Urfolkskunnskap og yrkesetikk: Sosialt arbeid må anerkjenne sin rolle i fornorskningen av urfolk

Karen Colban Hoel

PhD-kandidat ved VID vitenskapelige høyskole, majoritetsnorsk sosionom og styremedlem i Sámi sosialbargiid searvi/Samisk sosialarbeiderforening. karen.hoel@vid.no

Hvilken plass har urfolkskunnskap innen sosialt arbeid i Norge? Og hvordan reflekteres dette i yrkesetikken? Fellesorganisasjonen (FO), fagforeningen for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere er den største fagforeningen og profesjonsforbundet for sosialarbeidere i Norge. I 2023 fikk FOs yrkesetiske grunnlagsdokument en tilføyelse som viser til anerkjennelse av samisk kultur og erfaringer, og verdsetting av den kunnskap urfolk har. Dette høres kanskje fint ut, men det er fortsatt manglende samsvar mellom hvordan betydningen av urfolkskunnskap uttrykkes i den globale definisjonen av sosialt arbeid i International Federation of Social Workers (IFSW) og i FOs yrkesetiske grunnlagsdokument. Forskjellen i dokumentene gjenspeiler sosialt arbeids manglende anerkjennelse av egen rolle i fornorskningen av samer som urfolk i Norge, og kan bidra til at norske sosialarbeidere mangler forståelse for samiske tjenestemottakeres situasjon. Dette utgjør et etisk problem.

Kunnskap fra urfolk, ikke bare kunnskap om urfolk

FO er medlem av IFSW og har valgt å slutte seg til IFSWs globale definisjon (IFSW, 2014) og oversatt den til norsk (FO, u.å.). Den globale definisjonen er normativ ved at den sier noe om hvordan sosialt arbeid bør være, det er ikke en beskrivelse av hvordan situasjonen faktisk er i de landene som har sluttet seg til den. Like fullt gir den presedens og forventning til at profesjonsforbund som FO og sosialarbeidere bør følge opp intensjonen i definisjonen.

IFSWs definisjon handler blant annet om hvilken kunnskap sosialt arbeids utøvelse skal preges av: «På grunnlag av teorier i sosialt arbeid, andre samfunnsvitenskapelige disipliner, humaniora og urfolkskunnskap involverer sosialt arbeid mennesker og strukturer for å møte utfordringer i livet og styrke menneskers livskår» (FOs oversettelse, u.å., min utheving). I definisjonen fremkommer urfolkskunnskap eksplisitt som en del av sosialt arbeids kunnskap. IFSWs tidligere globale definisjon av 2010 møtte kritikk blant annet for å ha fokus på individualisme og for manglende anerkjennelse av betydningen av urfolkskunnskap, i tillegg til kritikk mot historisk, kulturell og politisk vestlig-vitenskapelig kolonialisme og hegemoni (Ornellas et al., 2018). Den nye definisjonen taler for anerkjennelse av urfolkskunnskap og utvikling av sosialt arbeid som går utover vestlige teorier og individualiserte tilnærminger til å forstå menneskelige atferd (Ornellas et al., 2018), noe som innebærer at kunnskapsgrunnlaget skal inneholde kunnskap fra urfolk, ikke bare kunnskap om urfolk.

Å bøte for kolonisering av kunnskap

Til IFSWs globale definisjon av sosialt arbeid følger det med utdypende merknader for å klargjøre hva som menes med de ulike momentene i definisjonen. Under momentet «kunnskap» fremkommer det at sosialt arbeid:

 « … seeks to redress historic Western scientific colonialism and hegemony by listening to and learning from Indigenous peoples around the world. In this way social work knowledges will be co.-created and informed by Indigenous peoples, and more appropriately practiced not only in local environments but also internationally» (IFSW, 2014, min utheving).

Jeg oversetter ordet «redress» til «å bøte for». Slik jeg forstår sitatet, handler revideringen av den globale definisjonen om å gjenopprette balanse når urett har skjedd. Definisjonen handler derved både om syn på hvilke kunnskaper sosialarbeidere trenger i sin praksis samt forståelse av den historien sosialt arbeid som profesjon inngår i. At sosialarbeidere lærer fra urfolk blir en måte å utvide og bedre kunnskapsgrunnlaget på, men også å bøte for tidligere og pågående feil. Dette fordrer en etisk forpliktelse. Hvordan er denne forpliktelsen aktuell i en norsk kontekst? Hvordan gjenopprette balanse for uretten mot urfolk i Norge?

