JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Viktig antologi om norsk barneomsorg

Universitetsforlaget

05.06.2019
21.04.2022 08:34

Anmeldt av
Elisabeth Backe-Hansen

Forsker 1, NOVA, Oslo Met

elisabeth.backe-hansen@oslomet.no

Om boka

Ingunn Studsrød og Svein Erik Tuastad (Red.) Barneomsorg på norsk i samspill og spenning mellom hjem og stat. Universitetsforlaget 2017

Med denne boka har vi fått en interessant diskusjon av dagens barneomsorg, med fokus på familiepolitikk generelt, og barnevern og barnehage mer spesielt. Det er ikke vanlig å kombinere politikkområder på denne måten, noe som gjør boka viktig for dagens fagpolitiske debatt. Ideen til boka oppsto under opptakten til 50-årsjubileet til det som var Sosialhøgskolen i Stavanger og nå er blitt en del av Universitetet i Stavanger. Redaktørene Ingunn Studsrød og Svein Tuastad ønsket å lage et litt annerledes jubileumsskrift i form av en vitenskapelig antologi, med to målsettinger. Den første var å presentere en rekke nye empiriske studier av hvordan profesjonsutøvelsen innen det barnepolitiske feltet skjer i dagens Norge. Den andre var å utvikle en syntese av de enkelte bidragene til et mer helhetlig, barnepolitisk bilde der samspill og spenninger mellom hjem og stat står sentralt. Kapitlene kan følgelig godt leses enkeltvis, men da går man glipp av den overordnede analysen som er interessant i seg selv. Boka består av i alt 11 kapitler, og redaktørene er på ulike måter involvert i ni av dem. Med to unntak er også samtlige forfattere tilknyttet ulike miljøer ved Universitetet i Stavanger.

I anmeldelsen følger jeg bokas to målsettinger. Først kommenteres kapitlene organisert etter de tre områdene, deretter det mer helhetlige bildet redaktørene har tegnet opp. Innenfor rammen av en anmeldelse som denne, er det ikke mulig å gå dypt inn i innholdet i hvert enkelt kapittel. Jeg har valgt å si noe kort om innholdet, og dernest løfte fram noen poenger jeg synes er spesielt viktige.

Familiepolitikk i dagens Norge

Andre, sjette og tiende kapittel handler på ulike måter om familiepolitikk.

Kapittel 2 er skrevet av Ingunn T. Ellingsen, Ingunn Studsrød og Ida Bruheim Jensen, og handler om norsk familiepolitikk og sosialarbeideres familieforståelse. Utgangspunktet er at sosialarbeidere har ansvaret for å gjennomføre det som til enhver tid er den vedtatte familiepolitikken. Følgelig har deres oppfatninger av ulike målsettinger og begreper direkte betydning for hvordan politikken faktisk implementeres. Forfatterne tok dels utgangspunkt i et pågående, internasjonalt forskningsprosjekt om familiekompleksitet og sosialt arbeid, og dels så de på hvordan sosialarbeidere fra ulike velferdsforvaltninger forstår begrepet familie. Kapitlet gir interessant innsikt nettopp på grunn av koblingen mellom disse to prosjektene.

I tråd med den britiske forskeren Linda Hantrais karakteriseres velferdsregimet i Norge som de-familiarisert (s.25). Det innebærer en eksplisitt, koherent, koordinert og universell familiepolitikk med støtte til foreldre i arbeid, fulgt opp av generøse og offentlig finansierte tjenester. Generelt kan velferdsregimet sies å være familie- og likestillingsorientert. Mange velferdstjenester er universelle, og ulike familiepraksiser ses i liten grad som problematiske. Men tiltakenes høye legitimitet kan også føre til legitimering av sterkere statlig styring av familielivet enn det som er ønskelig.

Et spørsmål som reises etter analysen av det empiriske materialet, er om norsk familiepolitikk kanskje beveger seg i retning av det Hantrais kaller delvis de-familiarisert, det vil si mindre direkte, legitimert og koordinert, og mer retorisk. Dette begrunnes med at nettverket rundt familier ser ut til å få en stadig viktigere funksjon – ikke i form av overføring av ansvar fra tjenester til nettverket, men i form av at nettverket inngår som en del av tjenesteapparatet. Dette innebærer likevel en mulighet for ansvarsfraskrivelse i en presset situasjon, og at tilbudet kan bli dårligere til de som ikke har et ressurssterkt nettverk rundt seg.

