JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Velskrevet om utfordrende foreldreskap

10.06.2009
27.04.2022 14:52

Anmeldt av
Torunn A. Ask

Førstelektor i sosialt arbeid, Universitetet i Agder

torunn.a.ask@uia.no

Om boka

Bente Puntervold Bø og Bennedichte C. Rappana Olsen (red.). Utfordrende foreldreskap – Under ulike livsbetingelser og tradisjoner. Gyldendal Akademisk 2008, 276 sider

«Jeg er litt stolt av det jeg har fått til i forhold til datteren min.»

Dette utsagnet fra en mor finner vi i boka «Utfordrende foreldreskap - under ulike livsbetingelser og tradisjoner». En fellesnevner for flere av bidragene er at de løfter fram det arbeidet foreldre gjør i relasjoner til sine barn og på vegne av sine barn, med ulike utgangspunkt, ulike utfordringer og gjerne med svært ulike ressurser tilgjengelig.

Møtet med offentlige instanser er del av bildet for mange av beskrivelsene som presenteres og analyseres, men ikke for alle. Der instansene er med, er det oftest barnevernet, men også hjelpeapparatet mer generelt, samt rettsvesenet som er omhandlet. Både forventninger til foreldrerollen, og hva foreldre faktisk gjør når rollen skal fylles, utforskes. Det er i hovedsak voksnes stemmer som kommer fram. Bokas ambisjon er, i følge redaktørene, å medvirke til faglig refleksjon og inspirere til nytenkning. Målgruppene er myndighetspersoner og profesjonelle på relevante fagfelt.

REDAKTØRENE BIDRAR med innledningskapitlet, som er en introduksjon til øvrige bidrag i boka, samt at de har hvert sitt fagkapittel. De ni andre bidragsyterne har enkeltkapitler. De fleste forfatterne er eller har vært tilknyttet forskningsenheten Sosialforsk ved Høgskolen i Oslo, og bidragene bygger i hovedsak på deres egen forskning på feltet. Kvalitativ metode er gjennomgående som tilnærming.

DET ANDRE og siste kapitlet i boka gir innblikk i middelklassens foreldreskap, eller familier som vurderes til å ha middelklassens kjennetegn. Familiene har gode økonomiske og kulturelle ressurser, i hovedsak er begge foreldre i jobb og de har relativt høy utdanning. Kari Stefansen (kapittel to) skriver at middelklassens foreldreskap gjerne utgjør normen som andre foreldeskap måles mot. Hun viser barnet som det viktigste fellesprosjektet i familienes hverdagsliv. Foreldrenes blikk for det eksepsjonelle ved akkurat deres barn og en konstant beredskap for å stimulere og følge opp barnet, framheves. Det uendelige ansvaret og de ubegrensede mulighetene for at barnet får utvikle sitt potensial fordrer årvåkenhet og kreativ innsats, nærmest døgnet rundt. Dette sees som en naturlig del av foreldrerollen, både for mor og far, og som noe barnet har rett til. Barna i studien er under tre år. Slike funn resulterer også i tabloide oppslag om «superforeldre ødelegger barna» (Dagbladet 28.februar 2009). Stefansen selv reiser viktige spørsmål om hvilken betydning, også politisk, dette idealet har for (møter med) familier som ikke har tilgang til tilsvarende ressurser, samt viktigheten av å følge opp hvordan barn faktisk opplever og responderer på slike «foreldreskapsprosjekter». Liv Mette Gulbrandsens bidrag (kapittel 12) gjelder relasjoner mellom tenåringsbarn og foreldre. Den metodiske tilnærmingen er livsformsintervjuet som utforskende samtale. Gulbrandsen inntar et kulturpsykologisk perspektiv der både barn og voksne er i bevegelse og der samhandling må forstås kontekstuelt. Forhandlingsfamilien, både som et uttrykk for middelklasseidealer og som analytisk perspektiv, gir mening til hvordan tenåringsbarn og foreldre skaper muligheter for hvem de er overfor hverandre. Foreldreskapets utfordringer er ikke primært knyttet til konflikter og barns løsrivelsesprosesser fra foreldre, slik tradisjonelle fagperspektiver gjerne har fokusert. Sensitivitet overfor hva barnet trenger, gjensidighet, støtte og nære bånd er det sentrale i relasjonen. Tempo og intensitet synes imidlertid å være senket i forhold til den småbarnsfamilien vi møtte hos Stefansen.

