Vernepleierens framtidige kompetanse og rolle

Karl Elling Ellingsen

Daglig leder Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning

karl.e.ellingsen@hist.no

Wenche Natland Dahlen

Studieleder vernepleierutdanningen, Høgskolen i Sør-Trøndelag

wenche.n.dahlen@hist.no

Vernepleierutdanningen kom i gang på 1960-tallet og vokser fram i samme tidsperiode som velferdsstaten. Utdanningens rammeplan kan sees som en samfunnskontrakt mellom staten og profesjonen, men er i seg selv ingen garanti for kvalitet. Rammeplanen for vernepleierutdanningene ble, sammen med de andre helsefaglige utdanningene, revidert i 2004. Høgskolene har fulgt opp rammeplanen på forskjellig måte.

For at en rammeplan skal være et reelt styringsredskap er det viktig at den gjenspeiler yrkesgruppens praksis og kjernekompetanse. Det signaliseres at Kunnskapsdepartementet (KD) på sikt vurderer å erstatte rammeplanene med felles forskrift, jfr. stortingsmelding 13 (2011-2012). I Universitets- og Høgskolerådets (UHR) høringsuttalelse til meldingen ble det foreslått at en reviderer gjeldende rammeplaner og bygger disse på prinsippene fra kvalifikasjonsrammeverket (Nasjonalt kvalifiseringsrammeverk). Vi er av samme oppfatning. Det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket inneholder overordnede læringsutbyttebeskrivelser knyttet til nivåene i utdanningssystemet. Læringsutbyttebeskrivelser konkretiseres i utdanningenes studieplaner, og synliggjør hvilken kompetanse kandidatene skal ha etter endt utdanning. Dette er viktig informasjon både for potensielle studenter og fremtidige arbeidsgivere. Kunnskapsdepartementet ser på innføring av kvalifikasjonsrammeverket som et viktig bidrag til kvalitetsheving også av de helse- og sosialfaglige utdanningene. Gjennom kravene til generell kompetanse i læringsutbyttebeskrivelsene kan kompetanse økes også på områder hvor det i dag er svakheter. Det vil eksempelvis være mulig å styrke områdene samspill og tjenesteyting.

Utvikling, forandring og omlegging

Vi lever i et samfunn i stadig forandring. Ny kunnskap bidrar til slike forandringer og forandringene bidrar til ny kunnskap. Det fører også til at profesjonene og yrkesutøvernes riller endres. Å hevde at profesjonene ikke må, kan eller skal endre seg med tiden, er sånn sett verken hensiktsmessig eller en riktig beskrivelse av hva som faktisk har skjedd. Vernepleierprofesjonen har gjennomgått en rekke forandringer. I lys av den nye tids krav, forventninger og reformer, kan vi komme til å forkaste de kunnskapsobjektene som utgjør substansen og kjernen i eksempelvis vernepleierprofesjonen. Gjør vi det, vil ikke den profesjonen som vokser fram være den samme og heller ikke i stand til å løse de oppgavene som den tidligere gjorde. Spørsmålet blir da om man ønsker å løse de samme oppgavene?

I 1992 endret Danmark sine pedagogutdanninger til en pedagogisk enhetsutdannelse, en sammensmelting av det vi i Norge kjenner som barnevernspedagogutdanningen, sosionomutdanningen og vernepleierutdanningen. I et brev til den danske ministeren for Forskning, Innovation og Videregående Uddannelser (2012) skriver landsformand for LEV (Brukerorganisasjonen for utviklingshemmede) Sytter Kristensen:

«Den nuværende enhedspædagoguddannelsen formår ikke at imødekomme nutidens og fremtidens krav til kvalitet i indsatsen for mennesker med udviklingshæmning – og heller ikke for andre grupper med behov for specialiseret innsats.» (Kristensen 2012, s.1)

Dette er uttrykk for at en reform som hadde til hensikt å forenkle eller standardisere kunnskapsobjektet for profesjonene slik at man fikk en mer enhetlig forståelse, rammer de svakeste eller de med behov for en spesialisert innsats. Kristensen sikter ikke til en egen spesialisering, men en spesiell vektlegging og orientering av emner og kunnskaper som også de andre profesjonene innehar. Kristensen skriver om dette i sitt brev til ministeren:

«Stærk faglighet som forandringsmotor. En af forutsætningerne for at fremme denne proces er efter min opfattelse, at fagligheden blant medarbejderne på området styrkes. En faglighed, som også rummer viden om grundlæggende handicappolitiske værdier og principper samt om sociallovgivning, retssikkerhed mv.» (Kristensen 2012, s.2)