For øvrig oppsummerer forfatterne at den biologiske familietenkningen synes å ha forrang blant sosialarbeidere på tvers av tjenester. Dette selv om familiebegrepet synes å være i endring, og selv om et mer utvidet familiebegrep nettopp gjør seg gjeldende gjennom sosialarbeidernes betoning av nettverkets betydning. Tatt i betraktning at flertallet av Norges 16-åringer fortsatt bor sammen med begge foreldre er dette kanskje ikke så rart? Og selv om foreldrene ikke bor sammen, som jo er langt mer vanlig i barnevernet, er mor-barn-enheten fortsatt den mest framherskende, om enn med en samboer som ikke er alle barnas far.

Kapittel 6 er skrevet av Memory Jayne Tembo og Ingunn Studsrød, og handler om foreldreskap i en ny kontekst, det vil si når mor og far har migrert til Norge. Dermed flyttes fokus fra den generelle forståelsen av familiepolitikken til den særegne forståelsen av hvordan foreldre fra andre land møtes og blir sosialisert. Spesielt viktig for analysene i dette kapitlet, er at forfatterne både har intervjuet innvandrerforeldre som hadde hatt kontakt med barnevernet (8) og foreldre som ikke hadde hatt slik kontakt (5). Alle utenom to var fra afrikanske og asiatiske land.

Slik foreldrene beskrev det, handlet foreldreskap i en ny kontekst særlig om tre forskjellige, men sammenvevde forhold: økt offentlig innblanding, forsørgelse og forbruk og sosialisering av kultur og etnisk identitet. Forskjellene de opplevde, gjaldt dermed både forskjeller knyttet til foreldrerollen og til daglige gjøremål som foreldre. Interessant nok innebar dette både utvidelser og innsnevringer av foreldrerollen.

Utvidelser av foreldrerollen handler om å bli pålagt flere oppgaver og forventninger i form av mer individuell oppfølging, større medvirkning og autonomi og økt press på forbruksvarer. Det offentlige Norge satser stort på å veilede foreldre, men med dette følger også forventninger og mulige sanksjoner. Kanskje som følge av vårt de-familiariserte velferdssamfunn, opplever også migrantforeldre at foreldreskapet blir innsnevret på grunn av offentlig inngripen og fordi målestokken for godt nok foreldreskap blir smalere og strengere. Begge deler stiller store krav til migrantforeldre.

Kapittel 10 er skrevet av Svein Tuastad og Morten Tønnesen, og handler om familie og frihet. Norsk familiepolitikk i lys av liberal politisk teori. Her flyttes igjen blikket til et mer overordnet nivå, men teoretisk i stedet for velferdspolitisk. Utgangspunktet er om norsk familiepolitikk, med stadig mer statlig innblanding i familiesfæren, overskrider grensen for det borgere i et liberalt demokrati bør akseptere. Vil en sterkt nærværende stat svekke eller styrke friheten til ulike familiemedlemmer, med særlig vekt på barna? Forfatterne behandler først spørsmålet ved å diskutere allment aksepterte og ikke aksepterte familiepolitiske tiltak. Eksempler på førstnevnte er foreldrepenger og opplæringsplikt, mens eksempler på sistnevnte er fedrekvote og barnehageplikt. Gjennomgangen kan visualiseres i form av to dimensjoner fra aksept til kontrovers, og fra tvang til valgfrihet, som til sammen illustrerer et tett bånd mellom familiene og det offentlige.

Filosofisk dreier diskusjonen seg om to grunnleggende prinsipper i den liberale idétradisjonen, nemlig autonomi og det at alle borgere skal være likemenn. Autonomi har å gjøre med å være i stand til å bestemme over sitt eget liv, men også et krav om å ta ansvar og oppfylle visse plikter for å kunne være rettighetsbærer. Det å være likemenn betyr på sin side at alle har krav på lik omtanke og respekt. Diskusjonen av disse prinsippene er grunnlaget for en analyse av de to ikke allment aksepterte familiepolitiske tiltakene fedrekvote og barnehageplikt. Når disse ordningene analyseres ut fra kriterier som er basert på liberale prinsipper, er det problemer med begge deler. Spørsmålet som stilles, er om framtidige autonomigevinster for barn som gruppe kan rettferdiggjøre at alle foreldre skal få innskrenket makt.

