Varig tilrettelagt arbeid – erfaringer til unge voksne med kognitiv funksjonsnedsettelse

Turid Midjo

Professor, NTNU

turid.midjo@ntnu.no

Karin Ellingsen Aune

Tidligere ansatt som førstelektor ved vernepleierutdanningen, NTNU

Artikkelreferanse

Turid Midjo & Karin Ellingsen Aune (2021). Varig tilrettelagt arbeid – erfaringer til unge voksne med kognitiv funksjonsnedsettelse. Fontene forskning, 14(1), 45-57.

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Unge mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse har drømmer og håp for voksenlivet i likhet med ungdommer flest, slik som det å ha venner, familie og arbeid (Kittelsaa, 2011; Sandvin, 2014). Drømmene relaterer seg til et voksenliv preget av selvstendighet, deltakelse og valgmuligheter og gjenspeiler trekk ved allmenne forventninger til et meningsfylt liv som samfunnsborger. Drømmene kan også sies å gjenspeile den politiske og faglige diskursen innen funksjonshemmingsfeltet de to siste tiårene, hvor selvbestemmelse, deltakelse og inkludering har fått økende tyngde som ideologisk verdigrunnlag for politikk og praksis innen alle samfunnsområder (Jf. bl.a. NOU 2016:17; Meld. St. 45 (2012-2013); NOU 2001:22). Verdigrunnlaget er relatert til FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, CRPD, (FN 2006) som Norge ratifiserte i 2013. Konvensjonen fastslår det grunnleggende likeverdet for alle mennesker gjennom krav til hvordan medlemslandene skal tilrettelegge for at personer med nedsatt funksjonsevne skal få oppfylt de menneskerettighetene som er nedfelt i andre FN-konvensjoner. I dette ligger et politisk ansvar for å legge til rette for likestilling som et generelt menneskerettslig prinsipp. Å sikre likestilling og hindre diskriminering innebærer en samfunnsmessig plikt til å behandle alle like tilfeller likt, og en samtidig plikt til å tilrettelegge for forskjellighet (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017). Plikten til å tilrettelegge for forskjellighet kommer blant annet til uttrykk gjennom retten til nødvendig og egnet individuell tilrettelegging for å kunne leve et selvvalgt, selvstendig og likeverdig voksenliv som medborger (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017). Tilrettelegging har generelt i seg en tvetydighet og en spenning ved at tiltak med formål om sosial og samfunnsmessig inkludering kan gi grunnlag for stigmatisering og marginalisering, og dermed fungere sosialt ekskluderende (Askheim, 2012; Gill, 2005). Tilrettelegging innen samfunnsområder som tradisjonelt har vært preget av kulturelt dominante forventninger om - og til - den selvstendige borger, kan dermed skape utfordringer med hensyn til muligheter for å realisere retten til et likeverdig voksenliv som medborger for alle. Varig tilrettelagt arbeid er et arbeidsmarkedstiltak rettet mot personer som mottar, eller i nær framtid ventes å få innvilget uføretrygd, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging som arbeidstaker (Tiltaksforskriften, 2015, §§ 14-1-14-11). Tiltaket omfatter både skjermet sektor og enkeltplasser innen ordinære virksomheter, hvor sistnevnte har et langt mindre omfang enn arbeidsplasser innen skjermet sektor (NOU 2016:17). Varig tilrettelagt arbeid leder inn mot et arbeidsområde i skjæringspunktet mellom arbeidsmarkeds- og velferdspolitikk, noe som innebærer at grensen mellom rollen som arbeidstaker og rollen som tjenestemottaker kan bli uklar (Olsen, 2009; Wendelborg et al. 2017). Dette synliggjøres også økonomisk. Varig tilrettelagt arbeid er et arbeidstilbud hvor det ikke er krav om utbetaling av lønn, men om rett til uføretrygd. Varig tilrettelagt arbeid er som navnet tilsier tidsmessig ubegrenset. Samtidig er det et viktig mål at arbeidstakerne skal kunne utvikle sine ressurser gjennom arbeidsoppgaver som kan bidra til videre kvalifisering. Den enkelte arbeidstaker skal i denne sammenhengen vurderes jevnlig med hensyn til om det er aktuelt med overføring til andre arbeidsrettede tiltak, utdanning eller formidling til ordinært arbeid (NOU 2012:6). Det politiske budskapet i Norge er størst mulig grad av integrering av personer med kognitiv funksjonsnedsettelse i ordinært arbeid og ordinære arbeidsmarkedstiltak (St.meld.40 (2002-2003).

Arbeidslivet har i vår kultur en særegen verdi som uttrykk for et selvstendig voksenliv (Olsen, 2009), som grunnlag for økonomiske og sosiale levekår (Tøssebro & Wendelborg, 2014), og som inngangsport til et samfunnsmessig fellesskap og et meningsfylt liv (Meld. St. 45 (2012-2013). Arbeids- og velferdsetaten (Nav) er en viktig aktør gjennom sitt ansvar for å vurdere arbeidsevne når unge med funksjonsnedsettelser kontakter etaten for hjelp til å søke arbeid eller uførepensjon. Wendelborg et al. (2017) peker imidlertid på en tendens innen Nav til å foreslå uføretrygd uten nærmere vurdering av arbeidsevne når det gjelder unge med utviklingshemming. En slik praksis kan være uttrykk for at den institusjonelle oppmerksomheten i møtet med personer med kognitiv funksjonsnedsettelse rettes mot generelle begrensninger relatert til diagnoser og helseforhold i stedet for den enkeltes ønsker og ressurser som arbeidstaker (NOU 2016:17, s78). Ved å bli vurdert som tilhørende en gruppe med lav produktivitetsevne kan arbeidslivet lett avgrenses til varig tilrettelagt arbeid ved inngangen til voksenlivet (Olsen, 2009; Tøssebro & Wik, 2015). Varig tilrettelagt arbeid trer slik sett fram som en samfunnsmessig instituering av avvik som kan skape hindringer for en reell tilgang til et likeverdig liv som medborger.

