Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Odd Langhelle (44)

Jobber som snekker. Utdanner seg til vernepleier.

Det tok noen år fra tanken var sådd til han turte å ta spranget og sette seg på skolebenken i godt voksen alder. Det var kompisen som pushet på.

– Han skulle omskolere seg og nevnte dette med vernepleie. Vi søkte begge to, så var det jeg som kom inn, sier Odd Langhelle.

Knærne og skuldrene begynte å kjenne det etter over 20 år som tømrer. Skulle Odd Langhelle bytte yrke, måtte det skje nå.

Han har alltid likt å jobbe med folk. Som frivillig i Norsk jeger- og fiskerforbund har Langhelle hatt stor glede av å ta med ungdommer på tur. Han har også jobbet to år som snekker i en vernet bedrift.

– Å se arbeidsgleden og hvordan de blomstret, var veldig givende.

– Hvorfor valgte du å studere vernepleie?

– Det er en utdanning som gir mange muligheter. Jeg har en sønn som har hatt vansker, og jeg har lyst til å gi ungdom mestringsfølelse på andre områder enn skolebenken.

Nå går 44-åringen andre året på vernepleierstudiet i Sogndal og er i ferd med å avslutte praksisen ved et sykehjem.

– Her om dagen sto jeg på sykehjemmet og kikket ut av vinduet på noen som byttet tak på et hus. Jeg var ikke misunnelig, humrer han.

Helge Skodvin

Langhelle var skeptisk til å jobbe på sykehjem, men har blitt positivt overrasket.

– Jeg har kost meg veldig og liker det godt. Jeg var litt skeptisk til det med kroppsstell, men det har gått overraskende bra.

– Hvor har du lyst til å jobbe når du er ferdig utdannet?

– Jeg er litt usikker, men i utgangspunktet med ungdom, rus og psykiatri.

Ved siden av studiene jobber han nesten hundre prosent som tømrer i eget firma. Han har vært sin egen herre siden 2007.

– Hvordan var det å sette seg på skolebenken igjen i voksen alder?

– Det var en overgang, kan du si. Det er veldig mye skriving og innlevering av oppgaver. Det lengste jeg har skrevet de siste årene, er handlelapper til butikken.

Men det har gått bra hittil. Den dårligste karakteren Langhelle har fått så langt, er en c.

Han er ikke redd for at han kommer til å savne jobben som snekker.

– Jeg kan alltids bygge og snekre på fritiden hvis jeg får lyst.

Flere må omskolere seg for å finne ny jobb, men er helse- og sosialfag noe å satse på? Dette sier forskeren

Robert Lind (32)

Har jobbet frilans som operasolist. Utdanner seg til barnevernspedagog.

Robert Lind hadde suksess som sanger i Operaen og i Solistkoret. Nå vil han jobbe med noe som er minst like viktig.

Anita Arntzen

– Det som skjedde i vår bekreftet at jeg har valgt riktig. Plutselig forsvant jobbene. Jeg ser at mange av kollegene mine sliter veldig nå, sier Lind, som har vært frilanssanger på heltid de siste sju årene.

Allerede fire år gammel skjønte Robert at det var musiker han ville bli. 20 år senere fikk svensken jobb i Det Norske Solistkoret. Robert Lind har sunget på scener i Norge og Sverige, blant annet i Operaen. Med sju års høyere utdanning i bagasjen, har han lagt ned blod, svette og tårer for å lykkes.

– Jeg har gjort det veldig bra og har hatt mye flaks, som man må ha for å lykkes blant mange dyktige musikere, sier Lind.

Da han og samboeren adoptere et barn for to år siden, fant han ut at han ville bruke mer tid på familien. Jobben som frilanssanger tok for mange kvelder og helger. I møtet med en barnevernspedagog som utredet paret for adopsjon, ble operasolisten oppmerksom på yrket.

– Barnevernspedagog er et ekstra viktig yrke i tider som dette, hvor de som har det vanskelig fra før får det verre.

Anita Arntzen

– Tror du at du får nytte av bakgrunnen din når du starter å jobbe?

– Det tror jeg bare er berikende. Å ha stor musikalsk kapital er viktig når du skal jobbe med barn.

Han er opptatt av at barnevernsutdanningen han startet på i høst, ikke er et andrevalg. Lind kunne fortsatt med musikken hvis han ville.

– Nei, det er mitt nye førstevalg. Musikken har vært alt for meg, men jeg skulle finne noe annet som er minst like viktig, sier svensken.

I hele sitt yrkesaktive liv har Robert Lind vært selvstendig næringsdrivende. Han synes det skal bli godt å slippe å sitte med all risikoen selv.