Norge har til nå beholdt en profesjon med spesiell vektlegging og en særskilt kompetanse i forhold til det kunnskapsfeltet som Kristensen etterlyser. Ser vi på omfanget av det Kristensen benevner som handicappolitiske værdier i andre tilstøtende og aktuelle profesjoner, finner vi manglende eller svært lite kunnskap om utviklingshemming i rammeplanene og studieplanene til disse. En finner også raskt at sammensetningen, det mangfoldet av kunnskapsfelt som til sammen dekker kunnskapen i vernepleierprofesjonen, er helt særegen og utviklet i samspill med og basert på de behov brukerne har. Den er utformet for å fange opp de kunnskapsområdene som Kristensen nevner og enda flere. Det er ikke nok å kjenne til bestemmelser om boligtildeling, arbeidsformidling og sosialhjelpsordninger som enkeltvise kunnskapsområder. De må settes sammen og tilføyes en viktig kunnskap basert på de behov som melder seg fra det å ha en kognitiv funksjonsnedsettelse. Dette skal så innlemmes i helt grunnleggende verdier og etikk som fremmer synet om likeverd, menneskeverd og retten til inkludering og deltakelse på alle samfunnsområder. Det forutsetter at de som skal inneha slike oppgaver må ha med seg en profesjonsutdannelse som har forberedt dem på dette både menneskelig, kunnskapsmessig, holdningsmessig og ferdighetsmessig. Kristensen avslutter slik: «det stiller krav om socialpædagoger, der kan yde en kvalificeret, kompenserende og udviklende innsats med respekt for borgerens autonomi og selvbestemmelse.» (Kristensen s.3)

Oppgaver, roller og ideologi

Virksomheter møter utfordringer med endringer på tre nivå; standard operative prosedyrer, roller eller ideologi. Argumenter for å gjennomføre større reformer, avvikle noen av profesjonene eller foreta radikale sammenslåinger har ofte som utgangspunkt at oppgavene er forandret eller at profesjonenes roller, rammer og idealer er endret (Brunson 1985). Endringene kan komme som resultat av trusler om at konkurrenter tar over (andre samfunnsmodeller), at man frykter kollaps (framtidens kostnadstyngde) eller ganske enkelt et ønske om å reformere for å vise handlingsevne (maktdemonstrasjon). Vernepleierprofesjonen har som øvrige helse- og velferdsprofesjoner gjennomlevd vesentlige endringer innen alle tre nevnte styringsnivå. Når det har skjedd, har utdanningenes grunnverdier og grunnelementer blitt synlig og debattert. Eksempelvis medførte Nav-reformen juridiske og organisatoriske endringer for yrkesgruppene som tidligere var ansatt på trygdekontor, arbeidsformidlingen eller i sosialtjenesten. Det samme skjedde i 1991 med avviklingen av institusjonsomsorgen for personer med utviklingshemning med organisatoriske, juridiske og ideologiske endringer.

Borgernes rettigheter og profesjonsutøverens plikter

Meldingen Utdanning for velferd (2011-2012) omhandler regjeringens analyse av behov for endringer i helse- og sosialfagutdanningene på alle nivåer i utdanningssystemet, samt helse- og sosialfaglig forskning og utviklingsarbeid. Meldingen tar utgangspunkt i tre perspektiver: utenfraperspektivet, samspillperspektivet og fremtidsperspektivet. Det er nyttig å analysere framtiden basert på dagens kunnskap. Samtidig er det viktig å være på vakt mot faren for at vi basert på den lett kan komme til å konkludere med at framtiden først og fremst krever mer av det vi ser som dagens behov for tjenester.

Samspillperspektivet krever sammensatte og koordinerte tjenester med fokus på forebyggende og helsefremmende arbeid. Det krever økt kjernekompetanse samt økt kompetanse om helse- og velferdssystemet og egen rolle som profesjonsutøver i dette. Framtidsperspektivet viser retning for et langsiktig utviklingsarbeid for å styrke utdanning og forskning på det helse- og sosialfaglige området. Meldingen synliggjør fremtidens behov for økt kompetanse i kommunikasjon og samarbeid på tvers av nivåer og sektorer. Den tydeliggjør også behovet for sterkere felles kunnskapsbasis innen flerkulturell forståelse, diskriminering, arbeidslivskunnskap, brukerorientering, system- og organisasjonskunnskap, lov- og regelverk, juridisk grunnkompetanse og IKT- kunnskaper. Særlig nevnes også behovet for økt kompetanse innen forebyggende helsearbeid, omsorgssvikt, vold og overgrep, fattigdom, psykisk helse, og rusmiddelavhengighet, og habilitering og rehabilitering. Dette samsvarer med intensjonene i Samhandlingsreformen i helsesektoren, Stortingsmelding 47 (2008-2009). Reformen innebærer en økt satsning på helsefremmende og forebyggende arbeid, større brukerinnflytelse, habilitering og rehabilitering, samt flere helse- og omsorgstjenester i kommunene.