Samtidig som det har vært en økende oppmerksomhet på tilrettelagt arbeid og arbeidsplasser for personer med kognitiv funksjonsnedsettelse, har vi relativt lite kunnskap om det indre livet i denne delen av arbeidslivet, spesielt sett fra unge arbeidstakere sitt perspektiv. I denne artikkelen ønsker vi å belyse det indre livet innen varig tilrettelagt arbeid slik det erfares av unge arbeidstakere. Problemstillingen vår er: Hvordan erfarer unge arbeidstakere med kognitiv funksjonsnedsettelse sin arbeidssituasjon, og hva forteller erfaringene deres om varig tilrettelagt arbeid som et mulighetsrom for levd medborgerskap?

MEDBORGERSKAP SOM TEORETISK PERSPEKTIV

Medborgerskap som teoretisk begrep knyttes gjerne til Thomas Marshall og hans teori om sammenhengen mellom utviklingen av sivile, politiske og sosiale rettigheter med tilsvarende sivilt, politisk og sosialt medborgerskap som grunnlag for statusen som fullverdig medlem av samfunnet (Marshall & Bottomore, 1992). Det sosiale medborgerskapet har i særlig grad vært knyttet til utviklingen av velferdsstaten hvor dimensjoner som tilhørighet, deltakelse og likeverdig tilgang til samfunnets velferdsgoder er sentrale verdier (Askheim, 2017; Marshall & Bottomore, 1992). Diskursen om medborgerskap har gjerne orientert seg mot ansvars- og pliktdimensjonen ved statusen som borger, og mot forholdet mellom de individuelle rettighetenes handlingsfrihet og det sosiale ansvaret den enkelte har for å bidra til fellesskapet. Forholdet mellom rettigheter, ansvar og plikt er blant annet knyttet til vektlegging av ‘aktivt medborgerskap’ som bestemmelse av medborgerskap. Begrepet aktivt medborgerskap er kritisert for å bidra til forestillinger om den gode eller fullverdige medborger som en selvstendig aktør som har kapasitet til deltakelse og aktivitet gjennom individuelle valg og beslutninger (Dwyer, 2010; Hall et al., 1998; Lister, 1998, 2007; Turner, 2001). Begrepet innebærer at tilgangen til allmenne verdier som tilhørighet, deltakelse, anerkjennelse og likeverdighet blir å forstå som betinget av den enkeltes individuelle handlingsevne (Lister, 2003, 2007). Aktivt medborgerskap er også kritisert for å skape normative skiller og bidra til hierarkisering mellom dem som lever opp til bestemte forventninger til individets handlingsevne og dem som ikke gjør det (Hall & Coffey, 2007; Lister, 2003). Gjennom kritikken av aktivt medborgerskap som et individorientert perspektiv, er det vokst fram alternative innfallsvinkler til et mer komplekst begrep for å forstå og bestemme medborgerskap. Vi trekker i artikkelen fram en tradisjon som vektlegger medborgerskap som levd liv eller levd praksis innen ulike kontekster (Kallio et al., 2020; Warming & Fahnøe, 2017). I denne tradisjonen forstås medborgerskap som både prosess og produkt via de praksiser som skapes, gjenskapes og omskapes innen hverdagslivets mangfoldige måter å handle og samhandle på (Kallio et al., 2020; Lister, 2003, 2007). Dette perspektivet gir oppmerksomhet til de mindre formelle sidene ved menneskets samfunnsmessige deltakelse, og inkluderer dermed mennesker som tradisjonelt har stått utenfor de ordinære tilgangene til formell medborgerstatus (Kallio et al., 2020; Warming & Fahnøe, 2017). I tillegg til rettigheter og plikter handler levd medborgerskap om realisering av verdier som inkludering, anerkjennelse og tilhørighet. Koplingen til dagliglivets praksiser innebærer også orientering mot forskjellighet som verdigrunnlag, hvor sosial og kulturell bakgrunn, sosiomaterielle levekår og individuelle utfordringer påvirker livet som medborger (Kallio et al., 2020). Posisjonen som medborger blir dermed å forstå som noe mer enn den enkeltes individuelle handlingsevne (Lister 2003; Turner, 2001). Et medborgerskap som forankres i lokale kontekster og relasjonelle samhandlingsprosesser er samtidig et skjørt medborgerskap. Det vil variere i hvilken grad og hvordan kontekstuelle forhold og samhandlingsprosesser hemmer eller frammer det levde medborgerskapet (Warming & Fahnøe, 2017). Medborgerskap kan slik sett – i tråd med Lister (2003) – betegnes som komplekst, tvetydig og kontinuerlig endrende om en ser utover formelle rettigheter og plikter.

Medborgerskap som levd praksis og levde erfaringer trer fram som et spesielt interessant perspektiv for vår analyse og drøfting av unge arbeidstakeres erfaringer fra varig tilrettelagt arbeid. Perspektivet støtter opp under anerkjennelse av stemmene til informanter med kognitiv funksjonsnedsettelse som likeverdig til informanter uten kognitiv funksjonsnedsettelse. I tillegg innebærer perspektivet støtte for å anerkjenne levde erfaringer som bidrag til kunnskap om inkluderende og ekskluderende prosesser.

