Vitenskapsteori, forskning og praksis – ulike verdener?

Anmeldt av
Pål Repstad

Professor emeritus i religionssosiologi, Universitetet i Agder

pal.repstad@uia.no

Om boka

Dag Jenssen, Monica Kjørstad, Sissel Seim og Per Arne Tufte (Red.). (2020) Vitenskapsteori for sosial- og helsefag. Gyldendal 2020. 363 s.

Denne innføringsboka i vitenskapsteori har mange gode kapitler, men de kommuniserer ikke alltid like godt med hverandre. Det kan bli en utfordring for studenter på bachelornivå som skal lese den. Ifølge innledningen er målgruppa for boka de profesjonsfagene som i dag har en treårig grunnutdanning. På baksiden defineres riktignok målgruppa videre. Her heter det at boka «retter seg mot alle med interesse for vitenskapsteoretiske problemstillinger i helse- og sosialfagene, og er spesielt interessant for praksisutøvere, studenter, undervisere og forskere.»

Uansett, å undervise studenter i vitenskapsteori relativt tidlig i et studieforløp byr på mange pedagogiske utfordringer. Min erfaring er at studenter har en del problemer med å finne gode koblinger mellom vitenskapsteori og praktisk forskning, og de blir atskillig mer oppmerksomme og livlige når samtalen går over til konkrete metodiske valg. Vitenskapsteorien blir lett en nokså kompakt og pliktpreget bolk i en skriftlig rapport, unnagjort før en går løs på den «egentlige» forskningen.

Nå er det ikke bare ferske studenter som har slike problemer, det kan også gjelde erfarne forskere. Etter mange år som søknadsvurderer i ulike sammenhenger i Forskningsrådet satt jeg igjen med et inntrykk av at avsnittet om vitenskapsteori i prosjektbeskrivelsene kunne gå ganske langt i retning av radikal konstruksjonisme, der en for all del måtte ta avstand fra alt som smakte av essensialisme. Men kom en så til redegjørelsen for den praktiske forskningen, opererte den ofte implisitt med at det finnes relativt stabile og veldefinerte elementer der ute i virkeligheten, som til og med kan ha sterke (om ikke deterministiske) kausale sammenhenger seg imellom. Min oppfatning den gang var at den empiriske forskningen stort sett var solid, men at de innledende vitenskapsteoretiske øvelsene hadde litt plikt- og motepreg. Mine erfaringer ligger noen år tilbake. Senere har begrepet kritisk realisme blitt mer utbredt, og i dag har jeg inntrykk av at det mest mainstream forskningsparadigmet i norsk samfunnsvitenskap går i den retning, selv om ikke alle bruker betegnelsen: En kritisk realisme der en tar for gitt at det finnes en realitet med tilnærmede sammenhenger, men at forskere når fram til denne realiteten bare gjennom fortolkninger. Samtidig må det tilføyes at den kanskje noe formalistiske utformingen av kritisk realisme med ulike nivåer av virkelighet ofte tas nokså lett på av dagens empirisk orienterte samfunnsforskere.

HVORDAN LØSER man alle disse pedagogiske utfordringene i den nye boka Vitenskapsteori for sosial- og helsefag? Den inneholder mange gode enkeltbidrag som kan være nyttige for folk som skal vurdere forskning eller som selv skal forske på ulike ambisjonsnivåer. Det er ikke plass til å gå inn på alle, det er tolv bidragsytere i alt. Jeg vil framheve noen. Hilde Bondevik og Eivind Engebretsen har et godt og aktuelt kapittel om kunnskapstyper, der de særlig behandler det kravet som har kommet med økende styrke i noen år om evidensbasert kunnskap og praksis, og der en opererer med et hierarki av kunnskap med randomiserte dobbeltblind-studier og metastudier av slike på topp og anekdotisk erfaringskunnskap på bunnen. Forfatterne av dette kapitlet skriver godt om hvordan det bærer galt av sted hvis en stirrer seg blind på bare aggregerte, kvantitative kunnskaper. All kunnskap som skal ha verdi for praksis, må overføres til individnivået ved at en lytter til den spesifikke konteksten og til klienten.

