JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Variabelt om arbeidslinja

Universitetsforlaget

12.06.2013
25.04.2022 11:46

Anmeldt av
Edgar Marthinsen

Professor i sosialt arbeid, Universitet i Agder

edgar.marthinsen@uia.no

Om boka

Steinar Stjernø og Einar Øverbye (red.). «Arbeidslinja – Arbeidsmotivasjonen og velferdsstaten». Universitetsforlaget 2012

REDAKTØRENE SKRIVER at boka er ment for velferdsstatens yrker og de som underviser og forsker på feltet. Innledningsvis skriver Stjernø og Øverbye at boka søker å forstå sammenhengen mellom folks arbeidsmotivasjon og myndighetenes utforming av velferdsstaten. De presenterer boka som et innlegg i diskusjonen om en for god velferdsstat fører til svekket arbeidsmotivasjon, og i så fall for hvem. Det er særlig arbeidslinja som bygger på denne hypotesen om at man ikke må få økonomisk dekning som er så god at man velger å ikke arbeide. De fremhever at arbeid kan være motivert av status, plikt og glede og av hva slags lønn man får. Lest ut fra et klasseperspektiv er det lite diskusjon om arbeidets nødvendighet, og presentasjonen av arbeidslinja og den historiske kontekst den er utviklet i synes fraværende. De individuelle forklaringene og hypotesene dominerer i teksten, mens strukturelle forhold framkommer i parentes (at noen kanskje ikke får seg jobb, s.22). Hovedhypotesen om at lave stønadsnivåer bidrar til arbeidsmotivasjon betviles i en innskutt setning – om at den kan være innbilt eller kanskje ikke reell – uten at kritikken artikuleres. Redaktørene har også noen interessante refleksjoner over «velferdsarbeidernes» krevende jobb med å iverksette arbeidslinja, noe som tas opp grundigere i et eget kapittel uti boka. Velferdsarbeiderne kommer i klemme mellom emansipasjon, empowerment og disiplinering (min tolkning). Begrepene «kommunikativ paternalisme» og «vennlig listighet» vil nok vandre inn i ordforrådet i den videre diskusjon om sosialt arbeids rolle i den nyliberale velferdsstaten.

HERNES INNLEDER boka med noe som mer ligner et kåseri om arbeid fra oldtiden og fram til vår tid uten helt å komme i mål med hvordan dagens arbeidsliv egentlig ser ut. Det blir noe middelklasseaktig over dagens situasjon med fokus på det ambivalente forhold til arbeid og fritid som meningsskapende aktiviteter. Den utbyttingen som skjer i dagens globaliserte arbeidsliv er ikke nevnt, og den klassedeling vi på nytt ser utvikler seg mellom produksjonssiden og de yrker hvor det kreves høyere utdanning ignoreres. Noe som er litt merkelig da han tross alt baserer seg på en marxistisk tilnærming i det han skriver ellers.

ESSERS KAPITTEL er det første jeg leser som et godt analytisk bidrag til diskusjonen om bokas hovedtema. Hun viser til hvordan de nordiske velferdsstatene med sitt høye kompensasjonsnivå i tilfelle utfall fra arbeidslivet også ender opp som de landene som har høyest arbeidsdeltakelse - og da særlig med hensyn til kvinner, som her er omtrent på samme nivå som menn. Korporative og liberale stater med lavere nivå, har også lavere arbeidsdeltakelse, noe som taler mot tesen om at stønadsnivået skulle svekke arbeidsmotivasjonen. Tvert i mot styrkes arbeidsmotivasjonen målt over tid i land med høye kompensasjonsnivå. Svakheten i kapitlet er etter min mening at det mangler data basert på dem som allerede er marginaliserte eller utstøtte og utestengt fra arbeidsmarkedet. Målene er fra store europeiske undersøkelser som måler holdninger og foretrukne verdier hos et representativt utvalg av befolkningen målt etter andre demografisk baserte kategorier. Tallene kan derfor ikke si oss noe om målgrupper som velferdsarbeiderne skal «motivere».