METODISK TILNÆRMING

Artikkelen baserer seg på kvalitative data fra to mindre empiriske studier hvor til sammen syv unge voksne med kognitive funksjonsnedsettelser deltok som informanter og hvor arbeid var et sentralt tema i intervjuene. De to studiene omtales som studien i de videre delene av artikkelen.

Rekruttering og etablering av kontakt

Deltakerne i begge studiene ble rekruttert via henvendelse til flere kommuner og en institusjon som sendte ut forespørsel om deltakelse til intervju. Forespørselen inkluderte et orienteringsskriv til de unge selv og et orienteringsskriv til foresatte om formålet med de aktuelle studiene og intervjuene, samt informasjon om hva det innebar å delta i forskning samt de rettighetene de hadde i denne sammenheng. Rekrutteringskriterier var unge personer med lett grad av utviklingshemming som hadde samtykkekompetanse. Den ene studien ble gjennomført 2012-2014 og omfattet intervju med fire deltakere (Midjo & Aune, 2018), mens den andre studien ble gjennomført i perioden 2017- 2019 og omfattet flere intervjuer med fire deltakere. Forskerne etablerte kontakt med informantene etter at deres samtykke til deltakelse var gitt. En av informantene viste seg å være rekruttert til begge studiene. Det betyr at de to studiene til sammen inkluderte syv deltakere som alle hadde et arbeidstilbud innen varig tilrettelagt arbeid.

Informantgruppen

De syv informantene – tre kvinner og fire menn i alderen 18-30 år - hadde alle individuell opplæringsplan i videregående skole hvor utplassering i arbeidslivet utgjorde en vesentlig del av opplæringen. Alle var tilknyttet et bestemt utdanningsprogram gjennom skoletiden, mens det daglige undervisningstilbudet i hovedsak ble gitt i en mindre gruppe for elever med tilrettelagt opplæring. Alle fikk kompetansebevis for fullført videregående opplæring. Med unntak av en informant som tok et år på folkehøgskole, orienterte alle seg mot arbeidslivet rett etter videregående. På tidspunktet for deltakelse i intervju hadde alle et arbeidstilbud innen varig tilrettelagt arbeid. Fire unge hadde tilrettelagt arbeid innen ordinære virksomheter som verksted, transport, vedlikehold og helsevesen, mens tre av dem hadde tilrettelagt arbeid innen skjermet bedrift med deltakelse i produksjonsavdeling eller bedriftskafé. Alle arbeidet i deltidsstillinger, enten noen timer hver dag eller færre dager i løpet av uka.

Intervjuene

Begge studiene valgte kvalitative semistrukturerte intervjuer som hensiktsmessig for intervjusamtaler med de unge. Alle intervjuene ble gjennomført der de unge selv ønsket å møte oss. I studien fra 2012-2014 var overgangen til voksenlivet det sentrale temaet, belyst med utgangspunkt i informantenes erfaringer fra et habiliteringstilbud samt deres aktuelle hverdagsliv og framtidsdrømmer. Intervjuene ble, med ett unntak, gjennomført hjemme hos de unge. Intervjuene varte mellom 90 og 120 minutter. Datamaterialet som tidligere er publisert fra denne studien (Midjo & Aune, 2018), omfatter ikke de unges arbeidserfaringer. Den andre studien (2017- 2019), som hadde hovedvekt på utdanning og arbeid, omfattet flere intervjuer med hver enkelt deltaker. Intervjuene ble i tråd med deres egne ønsker gjennomført hjemme i leiligheten deres, og hvert intervju varte ca. 90 minutter.

Deltakerne representerte en viss variasjon i kommunikativ og kognitiv funksjon, noe som det ble tatt hensyn til i intervjusituasjonene. Intervjuene ble generelt gjennomført som samtaler med vekt på å skape trygghet for de unge, blant annet ved å ha god tid og starte med ‘småprat’ i form av samtaletemaer som leiligheten, dagens program eller tema de initierte selv. Dette ble erfart som et godt utgangspunkt for å skape trygghet for informantene til å fortelle fritt om sin livssituasjon og sine erfaringer innen studienes hovedtema (Kittelsaa, 2010). Alle intervjuene ble lagt opp med både åpne samtaletemaer og mer konkrete spørsmål.

Forskningsetikk

Begge studiene ble meldt til NSD (prosjekt nr. 33904 og 51081). Forskerne har fulgt forskningsetiske retningslinjer med hensyn til rekruttering, samtykke, datainnsamling og publisering. Alle intervjuene inkluderte avklaring av samtykke til deltakelse i studien og det konkrete intervjuet samt til opptak av samtalen og hva som var formålet med intervjuene. Intervjuene ble alle tatt opp på lydbånd, transkribert og anonymisert.

Analyse

Analysen av datamaterialet har tatt utgangspunkt i Kvale (2009) sin tematiske analysestrategi. Vi startet analysen med å lese de transkriberte intervjuene hver for oss med sikte på å skaffe oss et helhetsinntrykk av fortellinger om arbeidet slik informantene erfarte hverdagslivet som arbeidstakere. Samtidig noterte vi ned stikkordsmessige tema som vekket interesse og som så ble diskutert og formulert som mer utdypende tentative tema. Dernest søkte vi etter meningsbærende tekstelementer med utgangspunkt i de tentative temaene og hva som framstod som viktig for de unge. I den videre utviklingen av de tentative temaene ble noen tema koplet sammen, andre tatt ut og noen lagt til. Gjennom denne prosessen analyserte vi oss fram noen færre og bredere meningsdannende tema som: ’håp og skuffelser i arbeidssøkeprosessen’, ’arbeidets betydning for selvfølelsen’, ’utfordrende tilbakemeldinger’ og ’stress i arbeidssituasjonen’. Etter videre kritisk drøfting og revidert fortolkning av datamaterialet endte vi med tre hovedtema som utgjør artikkelens empiriske hovedfunn. Disse tre funnene er benevnt som ’Arbeidssøkerprosessen og de unges rolle’, ’Opplevelser og håndtering av utfordringer innen tilrettelagt arbeid’ og ’Ulike erfaringer med arbeidets meningsinnhold’.

