Vellykket om levekår og livskvalitet

Anmeldt av
John Eriksen

Sosiolog og tidligere forsker og forskningsleder ved NOVA. Nå emeritus ved HIOA og professor 2 ved Nordlandsforskning

Om boka

Anders Barstad: Levekår og livskvalitet, Vitenskapen om hvordan vi har det. Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2014.

Sosiologen og SSB-forskeren Anders Barstad starter sine store bok om levekår og livskvalitet med å gjengi et vers fra Benny Andersens «Svantes viser» – «Se, hvilken morgenstund», der solen er rød og rund. Nina «er gået i bad», Svante selv spiser «ostemad». Og kaffen er snart klar: «Livet er ikke det værste man har.» Jeg vil tro at dette bildet svarer ganske bra til en vanlig og populær oppfatning av hva livskvalitet er. Svante er livskunstner, en som har det fint og setter pris på de nære og egentlig viktige ting, underforstått: Uten å la seg forstyrre av livets mangler.

Men så enkelt er det selvsagt ikke, som Barstad innsiktsfullt forklarer og beskriver for leseren. Livskvalitet forstås vitenskapelig på ulike måter, og de empiriske funnene spriker. Særlig er sammenhengen mellom livskvalitet og levekår komplisert: Hvorfor gir ikke bedre levekår også bedre livskvalitet? Dette er et interessant paradoks, som i Barstads diskusjon gir oss bedre forståelse av både samfunnsutvikling og enkeltmenneskers mestring av sine liv.

Levekår er greiere, og kjedeligere, selv om det de siste årene har skjedd en videreutvikling av 1960-tallets tilnærming, der data om (subjektiv) livskvalitet inkluderes i levekårsmålinger. Ikke minst er nye tilnærminger utviklet. Barstad er med rette fascinert av Amartya Sens og Martha Nussbaums «capability»-tilnærming, som han drøfter både grundig og kritisk.

De 14 kapitlene i boka faller i tre deler. I del 1 (kapitlene 2-5) presenteres og drøftes de viktigste perspektivene og teoretiske spørsmålene innenfor velferds-, levekår- og livskvalitetsforskning. Et eget kapittel er viet forholdet mellom velferd og verdier. De neste to kapitlene kan ses som en utdyping av to viktige spørsmål som også er berørt i del 1. Vi får først en diskusjon av om vi kan vite hvordan andre har det (kapittel 7), mens kapittel 8 tar opp forholdet mellom levekår og livskvalitet, og særlig da det nevnte, manglende samsvaret. Del 3 (kapitlene 9 – 14) er grundige oppsummeringer av levekårs- og livskvalitetsutviklingen de siste årene.

Etter en kort innledning til boka tar kapittel 2 opp ulike perspektiver på velferd, som preferanseoppfyllelse og nyttemaksimering, som lykke og tilfredshet og som behovsdekning. Skjønt nyere; Barstad får fint fram hvordan behovstenkning kom ganske tidlig inn i levekårsforskningen med Erik Allardts klassiske studie fra 1975 «Att ha, att vara, att älska». Forfatteren drøfter så en fjerde tilnærming, velferd som frihet, det vil si samfunnsmedlemmenes rett til fri og selvstendig utfoldelse. Å «leve det livet hun/han har grunn til å verdsette» er grunntanken i «capability»-tilnærming, med Amartya Sens vekt på et objektivt mulighetsrom og Martha Nussbaums normativt begrunnede liste over former for frihet som ethvert menneske skal ha tilgang til.

I kapittel 3 drøfter Barstad ulike perspektiver på levekår. Selve tilnærmingen har aner til både Engels og Sundt. Sentralt i framstillingen står naturlig nok den svenske levekårsundersøkelsen til Sten Johansson fra 1970. Men nyere utvikling gis behørig plass, som forståelse av levekårskomponenter (kapitalformer) og sentrale spørsmål som aggregeringsproblemet, sosial eksklusjon og hopning.

Subjektiv livskvalitet (kapittel 4) ble utviklet i eller avledet fra psykologi, mye som alternativ til det tradisjonelle BNP men røttene går helt tilbake til Aristoteles. Barstad viser hvordan moderne livskvalitets- og lykkeforskning henter inspirasjon fra datidens skille mellom (sterkt forenklet) subjektivt velvære/hedonisme og selvrealisering/eudamonia. Framstillingen gir plass til drøfting av Seligmans forsøk på å knytte lykke til velferd, følelsenes sosiologi og emosjonell energi, samt betydningen av ritualer for livskvalitet i moderne samfunn.