VAN DER WEEL stiller tre interessante spørsmål for å belyse bokas hovedtese:

• Svekkes arbeidsnormen over tid?

• Har det utviklet seg en generasjonskløft i tilbøyeligheten til å arbeide?

• Er folk mindre tilbøyelige til å arbeide i sjenerøse velferdsstater?

Han går gjennom en rekke relevante studier og finner ikke dekning for noen av disse antakelsene. Tvert i mot skriver han at sysselsettingen er økende i Norge. Og lavt utdannede og folk med helseproblemer er oftere i jobb i sjenerøse velferdsstater. Han viser videre til at vi også med økende trend hvor helsemessige og sosiale ulikheter i tilgangen til arbeid virker inn, synes effekten av dette også å være mindre her. Han konkluderer med at velferdsstaten fungerer som en god medisin eller som en vitamin som virker vitaliserende og produktivitetsfremmende. Velferdsstaten bør derfor heller ses på som en sosial investering som gir god avkastning enn som farlige disinsentiver – altså et ressursperspektiv i stedet for et problemperspektiv.

TERUM, TUFTE og Jessen drøfter arbeidslinja og sosialarbeiderne, og tar utgangspunkt i en survey blant Nav-ansatte i 2011. Sosialarbeiderne ser ut til å utgjøre ca. en tredjedel av utvalget. Arbeidslinja gis en noe summarisk presentasjon her også selv om noen kritiske røster nevnes. Forfatterne tar utgangspunkt i at trygd, arbeid og sosial har ulike historiske tradisjoner knyttet til hva slags etater de har vært og ser på sin rolle noe ulikt i møte med den arbeidsform som arbeidslinja kan kreve med tanke på møte med brukere. Det er bare hos sosialarbeiderne at de finner systematisk variasjon sammenlignet med de øvrige og at de har en noe betinget støtte til arbeidslinja, delvis fordi den blir for snever i lys av den sammensatte problematikken som mange framviser. Sosialarbeidere blir mer prosess- og behovsorientert. De skriver hvordan sosialarbeiderne har hatt tradisjon for å innrette seg mot sosiale problemer, ikke med å få folk i arbeid. Dette synes noe historieløst da det særlig i de store byene har vært et par tiår med tiltaksarbeid i regi av sosialtjenesten med arbeidslinja som en sentral faktor og sosialarbeiderne som hovedaktører. Disse ser ut til å ha videreført mye av sine erfaringer til Nav.

DJUVE, HAGELUND og Kavli drøfter innvandrende kvinner og forskning på arbeidslinja i lys av skrantende helse, lav utdanning og omsorgsoppgaver hos denne gruppa. Her får vi også en nøktern vurdering av at det ikke er velferdsstaten som ansetter mennesker, men autonome arbeidsgivere, og at dette faktum gjør at introduksjonsprogrammets medarbeidere har lite å si. Det utvalget de har sett på fra Afghanistan, Somalia og Irak ser ut til å være motiverte til å delta på skoledelen av introduksjonsprogrammet, men at arbeidslinja i deres saker ser ut til å være «utydelig».

Ellingsæter og van der Wel har sett mer generelt på familiepolitikk og kvinners lønnsarbeid i Europa. De ser på defamilisering forstått som i hvilken grad et voksent individ kan opprettholde en akseptabel levestandard uavhengig av familierelasjoner. De har analysert fire ulike familiepolitiske regimer i Europa. De har benyttet kvinners svar på den europeiske sosiale undersøkelsen, og viser at i de nordiske landene har vi en særlig likestillingssituasjon sammenlignet med det tidligere Øst-Europa og land med mer tradisjonelle kjønnsroller til arbeid og ansvar i hjem og omsorg. Kapitlet gir et godt innblikk i ulike holdninger i ulike land i Europa, men viser at disse særtrekkene blir betydelig mindre av høyere utdanning. Ellers spør jeg meg om ikke post-kommunistisk ville være et bedre uttrykk enn post-sosialistisk.