Et annet godt kapittel handler også om anvendelse av kunnskap i praksis. Gunn Engelsrud tar utgangspunkt i det kjente skillet mellom det fysiske og det psykiske som kategoriseringsredskap, og hun viser hvordan skillet må svekkes i praktisk behandling fordi fysiske og psykiske momenter er tett sammenvevet. I det hele tatt finner jeg mye fornuftig brobygging mellom ulike oppfatninger og ulike skoler i flere av artiklene. Per Arne Tufte skriver for eksempel i en artikkel om kausalitet: «Ved nærmere ettertanke er det vanskelig å tenke seg forståelse og innlevelse som ikke også bygger på årsaksforklaringer.» Og Magdalene Thomassen refererer hvordan filosofen Paul Ricæur minsker spenningen mellom forklaring og forståelse: Å forklare kan være en viktig forutsetning for å forstå. I et kapittel om sosialkonstruksjonisme har Per Koren Solvang en nyansert drøfting av medikaliseringens lyse og mørke sider, blant annet om hvordan sosiale konstruksjoner tillegges et objektivt preg. Samtidig konkluderer også han klokt: Det biologiske må ikke ignoreres, men tas med i betraktningen både i forskning og i praktisk helse- og sosialarbeid.

EN ANNEN BROBYGGER er Nils Gilje. Han advarer i et kapittel om hermeneutikk mot å skille for sterkt mellom hermeneutikk og hypotetisk-deduktiv metode. I dette kapitlet gir Gilje for øvrig en interessant oversikt over Baruch Spinozas regler for fortolkning. Regler fra denne 1600-tallsfilosofen som fortoner seg høyst aktuelle, blant annet om å balansere mellom barmhjertighetsprinsippet (å ta teksten i beste mening) og det som senere er blitt kalt mistankens hermeneutikk. Spinoza synes å mene at vi skal ty til mistankens hermeneutikk bare når barmhjertighetsprinsippet ikke synes å gi mening.

Jeg hadde også stor glede av å lese Dag Jenssens nyanserte bidrag om verdier og forskning, et tema som får økende betydning fordi det blir stadig mer oppdragsforskning og sterkere politiske krav til forskningens nytte. Jenssen peker på at de som står i en Weber-tradisjon og forfekter verdifrihet i forskningen, overser at mange begreper som brukes deskriptivt, allerede har en innebygd verdiladning, slike som «velferdsstat» og «aggresjon». På den annen side advarer han mot en politisert forskning der verdioppfatninger bevisst brukes til å fremme bestemte mål. Løsningen er ikke verdifrihet, men forsker-refleksivitet.

Slik kunne en fortsette å plukke gullkorn fra de enkelte artiklene. Det er også artikler i boka om teorien om rasjonelle valg, om fenomenologi, om kritisk realisme, om praktisk kunnskap og om frigjørende samfunnsvitenskap.

JEG TROR NOK boka vil gi mest utbytte til studenter som har et elementært kjennskap til vitenskapsteori på forhånd. Boka har noen av antologiens klassiske svakheter. Poengene kommer i nokså tilfeldig rekkefølge, boka er ikke logisk eller pedagogisk bygd opp slik en mer enhetlig innføringsbok kan utformes. Kapitlene kommuniserer ikke særlig mye med hverandre, det er få interne henvisninger. Innledningskapitlet blir for kompakt til å hjelpe ferske studenter ordentlig på vei gjennom boka. Stikkordregisteret kan hjelpe litt, men det forutsetter kanskje mer oversikt enn begynnerstudenter har. Det varierer også ganske mye hvor omsorgsfulle forfatterne er når det gjelder å trekke linjer fra den filosofiske himmelen ned i hverdagsforskning og behandlingshverdag. Noen trekker mange slike linjer, andre blir stort sett værende i sin egen glede over temmelig abstrakte definisjoner og subkategorier. Men for all del, for studenter, forskere og praktikere med litt vitenskapsteori i bagasjen allerede har boka mye å by på. Og med tanke på at innledningen som nevnt konsentrerer seg om treårige utdanninger som målgruppe: Leger og medisinstudenter ville heller ikke ha vondt av å lese boka, blant annet om medikalisering.