psykolog Atle Austad, som ble ansatt for å hjelpe henne da hun var 14 år.

– Det er en kjempesterk historie om oss to, om min reise med ham i behandling. Han var med da jeg konfronterte overgriperen, stefaren min, i Ullersmo fengsel. Og vi skriver om psykiatri, om hvordan det er å bli medisinert på 28 medikamenter og få diagnoser man aldri har hørt om. Ett kapittel handler om hvordan man tar egen seksualitet tilbake. Det er ingen biografi. Det er en fagbok. Jeg håper den kan brukes i utdannelsen til barnevern, sosionomer, politi, lege. Den skal være en hjelp til å reflektere, så man ikke gjør de samme feilene, men gidder å spørre hvordan kan vi gjøre ting annerledes. Jeg opplevde svik hele veien i systemet.

– Hvilke følelser får du for ungdommen du møter og snakker med i institusjonene?

– Av og til er det som å se meg selv. Jeg har veldig lyst å bidra, at de skal bli sett og hørt på den måten jeg ikke ble. Jeg føler et håp for dem, og har veldig lyst til å være heiagjeng.