Livskvalitet og levekår dreier seg om forståelse og måling av hvor godt/dårlig folk har det. Dermed er det vanskelig å unngå spørsmål om godt/dårlig i forhold til hvilken målestokk? Hvilke verdier som tilstrebes, både på individ- og samfunnsnivå? Det er tema i kapittel 5. Likhet drøftes og problematiseres, særlig John Rawls teori om hvordan likhet kan avveies mot andre sentrale verdier i vestlige samfunn, som frihet, effektivitet og personlig ansvar. Helt sentralt er at samfunnets institusjoner skal underbygge borgernes selvrespekt. Alle borgere har samme rett til samme grunnleggende friheter. Sosiale og økonomiske ulikheter må knyttes til sikring av sjanselikhet. Forskjellsbehandling skal være til gagn for de dårligst stilte. Det er selvsagt en rekke problemer forbundet med anvendelsen av disse prinsippene. Barstad drøfter forholdet til ansvar og effektivitet, hvilke goder som skal fordeles rettferdig (etter Rawls prinsipper), om omfordeling er i strid med frihet, empatiens rolle og at urettferdighet kan ses på som en form for undertrykkelse. Kapitlet gir en interessant bakgrunn for både levekår- og livskvalitetsforskning. Mye av denne forskningen er ganske pragmatisk, til dels også sterkt individorientert. Det er derfor nyttig at blikket løftes på denne måten. Det er særlig interessant å se Rawls i forhold til Sens/Nussbaums tilnærming, der Barstad peker på viktige, ulike konsekvenser.

I kapittel 6 får forfatteren til fulle utnyttet sine lange erfaring med levekårsforskning. I kapitlet gis en grundig og nyansert framstilling av BNP som velferdsmål og hvordan levekårs- og livskvalitetsforskning kan utgjøre et alternativ, dels gjennom fornyelsen av sosial indikatorbevegelsen og dels ved nye teoretiske og praktiske rammeverk for å måle menneskelig utvikling (som Human Development Report), framskritt (OECDs New Economic Foundation) og bærekraftig utvikling (Stiglitz-kommisjonen, FN/UNECE). Også ulike nasjonale systemer for sosial rapportering presenteres (som Happy Life Years) og forsøk på å kombinere velferd og miljø. Kapitlet utfyller det mer teoretiske kapittel 5, særlig ved å synliggjøre hvordan moderne innsikt i menneskers aktiviteter og bekymringen for deres konsekvenser for miljøet kan bygges inn i velferdsmål, nasjonalt som internasjonalt.

I kapittel 7 drøfter Barstad hvordan vi kan vite hvordan andre har det, på en pragmatisk måte, det vil si at han gjennomgår styrker og svakheter ved ulike datakilder (registre, intervjuundersøkelser). Måleproblemer og svakheter ved ulike metoder drøftes, særskilt for levekårsundersøkelser og livskvalitetsundersøkelser. Med på kjøpet får vi litt lærestoff om validitet og reliabilitet og om nytten av supplerende metoder (som skjønnlitterære framstillinger).

Det interessante forholdet mellom levekår og livskvalitet er viet et eget kapittel (8). Resultatene spriker på mange områder, men generelt er det som nevnt dårlig samsvar mellom levekår og livskvalitet. For eksempel: Hvorfor øker ikke livskvaliteten med bedre levekår, det vil si bedre forutsetninger for et godt liv? Barstad fremmer fire mulige forklaringer: Vårt sammenlikningsgrunnlag, tilvenning, avtakende grensenytte og arvelige personlighetstrekk. Her er mange tankevekkende resonnementer og observasjoner. Påvirkningen mellom levekår og livskvalitet synes å gå begge veier. Mye av dette manglende samsvaret er drøftet under Easterlin-paradokset: Befolkningen i rike land har høyere livskvalitet enn befolkningen i fattige land, men det betyr ikke nødvendigvis at økonomisk vekst, spesielt i rike land, fører til at befolkningen blir lykkeligere. Det forklares med de fire faktorer nevnt ovenfor, men også ved at selv om folk blir rikere, blir ikke alt bedre (flere skilsmisser, mer kriminalitet). Barstad drøfter betydningen av ulikhet for livskvalitet. Her er sprikende resultater. Derimot ser det ut til at vi kan glede oss over den positive effekten velferdsstat og demokratisk styresett har på livskvalitet.