En uforløst yrkesetisk forpliktelse

Det yrkesetiske grunnlagsdokumentet til FO (2023) presenterer ni felles verdier som forplikter profesjonene barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere: «menneskeverd», «respekt for den enkeltes integritet», «anerkjennelse av ulikhet og ikke-diskriminering», «helhetssyn på mennesker», «tillit, åpenhet, redelighet», «omsorg og nestekjærlighet», «solidaritet og rettferdighet», «rettferdig grønn omstilling» og «ansvar». Grunnlagsdokumentet ble revidert i 2023 og fikk følgende tilføyelse under verdien «menneskeverd»:

«Vi anerkjenner mangfoldet av samisk kultur og erfaringer, og verdsetter kunnskapen urfolk har. Vi forplikter oss til å jobbe sammen med samer og nasjonale minoriteter, støtte deres rettigheter og mål om selvbestemmelse, og jobbe for å avskaffe diskriminering og fremme likestilling» (FO, 2023, s. 6).

Jeg har ikke funnet bakgrunnen for FOs revisjon i saksdokumenter eller opptak fra FOs landsmøte i 2023 hvor tilføyelsen ble besluttet. Jeg ser imidlertid denne tilføyelsen i sammenheng med revideringen av den globale definisjonen, og som en mulig reaksjon på rapporten fra Sannhet- og forsoningskommisjonen (2023), som gir økt forståelse for virkninger av fornorskningspolitikken overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Rapporten synliggjør statens inngripen i menneskers liv, også gjennom velferdstjenester.

Men hva vil det si å verdsette kunnskapen urfolk har? Dette blir ikke konkretisert i FOs grunnlagsdokument. Sitatet ovenfor utdyper hva FO legger i verdien «menneskeverd». Dette finner jeg problematisk. Det er en selvfølge at samer har samme menneskeverd som alle andre, det trenger ikke å presiseres i et yrkesetisk grunnlagsdokument. Å ta et oppgjør med egen assimileringshistorie og å bøte for kolonialisme derimot, er høyst nødvendig, men dette sier grunnlagsdokumentet imidlertid intet om. Hvilken forståelse av sosialt arbeid reflekterer da en slik felles verdi? Sosialt arbeid som profesjon er ikke nøytralt i møte med samisk kunnskap. Å skulle «verdsette kunnskapen urfolk har», uten å forholde seg til egen rolle i fornorskningen av samer som urfolk, kan i verste fall utgjøre en maktovertredelse (Baltra-Ulloa, 2013). Vi ender opp med kunnskap om, og ikke kunnskap fra urfolk.

Fornorskning gjennom velferdstjenester

I Norge har vi flere nasjonale minoriteter, blant annet kvener/norskfinner og skogfinner. Vi har imidlertid kun ett urfolk, samene. I vår kontekst er dermed samisk kunnskap i sosialt arbeid aktuelt, uten at det utelukker annen urfolks- eller minoritetskunnskap. Den norske koloniseringen har vært annerledes enn i mange andre land. Samer og nordmenn har levd i de samme områdene i århundrer og koloniseringen kan slik forstås som en intern kolonisering (Møllersen & Aslaksen, 2020; Otnes, 1980). Kolonisering kan også brukes om kolonisering av sinn (Johnsen, 2021; Saus, 2021), hvor «makten tar kontroll over de kolonisertes kunnskapssystemer for å erstatte dem med nye» (Johnsen, 2021, s. 318). Norge har gjennom en målbevisst og samlet politikk drevet fornorskning av det samiske urfolket. For å få tilgang til velferdsordninger, ble det en forutsetning at de samiske behersket norsk språk, norske skikker og sedvaner. På denne måten virket velferdsordningene i sin konsekvens assimilerende langt inn på 2000-tallet, selv om den offisielle fornorskningspolitikken opphørte tiår tidligere. Deltakelse i velferdsstaten kom slik med en kostnad for det samiske folket (Sannhets- og forsoningskommisjonen, 2023). Fornorskningspolitikken og dens ettervirkninger preger fortsatt samiske samfunn og individer. Samer opplever langt oftere hatytringer, hverdagsrasisme, diskriminering og mobbing enn den øvrige befolkningen (Meld. St. 12, 2023–2024, s. 9). Studier viser at samiske tjenestemottakere kan oppleve å ikke bli forstått av hjelpeapparatet og at de har manglende tillit til offentlige tjenester, fordi hjelpeapparatet har bidratt til fornorskning (Hedlund & Moe, 2010; Meld. St. 12, 2023–2024; Pulk, 2016; Saus, 2021; Øverli et al., 2017).

