JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Uunngåelig smerte i et samfunn som tvinger oss til å velge

Dinamo forlag

11.12.2020
21.04.2022 08:30

Anmeldt av
Randi Edland Kroken

Førsteamanuensis Universitetet i Agder

Om boka

Arne Johan Vetlesen (2020) Smerte i vår tid. Dinamo forlag

Arne Johan Vetlesen slår fast i sin bok Smerte i vår tid at smerten hører menneskelivet til. I sin bok Smerte som kom ut i 2004 viste Vetlesen til Margareth Thatchers utsagn: «There is no such thing as a society». Som sosialfilosof løfter Vetlesen fram den sosiale dimensjonen som står så sentralt i faget sosialt arbeid. Det er derfor tankevekkende at Vetlesen denne gangen tar inn Boris Johnsens ord med motsatt påstand om at samfunnet finnes. Korona-krisen, som naturkrise, viste med all tydelighet hvor avgjørende samfunnet er for at vi skal overleve. Dette aspektet er styrket i årets bok, samtidig som nyere eksempler illustrerer poengene.

Boka spenner over et vidt felt fra økofilosofi til psykologi. Gjennom å gripe over et såpass bredt felt, bidrar Vetlesen til å åpne vårt blikk for hvordan vårt indre bilde av oss selv, vår egen tilstedeværelse i verden, er dypt forankret i vårt samfunn og ikke minst i vår natur. Et sentralt begrep i boka er «økosorg» - et fenomen i vår tid. Denne klangbunnen åpner opp for å kunne se at vår tid trolig er den epoken som tydeligst har vist smertevegring. Likevel vil smerte alltid være et ufravikelig grunnvilkår i menneskelivet. Til like med mange av Vetlesens filosofiske bidrag gjentar han det som jeg oppfatter er hans grunnleggende utgangspunkt, at vi som mennesker er avhengige av andre. Derfor er vi sårbare i vår grunnstruktur. Av dette følger opplevelse av og erfaring med smerte som noe som ubønnhørlig hører menneskelivet til. Et liv uten smerte ville ha blitt et meningsløst liv.

Men hvordan vi forholder til smerte er høyst forskjellig. Mens noen er svært mottakelige, fortrenger andre den. Disse ulikhetene skaper muligheter for at noen kan flytte egen smerte over på andre og forvandle den i et forsøk på selv å slippe unna ubehaget. Smerte er ikke så mye følelser som det er en tilstand som kan prege hele tilværelsen, slår Vetlesen fast.

Som lesere føres vi rett inn i sjokket over koronakrisa som brått rammet oss. Sosialfilosofen Vetlesen sørger for å framheve våre sosiale forpliktelser som under gitte betingelser kan bli truet av destruktive krefter. Dette er problemer som ikke bare er framtredende i vår tid, men til alle tider; nemlig ondskapens problem, slik det kommer til uttrykk gjennom torturens grusomheter. Men Vetlesen utdyper også andre ulike former, også som kilde til glede.

I en tid preget av smerteunngåelse er det prisverdig at det ikke er livets lyse sider som Vetlesen dveler ved, men heller hvordan smerte skapes, transporteres og transformeres. Med referanser til psykoanalytikere som Sigmund Freud og Jacques Lacan, men også til den norske psykiateren Svein Haugsgjerd utdyper Vetlesen hvordan noens opplevelser av mangel kan forårsake at smerte transporteres for å lette og avlaste personen selv for smerte, fysisk og psykisk. Smerteopplevelser kan transformeres subtilt, men også åpenbart og brutalt. Transformasjonene kan ødelegge den enkeltes mulighet til å være et (avgrenset) individ. Grenseløse personer kan invadere andres livsrom på måter som kan bidra til at selvet hos den andre ødelegges, slik det for eksempel kan komme til uttrykk gjennom misunnelse, som i utgangspunktet er et ganske allmennmenneskelig fenomen. Fenomenet kan stå i fare for å eskalere til langt farligere uttrykksmåter (s. 94). Vetlesen utdyper og forklarer hvordan misunnelse kan bidra til å transportere mye psykisk smerte. Siden misunnelse langt på vei er en underkjent følelse, kan den enkelte fristes til å forkle den som noe annet. I møte med noe som den andre har, og som jeg selv er i mangel av, så kan utålelige følelser oppstå. Å møte andre som er i besittelse av hva jeg selv mangler kan minne om egne tilkortkommenheter som jeg selv helst vil fortrenge. Fortrengningen kan omformes til en gradvis devaluering av den andres positive kvaliteter. Slik kan den andre etter hvert bli ugyldiggjort og omformet til å framstå som verdiløs, ja kanskje negativ, og endog avskyelig.