KONTRASTERENDE på mange måter til ovennevnte, møter vi i to andre bidrag, familier og ungdommer med tiltak fra barnevernet. Elisabeth Larsen (kapittel tre) utforsker erfaringer til foreldre som er alene om daglig omsorg, og hvor barna har hjelpetiltak som støttekontakt og besøkshjem. Fattigdom, sykdom, slitasje og en krevende hverdag kommer fram i foreldrenes (les: mødrenes) fortellinger. Ambivalens uttrykkes overfor barnevernet, men et hovedbudskap er at de ser på seg selv som mer ansvarlige, ved at de søker og tar i mot hjelp fra det offentlige. Gjennom støtten de og barna får, skapes også håp for framtida. Forutsigbarhet og langsiktighet i tiltakene anses som viktig, og foreldrene hadde ønsket å være mer med i samarbeid og vurderinger om slike forhold. Larsen stiller spørsmål om materielle problemer skjules bak barneverntiltak. Tankevekkende er eksempler på at foreldre og barn får avslag på økonomisk støtte til å gjøre alminnelige ting sammen (dra på en liten ferietur, delta på en leir) med den begrunnelse at barnet blir gitt slike muligheter sammen med de betalte hjelperne.

FORELDRE SOM deltakere og samarbeidspartnere synes lenger unna i de erfaringene Bente Puntervold Bø formidler (kapittel åtte). Hun har intervjuet ungdommer med minoritetsbakgrunn som bor på barnevernsinstitusjon. Bø presiserer at dette er en marginal gruppe, og at deres erfaringer avviker sterkt fra det alminnelige bildet av relasjoner mellom foreldre og barn med minoritetsbakgrunn. Konflikter, vold som disiplineringsstrategi og fravær av kompromisser, har preget utøvelsen av foreldreskapet. Autoritære foreldrerelasjoner resulterer gjerne i at de unge tar avstand fra egen kulturell og etnisk bakgrunn, hevder forskeren. Bø viser likevel at relasjonene kan endre seg og at flere av ungdommene inngår i en forhandlingsposisjon etter at de har flyttet fra foreldrene. Foreldrene er fortsatt viktige, og ungdommene uttrykker ønske om å gjenopprette kontakten med dem, men på sine egne premisser.

FORHANDLING SOM analytisk tilnærming til å utforske relasjoner går igjen i flere bidrag i boka, også hos Oddbjørg Skjær Ulvik (kapittel fem). Forskerens blikk er rettet mot samhandling mellom barn og fosterforeldre, basert på fosterforeldres fortellinger. Hvem skal de være for hverandre? Selv om kjernefamilien ligger som modell for fosterfamiliearrangementet, er det ikke gitt at relasjonene og innholdet i disse kan gjenkjennes fra den idealiserte modellen. Fosterforeldrene legger mye arbeid i å forstå og fortolke barnet ut fra væremåter og handlinger, samtidig som de også har forventninger til selv å bli forstått av barnet. Det er (utfordrende) forventninger om gjensidighet. Forventningene blir ikke alltid innfridd. Når vi ser prosessene som forhandlinger, er det lettere å se barnet som en aktiv deltaker i det som skjer, mener Ulvik, uten at det dermed betyr at barnet skal få ansvar for det som skjer.

FRA ANDRE PERSPEKTIVER berøres konsekvenser for barn, barns deltakelse, rettigheter og selvbestemmelse. Bidragene til Arild Brock (kapittel seks) og Mons Oppedal (kapittel syv) belyser jussens begrensninger og muligheter. Hos Brock er det relatert til samlivsbrudd mellom foreldre, og rettslig behandling av spørsmål om barnefordeling. Han setter søkelys på menns (svekkede) foreldreskap, og også barn som tapere i dette. Brock bruker hyppig formuleringene «jeg mener» og «min oppfatning». Det er for så vidt realt nok, men jeg savner en tydeligere argumentasjon forankret i forskning og fagkunnskap, særlig relatert til barns erfaringer. Kapitlet illustrerer imidlertid godt hvordan jussen kan komme til kort ved spørsmål med så sterke følelser involvert. Brocks konklusjon er at domstolsbehandling av barnefordeling bør avvikles, og at delt omsorg må være den gitte løsningen når foreldre ikke blir enige. Hvordan barna skal involveres i dette, er litt uklart fra Brocks side, slik jeg leser han, men han synes kritisk til måten barns medvirkning skjer på i dag. Hos Oppedal drøftes spørsmålet om barns selvbestemmelsesrett etter barneloven § 33. Han viser en samfunns- og rettsutvikling med endret syn på forholdet mellom barn og foreldre, der barnet i økende grad blir sett som selvstendig subjekt med medbestemmelse og selvbestemmelse i personlige forhold. Han gjennomgår situasjonen i dag, samt problematiserer og diskuterer selvbestemmelsesrettens virkeområde med konkrete eksempler. Selv om selvbestemmelsesretten i noen grad må sees som et ideal framfor en realitet i mange situasjoner, er den verdifull i følge Oppedal. Han peker også på muligheter for å utvide barns rettigheter. For eksempel: Hvor mye hensyn skal det tas til at barnets familieliv kan bli krenket ved at en forelder lar sin nye kjæreste flytte inn mot barnets vilje? Utfordrende foreldreskap, uten tvil.