De mulige løsningene er ikke like for de to situasjonene. Forfatterne argumenterer for at ut fra et liberalt perspektiv, kan risikoen for paternalistisk overstyring mht. fedrekvoten løses med å gjøre denne til en individuell og ikke en gruppebasert rettighet. Barnehageplikt vil være klart paternalistisk, og her vil det kanskje heller være snakk om å overlate valget til foreldrene, men holde fast ved de kollektive målene om at barn har godt av å gå i barnehage fra en viss alder. Dette gir foreldrene status som likeverdige borgere. Avslutningsvis påpeker forfatterne at statlige tiltak kan komme i konflikt med liberale kjerneverdier, men at dette kommer an på måten politikken utformes på.

Barnevern og familiepolitikk

Tredje, fjerde, femte og sjuende kapittel handler om barnevern, og tar opp fire sentrale temaer: bolig, høring av barn i fylkesnemnda, hastevedtak og om hvorvidt barnevernet er etnosentrisk.

Kapittel 3 er skrevet av Anders Vassenden, og handler om bolig og barnevern. Dette er et tema som ofte utelates i bøker om barnevern, selv om man generelt vet at mange familier som er i kontakt med barnevernet, bor dårlig og flytter mye. De vil også i langt mindre grad enn andre norske familier eie boligen sin. Dessuten har de langt oftere vedvarende dårlig økonomi, knyttet til lavt utdanningsnivå, svak tilknytning til arbeidsmarkedet og høy avhengighet av offentlige ytelser.

Forfatteren kombinerer kvantitative og kvalitative data, og levendegjør situasjonen til de som er avhengig av leiemarkedet gjennom to konstruerte case.

Interessant nok påpeker forfatteren at både familiepolitikken og boligpolitikken handler om «hjemmet», det arketypisk private, som han kaller det. Når det gjelder familiepolitikken, griper staten tungt inn gjennom både støttefunksjoner og intervensjoner. Men når det gjelder boligpolitikken, overlates ansvaret til den enkelte familien og dens markedsmuligheter. Spørsmålet blir da om dette igjen er en medvirkende årsak til at familier i neste omgang kommer i barnevernets søkelys, fordi ustabile boligforhold er med på å forverre barns omsorgssituasjon.

Kapittel 4 er skrevet av Ingunn Studsrød, Wenche Hovland og Turid Bie, og handler om Fylkesnemndas høring av barn, med hovedtittel «Den gode vilje er ikke nok». Her er man over på et tema som på mange ulike måter diskuteres i dagens barnevernlitteratur, nemlig barns medvirkning i ulike sammenhenger. Dette kapitlet bygger på intervjuer med seks fylkesnemndsledere, som er viktige informanter fordi de representerer det første formelle beslutningsorganet i barnevernet. Lov og forskrifter gir klare anvisninger om at barn fortrinnsvis skal høres om beslutninger som angår dem. Hensikten var å utvikle kunnskap om deres oppfatninger og erfaringer med å høre barn.

Resultatene viser at det er vanskelig å ivareta barns rett til medvirkning i en fylkesnemndskontekst. Informantene fortalte om organisatoriske vansker, som følge av at det ikke var gode nok systemer på plass til å sikre at prosessen gjennomføres på en god måte for barna. Videre ble kompetansevansker nevnt, både når det gjelder gjennomføring av samtaler med barn og fortolkning av det barn formidler. For det tredje er sakene ofte komplekse, og det er ikke gitt at barn ønsker eller greier å gi uttrykk for det som er deres reelle oppfatning. Sist, men ikke minst må man gjøre vanskelige avveininger mellom deltakelse og beskyttelse, som er en annen viktig rettighet for barn, og som informantene var veldig opptatt av.

