Utforsker det som ikke burde skje

Tekst: Mia Paulsen

fontene@lomedia.no

Foto: Tommy Ellingsen

fontene@lomedia.no

En orkan i 2005 ga Ingunn Studsrød en dramatisk opplevelse av forskjellen mellom å leve eller ikke leve i en velferdsstat. Hun satt i bilen sammen med mann og barn, på vei ut av Houston, Texas. Myndighetene hadde gitt beskjed om evakuering på grunn av uværet. Bensinmåleren viste stadig lavere nivå. Rundt seg i kaoset på veien så familien at mange måtte sette fra seg bilen og begynne å gå til fots. Hva ville skje med dem?

– Det var en skjellsettende opplevelse. Vi hadde vært vitne til orkanen Katrina som herjet i New Orleans noen måneder før, og det hadde kommet mange flyktninger derfra. Men i mangel av en fungerende velferdsstat ble de tatt hånd om av kirker og frivillige organisasjoner. Vi så hvor sårbart systemet var, sier Studsrød.

Allsidig praksis

Professoren har praktisk erfaring fra sosialt arbeid på vegne av Norges velferdsstat. Hun har jobbet med voksne rusmisbrukere og på hybelhus for mennesker med kriminelt belastet bakgrunn.

Men som forsker har sårbare barn og unge i et utilstrekkelig system ofte vært hennes tema. Ingunn Studsrød gikk ut og spurte organisasjoner og personer hva de ønsket seg forskning på. Det var under paraplyen PERARES (Public Engagement with Research and Research Engagement with Society) at hun deltok på et forskningstorg. Tanken var at forskere i tillegg til å sette i gang forskning styrt av egne interesser også skal lytte til hva samfunnet rundt synes er viktig.

Ett av ønskene var forskning om oppreisningsordningene for tidligere barnevernsbarn. Mange kommuner fant det nødvendig å gi oppreisning til tidligere barnevernsbarn da det viste seg at institusjoner og fosterhjem var åsted for både omsorgssvikt og overgrep. Ingunn Studsrød har lest sluttrapporter og intervjuet tidligere barnevernsbarn som har søkt om oppreisning.

– Så veldig mye penger var det kanskje ikke alltid snakk om, tatt i betraktning at noen av disse barna fikk hele livet ødelagt. Hvorfor var det likevel viktig for barna og for samfunnet at det ble gitt oppreisning?

– Du kan ikke erstatte det tapte. Men pengene, sammen med unnskyldningen, blir et symbol på at dette tas alvorlig og ikke burde skjedd. Enkelte har fått 725 000 kroner. En av dem jeg snakket med hadde kjøpt seg hytte som han også kan reise til når livet blir for tøft. For de fleste er penger viktig. Men jeg snakket også med ei som syntes det var en hån at myndighetene ville betale seg ut av dette.

Studsrød ser også oppreisningen som et uttrykk for myndighetenes behov for å bygge tillit til velferdsstaten.

– Mange av de verste tilfellene skjedde da det var få ansatte og svært få fagfolk på institusjonene. Barnevernspedagogutdanningene ble etablert for at barn i institusjoner skulle få bedre omsorg og for å bygge kompetanse i barnehjemmene.

Formelle rammer ikke nok

Flere har pekt på at de formelle rammene og regler om tilsyn rundt institusjonene var meget gode på 50-, 60- og 70-tallet. Likevel skjedde det omsorgssvikt og seksuelle overgrep i stort omfang. Mange har spurt seg hvordan det kunne være mulig.

– Vi var lamslåtte. Nå er vi like lamslåtte over å høre om Glassjenta. Men det ringer litt i ørene. Er vi virkelig lamslåtte?

Glassjenta er en historie om et barnevernsbarn i vår tid. Stavanger Aftenblad brukte en hel lørdags-utgave på 100 sider på å publisere den. Den unge jenta ble utsatt for en mengde flyttinger og tvangsinngrep, og på ni dager møtte hun 100 profesjonelle fremmede, forteller journalisten. Saken førte til massiv oppmerksomhet, granskinger og anmeldelser av flere fylkesmannsembeter på grunn av svikt i tilsynet.