FUNN

De tre hovedtemaene som ble analysert fram, vil her bli presentert med utgangspunkt i datamaterialet fra intervjuene med de unge.

Arbeidssøkeprosessen og de unges rolle

Fortellingene om arbeidssøkeprosessen startet gjerne med refleksjoner rundt drømmene de unge hadde hatt om et framtidig yrke. De tre unge kvinnene understreker spesielt at drømmene så langt har blitt oppfylt, eller at de har tro på at de fortsatt vil bli oppfylt. De fire unge mennene opplever imidlertid i større grad at drømmene deres har blitt knust. En av dem ønsket å utdanne seg til kokk og opplevde at drømmen brast under arbeidsutprøvingen i videregående, noe han konkluderer slik: «det er jo litt trist at jeg plages sånn, ikke sant, men … det er jo slikt som skjer at det blir noen nedturer».

I overgangen fra videregående til det arbeidstilbudet de har på tidspunktet for intervjuene, erfarte de unge ulike og delvis langvarige prosesser med å få et arbeidstilbud de var fornøyd med. I denne prosessen, som for de fleste startet rett før eller rett etter avslutningen av videregående opplæring, kom Nav inn i bildet. Alle informantene visste om Nav, men de fleste forteller at de selv hadde lite kontakt med etaten. Det var spesielt mødrene som hadde denne kontakten i tillegg til at de hadde en aktiv rolle i prosessen med å skaffe de unge arbeid. Dette understrekes spesielt av en av de unge kvinnene som har vært aktivt med i hele arbeidssøkeprosessen. Gjennom arbeidsutplassering på videregående ble hun bevisst på hva hun ønsket å arbeide med, og deltok senere på et møte som foreldrene var viktige initiativtakere til. Møtet resulterte i et tilbud om arbeid: «og da fikk jeg jobb med en gang, de kjente meg så godt, vet du». Noen forteller at lærere ved videregående skole og ansatte i boligen der de bor, har vært viktige aktører for å skaffe dem den jobben de har. De unges fortellinger om prosessen fram mot et konkret arbeidstilbud gir bilde av en arbeidssøkeprosess med svært begrenset deltakelse fra de unge selv. De fleste forteller at de ble spurt om hva de ønsket å jobbe med og om de ønsket å begynne på den arbeidsplassen de ble tilbudt. Selv om alle fikk komme med sine synspunkter på konkrete spørsmål om ønsket arbeid, synes de i stor grad å være plassert på utsiden av selve søkeprosessen og ved beslutninger rundt tilbudet om arbeid.

De unge har imidlertid god kunnskap om vanskene med å få seg en jobb, noe som gjør det vanskelig for dem å velge bort arbeidstilbud de ikke har lyst på. Konsekvensene av å ikke ta imot det tilbudet de får, er at de blir stående uten arbeid. Dette kommer blant annet til uttrykk i fortellingen til en av de unge mennene som var sterkt skeptisk til å arbeide innen skjermet bedrift. Han «har hørt at de var så strenge der», men hadde ikke noe annet arbeidstilbud og måtte derfor godta tilbudet innen skjermet bedrift. Å tre inn i arbeidsforhold som man har lite lyst på kan medføre motivasjonstap og mistrivsel. I denne studien har to av de unge mennene skiftet arbeidsplass, dels på grunn av mistrivsel med arbeidsoppgavene og dels på grunn av sosiale relasjoner som ikke fungerte. Å skifte arbeidsplass ble erfart som en langvarig og følelsesmessig vanskelig prosess, noe de unge begrunner med at deres opplevelse av situasjonen på arbeidsplassen ikke ble tillagt særlig vekt. En av de unge sier om situasjonen at «de trodde ikke på meg, jeg ble sur fordi de ikke trodde på meg». Etter hvert som foreldre og ansatte der de bodde kom inn som aktive støttespillere, kom det på plass arbeidstilbud mer i tråd med de unges egne ønsker.

Fem av informantene har vært på samme arbeidsplass siden de fikk tilbudet, noe som kan være en indikasjon på at de, til tross for manglende deltakelse i arbeidssøkeprosessen, har fått en jobb de trives i. Stabilitet i arbeidsforholdet kan imidlertid også ha sammenheng med manglende alternativer og et implisitt krav om å tilpasse seg det arbeidet de har fått. Måten de unge informantene i denne studien ledes inn i arbeidslivet på synliggjør dårlige eller manglende medvirkningsprosesser. Koplet sammen med få arbeidstilbud betyr dette at hensynet til de unges interesser og ønsker lett nedprioriteres og at de unge blir stående i en tvangspreget valgsituasjon.

Opplevelser og håndtering av utfordringer innen tilrettelagt arbeid

De unges fortellinger fra hverdagslivet innen tilrettelagt arbeid synliggjør en arbeidsdag med rammevilkår, forventninger og tilbakemeldinger som erfares som både praktisk, sosialt, emosjonelt utfordrende. Flere av informantene retter oppmerksomheten mot hvordan normative forventninger som ligger innebygd i arbeidsdagens strukturering skaper utfordringer, mens noen også tar opp utfordringer knyttet til arbeidets innhold.