Siden sosialarbeidere jobber innenfor velferdstjenestene, må profesjonen og sosialarbeiderne stille spørsmål om dagens sosiale arbeid er med på å lette den kostnaden velferdsstaten representerer for den samiske befolkningen. Eller legger sosialt arbeid heller stein til byrden ved å være blind for sin egen rolle i fornorskningen?

En frakoblet profesjon?

Sannhets- og forsoningskommisjonen påpeker at fornorskningspolitikken har hatt negative konsekvenser også for majoritetsbefolkningen, «ikke minst i form av liten kunnskap og noen ganger stereotypiske oppfa­tninger og negative holdninger til de gruppene som ble utsatt for fornorskningspolitikk» (Sannhets- og forsoningskommisjonen, 2023, s. 637). Det har vært liten interesse for Sannhets- og forsoningskommisjonen fra nasjonale medier. Majoriteten av oss, som i stor grad bor i den sørlige delen av Norge, kan kanskje forstås å være frakoblet fornorskningspolitikken og uretten det brakte med seg. Mange av oss har ikke vært klar over hvor hardt fornorskningen har rammet og fortsatt rammer. Vi tenker at det ikke angår oss og anser fornorskningen som noe som har skjedd «andre steder» (Olsen, 2024). Er også sosialt arbeid som profesjon frakoblet fornorskningspolitikken og dens konsekvenser? Er det dette som gjenspeiles i yrkesetikkens ønske om å verdsette urfolks kunnskap, mens den globale definisjonen peker på viktigheten av også å bøte for kolonisering av kunnskap?

Reparasjon før forsoning

Det er nå snart tre år siden Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem sin rapport. Rapporten foreslo flere tiltak for å fremme forsoning mellom majoritetsbefolkningen og det samiske, kvenske og skogfinske folket. Stortinget behandlet rapporten i november 2024 og vedtok å formidle sin dypeste beklagelse for de overgrep fornorskningspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner. De andre vedtakene går i stor grad ut på å styrke språk og kultur, men omfatter også å bedre offentlige ansattes kunnskap om urfolks og nasjonale minoriteters rettigheter, språk, kultur og tradisjoner (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2025). Sosialarbeidere er i stor grad offentlige ansatte og omfattes på den måte direkte av dette forsoningsarbeidet.

Sametinget påpeker i sin behandling av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport behovet for reparasjon før forsoning, og skriver:

«Slik som fornorskningen var altomfattende, så må også forsoning være altomfattende og ta hensyn til asymmetriske maktforhold og maktstrukturer. På et samfunnsnivå må forsoning omhandle kompenserende og systemendrende rettferdighet, og Sametinget mener at kommisjonsrapporten må følges opp gjennom å reparere tidligere urett, avslutte pågående urett og forhindre fremtidig urett. Sametinget henstiller derfor Stortinget til å vedta reparerende tiltak med mål om å oppnå rettferdighet, samt å endre strukturer, lover og forestillinger som fornorskningen har skapt» (Pulk, 2024).

Gjennom yrkesetisk grunnlagsdokument forpliktes sosialarbeidere til å «jobbe sammen med samer og nasjonale minoriteter, støtte deres rettigheter og mål om selvbestemmelse, og jobbe for å avskaffe diskriminering og fremme likestilling» (FO, 2023, s. 6). Sametinget er tydelig overfor Stortinget, og samme budskap bør mottas av oss sosialarbeidere. Sametingets henstilling innebærer å bøte for urett, slik den globale definisjonen på sosialt arbeid fremholder. Dette må nå gjenspeiles i det yrkesetiske grunnlagsdokumentet. 