«Høring av barn» blir vanskelig fordi fenomenet har et vidt og mangetydig innhold, og innebærer mange avveininger. Det stilles store krav til fylkesnemnda når det gjelder å høre barn, samtidig som barna ofte ikke får det som de vil, noe som også kan oppleves som problematisk fordi man kan oppleve at det er utfordrende for barna å uttale seg. Videre kan barns oppfatning være flyktig og foranderlig, og det kan være vanskelig å vite hva man skal legge vekt på. Sist, men ikke minst må organisatoriske forhold tilrettelegges, og man må ha tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre barnesamtalene.

Kapittel 5 er skrevet av Arve Lerum, og handler om hastevedtak i barnevernet. Tesen er at samspill, spenning og konflikt mellom det offentlige og familien settes på spissen når barnevernet gjennomfører hastevedtak. Kapitlet benytter data fra intervjuer i 22 hastesaker. Spørsmålet var hvordan barnevernstjenesten går fram og begrunner saker som fører til hastevedtak. Forfatteren fant to måter å arbeide på i hastesakene: det han kalte henholdsvis det raske og det langsomme hastesporet. Navnene viser til den tiden det tar fra barnevernet blir kjent med bekymringen i en sak til hastevedtaket foreligger. I det raske sporet (9 saker) kunne vedtaket bli fattet samme dag som saken ble kjent, mens i det langsomme sporet (13 saker) kunne det gå uker og måneder.

Sakene i det raske sporet var kjennetegnet av at barnevernstjenesten ikke involverte samarbeidspartnere utenom tjenesten. De ni sakene dette gjaldt, kunne kategoriseres på tre måter. Det var avdekkingssaker, gjerne av rus eller mishandling, nyfødtsaker og såkalte trossaker, eller at barnevernstjenesten bygger på det barnet forteller selv om foreldre gir motstridende opplysninger.

Blant sakene i det langsomme sporet fantes også avdekkingssaker, men ikke nyfødtsaker eller trossaker. Avdekkingssakene var kjennetegnet av at barnevernstjenesten fikk bekreftet oppfatningen man allerede hadde av familien, og at hjelpetiltak hadde vært iverksatt. Fortsatt er det barnevernstjenesten som gjorde mesteparten av arbeidet, samtidig som samarbeid med andre kunne forsinke sakene ytterligere. Barnevernstjenesten benyttet ofte både ny og gammel kunnskap i vurderingene, og hastevedtaket kunne bli fattet når det oppsto et vendepunkt i saken. I tillegg til avdekkingssakene kom sammensatte saker og det som ble kalt andre saker. I de sammensatte sakene så man at samarbeid med andre tjenester, eller involvering av sakkyndige, kunne påvirke saksforløpet gjennom å gjøre beslutningsgrunnlaget tydeligere.

Hastesakene representerer vanskelige problemstillinger som ikke lar seg løse på en bestemt og riktig måte. Disse beslutningene er særlig komplekse, og må tas under ekstra stor usikkerhet. Lerum er opptatt av at prosessene vil handle om hvordan de involverte forhandler og oppfører seg etter at saker er oppdaget. Det vil variere hvem som sammen og hver for seg kontrollerer forløpet i hastesaker. Utfallet er avhengig av et slags troverdighetsspill der partene er avhengige av hverandre og hver for seg kan påvirke forløpet, med barnevernstjenesten, barnet og foreldrene som sentrale aktører. I lange forløp vil også aktører i andre tjenester ha betydning for utfallet, mens det i korte forløp er barnevernstjenesten selv som tar beslutningen om å fremme en hastesak.

Kapittel 7 er skrevet av Svein Tuastad, Ayan Handulle og Natalia Perez Alfonso, og handler om det etnosentriske barnevernet? Forfatternes målsetting er å undersøke påstanden om et etnosentrisk barnevern nærmere, der påstanden analyseres i lys av metodisk og moralsk kulturrelativisme satt opp mot tilsvarende universalistiske posisjoner. Spørsmålet er hvordan saksbehandlere i barnevernet møter foreldre med en annen kulturell bakgrunn. Datagrunnlaget var åpne intervjuer med åtte minoritetsforeldre som hadde opplevd omsorgsovertakelse, og bruk av vignetter i intervjuer med sju saksbehandlere. Forfatterne går særlig inn på situasjoner der fysisk straff brukes i oppdragelsen.