OPPEDAL DRØFTER problemene det fører til for barn og barns rettigheter at arbeidslinja strekkes så langt at det rammer barnas levekår. Han ser på diskusjonene vi har om barns økonomiske rettigheter og hvordan de problematiseres av at de er så avhengige av hvordan vi behandler deres foreldre, at ikke barna kan ses på som egne rettssubjekter. Han drøfter særlig barnas globale rettigheter i lys av sosialloven og dens praktisering. Oppedal synes kritisk til statens vilje til å ta nyere barnejuss ad notam og etterlyser en bredere diskusjon om hvordan vi skal kunne gi barn egne rettigheter.

Hyggen og Hammer drøfter arbeidsmotivasjon i lys av frafall fra videregående skole. De benytter registerdata og FD-trygd. De konkluderer med at frykten for at de med lavest utdanning skal utvikle lav arbeidsmotivasjon synes overdrevet og at de har liknende arbeidslivskarrier som andre.

DALE-OLSEN og Røed drøfter spørsmålet om man blir lettere ufør om man omgås uføre. Finnes det noen slike sammenhenger som kan føres tilbake til referansegrupper med en lavere arbeidsmotivasjon? De finner ingen slike påviselige effekter på uføretrygdning, men at det relativt korte sykefraværet ser ut til å kunne påvirkes av en sosial interaksjonseffekt.

Med Midsundstads kapittel om de eldres arbeidsmotivasjon og yrkesdeltakelse er vi kommet til spørsmålet om økonomi i seg selv kan være en betydelig faktor for arbeidsmotivasjon. Med en aldrende befolkning som ikke bare lever lenger (13 år mer siden 1967), men ser ut til å ville ha flere aktive år sitter vi igjen med et komplekst bilde hvor det kan være mange ulike motiverende faktorer både for å velge jobb og fritid. Noen grupper synes likevel å ha mindre valgmuligheter, men her savner jeg igjen et mer klassebevisst perspektiv på valgmuligheter og hvem som påvirkes av rasjonalisering og globalisering av arbeidsmarkedet.

I BOKAS SISTE del møter vi Nanna Kildal og Knut Halvorsen. Kildal har en interessant drøfting av arbeidsetos og insentiver og velferdskontrakter. Hun utfyller Hernes innledende diskusjon, men også her savner jeg en mer oppdatert analyse av kapitalens rolle i dagens samfunn. Hun viser likevel godt hvordan mytene har dominert i utviklingen av en mer restriktiv politikk ved tildeling av velferdsgoder og da særlig sosialhjelp. Hun påpeker imidlertid at hun ser på det slik at velferdsstatens normative strukturer må være andre enn markedets og at den sosialpolitiske tenkningen kanskje har blitt (for mye?) preget av utilitarismen. Hun taler på samme måte som Halvorsen i sluttkapitlet for en innføring av borgerlønn (grunninntekt som er statsborgerlig) og at slike positive incentiver kanskje ville ha hjulpet oss til å sikre den normative bærekraften i velferdsstaten?

HALVORSEN avslutter boka med en etter mitt syn noe diffus og usammenhengende kritikk av en tiltakende liberalistisk sosialpolitikk hvor man bygger på myter mer enn tanken om å bygge et godt samfunn og gode liv hvor vi kan leve i harmoni med naturen og mennesker omkring oss. Kapitlet reiser spørsmålet om lønnsarbeidet som vår tids religion, men det som mer enn noe annet drøftes synes å være lønnsarbeid i lys av kapitalismens ikke-bærekraftige hyperkonsum. Han spør om vi skulle arbeidet mindre og forbrukt mindre og innført borgerlønn, her omtalt som garantert minsteinntekt. Halvorsen kunne med fordel ha trukket inn sin kompetanse om marginalisering og utstøting og slik bidratt til at boken hadde fått en mer kritisk drøfting av de individuelle preferansene som i stor grad ligger til grunn for mange av analysene.

