Velferdsstatens legitimitet og tillit

Anmeldt av
Ira Malmberg-Heimonen

Professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus

ira.malmberg-heimonen@hioa.no

Om boka

Ervasti, Goul Andersen, Fridberg, Ringdal (2012). «The future of the welfare state. Social policy attitudes and social capital in Europe.» Cheltenham: Edgar Elgar Publishing

DENNE BOKA omhandler velferdsstatens utfordringer, forandringer og sosial risiko. Boka undersøker hva som fører til økt risiko, men også hvordan velferdsstaten bidrar til å minske risiko for enkeltindivider. Sentralt i boka er også holdninger til velferdsstaten og begreper som generell tillit og legitimitet. Boka er basert på analyser av European Social Survey (ESS Runde 4-2008/2009) og omhandler i hovedsak alle de 28 landene som inngår i ESS-dataene. De fleste kapitlene bruker flernivåanalyse og kan dermed studere velferdspolitiske «mekanismer» på mikro- og makronivå.

BOKA ER VELSKREVET og lettlest. Den fremstår som interessant for forskere så vel som for studerende på master og PhD-nivå innen sosialpolitikk, sosialt arbeid og tilgrensende fag. De fleste kapitlene legger fram teoribegrunnede hypoteser som blir testet gjennom dataene. Dette er en fordel med boka og leder til tydelige bidrag fra hvert kapittel, og fra boka som helhet. Til tross for at alle kapitlene i boka er basert på de samme komparative dataene, har forfatterne klart å fordele kapitler, tematikk og analyser på en måte som gjør at hvert kapittel har sin egen vinkling og eget særpreg. Totalt inneholder boka 12 kapitler med 15 bidragsytere. Bidragsyterne er hovedsakelig fra de nordiske landene, men også forskere fra Estland, Belgia, Nederland og Storbritannia bidrar.

ETTER ET INTRODUSERENDE første kapittel der Ervasti, Goul Andersen og Ringdal legger fram bokas overgripende hensikt og struktur, analyserer Andersen og Ringdal variasjoner i individuell risiko i kapittel 2. De studerer risiko som er tett knyttet til sosialpolitikken: arbeidsledighet, redusert arbeidstid, økonomiske problemer og mangel på helsetjenester. Resultatene viser at sosial risiko (fortsatt) er tett knyttet til sosial klasse – de som har høyere sosioøkonomisk status er i betydelig lavere grad utsatte for risiko, enn de som har lavere status. Resultatene viser også at det er de mer utviklede velferdsstater som er mest effektive til å minske sosial risiko.

I det tredje kapitlet undersøker Chung og van Oorschot risiko knyttet til arbeidsledighet. De undersøker hvordan mennesker opplever arbeidsledighet, og studerer hvordan og hvorvidt opplevd nivå og omfang på arbeidsledighetstrygd og arbeidsledighetsnivåer har sammenheng med hvordan arbeidsledighet oppleves. De ser på hvordan faktiske nivåer på arbeidsledighet og stønader har sammenheng med opplevelser av utrygghet relatert til arbeidsmarkedet, samt hva som har størst betydning for hvor utrygge mennesker føler seg; det vil si opplevd risiko eller faktisk risiko i de respektive landene. Resultatene viser at både opplevd risiko og faktisk risiko forklarer opplevelser av utrygghet i arbeidsmarkedet. Chung og van Oorschot viser også at opplevelsen av utrygghet varierer mellom landene, og at konteksten har stor betydning. I land der arbeidsledigheten oppleves som høy og støtteordningene ved arbeidsledighet er lavere, er den opplevde utryggheten relatert til arbeidsmarkedet større.

I DET FJERDE kapitlet undersøker Finseraas og Ringdal hvorvidt opplevelse av risiko for å miste nåværende eller kommende inntekt har sammenheng med ønske om å støtte velferdsordninger. Resultatene viser at dette er tilfelle: både objektiv og subjektiv opplevelse av risiko for å miste sin inntekt har positiv sammenheng med synet på velferdsstaten og på velferdsstatens støtteordninger. Denne samvariasjonen er spesielt sterk i land med høy grad av sosial ulikhet.