– Det er slitsomt å være frilanser. Du skal både konsentrere deg om sangen og føre regnskap selv. Jeg har vært heldig og hatt stabil inntekt, men da jobbene forsvant i mars, var det ingen dagpengeordning.

– Hvordan var det å sette seg på skolebenken i voksen alder?

– Jeg har sunget hele livet, så jeg var litt spent. Det er mange av medstudentene mine som har jobbet med noe annet tidligere, og det tror jeg kan være en fordel når vi skal ut i jobb.

Marie Louise Modvar (39)

Har drevet klesbutikk. Utdanner seg til barnevernspedagog.

Det måtte en pandemi til for at Marie Louise Modvar (39) skulle gi slipp på klesbransjen. Nå vil hun jobbe med vanskeligstilte barn.

Anita Arntzen

Da hun Marie Louise Modvar skulle begynne å studere for 20 år siden, sto det mellom barnevernspedagog og hotell- og administrasjon. Hun gikk for eventyrlysten.

– Jeg er veldig glad for at jeg valgte som jeg gjorde den gang. Det har vært fart og spenning og jeg har fått reist mye, men man blir mett på det også.

CV-en er lang. Hun har jobbet i klesbutikk, i hotellbransjen og startet egen nettbutikk for klær som hun har drevet de siste årene. Det har vært jobbing døgnet rundt som selvstendig næringsdrivende. Hun ville ha en fast jobb i samme bransje og begynte å søke. Så kom pandemien

– Jeg søkte mange jobber i klesagentur, i hotell- og konferansebransjen og som konsulent for eventer i større bedrifter. Fra en dag til en annen ble alle stillingene borte.

Modvar så at det ble utlyst mange stillinger i helsesektoren og søkte, men skjønte fort at hun trengte en relevant utdanning.

Da kom tanken om barnevernspedagog opp igjen.

– Det hadde nok ikke skjedd hvis det ikke var for koronaen. Jeg så ikke at dette kom til å skje for et år siden.

Anita Arntzen

Etter snart et semester ut i utdanningen, angrer hun ikke.

– Jeg har begynt å jobbe litt på en skole som ringevikar, og det å være sammen barn er helt topp. Jeg er kjempefornøyd med valget jeg har tatt.

Hun tror hun absolutt kan dra nytte av erfaringen fra butikkbransjen.

– Jeg er vant til å omgås mennesker i alle livssituasjoner. I butikk møter du mange forskjellige folk. Siden jeg har startet egen butikk har jeg lært meg å stå på egne bein.

I dag er hun 39 år og har to barn. Hun tror det er et helt annet utgangspunkt å gå i gang med en utdanning i voksen alder.

– Jeg er sikker på at jeg får mer ut av studiene nå enn for 20 år siden. For meg var det ikke riktig da, men ble veldig riktig nå. Det er veldig mye man kan lese seg til, men livserfaring kan bare læres på én måte. Det at jeg har gjort helt andre ting, kan kanskje føre til jeg har et litt annet perspektiv på livet.

– Hvor vil du jobbe?

– Jeg har lyst til å jobbe med barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt. I og med at jeg har barn selv, må jeg jobbe på dagtid, så institusjoner blir vanskelig nå. Jeg synes det hadde vært interessant å være i skolen, og jeg mener det er behov for noen ekstra voksne som kan følge opp barna som trenger det.

Martin Jenki Stavem Fredriksen (24)

Har fagbrev som elektromontør. Utdanner seg til barnevernspedagog.

Martin Fredriksen var skolelei og fikk beskjed om at yrkesfag var best for ham. Etter hvert fant han ut at verktøy og stål ikke ga ham så mye.

Aleksander Myklebust

– Jeg var ikke den som satt mest i ro og konsentrerte meg på ungdomsskolen. En rådgiver sa til meg at yrkesfag passet bra for meg, fordi jeg er flink praktisk, forteller Martin Fredriksen.

Han tok fagbrev som høyspentelektriker i 2017. I løpet av de tre årene i lærlingtida klatret han i høyspentmaster, drev med vedlikehold og befaring. Han tjente godt og hadde ikke studielån.

– Det var en fin jobb, men jeg liker å se fremgang hos folk. Da jeg tok påbygg på videregående, fikk jeg meg jobb som personlig assistent for en gutt i rullestol. Da fant jeg ut at det kanskje var mer for meg.

Etter læretida fikk den nyutdannede elektromontøren tilbud om fast jobb. Han takket nei. For å kunne skifte yrke, måtte Martin Fredriksen ta opp fag som privatist.

– Jeg var mer motivert for skole da jeg visste hva jeg skulle gjøre etterpå. For min del var det viktig å få erfaring fra arbeidslivet og tid til å tenke på hva jeg ville bli.