Arbeidsdagen starter med å komme seg opp om morgenen, ordne seg matpakke og komme seg på jobb til riktig tid. Dette kan representere en utfordrende del av inngangen til arbeidslivet for de unge. Foreldrene og de ansatte beskrives i denne sammenheng som viktige samarbeidspartnere når de unge skal tilpasse seg og mestre arbeidslivets dagsrytmer. Noen av de unge har faste morgenritualer som de tar som en selvfølgelig del av hverdagen ved at ansatte vekker dem, er behjelpelig med frokost og passer på at de kommer seg på jobb til riktig tid. Andre er opptatt av å kunne mestre dette på egen hånd. Konsekvensene av å komme for sent på jobb er et sentralt tema i intervjuene med to av de unge mennene. En forteller om store problemer med å rekke bussen og komme seg på arbeid til riktig tid, noe som medfører at han får kortere arbeidsdager enn det som ligger i avtalen inngått med arbeidsgiver. Han er informert om at han kan stå i fare for å miste arbeidet hvis han ikke mestrer de tidsmessige kravene til en ordinær arbeidsdag i bedriften. Foreløpig er han avhengig av at foreldrene vekker ham i tide slik at han skal ha tid til å ordne frokost og matpakke selv, «men det er ofte slik at jeg gjør det ikke så mye selv enda». Han er imidlertid opptatt av å beholde arbeidet og understreker at han prøver å bli mer selvstendig og «vise lederen at jeg greier å følge opp arbeidet». Den andre unge kjenner også på at det kan være utfordrende å komme seg opp om morgenen, men her er det mer bekymringen for ikke å våkne til vekkerklokka og spesielt konsekvensene av å forsove seg. Han gir uttrykk for at det er viktig for ham «å gjøre ting riktig» når det gjelder jobben, og at han er redd for å komme for sent og «for å få kjeft». Han må derfor sjekke vekkerklokka flere ganger når han legger seg samtidig som han likevel er engstelig for ikke å våkne selv om vekkerklokka ringer. De to informantene formidler tydelige ønsker om å innfri kravene til arbeidstid, og forteller om det ubehaget de opplever i form av kritikk når de ikke greier det. En av de unge kvinnene som arbeider i skjermet bedrift formidler derimot ingen bekymring for brudd med arbeidstidsbestemmelsene. Dersom hun blir pålagt arbeidsoppgaver hun ikke liker, forteller hun at «da går jeg hjem». Hun gir uttrykk for at hennes håndtering av situasjoner er godtatt ettersom det ikke har skapt noen problemer for henne på arbeidsplassen. Forskjellen i bekymringer knyttet til arbeidstidsbestemmelser kan være individuelt betinget, men kan også ha sammenheng med at det stilles ulike krav innen ordinær og skjermet virksomhet.

Omfanget av de unges ordinære arbeidsdag og arbeidsuke er avtalt med utgangspunkt i de unges ønsker og behov ved inngåelse av arbeidsavtalen. Blant dem som jobber innen ordinær virksomhet og som har en kortere arbeidsdag eller kortere arbeidsuke enn sine kollegaer, kan det komme opp spørsmål om ekstra arbeid som skaper et vanskelig dilemma. En av de unge mennene forteller at han kan få lengre arbeidsdager enn avtalt på grunn av ekstra utkjøringer av varer eller ekstra lange turer. Han opplever ofte å stå i et vanskelig dilemma når han blir spurt om ekstra arbeid. Selv om han kan ha lyst til å si nei, sier han alltid ja fordi han ønsker å være positiv og gjøre en god jobb. Samtidig vet han at han blir sliten og stresset av lange arbeidsdager: «forrige gang ble jeg helt utslitt og måtte dra hjem». Situasjoner som skaper stress gjør at han kan bli ukonsentrert og «ikke vet hva jeg skal gjøre, men jeg prøver å tenke at dette greier du». En annen har erfart at de fast ansatte ikke alltid respekterer hennes arbeidstid. Hun forteller om episoder hvor de ansatte har spurt henne om å hjelpe til med praktiske ting etter at arbeidsdagen er over eller på fridagene hennes. Hun har som regel sagt ja til dette fordi «de gir seg ikke … til slutt blir det til at jeg sier ja». Hun opplever på den ene siden at hun får positive tilbakemeldinger fra ansatte ved at hun tar på seg arbeid utenfor arbeidstiden. På den andre siden påpeker hun at «jeg vet at ingen andre blir spurt om dette», og at det kan bety at de ikke ser på henne som en likeverdig arbeidstaker.

Omfanget av pauser i løpet av en arbeidsdag kom opp som en utfordring blant informantene som arbeider i virksomheter med felles pauser. De som jobber innen skjermet bedrift, og noen av dem som jobber i ordinær virksomhet, er i hovedsak knyttet til avdelinger hvor det er felles pauser. En av de unge, som i utgangspunktet var skeptisk til arbeidsplassen, gir uttrykk for at det er et strengt regime på avdelingen, spesielt når det gjelder pausene. Han ønsker seg flere og lengre pauser, og har ofte lyst til å sitte litt lenger i pauserommet når pausene er over, «men det får jeg ikke lov til, så jeg skynder meg ned så de ikke blir sinte». Pausene er også et tema for en av de andre arbeidstakerne som sier at hun har vansker med å konsentrere seg over lang tid og derfor kunne tenkt seg flere pauser, men hun legger til: «det er det ikke jeg som bestemmer, det er det sjefene som bestemmer». De unges erfaringer med arbeidslivets pauser, det vil si de felles avbruddene i arbeidet, er på den ene siden at det gis positive muligheter til å «slappe litt av» og ha samtaler med de andre arbeidstakerne. På andre siden viser samtalene med de unge at felles pauser kan oppleves som tidsmessig rigide og føre til stresspregede situasjoner og ubehagelig kritikk dersom de ikke er raskt tilbake til arbeidet. For de unge som kan ta pauser mer som de vil, og som også har en fleksibel tilgang til samvær og kommunikasjon med kollegaer i løpet av arbeidsdagen, oppfattes ikke pausene som sentrale sosiale rom på samme måte.

