Varsling som risikosport i helse- og sosialsektoren

Anmeldt av
Harald Koht

Førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo

harald.koht@sam.hio.no

Om boka

Ulla-Carin Hedin, Sven-Axel Månsson og Ronny Tikkanen. När man måste säga ifrån: Om kritikk och whistleblowing i offentliga organisationer. Bokförlaget Natur och Kultur, Stockholm 2008, 241 sider

For avislesere framstår en enkeltperson som går ut med kritikk av misforhold på egen arbeidsplass som en fryktløs forkjemper for svake klientgrupper eller som bekjemper av offentlig korrupsjon. Slik atferd er forbundet med risiko, og flere land har gitt arbeidstakere en lovfestet rett til å varsle, uttale kritikk og påtale misforhold i jobben.

När man måste säga ifrån handler om dem som bruker retten til å si i fra, hva som skjer med sakene de tar opp og ikke minst hvordan det går med varslerne selv. Boka bygger på et forskningsarbeid utført av akademikere knyttet til sosionomutdanningene ved Gøteborgs universitet og Malmø høgskole.

HEDIN, MÅNSSON og Tikkanen tar utgangspunkt i at omsorgsinstitusjoner gjerne støtter opp om en taushetskultur som bidrar til at ansatte nødig går ut offentlig med kritikk om forholdene. De som likevel velger å gjøre det, kan derfor være personer som føler et moralsk ansvar for virksomheten og brukernes velferd. Dette stemmer godt overens med den journalistiske tilnærmingen til varslerberetninger, men forfatterne oppgir at varsling dessuten er knyttet til yrkesroller som internrevisorer, verneombud og faglige tillitsvalgte. Som forskere ser de dessuten varsling i sammenheng med andre arbeidsplassproblemer som sykefravær, mobbing, konflikter og begrensninger i ytringsfriheten.

I NORDEN har det vært forsket lite på feltet, men forfatterne kan til gjengjeld trekke veksel på en omfattende internasjonal litteratur som analyserer fenomenet «whistleblowing» som det kalles i engelsktalende land. Selv har de intervjuet 28 personer som har stått fram som kritikere i Sverige innen barnevern, sosialomsorg, eldreomsorg, sykehus, fritidssektoren, kirken og administrativ virksomhet.

Boka tar ikke for seg de enkelte sakene i detalj, men forfatterne hevder at de fleste av dem har sammenheng med reformer og omorganiseringer i velferdssystemet som følge av den alvorlige økonomiske krisen Sverige gjennomgikk på 1980- og 1990-tallet. Enkelte varslere kritiserte økonomiske nedskjæringer som gikk ut over brukerne. Andre protesterte mot uetiske arbeidsmetoder som innebar sortering av klienter eller neddyssing av kritiske rapporter og opplysninger. Andre igjen tok for seg pengemisbruk, kjønnsdiskriminering og slett arbeidsledelse.

DEN SVENSKE undersøkelsen bryter med bildet av den ensomme varsler. Som oftest kommer varslet fra en hel gruppe eller enkeltpersoner som har støtte fra medlemmer i sin egen arbeidsgruppe. Dessverre hjelper denne solidariteten lite mot sanksjoner fra ledere som føler seg truffet av kritikken eller som mener at saken skader virksomheten.

Hva skjer når varsleren slår alarm? I de svenske eksemplene går varsleren videre med saken først når man ikke får svar internt fra en ledelse som håper saken kan bli glemt. I stedet trappes konflikten opp ved å formidles eksternt. De eksterne mottakerne består overraskende nok ikke først og fremst av mediene, men av offentlige tilsynsmyndigheter som tilsvarer helsetilsyn, arbeidstilsyn og Sivilombudsmann i Norge. Medieutspillene kommer først og fremst i lokalpressen, som sprer sakene videre til riksaviser og andre medier.

VARSLERNE RAPPORTERER stort sett positive svar fra tilsynsmyndighetene. Tilsynsrapporter bekrefter gjerne kritikken, men fremmer også forslag til løsning. På arbeidsplassen derimot møter varsleren ofte motstand eller taushet fra kolleger og ledelse. Spesielt oppleves tausheten som belastende, og ledelsen kan iverksette til dels subtile sanksjoner som stigmatiserer varsleren som inkompetent og upålitelig. Denne prosessen kan strekke seg over lang tid og fører gjerne til skifte av jobb, omplasseringer og sykemeldinger. Varsleren kan på sin side regne med støtte fra familien og fagforeningen.

Forskerne finner at kvinnelige varslere risikerer hyppigere og sterkere sanksjoner enn menn, ikke minst i saker som gjelder kjønnsdiskriminerende og patriarkalske arbeidsforhold. Dette underbygger forfatternes vurdering om at usikre, mannlige ledere bidrar til å høyne konfliktnivået i varslingssaker på ellers kvinnedominerte arbeidsplasser. Varslingsfenomenet ses også som uttrykk for profesjonskonflikter. Disse konklusjonene svekkes noe ved at Hedin, Månsson og Tikkanen bevisst har unngått å innhente ledelsens syn på de aktuelle konfliktene. Bak ligger et respektabelt ønske om å unngå å rippe opp i tilbakelagte, men nå for det meste bilagte stridigheter.

SELV OM varslerne møter sterkere motreaksjoner enn de hadde forberedt seg på, mener alle som ble intervjuet at de handlet riktig. I valget mellom taus luthersk lojalitet og Voltaire-inspirert ytringsfrihet, har de valgt ytringen. Forfatterne virker derimot usikre på nytteverdien av varsling, som nok fører til forbedringer, men etter deres mening ikke vidtgående nok, særlig der påkrevde endringer utfordrer eksisterende maktforhold på arbeidsplassen eller i kommunen. Fordi forfatterne ikke går nærmere inn i enkeltsakene, kan leseren vanskelig avgjøre treffsikkerheten av en slik konklusjon.

Forfatterne skriver på et lett tilgjengelig språk; samtidig virker framstillingen faglig solid og godt forankret i relevant teori på området. Boka stimulerer til diskusjon og refleksjon og bør nå mange lesere blant ledere og tillitsvalgte i helse- og sosialsektoren og ikke minst tjene som supplerende lærebok for studenter i helse- og sosialforvaltning.