BOKA VIL KUNNE være et godt grunnlag for å holde forelesninger med oppdaterte analyser og drøfte noen av mytene om dagens velferdspolitikk for bachelorstudentene. Noen kapitler som Essers og van der Wels vil også kunne egne seg som pensum. Ellers vil jeg si at den kanskje treffer sosiologi- og statsviterstudentene bedre, da de er meget grundige i sine redegjørelser for bruk av statistisk grunnlag og viser mulighetene som ligger i det rike materialet som er tilgjengelig for slike studier.

Selv om boka inneholder en rekke relevante og gode artikler om emnet, sitter jeg igjen med en følelse av at den er sensurert eller at det mangler noen tilbakemeldinger i skriveprosessen som burde vært mer kritiske. Verken Stjernø og Øverbye, Hernes eller Halvorsen gjør noe forsøk på å stikke fingeren i jorda for å se de mulige strukturelle og kunnskapsbaserte forklaringene som kan ligge bak noe av problemene med manglende deltakelse i arbeidslivet - ut over de individuelle forholdene som for så vidt tas grundig opp. Det kan godt være at verktøy som ESS ikke har samfunnskritiske spørsmål som svaralternativer, men det betyr ikke at analytikerne trenger å se bort fra dem. Verken nyliberalisme, internasjonalt/globalisert arbeids- og kapitalmarked og arbeidsfordeling eller finanskapitalens frie spillerom som delvis setter ut arbeidslivets tradisjonelle maktapparat vies nok oppmerksomhet. Dette er rammen for dagens arbeidsliv. Heller ikke vilkår som den skjeve klassedelingen og den dertil hørende symbolske kapitalen gis noen særlig plass eller drøftes noe inngående. Jeg savner referanser til grundige analyser som hos Harvey og Vetlesen (om nyliberalisme) og Zizek og Fisher (om kapitalisme). Også Lødemels og Jordans kritiske analyser av arbeidslinja vil jeg tro er kjent stoff for disse forfatterne. De som den marginaliserte arbeidskraften skal konkurrere med har blitt for usynlige i disse kapitlene som skulle gi oss overbygningen. Jeg undres på om ikke Mike Fishers tanker kunne være relevant for å forstå noe av det som skjer her:

«As a philosophical concept capitalist realism is indebted to an Althusserian conception of ideology. Fisher proposes that within a capitalist framework there is no space to conceive of alternative forms of social structures. He proposes that the 2008 financial crisis compounded this position; rather than seeking alternates to the exiting model we look for modifications within the system. The crash confirmed within the populace the necessity of capitalism rather than shake it loose from its foundations.

Capitalist realism as I understand it cannot be confined to art or to the quasi-propagandistic way in which advertising functions. It is more like a pervasive atmosphere, conditioning not only the production of culture but also the regulation of work and education, and acting as a kind of invisible barrier constraining thought and action» (Mark Fisher). Capitalist Realism, is there no alternative? i Wikipedia 270213

BOKA ER VED første øyekast skrevet av noen av våre mest renommerte professorer og forskere innen det sosialpolitiske feltet. Det skaper også forventninger til innhold.

Etter å ha lest boka kunne tittelen også ha gjenspeilet dette fordi selve arbeidslinja og den ideologi og de interesser som kan ligge bak den, kommer i andre rekke. Arbeidsmotivasjonen, velferdsstaten og arbeidslinja ville vært en bedre tittel. Arbeid framstår innledningsvis nærmest som et valgt gode på linje med annet konsum, ikke som en livsnødvendighet som må sette livet på vent slik virkeligheten er for de fleste. Selv ikke Hernes sin artikkel som i stor grad framhever en marxistisk analyse av arbeid og liv klarer å få fram et troverdig bilde tatt i betraktning dagens arbeidsliv.

12.06.2013
25.04.2022 11:46