Upresist om skikkethetsvurdering av studenter

Anmeldt av
Lene Østby

Førstelektor, VID vitenskapelige høgskole

Om boka

Kari Kildahl (red.) (2020) Skikket for yrket? Skikkethetsvurdering i profesjonsutdanninger. Universitetsforlaget.

Til sammen er studenter ved 29 ulike utdanninger underlagt forskrift om skikkethetsvurdering, og bachelorutdanningene i sosialt arbeid, barnevern og vernepleie har vært omfattet av forskriften siden 2006. Forskrift om skikkethetsvurdering er hjemlet i § 4-10 i lov om universiteter og høyskoler. Kunnskapsdepartementet har utarbeidet en egen forskrift med tilhørende rundskriv (F-07-16). Forskriften har som formål å beskytte pasienter, brukere, klienter, barnehagebarn, elever eller andre som studenten kommer i kontakt med under utdannelse eller ved fremtidig yrkesutøvelse.

Redaktøren av boka, Kari Kildahl, har mange års erfaring som institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering ved OsloMet. Flere av dem som skriver sammen med henne er eller har vært institusjonsansvarlige for skikkethetsvurdering ved andre universiteter og høgskoler og inngår i et nasjonalt forum for skikkethetsvurdering. Dette nettverket har i flere år vært sentralt i å arrangere nettverksmøter og konferanser om skikkethetsvurderinger, noe som har bidratt til viktig kunnskapsdeling.

Boka tar for seg ulike temaer som regelverk, løpende skikkethetsvurderinger og relevant lovverk. Forfatterne av boka drøfter institusjonsansvarliges rolle og oppgaver, tvilsmelding, vurderingssamtalen, utvidet oppfølgning og veiledning, sikkerhet i skikkethetsvurdering, psykiske lidelser og rusproblemer og saksframlegg til skikkethetsnemnda. Boka har til slutt et kapittel om behandling av skikkethetssaker i rettsvesenet. Flere av temaene behandles i flere av kapitlene. Jeg vil i anmeldelsen ikke gå gjennom hvert av kapitlene, men omtale noen av de temaene som reises og som er sentrale for å vurdere om studentene er skikket for yrket.

GJENNOM HELE STUDIET skal studentene vurderes med hensyn til om de er skikket til yrket. Dette kalles løpende skikkethetsvurdering. Den går parallelt med den faglige vurderingen som blir gjort ved ulike eksamener og i praksis. I kapittel 2 går Kildahl gjennom forskriften. Vurderingskriteriene for sosialfaglige utdanninger er beskrevet i § 4. Følgende forhold kan føre til at studenten vurderes som ikke skikket: manglende vilje og evne til omsorg, manglende forståelse og respekt for brukere, manglende vilje og evne til å samarbeide og etablere tillitsforhold og kommunisere med brukere, truende eller krenkende adferd, misbruk av rusmidler eller tilegnelse av medikamenter på ulovlig vis, dårlig fungering i forhold til omgivelsene, liten grad av selvinnsikt, uaktsomhet og uansvarlighet som kan medføre risiko for skade av brukere. Det siste leddet omhandler manglende vilje og evne til å endre uakseptabel adferd i tråd med veiledning. Boka tar for seg alle leddene i de ulike paragrafene, men det er særlig studentenes rusmiddelbruk som brukes som eksempel.

Jørgen Sundby, institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering ved Universitetet i Tromsø, har i kapittel 10 rusproblemer og psykiske lidelser som eksplisitt tema. Han bruker blant annet Studentens helse- og trivselsundersøkelse som kilde. Han bruker også uthevede vignetter for å illustrere noen av dilemmaene. Dette synes jeg fungerer godt, til forskjell fra andre deler av boka der eksemplene er innebygget i teksten. Sundby viser hvordan det for flere av de psykiske problemene og rusmiddelproblemene som omtales, ikke er skarpt avgrenset hva som er problematisk, og at det er vanskelig å avgjøre hva som er en fare for yrkesutøvelsen og hva som ikke er det. For å forstå studentens utfordringer er det viktig å se på situasjonelle årsaker og ha en bred tilnærming til å forstå studentens situasjon og mulighet til å utføre yrket forsvarlig. Studentenes evne til selvinnsikt understrekes som avgjørende for hvordan dette vurderes. Denne nyanseringen er viktig og er i mindre grad til stede i andre deler av boka. Blant annet skriver Arve Hepsø, tidligere institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering ved NTNU, i kapittel 7 noe upresist at rusmiddelbehandling kan ta tid og at studenten må vise rusfrihet «over et par år» for å fortsette i studiet. Urinprøver og rusmiddeltesting drøftes flere steder uten at det blir klart hvordan dette skal gjennomføres og hvilke dilemmaer det reiser. Det opplyses at studenter ikke kan pålegges slike tester, men at de kan inngå en frivillig avtale. Hvilke konsekvenser det har for studenten å inngå en slik avtale drøftes ikke, heller ikke hva som skjer hvis studenten vil slutte med testene. Sundby skriver at hvis en student har hatt et kjent medikamentmisbruk og oppgir at dette er opphørt, må dette bekreftes av andre enn studenten selv. Jeg lurer på hvordan noen andre kan bekrefte dette. Hepsø skriver: «Hvis ikke behandlingsapparatet og opplæringsinstitusjonen klarer å bygge en ryggrad i studentene, er risikoen for tilbakefall stort» (s. 112). Det er uklart for meg hva som menes med dette, og det er urovekkende at et så sammensatt problem som rusmiddelmisbruk, omtales så unyansert.