Også i oppreisningssakene sviktet tilsynet, og barna ble ikke hørt. Parallellene ligger der. Skremmende, mener Ingunn Studsrød.

– Kanskje tåler vi mer på vegne av vanskelige og fattige barn enn vi ville tålt på vegne av våre egne barn? Hva ville vi gjort hvis dette hadde vært våre egne barn? spør hun.

Studsrød underviser både bachelor-, master- og doktorgradsstudenter. Hun oppfatter å ha ansvar for å bringe disse temaene inn i undervisningen av kommende barnevernspedagoger.

– Vi må huske at overgrep ikke er et tilbakelagt stadium, og at det alltid kan skje misbruk i fosterhjem og institusjoner.

Barn med funksjonshemninger, fattige og barn med atferdsproblemer er særlig utsatt for svikt og overgrep, men samtidig ser det ut for at denne gruppa har problemer med å gjøre seg hørt. Det henger delvis sammen med våre holdninger til disse barna, mener hun.

– Ja, for det var ikke mangel på fagfolk rundt Glassjenta?

– Tverrfaglig samarbeid er vanskelig. Ansvaret smuldrer opp. Systemene er ganske innviklede, og folk gir opp. Så flytter kanskje barna til en annen kommune, og det begynner på nytt.

Vikar på barnevernsvakten

Etter at Studsrød ble akademiker på heltid har hun ikke fullt ut forlatt praktisk sosialt arbeid. I 2006 hadde hun en måneds arbeidsperiode på et barnevernskontor. I fjor høst jobbet hun en dag i uken som kognitiv terapeut under veiledning i forbindelse med en videreutdanning. Hun jobber dessuten som tilkallingsvikar på barnevernsvakten.

– Hva er positivt med barnevernet i dag?

– At man intervenerer tidlig og setter inn tiltak før det eskalerer. At det skal være lav terskel for foreldre å få hjelp, og at barnevernet er parat og fleksibelt når de yter hjelp. Det er nok variabelt om de får det til.

Nærheten til feltet og innslaget av praktisk sosialt arbeid er uvurderlig for en underviser, på alle nivåer av utdanningen, mener Studsrød. Det gir henne et godt tilfang av eksempler fra feltet og en opplevelse av hvordan utdanningen dekker behovene der ute. Hun kunne tenke seg en fast 20 prosent stilling med praktisk sosialt arbeid.

– Det er også viktig å formidle til feltet hva akademia er og hva som skjer hos oss. Mange opplever oss som fjerne. Et innslag av praktisk arbeid i feltet ville nok være lurt for oss som jobber med profesjonsutdanninger.

Studsrud deltar også i et internasjonalt prosjekt om sosialt arbeid i åtte land: Norge, Sverige, England, Irland, Bulgaria, Lithauen, Mexico og Chile. I prosjektet er det laget et case som sosialarbeidere i de forskjellige landene skal uttale seg om. Om lag 40 norske sosialarbeidere blir intervjuet. Til neste år vil de begynne å publisere resultater fra prosjektet.

Studsrød er opprinnelig fra Stokke i Vestfold, men Stavanger har vært basen helt siden hun begynte på barnevernspedagogutdanningen i 1985.

– Tror du det er tilfeldig at de to siste profilintervjuene i Fontene Forskning setter søkelys på Universitetet i Stavanger?

– Det er nok litt tilfeldig. Men vi driver med mye spennende, og generelt opplever vi ofte at Vestlandet ikke synes. Rapporterer de om dårlig vær, er det fordi det snør i Sinsenkrysset. Her i Stavanger har vi hatt mange nyansettelser som vil fornye sosionom- og barnevernspedagogutdanningene og forskning innen vårt felt. Vi står foran et hamskifte, sier professor Ingunn Studsrød.