Samlet viser fortellingene til informantene hvordan institusjonelle forventninger til rollen som arbeidstaker innen tilrettelagt arbeid retter seg mot mestring av en ordinær arbeidsdag. De trekker fram oppmøtetid, pauser og overtidsarbeid som områder som kan skape utfordringer. De unge formidler gjennom sine fortellinger at de er opptatt av å gjøre en god jobb og bli verdsatt som arbeidstakere av ledere og andre ansatte. Det innebærer at de på ulike måter forsøker å innfri de forventningene som blir formidlet til dem, selv om det kan skape stress. Erfaringene med stress er i særlig grad knyttet til opplevelser av å bli møtt med kritikk hvis de ikke innfrir kravene som stilles i arbeidshverdagen, og til situasjoner hvor de ikke tør å si nei til arbeidsoppgaver de opplever som belastende.

Ulike erfaringer med arbeidets meningsinnhold

Alle informantene vektlegger den positive betydningen av å ha en jobb, samtidig som de formidler et tvetydig bilde av hvordan innholdet i arbeidet bidrar til opplevelser av et meningsfylt arbeid og verdsetting som arbeidstaker.

De unge kvinnene er generelt svært godt fornøyd med arbeidet sitt, selv om de erfarer at arbeidsoppgavene kan være både repeterende og kjedsommelige. Alle uttrykker tydelig stolthet over det arbeidet de gjør, eller det de skaper gjennom arbeidet. De to kvinnene som jobber innen skjermet bedrift, har ulike arbeidsoppgaver og har ulike oppfatninger av hva som gjør arbeidet meningsfylt. Den ene, som arbeider i en produksjonsavdeling, erfarer å jobbe både med oppgaver hun trives med, og oppgaver hun ikke ønsker å jobbe med. Det arbeidet som skaper mest trivsel, er knyttet til oppgaver hvor hun har en viss frihet og selvbestemmelse med hensyn til hvordan arbeidet skal utføres og resultatet skal bli, som for eksempel å male på dørskilt. Den andre kvinnen, som har sitt hovedarbeidsområde i bedriftens kjøkkenområde, formidler stor tilfredshet med arbeidet i sin helhet og understreker at «jeg syns jeg har en interessant jobb». Hun forteller også at hun er involvert i et kvalifiseringsprogram som innebærer at hun kan få en annen og bedre jobb der hun arbeider. Hun kan til en viss grad bestemme over sin egen arbeidsdag, for eksempel bestemme når hun gjør hvilke oppgaver. Samtidig er arbeidsdagene preget av et variert sosialt liv ved at hun møter og kan snakke med mange mennesker i løpet av en arbeidsdag. Den unge kvinnen som jobber i ordinær virksomhet, opplever å ha et arbeid hun trives med. Hun understreker spesielt det å kunne være til nytte for andre som en viktig side ved arbeidet, som for eksempel «det å gjøre noe godt for de som bor der og gi en hjelpende hånd til de andre ansatte». Hun opplever innholdet i arbeidet som en ønskejobb: «jeg har alltid likt å være sammen med eldre mennesker, så dette har vært midt i blinken». Oppgavene hennes varierer noe, men er i hovedsak knyttet til kjøkkenarbeid og tilstedeværelse i fellesrommet hvor beboerne sitter og hvor hun kan hjelpe til «der det er behov». Hun har stor grad av frihet med hensyn til å velge arbeidsoppgaver, noe hun opplever som uttrykk for en anerkjennelse ved at «de tar meg som en vanlig arbeidstaker, ikke en som er funksjonshemmet». Hun opplever imidlertid friheten som et tvetydig gode, ettersom hun har utfordringer med «å se» hva hun kan eller bør ta initiativ til å gjøre selv. Når hun blir sittende, samtidig som hun ser at andre ansatte går til og fra med sine arbeidsoppgaver, får hun lett en følelse av manglende mestring, spesielt hvis hun er sliten, og hun tenker da at hun gjør en dårlig jobb.