Transport og transformasjon av smerte utgjør tematikken i over halvparten av den 191 siders lange boka, og byr på innsikter i hva ulike tilnærminger til smerte kan forårsake. Dypest sett fungerer smerte som et speil på kulturens verdier. De sladrer om hvem vi er, både som personer og samfunn. Slik overskriften røper, viser Vetlesen et stort paradoks. Vi er underlagt en valgtvang om å skulle bli frie gjennom krav til fleksibilitet og endring fra samfunnets side. Slik overutnyttes den enkelte i betydelig grad. Om det ikke tar livet av oss, kan det ta livet fra oss, uttrykker Vetlesen treffende. Slik risikerer vi å bli frarøvet værensfylde.

Lesningen av boka fikk meg underveis til klarere å se hvordan sosialt arbeid, som profesjon med et særlig blikk på utsatte grupper i vårt samfunn relativt lett kan bli mottakere av smertetransport, og smertetransformasjon. Gjennom å representere mennesker som ofte faller utenfor den sosiale orden, er det lett å bli omfattet og utsatt for en manglende verdsetting fra samfunnets side. Irene Levin har problematisert hvordan sosionomer blir assosiert med lilla skjerf og fotformsko, noe som henleder oppmerksomheten på en profesjon som er for forstående uten å stille tilstrekkelige krav til ansvar fra brukere. Det tilsvarer noe liknende når statsminister Erna Solberg har brukt begrepet sosionomisere. Samfunnets ansvar for å ta vare på utsatte mennesker transporteres til en gitt gruppe, samtidig som deres arbeid transformeres til noe nærmest uansvarlig. Til syvende og sist kan det medføre at samfunnets ansvar forvandles og ender opp som en følelse av utilstrekkelighet og smerte hos den enkelte profesjonsutøver.

Som nevnt spenner Vetlesens bok over et vidt felt og rommer mange eksempler som illustrerer hans filosofiske poeng. Dette er bokas styrke, men også dens svakhet. Eksemplene kan bli litt for mange uten tilstrekkelig rom for utdypning. Vetlesens kritikk er treffende når han påpeker at det profesjonelle hjelpeapparatet i for stor grad fokuserer på intrapsykiske vansker og slik bidrar til å underkommunisere interpersonlige relasjoner (s. 87-89). Men det kunne være ønskelig at psykologiseringen innen profesjonene hadde blitt viet noe mer oppmerksomhet.

Det er en sannhet med modifikasjoner når Vetlesen slår fast at smerter forårsaket av fysisk slit har avtatt i vårt samfunn, mens smerter som springer ut fra «psykisk stress har økt dramatisk» (s. 185). Sosialantropologen Heidi Haukelien har i flere av sine arbeider vist hvordan sykepleiere som følge av økt arbeidsmengde må løpe fortere, samtidig som de av overordnede blir bedt om ikke å vise at de har det travelt. Dette forårsaker både et mentalt og et fysisk slit med psykosomatiske lidelser som resultat. Et utbredt fenomen innenfor hjelpeyrkene. Selv om slitet kan være av en annen art enn tidligere tiders fysiske slit, er det like fullt et slit som resulterer i en rovdrift på fysisk energi, for å låne Vetlesens eget vokabular. Det er ingen grunn til å tro at denne type problemer er fraværende blant profesjoner som sosionomer. Ikke minst har den siste tids erfaringer med koronapandemien vist hvordan kritiske samfunnsfunksjoner er av avgjørende verdi for at samfunnet skal kunne opprettholdes. Tida framover vil avdekke om den relativt kortvarige anerkjennelsen av kritiske samfunnsfunksjoner resulterer i økt verdsetting i form av kroner og øre.

Underkommunikasjon av det kvinnelige slitet er ikke nytt, slik Jorun Solheim (2007, s. 133) allerede viste i boka, Kjønn og modernitet. Hun skriver om hvordan «Det kvinnelige slitet viker plass for den mannlige kampen». Hun illustrerer gjennom Rudolf Nilsens kjente dikt Revolusjonens røst hvordan det heroiske mannsmotet kommer i forgrunnen, mens kvinners usynlige innsats glimrer med sitt fravær.

Samlet sett representerer Arne Johan Vetlesens bok med sitt sosialfilosofiske perspektiv et fruktbart bidrag til sosialt arbeid. Han representerer et fåtall av akademikere som taler til en bred faglig arena, samtidig som han deltar i det offentlige ordskiftet. Alvorstunge og nødvendige temaer i vår tid. Tematikken utfordrer oss til å ta stilling til dypt politiske spørsmål, så vel som profesjonsutøvere og som medmennesker. Vi utfordres til selvransakelse. Den er innadvendt, men kaller på vårt sosiale ansvar!

Boka er utstyrt med en rikholdig bibliografi som viser bredde og dybde i tematikken. Jeg savner et stikkordsregister som kunne lette tilgangen til talende ord og begreper. Vetlesen bruker relativt sjeldne uttrykk i den norske språkfloraen, slik som værensfylde, rovdrift, overutnyttelse og økosorg. En stikkordsoversikt kunne gitt en enda bedre tilgang til å fordype seg i et alternativt stoff med en spennvidde som viser nye sammenhenger som vi er omgitt av, så vel i livsverden som i systemverden.

11.12.2020
21.04.2022 08:30