Forfatterne trekker opp et interessant skille mellom det de kaller normativ og metodisk relativisme. Saksbehandlerne benytter seg av metodisk relativisme når de skal komme i posisjon i forhold til foreldrene, gjennom å vise vilje til å sette seg inn i deres tenkemåte, men de har ikke generelle, kulturrelativistiske holdninger. Men dette betyr ikke at de er enige med foreldrene, og saksbehandlerne fastholder sine verdier som de ønsker å få foreldrene til å implementere. Avdekkes vold, forventes det at foreldrene endrer atferd uansett hvor de kommer fra.

Verdiene som skal forsvares, handler om barnets rettigheter og medvirkning, og dessuten med en implisitt forutsetning om at det finnes en felles standard for god barneoppdragelse i Norge uavhengig av kulturell (og man kunne tilføyd klassemessig) bakgrunn. Norsk barnevern kan derfor kritiseres for å representere verdien til majoritetssamfunnet i en multietnisk, flerkulturell og flerreligiøs virkelighet. På den andre siden kan man hevde at nettopp vilje til å fremme et knippe bestemte verdier også i møter med andre kulturelle former, er en forutsetning for å kunne gi alle barn i Norge like muligheter. Det innebærer en mulighet for universalisme, som særlig kan spores i beslutningsfasen. Men fordi alle barn i Norge har like rettigheter, behøver ikke dette være uttrykk for etnosentrisme.

Barnehage og familiepolitikk

Åttende og niende kapittel handler om to sentrale spørsmål knyttet til dagens barnehagepolitikk. Det er for det første spenningen mellom samfunnsnytten av barnehager og barndommens egenverdi. For det andre diskuteres kvaliteten i norske barnehager i lys av PISA-undersøkelsene i skolen.

Kapittel 8 er skrevet av Marit Alvestad, Svein Tuastad og Elisabeth Bjørnestad, og handler om barnehagen i en brytningstid, med undertittel spenningen mellom samfunnsnytte og barndommens egenverdi. Problemstillingen for kapitlet er hva gamle og nye brytninger i norsk barnehagepolitikk består av, med særlig vekt på kvalitetsdiskusjonen. Videre hva slags konsekvenser dette kan få for barnehagefeltet. Problemstillingen belyses ved hjelp av en studie av sentrale policydiskusjoner, forskning og faglitteratur, videre innslag fra den politiske debatten i media.

Kapitlet formulerer tre modeller for barnehagepolitisk tenking: en barnesentrert modell, en sosial investeringsmodell og en syntese mellom de to. Ni ulike dimensjoner på litt ulike nivåer formuleres, knyttet til overordnet mål, teori, syn på læring, syn på barndom, samarbeid barnehage-skole, kunnskapsperspektiv, forsvarere, forskningstradisjon og politisk tendens. Modellen får fram innholdsmessige, faglige, forskningsmessige og politiske skillelinjer mellom en barnesentrert modell og en sosial investeringsmodell, der sistnevnte blant annet assosieres med et individualisert syn på barndom, tilrettelagt innhold, effektforskning og kartlegginger, og sist, men ikke minst høyrepolitikk. En syntese vil derimot søke å forene de to gjennom å kombinere det beste fra begge.

Et viktig spørsmål som skilles, er om det som følger av barndommen som egenverdi og den samfunnsmessige nytten av barnehagene egentlig er sammenliknbare størrelser, og om gjensidig befruktning og samarbeid faktisk er mulig. Forfatterne ønsker derfor å løfte fram sitt tredje perspektiv, syntesen, der utfordringen ligger i å etablere en felles forskningsplattform på tvers av den polariseringen som preger dette feltet.

Kapittel 9 er skrevet av Elisabeth Bjørnestad, Svein Tuastad og Marit Alvestad, og diskuterer hvordan kvaliteten i norske barnehager er. Kapitlet bygger på data fra den longitudinelle studien «Gode barnehager for barn i Norge», der man blant annet også sammenlikner barnehagene i Norge med barnehager i andre, europeiske land målt med internasjonale kvalitetsverktøy. Sammenlikningene gjelder tilbudet til 1-3 åringene. Dessuten er foreldre og barnehagestyrere intervjuet.