Kapittel 9-11 inneholder en grundig og oppdatert oversikt over utviklingen i levekår innenfor tre sektorer: Økonomi og arbeid, utdanning og kunnskap og helse og levealder. Kapittel 12-13 gir tilsvarende oversikt over livskvalitetsforskningen, mer spesifikt med henhold til lykke, tilfredshet, psykiske problemer og sosial tilhørighet og kapital. I kapittel 14 oppsummeres levekår- og livskvalitetsutviklingen særskilt for barn og unge, en gruppe som oftest ikke er inkludert i befolkningsundersøkelsene. Dette er nyttige kapitler – omfattende, grundige og systematiske.

Bokens siste kapittel er en konsis (og velkommen) oppsummering av utviklingstrekk og også en diskusjon av tre spørsmål som kan ha mer generell interesse: Er Norge verdens beste land å bo i? Hvilke politiske utfordringer kan nyere velferdsforskning lede til? Er livskvalitetsforskningen politisk anvendelig?

Anders Barstad bok er usedvanlig vellykket. Den tar opp et stort og viktig tema, velger ut sentrale spørsmål, viker ikke unna de vanskelige og drøfter dem på en innsiktsfull måte. Han er faglig godt og bredt orientert, både internasjonalt og nasjonalt. Boka er logisk og tydelig organisert, og den er velskrevet. Den er også velprodusert, med en fyldig litteraturliste og et fyldig stikkordregister. Og jeg fant knapt en trykkfeil.

Er da alt såre vel? Det har blitt en tykk bok, men kapitlene står godt på egne bein, og det er lett å velge ut stoff fra egne interesser og behov. Selv syns jeg de første kapitlene både ryddet godt og satte ulike perspektiver klart opp mot hverandre. De siste kapitlene om levekårs- og livskvalitetsutviklingen vil være veldig nyttig referansestoff. Boka tar opp til dels vanskelige faglige og metodiske spørsmål, men uten å gå unødig i detalj. Jeg syns forfatteren har funnet en fin balanse mellom å skrive for de som kjenner feltet og for studenter og bredere interesserte. Det klare språket, konsekvensen i begrepsbruken og tydeligheten i framstillingen er en opplagt styrke.

Feltet er stort og dels uoversiktlig. Flere steder i boka skriver forfatteren for eksempel «Men igjen spriker resultatene» eller «Alt i alt gir ikke forskningen på dette feltet grunnlag for å trekke sterke konklusjoner verken i den ene eller andre retningen» (s. 185). Gir sosial ulikhet dårlig livskvalitet? Gir høyere inntekt bedre livskvalitet? Gir velferdsstater en lykkeligere befolkning? Er barnefamilier mindre lykkelige enn familier uten barn? Er personer uten arbeid alltid mindre tilfreds enn personer i jobb? Motstridende eller uklare svar på slike, og mange andre levekår- og livskvalitetspørsmål, kan skyldes at ulike teoretiske tilnærminger er benyttet, inkludert ulike begreper og ulike fagtradisjoner, at data er generert på ulik måte (som panel versus tverrsnitt), at spørsmål er ulikt formulert, at utvalgene har særtrekk (ofte svakheter), at konteksten er ulik (tid og sted), vanskeligheter med å sammenligne på tvers av land, at det ikke er skilt klart mellom sammenhenger på individ- og kollektivt nivå, eller at ulike analysemetoder er brukt (korrelasjoner versus flernivå-/kausalanalyser).

Det er vanskelig å legge slik manglende klarhet i forskningsfunn forfatteren til last. Han har dessuten forsynt hvert kapittel med en konklusjon og sammenfatning som rydder bra opp i all nyanserikdom og divergerende funn. Innad i faget kan vi si at flere typer data og bedre metoder er en berikelse og at de mest robuste funnene vil bli stående. Utad kan nok de motstridende resultatene i fra samfunnsvitenskap virke forvirrende, og kanskje utgjøre et legitimitetsproblem. Og det gjelder langt fra bare levekår- og livskvalitetsforskning at det kan være vanskelig å få forståelse for at ulike teoretisk tilnærminger, data og metoder skal kunne gi så sprikende vitenskapelig resultater.

Benny Andersens Svante hadde sin lykkelige dag, men langt fra bare lykkelige. Noen Krøsus var han på ingen måte, og han hadde en del nevrotiske trekk. Han mente for eksempel at han lett ble sjøsyk og dermed var forhindret fra å ta fergen over Øresund. Men Benny Andersen lar leseren forstå at Svante har betydelig selvinnsikt, som kommer godt med. Så Svante er kanskje et sinnbilde på den danske folkesjel, lykkeligere enn materielle forutsetninger skulle tilsi, en variant av Easterlin-paradokset, grundig og innsiktsfullt analysert av Barstad.