Ser vi videre på Stortingsmelding 16 (2010-2011) Nasjonal helse og omsorgsplan 2011-2015 er det lagt en plan for innfasing av samhandlingsreformen. Også den vektlegger kompetanseheving gjennom utdanning, forskning og fagutvikling på de områder som nevnt ovenfor, og disse vil stå sentralt i planperioden. Hensynet bak nyere lovgivning på helse og velferdsrettens område er ivaretakelse av behov, interesser og selvbestemmelse for bruker og pasient. Det er særlig to lover og to stortingsmeldinger som utgjør juridisk, planmessig og faglige ramme for samhandlingsreformen. Den nye helse- og omsorgstjenesteloven synliggjør kommunenes plikt til å sørge for at ansatte innen de ulike deler av tjenestetilbudene har brukernes og pasientenes rettigheter i fokus. Folkehelseloven synliggjør kommunenes plikt til å fremme folkehelsen på alle områder og sektorer. Dette får stor betydning for de kandidater som uteksamineres fra våre utdanningsinstitusjoner. Nye krav til tjenesteyting innen kommunenes ulike deltjenester medfører naturlig nok behov for endringer i utdanningenes innhold.

Samspill og utvikling

Flere av velferdsstatens profesjoner har spilt en aktiv rolle overfor velferdsstaten i den forstand at de har kjempet for rettigheter og rettferd for personer og grupper som trenger støtten som ligger i velferdsstatens grunnleggende idé, men som ikke alltid når fram. Om endringer handler om modernisering eller om mer radikale endringer, vil velferdsprofesjonene ha som utgangspunkt en kritisk og positiv innstilling i retning av å strebe etter løsninger, modeller og strukturer som fremmer velferden og levekårene til de personene profesjonene retter sin virksomhet mot.

Det finnes alltid en mulighet for at profesjonene kan ønske å beskytte seg selv, sin eksistens, mot endringer som vil fjerne dem. Særlig aktuelt er det dersom det også innebærer at de som innehar den kompetansen profesjonen gir dem, ikke kan være til nytte i noe annet arbeid. Debatten som har gått om endringer av velferdsprofesjonene, har inneholdt påstander om profesjonskamp og forsvar av egne posisjoner. Når det gjelder vernepleierprofesjonen, så var den i sin tid en kraftig forkjemper for å avvikle institusjonsomsorgen. De visste den gang at dette ville endre arbeidssituasjonen ganske vesentlig og at en rekke ledende stillinger kunne forsvinne. Endringen innebar at profesjonen gav opp en monopolsituasjon. Historien viser her at profesjonen kjempet for en endring som man trodde ville gi utviklingshemmede en bedre hverdag og bedre levekår. Samtidig kjempet og kjemper profesjonen for stadige forbedringer, økte tildelinger, økt inkludering og deltakelse i samfunnet. Basert på forskning om levekår blant utviklingshemmede, ser en at samfunnet, politiske prosesser og andre interessenter har større andel i å gjøre endringer for å bidra til ønsket utvikling.

Fra pasient til borger

En viktig endring er skiftet fra profesjonsmakt til brukernes selvbestemmelsesrett. I en spørreundersøkelse (Ellingsen 2003) oppga ingen av de spurte «selvbestemmelse» som kunnskapsgrunnlag for sitt arbeid i 1998, mens 25 prosent oppgav dette i 2002. De spurte var ansatte i boligtjenester til utviklingshemmede. I tiden fra 2000 og fram til i dag er selvbestemmelse et av de sentrale kunnskapsobjektene i utdanningen. Her finnes det en utviklingslinje i profesjonen som går fra selvstendighet som et dominerende ønske bak mye av opplærings- og treningsarbeidet som ble gjennomført fra 1960-tallet med en særlig intensiv topp rundt 1980, og fram til en videre og kanskje mer helhetlig forståelse hvor selvbestemmelse står som et samlende begrep.

