Voldens Skygge: En god bok om vold i nære relasjoner og foreldreskap

Anmeldt av

Mira Aurora Marlow, førsteamanuensis, Universitetet i Stavanger, mira.a.marlow@uis.no

Om boka

Henning Mohaupt (2023). Vold og foreldreskap. Fagbokforlaget 2024

Boka Vold og foreldreskap er skrevet av Henning Mohaupt, en erfaren psykologspesialist ved Alternativ til Vold (ATV). Mohaupts omfattende yrkeserfaring gir ham en unik innsikt og tyngde til å skrive om vold i nære relasjoner. Hans doktorgrad fokuserte på foreldrerollen hos menn som går i terapi etter å ha utøvd vold mot sine partnere. Med over 15 års erfaring i å tilby terapi til både voksne som bruker vold i nære relasjoner, samt til voksne og små barn som er utsatt for slik vold, bringer Mohaupt en dyptgående forståelse og ekspertise til dette viktige emnet.

Fagbokforlaget

Forfatteren har som mål å utvide leserens forståelse av sammenhengen mellom vold i nære relasjoner og foreldreskap, samt hvordan disse faktorene påvirker hverandre og kan brukes som en inngangsport til endringsarbeid. Boka gir dypere innsikt i de ulike faktorene som bidrar til vold i familien, og hvordan volden kan være knyttet til foreldreskap og forholdet mellom foreldre og barn. Budskapet er at våre samlede relasjonelle erfaringer former vår forståelse av oss selv, våre barn, vår partner, familie, barndom og foreldreskap.

BOKA ER RETTET mot fagpersoner som i sitt arbeid møter de konsekvensene vold i nære relasjoner har for foreldreskap. Den bygger på Mohaupts kliniske erfaring ved ATV og et åtte år langt forskningsprosjekt om hvordan fedre i voldsterapi opplever forholdet til sine barn.

Boka består av to innledende kapitler og tolv hovedkapitler. Den starter med historier om monstre som barna er redde for ved leggetid, og viser ulike tilnærminger foreldre bruker for å håndtere slike situasjoner. Disse tilnærmingene inkluderer både ikke-voldelige og voldelige metoder. Fortellingene illustrerer tydelig hvordan både psykisk og fysisk vold kan ha store konsekvenser for barnets følelse av trygghet og velvære i familien.

ETTER HISTORIENE kommer et innledende kapittel hvor forfatteren avgrenser bokas innhold til vold i nære relasjoner i heterofile familier, hvor voldsutøverne ofte er fedre. Mohaupt begrunner avgrensingene med at hans kliniske erfaring er begrenset til heterofile familier hvor voldsutøverer ofte er menn. Mohaupt påstår ikke at vold ikke forekommer i andre typer familier, som for eksempel homofile familier, eller at kvinner ikke kan være voldsutøvere. Han understreker derimot at det er lite forskning på vold i andre parforhold og familietyper enn heterofile, og at vold mot kvinner fra menn ofte er mer alvorlig. Ifølge Mohaupt er «vold i nære relasjoner et kjønnet problem» som «rammer kvinner som omsorgspersoner hardere enn menn» (s. 21).

Det første kapittelet forklarer vold i nære relasjoner, og definerer begrepet slik: «systematisk og instrumentell bruk av ulike former for aggresjon for å kontrollere relasjoner mellom mennesker som står i et tilknytningsforhold til hverandre» (s. 27). Forfatteren påpeker at denne definisjonen fremhever voldens innvirkning på foreldreskap. Definisjonen gjenspeiler en klinisk tilnærming til vold i nære relasjoner som er relevant for helsepersonell og like nyttig for sosialfag. Mohaupt fokuserer på vold mellom familiemedlemmer, spesielt når far er voldsutøveren, og voldens konsekvenser for familien. Kapittelet dekker også omfanget av vold, kjennetegn hos voldsutøvere og ofre, samt beskyttelsesfaktorer. Å synliggjøre volden kan beskytte mot den, og hjelpere kan spille en viktig rolle i dette.

I ANDRE KAPITTEL fokuserer forfatteren på bokas teoretiske fundament. En sosialøkologisk utviklingsmodell er hovedteorien i boka, og forfatteren gir et eksempel som illustrerer denne modellen. Andre teorier som presenteres er individteorier og samspillsteorier (som tilknytningsteori, mentaliseringsteori, emotional security theory og sosial læringsteori). Han presenterer også sosiokulturelle teorier, blant annet feministiske teorier, som forklarer vold i nære relasjoner som et produkt av patriarkalske kulturer, hvor heteroseksuelle menn har mer makt i samfunnet og hvor gutter og menn læres opp til å dominere i heteroseksuelle forhold.

Jeg vil understreke at feministiske teorier er mangfoldige, og at ulike feministiske teorier gir forskjellige forklaringer på vold i nære relasjoner. Forfatteren påpeker at selv i samfunn som Norge, hvor det antas at kvinner og menn er mer likestilte enn i patriarkalske kulturer, er det fortsatt mange kvinner og jenter som utsettes for kjønnsbasert vold.

TREDJE KAPITTEL utforsker positiv og negativ foreldreatferd, og hvordan vold i nære relasjoner påvirker denne atferden. Kapittelet dekker det biologiske perspektivet, tilknytningsteori, foreldrementalisering, sosial læringsteori og kulturelle normer knyttet til foreldreatferd. Ifølge forfatteren er tilknytningsstil preget av foreldrenes oppveksterfaringer, og deres mentaliseringsevne påvirker i betydelig grad barnas personlighetsutvikling.