ANSATTE SOM ER bekymret for om en student er skikket, kan melde tvil til institusjonsansvarlig. Dette skal en gjøre etter at andre formelle og uformelle virkemidler er brukt og det ikke har avhjulpet situasjonen, som det står i rundskrivet. Deretter skal studenten, hvis meldingen ikke vurderes som ugrunnet, innkalles til samtale med institusjonsansvarlig. Institusjonsansvarlig skal etter samtalen ta stilling til tiltak. I forskriften står det at studenten skal få tilbud om utvidet veiledning «med mindre det er åpenbart at slik oppfølgning ikke er egnet til å hjelpe studenten». Felles klagenemnd, som er instansen som studenter kan klage til etter behandling i institusjonens to behandlingsorgan, har ifølge Hepsø (kapitel 7) sendt saker tilbake til utdanningsinstitusjonen. I disse sakene har Felles klagenemd pålagt institusjonen å gi studenten mer veiledning. Med henvisning til dette skriver Kildahl (kapittel 5) at det skal gis veiledning i alle saker. Til tross for at dette slås fast, skriver Hepsø og Connie Goul, institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering ved Universitetet i Agder, i kapittel 8 at det er tre grunner til at veiledning ikke må prøves ut. Disse grunnene er at studenten har utfordringer av en slik grad eller art at utvidet veiledning ikke vil gjøre studenten skikket, at det er gitt mye veiledning før det er meldt tvil og/eller at studenten ikke ønsker å ta imot veiledning. Et eksempel de bruker på at kravet om veiledning kan fravikes, er der studenter er «pedofile» eller har andre «seksuelle avvik». Da kan det fremmes sak direkte til skikkethetsnemnda uten at det gis veiledning. Hepsø og Goul beskriver ikke hva som menes med «pedofili» eller «andre seksuelle avvik», om dette er basert på konkrete saker eller om det er tenkte eksempler. Motsigelser og upresisheter som dette er det flere av i boka, og det gjør at den får begrenset nytteverdi.

EN SKIKKETHETSVURDERING kan ha som konsekvens at studenten blir utestengt fra studiet i inntil fem år. Det er institusjonsansvarlig som fremmer sak for skikkethetsnemnd og beslutningen om utestenging fattes enten av klagenemnda eller av styret ved utdanningsinstitusjonen. Når institusjonsansvarlig får en skriftlig tvilsmelding, skal det innhentes opplysninger som kan bidra til å belyse om studenten er skikket for yrket. Det er derfor overraskende at Hepsø i kapittel 7 skriver at det skal innhentes opplysninger fra «vitner», og at institusjonsansvarlig skal kunne «frikjenne» studenten. Språket og terminologien i dette kapittelet likner mer på rettens og jussens språk enn på det språket jeg kjenner fra utdanningsinstitusjoner. Forfatteren skriver videre at det i vurderingssamtalen skal avklares hva som er «sant» og «ikke sant», og om studenten opptrer «ekte eller ikke». Kildahl skriver om løpende skikkethetsvurdering at «ofte taler selve episoden for seg selv» (s. 61). I de samtalene jeg har hatt rundt skikkethet i rollen som lærer, studieleder og institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering, har jeg erfart at det ofte ikke er klart hva som er fakta eller hva som har skjedd. Det er mange fortolkninger og vurderinger av samme situasjon. Det som synes opplagt fra den enes beskrivelse får mange ganger en annen betydning når andres beskrivelser kommer fram. Dokumentasjonen som framkommer må fortolkes og det må gjøres skjønnsmessige vurderinger i henhold til lover, forskrifter og rundskriv, noe jeg skulle ønske hadde blitt vektlagt mer i boka.