Det mer påtrengende spørsmålet blir hvilken selvbestemmelse utviklingshemmede har med hensyn til valg av bosted, boligstandard, nabolag og andre viktige forhold knyttet til bosted. Hvilke valgmuligheter og hvilken grad av selvbestemmelse har utviklingshemmede med hensyn til arbeid? Hva slags selvbestemmelse har utviklingshemmede i forhold til utdanning på høgskole- og universitetsnivå? På disse spørsmålene er det ikke velferdsprofesjonene som er de som setter de største begrensningene, men velferdsstaten som ikke har mange nok, gode nok eller adekvate tilbud å gi.

Velferdsgoder – en forhandlingsvare?

Av ulike grunner kan enkelte ønske å fjerne kritikken eller kravene vi så i slutten av forrige avsnitt. Siden noe av kritikken klart handler om politikk og dermed også kan oppfattes som kritikk av dagens politikk, kan det være fristende å gjøre endringer som flytter problemet, og i noen grad ansvaret, over på forvaltningen og inn i rettsapparatet med blant annet rettighetsfesting. Det vil slik sett være å endre debatten fra politikk til politiske prinsipper.

De reformene som gjennomføres, eksempelvis Nav-reformen, handler i prinsippet om å bedre systemene for tildeling, hjelp og oppfølging. Enkelt sagt skal reformen styrke og bedre fordelingen av de tildelte ressursene. Det er likevel ikke til å skjule at slike reformer også bevisst eller ubevisst kommer til å handle om omfordeling av tildelte ressurser. Det er her de etablerte velferdsprofesjonene kan komme til å spille en forstyrrende rolle. De ser i det daglige hvilke konsekvenser en slik omfordeling innebærer. De ser hvordan allerede marginaliserte grupper blir tapere i et velferds-Norge i stadig vekst. Når protestene fra fagpersonene i yrkeskontekstene kommer, svarer byråkratiet noen ganger med krav om lojalitet. Når yrkesorganisasjonene protesterer, er tilsvaret noen ganger krav om reformer, nedleggelser og omlegginger. Velferdsprofesjonene er i seg selv ikke hovedhindringen for å lykkes med gjennomføring av reformer. Problemet er slik sett minst like mye at de ikke slipper nok til i arbeidet med å gjøre reformene gjennomførbare, nyttige og hensiktsmessige.

Politiske føringer må og skal ligge på et annet nivå enn i de administrative, byråkratiske og utøvende leddene. Samtidig ligger det mye makt på disse nivåene når politiske beslutninger er tatt og den politiske maktkampen er over (Cohen, March og Olsen 1972). Det finnes også en mulighet for at for mye makt flyttes. Det er mulig at det som var politiske forhandlinger og kamper blant politikerne, dukker opp i et nytt maktnivå med andre aktører. Blant dem er velferdsprofesjonene som gjennom sitt daglige arbeid utfører de oppgaver de mener er de rette, eller etterspør rammer de mener mangler, og som med det gir dem definisjonsmakt. En slik makt kan sees som forstyrrende i forhold til politiske mål. Utfordringen ligger i å skape prosesser som understøtter samspill mellom profesjonsfaglige prinsipper og politiske mål og vedtak. Det handler til en viss grad om reformdesign.

Et kunnskapsobjekt som tåler samfunnsendringer

Utvelgelsen og sammensettingen av fagkunnskap i vernepleierprofesjonen henger tett sammen med det ståstedet vernepleiere har som bistandsyter, tilrettelegger, støttespiller, veileder, terapeut, behandler og tjenesteyter direkte overfor personer med omfattende hjelpebehov og store funksjonsnedsettelser. Vernepleierfaget kjennetegnes sånn sett av vernepleierfaglig virksomhet. Det er en kompetanse som innebærer en selektering av kjernekunnskap fra en rekke fag som har særlig betydning i de kontekstene og overfor de målgruppene som den vernepleierfaglige kunnskapen anvendes overfor. Det er i dette skjæringspunktet at det defineres et nytt og særegent kunnskapsobjekt (Nygren 2004) som framstår som det særegne og som vernepleierfaglig arbeid. Nygren nevner sosial integrasjon som eksempel på kunnskapsobjekt i sosialt arbeid og at sosial integrasjon er blitt viktig innenfor habilitering og rehabilitering, det Nygren betegner som vernepleiernes kunnskapsobjekt. Sett i et relativt kort vernepleierfaglig historisk perspektiv, ser vi at sosial integrasjon, inkludering, normalisering, deltakelse og selvbestemmelse inngår i det særegne kunnskapsobjektet.