Kapitlets undertittel er «Et nytt PISA-sjokk?» og henspeiler på hvor overrasket man ble da Norge ikke skåret som forventet da PISA-resultatene om norske barns skoleprestasjoner begynte å komme. Norske barnehager viste seg nemlig å skåre midt på treet sammenliknet med tre andre, europeiske land. Man kan være enig eller uenig i denne typen kartlegginger, men forfatterne argumenterer for at resultatene uansett kan gi opphav til refleksjon og egenutvikling i den enkelte barnehagen så vel som på politisk policynivå.

Intervjuene med styrere og foreldre viste at de hadde en tilnærmet lik oppfatning av hvordan en god barnehage skal være. Det viktigste skillet fant man i synet på læring og arbeid med bokstaver og tall, som foreldrene vektla mer enn styrerne. Kanskje har vi å gjøre med en «ny» foreldregruppe som prioriterer læring høyere enn det som har vært vanlig tidligere? Kan dette være et varsko til profesjonene om å ta det pedagogiske og faglige arbeidet mer på alvor?

Barneomsorg på norsk?

Kapittel 11, siste kapittel, er skrevet av Svein Tuastad og handler om barneomsorg i et liberalt sosialdemokrati. Målsettingen er å trekke trådene fra de ulike kapitlene sammen, men forfatteren understreker samtidig at han har gjennomført en selvstendig analyse som ikke nødvendigvis fanger det hver enkelt kapittelforfatter synes er viktigst.

Forfatteren løfter først fram to familiepolitiske dimensjoner som han synes går igjen i de ulike kapitlene, nemlig den fordelingspolitiske og den liberale familiedimensjonen. Han analyserer familiepolitikk, boligpolitikk, barnevern, inkludering og barnehage innenfor hver av dimensjonene, og finner klare skiller mellom dem. Mens den familiepolitiske dimensjonen preges av universalisme, offentlig ansvar, vern av svakstilte og kollektivt ansvar (med unntak da av boligpolitikken), er man innen en liberal dimensjon mer opptatt av autonomi, likebehandling, individuell tilrettelegging og rettssikkerhet.

Spørsmålet er hvordan balansen mellom disse dimensjonene blir, og hva slags utviklingstrekk som manifesterer seg. Er samfunnet i ferd med å bli mer paternalistisk, men en (for) inngripende stat, eller ser vi snarere en forvitring av velferdsstaten der liberale krefter får for stor innflytelse? Forfatterens konklusjon er at vi fortsatt har et utstrakt samspill mellom stat og familie, slik at det ikke er snakk om noe enten-eller. Samtidig er det all grunn til å følge med på hvordan utviklingen blir i vårt dynamiske og mangfoldige samfunn.

Avslutning

Antologisjangeren er vanskelig. På den ene siden skal det være en rød tråd, en felles tematikk, som skal adresseres av alle bidragsyterne. På den andre siden skal forfatterne ha et visst spillerom, og man skal som redaktør nettopp dra nytte av at flere forfattere bidrar. Denne boka preges til en viss grad av denne spenningen, i den forstand at den familiepolitiske refleksjonen nok er mest til stede i kapitlene som redaktørene har vært med på å skrive. Samtidig nyter leserne godt av at mye god og til dels ny empiri presenteres og diskuteres, med resultater som er interessante i seg selv. Boka er absolutt både lesverdig, nyttig og relevant, ikke minst fordi ulike, men relaterte politikkområder diskuteres mellom de samme to permene.

Samtidig hadde det vært spennende om redaktører og forfattere hadde sett en gang til på bidragene, og reflektert over konsekvensene av de to ulike dimensjonene som er tema i siste kapittel. Hva slags konsekvenser kan en fordelingspolitisk eller liberal familiedimensjon ha for eksempel for høring av barn i fylkesnemnda eller dagliglivet i barnehagene? Er det temaer som byr seg lettere fram for denne typen analyser, mens andre egentlig ikke egner seg?

05.06.2019
21.04.2022 08:34