Utvikling av barnehagepolitikken i Sverige, Norge og Tyskland

Anmeldt av
Sveinung Horverak

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Bodø, Fakultet for samfunnsvitenskap

sveinung.horverak@hibo.no

Om boka

Tora Korsvold. Barn og barndom i velferdsstatens småbarnspolitikk. Universitetsforlaget, Oslo 2008, 286 sider

Barn og barndom i velferdsstatens småbarnspolitikk går tilbake til 1945 og sammenligner norsk og svensk småbarnspolitikk. Barnehager og utvidede omsorgsordninger står sentralt. En rekke sosiale, kulturelle og politiske forhold har hatt betydning for utviklingen av omsorgsordningene, men den viktigste enkeltfaktoren har vært endringene i arbeidsmarkedet. Tyskland trekkes inn som en kontrast til de skandinaviske landene.

Forfatter Tora Korsvold er dr.art i historie og er forsker ved Norsk senter for barneforskning (NOSEB) ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim.

Boka er delt opp i 5 hoveddeler, Innledningen beskriver hvordan boka vil sammenligne Norge, Sverige og Tyskland. Hovedhensikten beskrives som å plassere utvikling av barnehagesektoren i de tre land i et historisk perspektiv. I dette ligger å analysere synet på barndom, synet på familien, synet på arbeidslivet, samt synet på mannsrollen og kvinnerollen i familielivet og den offentlige politikk. Relasjonen arbeidsliv – familie – barnehage er den røde tråden i boka. En sentral dimensjon som brukes til å beskrive forskjellen på Sverige/Norge og Tyskland er den universielle modell kontra residualmodellen. I den universielle modell er målet at tilbud om barnehage skal være et tilbud til alle barn, uavhengig av posisjon i samfunnet. I den residuale modell er det kun et tilbud til de som har spesielt behov for det. Korsvold nevner som eksempel enslige forsørgere.

Bokas del 2 tar for seg utviklingen i Sverige, del 3 tar for seg Norge og del 4 tar for seg Tyskland. I del 5 drøftes ulikheter og likheter i utviklingen mellom de tre landene.

I BESKRIVELSEN av utviklingen i de tre landene bygges det hovedsakelig på offentlige utredninger og lovtekster. Det vises også til sentrale teoretikere innen kjønnsforskning, familieforskning og barndomsforskning. I hovedsak er fokuset hvordan de tre landene har utviklet barnehageordninger, omsorgspermisjoner og kontantstøtte. Dette dokumenteres grundig, og det trekkes paralleller til hvordan synet på kvinnens rolle og familiens plass påvirker argumentasjonen i barnehagesektoren. Min vurdering er at forfatteren her viser solid kunnskap om alle tre land og dokumenterer svært pålitelig hvordan Norge og Sverige i større grad har vært preget av en universiell tenkning, mens Tyskland har vært preget av residualmodellen.

Arbeidsmarkedets påvirkning av barnehageutbygging, samt hvordan dette har påvirket familielivet, dokumenteres også grundig. I avslutningskapitlet trekkes linjene godt på hvordan Tyskland, Norge og Sverige har nærmet seg hverandre det siste tiåret. I de første tiårene etter krigen var det i Tyskland fokus på at den beste omsorgen for barn ble gitt gjennom mest mulig samvær med moren. Utledet av dette ble det ikke viktig å bygge ut barnehager for alle barn, men kun for de som hadde behov de ikke fikk dekket gjennom foreldrene, jamfør residualmodellen. I Norge og Sverige ble barnehageutbygging i større grad knyttet til behov for kvinner i arbeidslivet og kampen for likestilling. Som en del av dette var barnehagetilbudet viktig å gi til alle barn som en forutsetning for begge foreldres yrkesdeltagelse. Den tilnærmingen som skjedde fra 1980-årene innebærer at Norge og Sverige har fått noe mer fokus på individets særskilte behov og ansvar, mens Tyskland i større grad har utviklet barnehage som et tilbud til alle barn, og ikke bare de med særskilte behov. Dette betyr at alle tre landene nå har modeller som både har som hensikt å gi tilbud til barn generelt, dette som en del av forberedelse til skolegang. På den andre siden har tankegangen om individets rett til å få tilrettelagt tilbudet etter individuelle behov blitt fokusert. Dette innebærer at dagens barnehagepolitikk i alle tre landene har fokus på likhet, rettferdighet og fleksibilitet.

SETT FRA en sosialarbeiders ståsted savnes en grundigere drøfting av det økende antall barn med ulike type problemer, samt endringene i andre sektorer enn barnehagen. Det nevnes flere steder at barnehagen har fått nye utfordringer knyttet til barn med ulik etnisk bakgrunn. Imidlertid drøftes ikke dette i særlig grad, det drøftes heller ikke hvordan økningen i barnevernssaker påvirker barnehagesektoren. Barnehagens samarbeid med andre etater berøres heller ikke. Det skal presiseres at dette ikke omtales i bokas beskrivelse av sitt innhold. Imidlertid har det skjedd mange endringer knyttet til funksjonshemmede barn, barn med atferdsvansker, samt generell barnevernstematikk som er en del av barnehagens arbeid.

Det hadde også vært ønskelig med en grundigere drøfting av synet på barndom. Forfatteren peker på hvordan synet på barn har endret seg fra å være en del av familien til å bli et eget subjekt med egne rettigheter. Dette er en hovedendring i synet på barn i den perioden boka dekker, og således blir det mest sentrale omtalt angående dette temaet. Dette blir også dokumentert. Imidlertid savner denne leser en drøfting omkring hva dette betyr i praksis. Et av de mest spennende avsnitt er, etter min mening, når forfatteren viser hvordan tyske myndigheter brukte psykologen Bowlbys forskning til å argumentere for at barnet trengte å være hjemme og ikke i barnehage.

Etter min vurdering er dette et av de få eksemplene hvor forfatteren går inn i en drøfting av et faglig ståsted, noe som gjøres på en veldig spennende måte. Undertegnede hadde gjerne sett at forfatteren ved flere anledninger lot forskning og teori styre debatten i stedet for offentlige utredninger. Dette hadde gitt mer spennende tilfang til for eksempel en debatt om endringer i synet på barndom.

AVSLUTNINGSVIS VIL jeg understreke at boka gir et grundig bilde av den politiske utvikling i Norge, Sverige og Tyskland fra 1945 og frem til i dag innen barnehagepolitikken. Forfatteren peker på grunnleggende forskjeller i samfunnsutviklingen og synet på familie og barneomsorgsordninger i de tre land. Boka fungerer utmerket som en bakgrunnsforståelse for utviklingen av barnehagesektoren og hvordan de tre landene er like på noen områder og ulike på andre. Vi får også et innblikk i synet på staten som velferdsyter i de tre land, og forfatteren beskriver godt hvordan dette er ulikt i Norge/Sverige i forhold til Tyskland. Denne ulikheten er primært knyttet til at mens staten har hatt stor tillit som velferdsyter i Norge/Sverige, har det i etterkrigstidens Tyskland vært stor skepsis til en sterk stat. Denne skepsisen begrunnes både i hva som skjedde knyttet til 2. verdenskrig og til at fiendebildet for Vest Tyskland i tiden etter krigen var DDR som hadde sterk statlig styring. Staten har vært mer aktiv i barnehageutbyggingen i Norge/Sverige enn i Tyskland. I Tyskland er det i mye større grad private aktører som kirke og idealistiske organisasjoner som har stått for barnehageutbygging.