Dekolonisering av kunnskap

Begrepet dekolonisering har fått mer og mer plass i internasjonal sosialt arbeids litteratur (Clarke et al., 2024; Gray et al., 2013; Henriksen et al., 2019), men også nasjonalt (Bø et al., 2013; Henriksen, 2016). Å anvende begrepet «dekolonisering» innen norsk sosialt arbeid er viktig, fordi ordet forutsetter at en norsk kolonisering har skjedd. Det handler om å bøte på koloniseringens konsekvenser, inkludert kolonisering av kunnskap.

I norsk utdanning av sosialarbeidere er det nå forskriftsfestet at studenter skal « … kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk» (Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger, 2025, § 2 første ledd nr. 5), utdypet i Forskrift om nasjonal retningslinje for sosionomutdanning (2025). Denne endringen vitner om politisk vilje og styrket fokus på samiske rettigheter. Som nevnt er det like fullt en distinksjon mellom kunnskap om samers rettigheter og det å ha kunnskap fra samer. På hvilken måte blir ulike kunnskapssystemer presentert i utdanningene? I hvor stor grad er samisk kunnskap representert i pensum og undervisning? Og i hvor stor grad undervises det om kolonisering og assimilering? Hvilke kritiske spørsmål stilles til hvordan sosialt arbeid, gjennom velferdssystemene, fortsetter å opprettholde fornorskning, slik Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport belyser? Det er fortsatt uklart hvordan undervisningen er på disse områdene. Vi må forvente at utdanningene selv er pådrivere for å dekolonisere kunnskap, men har ikke også FO et stort ansvar og mulighetsrom for å ta nye steg her?

Nye steg

Flere land har gjennomført Sannhets- og forsoningsprosesser og har hatt sine interne oppgjør (Sønneland & Lingaas, 2023). FO står i et stort internasjonalt faglig fellesskap og har mulighet til å hente inspirasjon og lærdom fra sosialarbeiderforeninger i andre koloniale kontekster. Nylig ble «European Social Work Conference 2025» avholdt i Oslo, med postkonferanse i Alta. FO sto som hovedarrangør sammen med IFSW Europe. Konferansen hadde et tydelig urfolksfokus, ved at urfolks kunnskaper var et undertema og flere av hovedtalerne var urfolk. På postkonferansen var det særlig vekt på nordiske forhold og samiske perspektiver. Medlemmer fra Sámi sosialbargiid searvi/Samisk sosialarbeiderforening var aktive bidragsytere både før og under konferansen. Dette er viktige steg, men det må ikke stoppe her.

Jeg vil oppfordre FO til å ta sin egen definisjon av sosialt arbeid på alvor. Hvordan vil FO se det yrkesetiske grunnlagsdokumentet i sammenheng med den globale definisjonen på sosialt arbeid? Hvordan vil FO følge opp Sannhet- og forsoningskommisjonens rapport? FO har stor påvirkningsmakt. Som profesjonsforbund bidrar FO til å styrke sosialarbeidernes felles identitet som profesjonsutøvere. FO kan utvikle aktuelt materiale for etisk refleksjon, ta initiativ til forskning og støtte utviklingen av undervisningsressurser. Og ikke minst, FO kan tydeliggjøre den yrkesetiske forpliktelsen sosialarbeidere har til å lære fra urfolk, anerkjenne egen rolle i fornorskningen og å jobbe med reparasjon og forsoning.

Avslutning

Sosialt arbeid må forstå sin rolle i fornorskningen av urfolk, og dette må gjenspeiles i det yrkesetiske grunnlagsdokumentet. Dersom sosialarbeidere mangler innsikt i hvordan deres profesjon har bidratt, og fortsatt bidrar til assimilering, kan det å anerkjenne og verdsette kunnskap fremstå som tilstrekkelig. Skal sosialt arbeid bidra til å bøte for den fornorskningen profesjonen selv har vært med på gjennom velferdstjenester, er det avgjørende at kunnskapsgrunnlaget understøttes av kunnskap fra urfolk og ikke bare kunnskap om urfolk. Uten dette kan ikke den uretten som har blitt begått bli gjenopprettet. Et første skritt er at profesjonen erkjenner den norske assimileringshistorien den inngår i. Det er dags for at FO utformer en helt ny type fellesverdi som forplikter.