De unge mennene understreker på samme måte som kvinnene at arbeidet er en viktig og positiv del av livet deres. En av dem uttrykker dette slik: «det å jobbe betyr veldig mye for meg, jeg kunne ikke tenkt meg å sitte i leiligheten og spille spill hver dag». Samtidig formidler de ulike erfaringer rundt trivsel på arbeidsplassen og tilfredshet med arbeidsoppgavene de er tildelt. Den unge mannen som er mest positiv til innholdet i arbeidet sitt har arbeidsoppgaver knyttet til utkjøring av varer som inkluderer henting av matkartonger, frakte dem ut med bil og levere matvarene på ulike institusjoner. Han formidler stor grad av trivsel med arbeidet, dels fordi han opplever å bli «kjent med mange nye mennesker», og dels fordi kjøreturene skaper et eget sosialt rom hvor han og sjåføren prater og har det hyggelig sammen. Her trer de relasjonelle og sosiale sidene ved arbeidet fram som viktige dimensjoner for den unges trivsel, noe som synes å bidra til opplevelser av å være inkludert i et arbeidsfellesskap. De tre andre mennene forteller om manglende inkludering og hvordan repeterende trekk ved arbeidsoppgavene bidrar til erfaringer av et lite meningsfylt arbeid. To av mennene som arbeider innen ordinær virksomhet opplever at de har svært «kjedelige» arbeidsoppgaver ved at de tildeles de samme type oppgaver hver dag. En av dem gir uttrykk for innholdet i sin arbeidsdag slik: «jeg bare rydder opp etter de andre og må gjøre slike småting». Han kunne «egentlig» tenkt seg å være med på snekkerarbeidet, men har liten tro på at han får tilgang til andre oppgaver, og har derfor ikke turt å spørre. En annen er også tydelig på at han opplever arbeidet som kjedelig ved «å gjøre det samme hele tiden». Han utdyper dette ved å peke på at «jeg har vært her nesten ett år og kan godt jobbe her ett år til jeg, men jeg vil lære noe nytt … har lyst til å mekke vet du». Han forteller at han har tatt opp ønsket med lederen, men at han ikke vil få tilgang til det arbeidet han ønsker seg mest. Han opplever i denne sammenhengen at han ikke er anerkjent som en likeverdig arbeidstaker, og er usikker på om han ønsker å fortsette i jobben. Han vet imidlertid at det er vanskelig å få en annen jobb og regner derfor med at han kommer til å fortsette. En tredje mannlig informant forteller at han trives godt med arbeidsoppgavene i skjermet virksomhet de dagene han gis muligheter for å jobbe selvstendig, bestemme arbeidstempo og bruke sin kreativitet på håndverksarbeid. Hovedarbeidsområdet hans oppleves imidlertid som «stressende» ettersom han ikke greier å konsentrere seg om oppgaver som skal gjennomføres sammen med andre i høyt tempo. Han står derfor i fare for å miste arbeidsplassen fordi bedriften ikke har ressurser til oppfølging av han, eller som han selv sier det: «de har for få ansatte til å passe på meg». Han vet imidlertid ikke om han får noe annet tilbud hvis han må slutte.

Vi ser her at kvinnene i langt større grad enn mennene opplever å ha et arbeid preget av inkludering og meningsinnhold. Dette kan ha sammenheng med at kvinnene har arbeid med større grad av selvstendighet enn det mennene erfarer å ha. Tilgangen til gode sosiale relasjoner trer her fram som viktig for opplevelsen av inkludering og anerkjennelse for både kvinnene og mennene.

DISKUSJON

Levd medborgerskap i lys av tilrettelagt arbeid som relasjonell verden –

Den daglige samhandlingen mellom ulike grupper av ansatte og mellom ledere og ansatte representerer en relasjonell verden med stor betydning for opplevelsen av inkludering og identiteten som arbeidstaker (Kittelsaa, 2009; Olsen, 2009). Resultatene i denne artikkelen viser hvordan det sosiale samspillet mellom de unge og deres kollegaer og ledere trer fram som et kritisk område med hensyn til levd medborgerskap. De unges erfaringer med positive tilbakemeldinger knyttet til rollen som arbeidstaker og til utførelse av arbeidet, kan generelt knyttes til utvikling av et anerkjennende arbeidsmiljø. Å bli verdsatt som dyktige medarbeidere trer fram som viktig for de unges opplevelse av å være inkludert. De positive erfaringene er primært knyttet til konkrete tilbakemeldinger på det arbeidet som gjøres, men også til opplevelser av å ha en stemme som blir hørt og gitt innflytelse på egne arbeidsoppgaver. Det er primært kvinnene som forteller om denne type erfaringer. Resultatene viser også hvordan opplevelse av å være inkludert og anerkjent som likeverdige arbeidstakere kan endre seg relativt raskt. Vi ser blant annet hvordan enkelte samtaler og dager uten positive tilbakemeldinger kan skape stress og opplevelser av å ikke gjøre en god nok jobb. Erfaringer med samtaler hvor ønsker om endringer i arbeidsoppgaver ikke blir tillagt vekt eller tatt på alvor, skaper også lett opplevelser av å være mindre verdt som arbeidstakere. Dette viser hvordan de relasjonelle erfaringene kan skape et relativt skjørt hverdagsliv som levd medborger (Harr, 2009).

Når det gjelder opplevelser av hvordan samtalesituasjoner kan skape opplevelser av inkludering og ekskludering er det på ene siden liten forskjell mellom skjermet og ordinær virksomhet. På den andre siden trer kollegamiljøene innen ordinære arbeidsplasser fram med en sterkere innflytelse på opplevelsen av inkludering versus ekskludering. Dette kan ha sammenheng med at den posisjonelle ulikheten mellom de ordinært ansatte og de unge med kognitiv funksjonsnedsettelse kan bli synliggjort på måter som etablerer barrierer mellom «dem og oss» (Lövgren & Hamreby, 2011). Vi ser også hvordan de unge innen ordinær virksomhet lett strekker seg langt for å innfri det de opplever som forventninger til en dyktig arbeidstaker. Ønsket om å være en dyktig medarbeider innen en setting med liten forutsigbarhet med hensyn til arbeidets varighet kan føre til et arbeidsmiljø som fungerer disiplinerende ovenfor de mest sårbare (Gill, 2005; Warming & Fahnøe, 2017). Arbeidstakere innen skjermet og ordinært tilrettelagt arbeid er del av en hierarkisk struktur med ledere og arbeidstakere. Unge arbeidstakere med kognitiv funksjonsnedsettelse kan lett plasseres på utsiden av denne strukturen og marginaliseres gjennom koplingen til dobbeltposisjonen som arbeidstaker og tjenestemottaker (Olsen, 2009; Wendelborg et al., 2017). De unges ulike erfaringer med å bli hørt og tatt på alvor rundt tema som angår arbeidssituasjonen deres kan ha sammenheng med denne strukturelle tvetydigheten. Samlet viser de unges erfaringer at tilrettelagt arbeid og arbeidsplasser har preg av inkluderende praksiser, samtidig som de står ovenfor klare utfordringer med realiseringen av likeverd i tråd med FN konvensjonen (FN, 2006) og Likestillings- og diskrimineringsloven (2017).