Fjerde kapittel undersøker hvordan vold i nære relasjoner overføres mellom generasjoner. De som opplever vold i oppveksten har større sannsynlighet for å bli voldsutøvere eller voldsutsatte senere i livet. Vold påvirker barnets personlighets- og kognitive utvikling, emosjonelle fungering og affektregulering. Kapittelet avsluttes med implikasjoner for klinisk praksis, inkludert kartleggingsverktøy, som semistrukturerte kliniske intervjuer som dekker tre generasjoner. Disse verktøyene hjelper med å fokusere terapi og planlegge intervensjoner.

FEMTE KAPITTEL fokuserer på vold under graviditet, barsel og overgangen til foreldreskap. Det beskriver hvordan kvinner opplever vold i en sårbar livssituasjon, illustrert med sitater fra forfatterens forskning. Kapittelet viser at vold ofte øker under graviditeten og påvirker foreldrerollen og omsorgen for barnet. Vold i barseltiden er ofte knyttet til seksuell vold, hvor kvinner føler seg presset til å imøtekomme partnerens behov for å unngå annen fysisk vold. Kapittelet beskriver også hvordan vold kan binde mødre til voldelige partnere og skape en ond sirkel. Mohaupt fokuserer også på menns opplevelser av overgangen til foreldreskap, og hvordan depresjon, traumer og omsorgssvikt i barndommen kan føre til vold mot mor og barn. Kapittelet avsluttes med eksempler på intervensjoner, som tidlig kartlegging av gravide kvinner for vold, og bedre oppfølging og hjelp til voldelige menn under graviditet og barseltid.

Sjette kapittel handler om foreldresamarbeid familier med partnervold. Foreldresamarbeid er dårligere i forhold hvor vold er til stede enn i forhold uten vold. Ifølge Mohaupt undergraver voldelige menn oftere foreldresamarbeid enn ikke-voldelige fedre. Etter skilsmisse gir voldsutøvende fedre ofte barnets mor skylden for barnets emosjonelle og psykiske utfordringer, samt for konfliktnivået mellom foreldrene. Forfatteren diskuterer hvordan både voldsutøveren og den voldsutsatte blir møtt av hjelpeapparatet etter samlivsbrudd, og belyser de utfordringene den voldsutsatte står overfor når det gjelder samvær med voldsutøveren. Kapittelet avsluttes med mulige intervensjoner etter samlivsbrudd.

SYVENDE KAPITTEL diskuterer hvordan kulturelle og historiske traumer påvirker foreldreskap. Kapittelet viser hvordan kollektive traumer påvirker både de som utøver vold i nære relasjoner og de som tilhører utsatte grupper, illustrert med eksempler og sitater. Kapittelet avsluttes med kliniske implikasjoner, og det understrekes at terapeuter ofte har begrenset kunnskap om kulturelle gruppers kollektive traumeerfaringer. Derfor er det viktig at hjelpere kartlegger både voldsutøverens og den voldsutsattes familiehistorikk og blir kjent med kulturelle og kollektive traumer.

Kapittel åtte fokuserer på vold mot barn og hvordan vold påvirker barns utvikling. Forfatteren påpeker at psykisk, emosjonell, fysisk og seksuell vold fra omsorgspersoner alltid innebærer både aktiv vold og emosjonell omsorgssvikt. Han diskuterer hvordan voldelige foreldre opplever situasjonen etter volden, og deres manglende evne til å forstå barna sine. Forfatteren understreker at risikoen for alvorlig vold mot barn øker ved partnervold, samt når foreldrene har psykiske utfordringer eller rusproblemer.

I kapittel ni diskuterer forfatteren farsrollen hos menn som har utøvd vold mot barnas mor, og presenterer ulike perspektiver på utfordringer i far-barn-relasjonen. Han diskuterer kliniske implikasjonene av de perspektivene som er nevnt i tidligere kapitler: mentalisering, tilknytning, traumer og kjønn.

KAPITTEL TI beskriver hvordan morsrollen påvirkes av partnervold. Forfatteren forklarer at mødre som utsettes for vold kan slite med PTSD, angst, depresjon eller rusproblemer. Slike reaksjoner blir ofte sett som urelaterte til volden og negative for barnet, noe som kan hindre mødre i å søke hjelp. Mohaupt understreker viktigheten av å styrke mor-barn-samspillet gjennom tilknytningsbaserte metoder. I kapittel elleve fokuserer forfatteren på terapeutisk arbeid med foreldreskap i familievoldskontekster og gir råd om sikkerhetsarbeid for å beskytte familien.

Forfatteren avslutter boka (kapittel 12) med å diskutere veien videre i kampen mot vold i nære relasjoner. Han uttrykker bekymring for politiske strømninger som ønsker å gjeninnføre «tradisjonelle verdier» med mindre likestilling, noe som kan øke partner- og familievold; og drøfter ulike tilnærminger for å redusere vold og hjelpe både ofre og utøvere.

OPPSUMMERT GIR boka verdifull informasjon om vold og foreldreskap i familier. Den er primært rettet mot kliniske helsepersonell, men er også nyttig for andre faggrupper som arbeider med vold i nære relasjoner, spesielt i familier preget av vold. Boka er relevant for bachelor- og masterutdanninger der vold i nære relasjoner er et sentralt tema. Den er godt skrevet og demonstrerer forfatterens solide kunnskap basert både på forskning og klinisk praksis.