DOKUMENTASJON i skikkethetssaker er viktig, noe som understrekes flere steder i boka. Anne-Grethe Naustdal, leder av skikkehetsnemden, og Mariann Iren Vigdal, tidligere institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering, begge ved Høgskulen i Sogn og Fjordane/Høgskulen på Vestlandet, gir i kapittel 11 en svært ryddig og klar gjennomgang av saksfremlegg til skikkethetsnemnda. Kapittelet er konkret og tydelig på lovgrunnlag og viser hvordan en bør arbeide med dokumentasjon og hvordan en bør skrive fram det som vurderes som fakta og skjønnsmessige vurderinger. I kapittel 3 beskriver Kildahl betydningen av å skrive notater og dokumentere hva som er gjort, men beskriver ikke hvor disse skal lagres og om studenten har innsyn i dokumentene. Dette er et spørsmål jeg har erfart at mange som arbeider med løpende skikkethetsvurdering er opptatt av. Jeg skulle ønske at flere av dilemmaene knyttet til juss, rettssikkerhet og lagring og oppbevaring av dokumentasjon hadde vært drøftet mer inngående.

I kapittel 7 om vurderingssamtalen skriver Hepsø at referater bør sendes ut relativt raskt etter en vurderingssamtale, og viser til at «… også her må en følge forvaltningsloven» (s.120). Konkrete angivelser av krav i lover, forskrifter og rundskriv ville gjort boka mer anvendbar for dem som ikke jobber med dette til daglig.

DET ER BEHOV for å beskytte brukere av tjenestene i sosialt arbeid, og forskriften og arbeidet med kvalitet i skikkethetsvurderingene er viktig. Flere steder i boka pekes det på hvor krevende det er å være direkte overfor studenter som har ulike utfordringer. Arbeidet krever både empati og respekt sammen med tydelighet og fasthet, som Hepsø skriver i kapittel 7 om vurderingssamtalen. Disse utfordringene tror jeg mange kjenner igjen fra arbeidet som lærere eller i andre profesjonelle sammenhenger. Det som gjør meg urolig når jeg leser boka er det jeg oppfatter som en underliggende tone om at lærere må skjerpe seg, slik det kommer til uttrykk av Kildahl i kapittel 3. Her understreker hun at lærerne ikke må komme så tett på studentene, og at de må være mer direkte. Forfatteren hevder at lærerne har en lettvint praksis ved å la studenter som bør stryke, stå i praksis, og videre at lærerne ikke må lage en privat praksis med tanke på innleveringer og godkjenning, og ikke tilrettelegge for mye. Denne beskrivelsen av lærere samsvarer ikke med det jeg har erfart. De fleste lærere i høyere utdanning arbeider aktivt med (ut)danning av studentene. Å be lærere (eller studenter) om å skjerpe seg er ingen god strategi for endring. For å bedre praksis i utdanningens skikkethetsvurdering må det sees nærmere på hvor mye tid ansatte har til undervisning, oppfølgning og opplæring og veiledning. For at lærerne skal forvalte dette store ansvaret med klokskap, som i stor grad innebærer bruk av skjønn, trengs det også tid, kunnskap og veiledning. Skikkethetsvurdering er et institusjonelt ansvar som må tas på største alvor. For å gjøre godt arbeid med skikkethetsvurderinger, kreves det et godt tillitsfullt samarbeid som bygger på empati og forståelse, og som legger grunnlag for tydelighet og fasthet.

SPRÅKET I BOKA virker lite gjennomarbeidet. Teksten hopper, inneholder gjentagelser, setninger er vanskelig å forstå og er upresise. Det er flere påstander som ikke underbygges. Det kan se ut som noen av kvalitetssystemene i forlaget ikke har fungert tilstrekkelig godt. Hvis boka skal trykkes i nye opplag, bør det foretas et grundig redaksjonelt arbeid for å luke ut slike svakheter slik at boken kan bli et bedre verktøy i dette viktige arbeidet.

Boka bygger på forfatternes erfaringer, men det er uklart hvor systematisk disse er behandlet. I kapitel 12, som omhandler saker som går til behandling i rettsapparatet, skriver Hepsø at ingen institusjoner har tapt i rettsapparatet, men at det er inngått forlik i ett tilfelle. Siden forskriften, så vidt jeg vet, ikke er evaluert, ville det vært hensiktsmessig om myndighetene initierte en større evaluering. En slik evaluering bør stille grunnleggende spørsmål om hvordan utdanningene skaper grunnlag for at studentene skal bli skikket til å utøve det arbeidet de skal utføre når de er ferdig utdannet, og hvorvidt institusjonene har prosesser, rutiner og kompetanse til å ivareta denne viktige oppgaven. Intervjuer av studenter som har vært under vurdering vil styrke en slik evaluering og bidra til viktig kunnskap.