EN MÅTE å finne ut av hvordan barn ser på samlivsbrudd og en ny voksen inn i familielivet, viser Irene Levin i kapittel 11. Metoden som beskrives, er tegning, som sammen med familieliste og oppfølgende samtale, er et middel til å forstå barns relasjoner. Levin ser dette også som en måte å styrke barnets stemme i forskning og i andre sammenhenger, der en trenger å komme tett på barnets sosiale virkelighet, slik barnet selv uttrykker den. Eksempler fra Levins forskning utdyper gevinstene metoden gir, samt viser hvor viktig det er å ikke tolke tegningene forhastet, men spørre barnet.

Bidragene til Anbjørg Ohnstad og Benedichte C. Rappana Olsen er ulike, men likevel med noen felles anliggender. Det handler blant annet om annerledeshet og sårbarhet, om rettigheter og anerkjennelse. Ohnstad (kapittel fire) tar opp problemstillinger om samkjønnet foreldreskap. Empirien er fra terapinotater og intervjuer med lesbiske kvinner. Bare et par av kvinnene har erfaringer fra foreldrerollen, noe som er en viss svakhet, i forhold til temaet som skal belyses. Ohnstad viser til utenlandsk forskning som konkluderer med at hvordan foreldre mestrer omsorg for barna, er viktigere enn seksuell orientering. Det er denne virkelighetsforståelsen som synes grunnleggende hos kvinnene også. Synspunktene synliggjør likevel erfarte, og forestilte, utfordringer, ved å bryte med modellmonopolet om mor og far og barn som det gitte. Dette gjelder i forhold til familie og nettverk, og i møte med offentlige instanser som helsestasjon, barnehage og skole.

MØTET MED hjelpeapparatet i all sitt velde, har intervjupersonene hos Olsen (kapittel ti) rikholdige og til dels smertelige, erfaringer fra. Hun formidler hverdagens utfordringer fra familier med barn med cerebral parese. Framstillingen er tett på foreldres erfaringer, som formidles via sitater og utdrag av fortellinger, fra et større empirisk materiale. Avsnitt med titler som «Jakta på en diagnose», «Aksept – et spørsmål også om språk», «Diskvalifiserende kommunikasjon», er talende. Foreldrekraften som springer ut av foreldres kunnskap og kompetanse om eget barn poengteres sterkt. Det gjør også nødvendigheten av å (fortsatt) bli møtt som personer med kompetanse på eget barn, også når en er avhengig av hjelp utenfor familien. Dette budskapet gjenkjennes fra andre felt der foreldre og barn møter offentlige hjelpere, jfr. kapittel tre.

Anerkjennelse og styrking av foreldreskapet, er også tema hos Gudrun Brottveit (kapittel ni). Utfordringer knyttet til dialogens vilkår i barnevernsarbeid, for å virkeliggjøre et godt samarbeid med familien, tas opp. Dette er viktige spørsmål, kjent fra faglige debatter og forskning de senere år. For meg blir Brottveit noe uklar når hun snakker om å gi dialogen en «opphøyet status» i barnevernet. Argumentet om deling av hjelp- og kontrollfunksjoner, at dette vil senke terskelen for å ta kontakt og dermed gi dialogen gunstigere vilkår, er ikke uten videre overbevisende. Men det gir grunnlag for problemstillinger som kan diskuteres og utforskes videre.

BOKA ER jevnt over velskrevet, og bidragene reiser mange interessante og aktuelle spørsmål, om enn ikke nye. Dynamikken og det potensielt nytenkende i boka som helhet, ligger mer i krysskobling og problematisering på tvers. Det er det ansatser til, men jeg synes redaktørene kunne hjulpet leseren i større grad. Kanskje noen færre bidrag og et avslutningskapittel som samlet trådene og pekte på utfordringer for både politikk, fag- og forskningsfelt, hadde gitt det lille ekstra. Men boka anbefales, og jeg tror ansatte i det mangslungne praksisfeltet som møter barn og foreldre, i ofte krevende situasjoner der mye står på spill, vil få innspill til faglig refleksjon.

Et poeng til ettertanke, er at boka helt fra forsiden (vi aner en ung mor i strandkanten som følger med sine to små døtre som leker i vannet?) har en «slagside» mot kvinners og jenters erfaringer av relasjoner mellom barn og foreldre og utøvelse av foreldreskap. Det er sannsynligvis flest kvinner (av og til bare kvinner) blant intervjupersonene, men også der det refereres til materiale med begge kjønn, er det mest kvinnenes stemmer som kommer fram. I kapitlet om foreldreskap over kulturgrenser, brukes for eksempel det kjønnsnøytrale ordet (minoritets)ungdommer, men alle sitater er fra jenter. Det er sannsynligvis ikke tilsiktet, men det er heller ikke tematisert, og det kunne det gjerne vært. Det kan være mange (gode) grunner til at boka framstår slik, men et større nærvær av menn, gutter og fedres erfaringer, hadde vært utfyllende for å utforske det utfordrende foreldreskapets mange nyanser.

10.06.2009
27.04.2022 14:52