Levd medborgerskap i lys av tilrettelagt arbeid som aktivitetsverden – betydningen av meningsinnholdet i arbeidet

Når unge arbeidssøkere med behov for tilrettelagt arbeid ikke inkluderes i sin egen arbeidssøkeprosess, fratas de muligheten til en selvpresentasjon med vekt på sine ønsker, ressurser og utviklingsmuligheter overfor mulige arbeidsgivere. Manglende tilgang til aktiv deltakelse i egen jobbsøkerprosess kan ha sammenheng med manglende tiltro til de unges kapasitet for involvering i prosessen. Det gjelder spesielt i lys av den tvetydige posisjonen de lett tildeles i skjæringspunktet mellom arbeidstaker og tjenestemottaker (Olsen, 2009). Hvis de unge får delta aktivt i arbeidssøkerprosessen sammen med relevant og anerkjennende støtte, vil det være et viktig steg i retning av en praksis som fremmer økt inkludering og levd medborgerskap allerede ved inngangen til arbeidslivet (Warming & Fahnøe, 2017). Mens de unge i denne studien understreker at det å ha et arbeid er en verdifull del av livet, er deres erfaringer med de oppgavene de er tildelt mer tvetydige, spesielt deres opplevelser av om arbeidet oppleves som meningsfylt. Kvinnene og mennene erfarer meningsinnholdet i arbeidet sitt forskjellig, noe som kan knyttes til trekk ved arbeidet og erfaringer rundt arbeidssituasjonen. Funnene viser at noen av mennene erfarer arbeidsoppgavene som repeterende og kjedelige, samtidig som de ikke ser muligheter for endringer innad på arbeidsplassen eller gjennom annet arbeid. De kan slik sett bli låst fast i arbeidsforhold og arbeidsoppgaver hvor det gis liten mulighet for utvikling av arbeidsrelatert kompetanse og selvrealisering i arbeidet (Gill, 2005). De som ønsker å fortsette med det arbeidet de har, kan samtidig stå i fare for å få sin arbeidsevne underkjent og i neste omgang miste posisjonen som arbeidstaker. I motsetning til mennenes erfaringer formidler kvinnene at de opplever arbeidet sitt som meningsfylt. Dette trer fram gjennom erfaringer med medbestemmelse rundt arbeidsoppgaver og en viss grad av autonomi til å bestemme hvordan oppgavene gjennomføres. Stor frihetsgrad til å velge arbeidsoppgaver kan imidlertid også skape vansker for unge med kognitive funksjonsnedsettelser. På arbeidsplasser med skiftende, mange ulike og dels komplekse arbeidsoppgaver kan det være vanskelig å identifisere hva som er relevante og viktige arbeidsoppgaver til enhver tid. Når arbeidssituasjon blir for kompleks kan det føre til mestringsproblemer, usikkerhet i jobbsituasjon og passivitet som igjen skaper grunnlag for opplevelser av utenforskap (Simplican et al., 2015:24).

KONKLUSJON

Samlet peker disse erfaringene på varig tilrettelagt arbeid som et tiltak med en begrensende arbeidshorisont, ved at unge arbeidstakere med kognitiv funksjonsnedsettelse gis liten støtte til utvikling av sin arbeidsrelaterte kompetanse (Gill, 2005; Hall & McCarrol, 2012; Wilson, 2003). Vårt datamateriale og annen relevant forskning synliggjør to former for utfordringer innen tilrettelagt arbeid: På ene siden ser vi tendenser til lite utfordrende arbeid og få muligheter for utvikling av arbeidsrelatert kompetanse. På den andre siden ser vi at høy kompleksitet i arbeidet kan bidra til mestringsproblemer. Disse utfordringene kan ha sammenheng med praksiser som forholder seg til de unges arbeidskapasitet som individuelle handlingsevner (Lister, 2003). De unges erfaringer viser derimot behov for et støtteapparat med tilrettelegging for forskjellighet i form av individuell, aktiv og støttende veiledning i det daglige arbeidet som kan hindre opplevelser av degradering som arbeidstaker og manglende inkludering i arbeidsfellesskapet (Simplican et al., 2015). Med utgangspunkt i en forståelse av medborgerskap som en læreprosess gjennom inkluderende og ekskluderende erfaringer (Delanty, 2003), kan erfaringer med samhandlingsprosesser og arbeidsoppgaver som ikke anerkjenner de unge som likeverdige og meningsbærende aktører begrense mulighetene til å opptre som medborgere innen tilrettelagt arbeid som kontekst (Kallio, et al.,2010; Warming & Fahnøe, 2017).

DATAMATERIALETS BEGRENSINGER OG BIDRAG

Kunnskapen som formidles i denne artikkelen kan ikke generaliseres, men kan være analytisk generaliserbar, det vil si overførbar til sammenlignbare settinger (Kvale, 1997). Funnene er i tråd med foreliggende kunnskap om tilrettelagt arbeid, men representerer samtidig et viktig bidrag til kunnskap om hvordan unge arbeidstakere med kognitiv funksjonsnedsettelse ut fra sitt perspektiv erfarer deltakelse i tilrettelagt arbeid.