Etikk er et annet sentralt kunnskapsobjekt. Vernepleiere utfordres til å reflektere over og gjennomarbeide sine egne følelser, tanker, holdninger og verdier knyttet til menneskeverdet med de grunnleggende ideene om menneskers iboende verdighet. Personer med utviklingshemning har gjennom historien opplevd sitt menneskeverd krenket av enkeltpersoner, av systemer og i noen epoker av samfunnet. Det å opparbeide en etisk holdning og basis som anerkjenner menneskeverdet for alle mennesker i alle situasjoner, er et særlig viktig kunnskapsobjekt for profesjonsutøvere som møter marginaliserte grupper, personer som utsettes for andres fordommer eller som systematisk diskrimineres. Særlig når dette også er personer som utfordrer normene og idealene i samfunnet. For at en slik holdning skal være en integrert del av ens personlighet og ikke utelukkende være en faglig innstilthet, må etikken ha rot i en selv.

Kåre Torgny Pettersen (2002) skriver at å velge seg selv består av å skape mening i det meningsløse eller å la det forbli meningsløst. Han skriver at det er gjennom fortvilelsen at den enkelte finner seg selv. Pettersen referer til Kirkegaard (1962) som sier at å finne seg selv er å finne friheten, og at å velge seg selv i betydningen å ta oppgaven med å velge seg selv, er selvovertakelse. Ved å distansere oss, ikke forholde oss, ikke velge oss selv, vil vår opplevelse av vanskelige eller meningsløse situasjoner ikke være noe vi kan finne ut av på måter som bygger på vår egen etikk eller etiske oppfatning. Våre handlinger vil slik sett ligge utenfor oss selv. Dette står i sterk kontrast til det som kreves av helse- og velferdsprofesjonene og det som regnes for yrkesetiske prinsipper. Det er krav om at man skal stå faglig og etisk ansvarlig selv for sine handlinger. Det samme sier også gjeldende regler innenfor helse- og omsorgstjenestene, selv om det også påhviler virksomheten et faglig og etisk ansvar på systemnivå.

Tilbake til starten

Vi mener at vernepleierprofesjonen og vernepleierutdanningen har vist seg omstillingsdyktig gjennom de omfattende reformer som har funnet sted innen yrket og i organiseringen av tjenestene og i forhold til omsorgspolitiske mål og strukturer, og at profesjonen bidrar til å formidle behov og hensyn som lett kan forsvinne hvis kunnskapen om sårbare og små brukergruppers behov ikke har en særskilt oppmerksomhet. Uttalelsene fra landsformanden for LEV er viktige fordi de er en erfaringsoppsummering av nedbyggingen av profesjonsutdanninger med spesialisert kunnskap om utviklingshemmede. Når departementet i sin melding krever en større synliggjøring/styrking av sosialfaget i utdanningen, blir dette slik vi ser det for vagt, vi etterlyser hva som menes. Skal omfanget økes, og på bekostning av hva? Vi mener at det er andre emner som er minst like viktige å synliggjøre i vernepleierutdanningen, eksempelvis pedagogikk, psykologi og medisinske fag.

Den største utfordringen for velferdsstatens profesjoner har vært, er og vil være, å jobbe slik at de man søker å hjelpe eller yte tjenester overfor, ikke umyndiggjøres, men støttes og styrkes i sine rettigheter som borgere. Dette kan og skal ikke alene skje ved resursmessige tildelinger, men også gjennom respekt og etisk holdning fra profesjonenes side. Dette krever en stadig bearbeiding av det Kirkegård kaller selvovertakelse eller holdninger som har rot i ens egen personlighet. Reformer og samfunnsmessige endringer vil påvirke profesjonene og noen påvirkes av dem. De største framskrittene innen det vernepleierfaglige arbeidet skjer når vernepleiere viser holdninger og en etisk standard som er i tråd med noen av føringene nevnt over. Særlig tydelig har dette vært gjennom vernepleiernes historie knyttet til å styrke og bedre levekårene og livsbetingelsene for personer som har opplevd diskriminering, segregering og utstøting fra samfunnet, hvor vernepleiere har fremmet, og fortsatt fremmer, deres menneskeverd og selvfølgelige rett til å delta i et inkluderende samfunn på sine egne premisser.

Vi tror ikke på en modell hvor Kunnskapsdepartementet alene tar på seg oppgaven med å designe framtidens vernepleierutdanning. Forskning, faglig utvikling og grunnsyn i utdanningen skal fagmiljøene selv utarbeide i samarbeid med yrkesfelt og brukere. Vi ønsker å skape debatt, og inviterer med denne artikkelen fagmiljøene til å komme på banen i diskusjonen om vernepleierens framtidige yrkeskompetanse.