Valget sto mellom vernepleier og barnevernspedagog. Hans egen tid på skolen ble avgjørende.

– Jeg vil jobb med barn og unge som faller utenfor, litt som jeg selv gjorde. Skolen er ikke for alle. De som er flinke praktisk, må kare seg gjennom disse årene med teori. Jeg var en liten drittunge, men nå går det veldig bra. Det viser at det er muligheter for alle. Jeg kan tenke meg å være en i skolen som ser løsninger og ikke stuer folk bort i spesialundervisning.

Aleksander Myklebust

Han tror ikke omveien om elektrofag er en ulempe å ha med seg når han en dag skal jobbe som barnevernspedagog.

– Jeg kan vise ungdommene som synes det er vanskelig med teori, at det finnes andre muligheter. Det går helt fint å bli noe annet etter hvert. Det viktigste er å finne noe man liker å holde på med. Jeg kan lære bort praktiske ting som er jeg flink til og la ungdommen mestre det.

– Hadde du trodd du skulle ende opp som barnevernspedagog?

– Nei, på ingen måte. På ungdomsskolen vet du ingen ting, jeg visste ikke engang hva barnevernspedagog var. Jeg syns man tar yrkesvalget for tidlig.

Nå går Martin Fredriksen andre året på barnevernsutdanningen på Lillehammer og angrer ikke et sekund.

– Min erfaring er at de flinkeste lærerne er de som klarer å håndtere sosiale problemer, men mange lærere konsentrer seg mest om fagene. Jeg brenner for at det skal være flere miljøterapeuter i skolen.

– Jeg hatet matte på skolen, men det kan likevel gå bra til slutt. Det er litt samme
problemstilling i barne- og ungdomspsykiatrien: Selv om du er på et mørkt sted i livet, kan det gå bra. Man kan finne løsninger.

Han er klar på at arbeidshverdagen kommer til å bli helt annerledes enn i jobben som telemontør.

– Verktøy og stål forteller ingen historier som du tar med hjem. Som barnevernspedagog blir det nok vanskelig å være ferdig klokka tre og ta helg.

Ingrid Knutsen (25)

Har jobbet som kokk. Utdanner seg til barnevernspedagog.

Hun drømte om å komme på kokke-juniorlandslaget. Så ble foten knust i en ulykke.

Smilehullet AS

25-åringen jobbet som kokk på Grand Hotel i Narvik, var i ferd med å få fagbrevet og trente for å komme på landslaget for unge kokker. Drømmen var å starte et eget cateringfirma som skulle levere mat til bryllup, julebord og konfirmasjon. Hun hadde store ambisjoner på kjøkkenet.

En kveld var Ingrid Knutsen på feil plass til feil sted. Hun havnet midt i et slagsmål og ble skvist mellom noen menn. Foten ble knust.

– Jeg tenkte at det ville gå seg til, men de rundt meg visste at jeg ikke kom til å jobbe som kokk igjen. Ingen sa noe, de skjønte at det var litt sårt.

Hun måtte lære seg å gå igjen. Etter en lang sykmeldingsperiode var hun tilbake på kjøkkenet. Det var da det gikk opp for den unge kokken. Ortopeden sa at hun måtte finne seg et nytt yrke.

Ingrid Knutsen tenkte på lærerutdanning, men skjønte fort at hun ikke hadde gode nok karakterer i matte.

– Jeg har aldri vært særlig skoleflink, men jeg ville jobbe med barn. Da kom jeg over barnevernspedagogutdanningen, sier Knutsen.

Nå går hun siste året på barnevern i Harstad.

Smilehullet AS

– På skolen har jeg fått et innblikk i alt det fæle som kan skje med barn. Da jeg fikk barn selv, tenkte jeg at dette kan bli for tøft for psyken. Jeg vet ikke om jeg klarer å la jobben ligge igjen hvis jeg jobber i barnevernet.

Men skulle hun bare slutte på studiet? Ingrid begynte å se på andre muligheter. Da hun fant ut at man kunne jobbe i skolen eller barnehagen, snudde hun.

Nå har hun fått fast jobb i en 30 prosent stilling som pedagogisk leder i en barnehage, med dispensasjon fra kommunen.

– For meg tror jeg det passer bedre. Det er det som er så fint med dette studiet, at jeg kunne finne noe annet når jeg ombestemte meg. Kunnskapen jeg har fått kommer godt med i barnehagejobben, sier Knutsen.

Hun ser lyst på fremtiden.

– Vi har kjøpt oss hus, venter barn nummer to, utdanninga går fint og jeg har fått jobb. Alt ser veldig bra ut. Men jeg vet ikke hvor jeg er om fem år.