Kapittel 5 og 6 omhandler familierelaterte temaer. I kapittel 5 studerer Ainsaar hvordan det å ha barn påvirker holdninger til velferdsstaten. Resultatene viser at barnefamilier i høyere grad støtter velferdsstaten, mens de som ikke har barn i høyere grad støtter andre tjenester enn de tjenestene som er tilknyttet barn og familie. I kapittel 6 studerer Meulman og Chung spørsmålet om det finnes støtte for offentlige barnerelaterte tjenester, for eksempel barnehage, i de forskjellige europeiske landene. De spør også hva som kan forklare variasjoner mellom land. Resultatene viser at det er store forskjeller mellom landene. Støtte for offentlig barnehage er høyest i Sør-Europa etterfulgt av de nordiske landene, mens støtten er betydelig lavere i Vest-Europa og Sentral-Europa. Generelt viser funnene at de individer som har størst individuell nytte av barnehage også er mest positive.

I KAPITTEL 7 undersøker Friberg hvordan ulike aspekter av velferdsstatens legitimitet forholder seg til generell støtte for velferdssamfunnet. Funnene viser at støtte for omfattende velferdsstrukturer har sterk sammenheng med velferdsstatens legitimitet. Han konkluderer med at misnøye med velferdsstrukturer også kan ødelegge denne legitimiteten.

De tre følgende kapitlene omhandler sosial tillit og kohesjon og hvordan disse relaterer seg til velferdssamfunnet. I kapittel 8 studerer Ervasti og Hjerm sammenhengen mellom tillit og støtte til velferdssamfunnet, spesielt om og hvordan samfunnsmessig heterogenitet i form av innvandrere kan lede til lavere solidaritet for velferdssamfunnet. De empiriske funnene er sammensatte, og viser blant annet at kontakt med innvandrere leder til mer positivt syn på nykommere. I tillegg har ikke et negativt syn på innvandrere noen klar sammenheng med lavere støtte for velferdssamfunnet. I kapittel 9 undersøker Hjerm og Schnabel hvordan heterogenitet påvirker holdninger til velferdssamfunnet. Resultatene viser også her at dette er komplekst; spørsmålet om homogenitet eller heterogenitet er ikke i seg selv en utfordring for velferdsstaten, snarere er det en positiv sammenheng mellom opplevelse av nasjonal identitet og positive holdninger til velferdsstaten.

I DET TIENDE kapitlet studerer Kouvo, Kankainen og Niemelä sammenhengen mellom velferdsstat og sosial kapital. De spør om de høye nivåene av sosial kapital i de nordiske landene kan forklares ut fra den universelle velferdspolitikken som kjennetegner disse landene. Resultatene viser at den universelle velferdspolitikken ikke alene er en god nok forklaring på høye nivåer av generell tillit; dette må snarere forstås som en kombinasjon av universelle velferdstjenester og effektive målrettede tiltak. I kapittel 11 undersøker Ervasti betydningen av religiøsitet for holdninger til velferdsstaten. Han viser at religiøsitet har en positiv sammenheng med slike holdninger, spesielt i katolske og ortodokse land.

I kapittel 12 behandler Ervasti negative holdninger og kritikk mot velferdsstaten. Han ser spesielt på hvor utbredt kritikken er og hva som kan forklare den. Resultatene viser at det er generelt lite kritikk mot velferdsstaten, til tross for at andelen kritiske varierer mellom landene. Resultatene viser også at høyere utdannede er mindre kritiske enn lavere utdannede. Dette kanskje noe kontroversielle funnet blir drøftet, og forklares blant annet med antakelser om at høyt utdannede har en bedre forståelse for hvordan velferdsstaten fungerer.

SAMMENFATTENDE KAN SIES at boka er et viktig bidrag for å øke empirisk kunnskap om spørsmål relatert til velferdsstatens legitimitet og tillit og befolkningens holdninger til velferdsstatens omfang og tjenester. Boka viser også til viktige velferdspolitiske mekanismer, for eksempel hvordan omfattende velferdsstrukturer reduserer utrygghet blant befolkningen. Boka er empirisk, men klarer fint å omformulere teorier til forskningsspørsmål og hypoteser. Boka ville vært tjent med et avsluttende kapittel med diskusjon om hovedfunnene fra de forskjellige kapitlene i et bredere perspektiv, dette hadde formidlet og løftet hovedbidragene fra boka som helhet.