Unyansert om seksuelle overgrep mot barn

Anmeldt av
Karin Haarberg Aas

Universitetslektor emerita OsloMet – storbyuniversitetet.

Om boka

Siri Søftestad, Grunnbok i arbeidet med seksuelle overgrep mot barn, Universitetsforlaget, 2018

Siri Søftestad er sosionom med PhD. Hun har lenge arbeidet med seksuelle overgrep mot barn, og har mye erfaring fra dette svært vanskelige problemområde, samt også fra formidling både muntlig og skriftlig. Jeg har tidligere anmeldt hennes bok Avdekking av seksuelle overgrep. Veier ut av fortielsen som ble utgitt på Universitetsforlaget i 2008. Boka var en klok og godt skrevet bok som jeg anbefalte til alle som har eller vil få et arbeid med barn, samt alle som er interessert i barn.

Jeg ble derfor glad da jeg ble bedt om å anmelde også denne boka. Etter å ha lest den er jeg imidlertid mer betenkt, fordi denne boka har så sterkt fokus på straffeaspektet. Det er et dilemma å skulle hjelpe barn og samtidig sørge for at den som har krenket barnet får sin straff, uansett om dette fører til tilleggsbelastninger for barnet eller ikke. Dette dilemmaet vil jeg komme tilbake til. Først vil jeg si noe om min bakgrunn for å mene det jeg gjør.

Det er nå 36 år siden jeg sammen med min kollega Eli Knutsen Ingnes ga ut den aller første boka om dette på norsk, da også på Universitetsforlaget (1984). Det var en viktig bok som satte ord på dette den gang ordløse problemet. Jeg hadde en sentral rolle i den faglige utviklingen gjennom 1980-årene fram til jeg begynte i undervisningsstilling ved sosionomutdanningen. I en mer tilbaketrukket posisjon kunne jeg reflektere over mine erfaringer samtidig som jeg som underviser måtte holde meg oppdatert på dette problemområdet som jeg fikk ansvar for ved Høgskolen i Oslo (OsloMet).

Søftestad har valgt å skrive spesifikt om seksuelle overgrep selv om dette ikke kan sees isolert fra andre typer krenkelser. Barn utsettes også for omsorgssvikt og vold. Hun begrunner sitt valg med at omfanget av seksuelle overgrep er stort, og at få overgrep blir avdekket i barneårene. De krenkede barna har ofte smertefulle og livslange skadevirkninger. Inntrykket er også at omgivelsenes usikkerhet, avmakt og vegring er betydelig større når mistanken om seksuelle overgrep reises enn ved andre krenkelser av barn. Fysisk vold oppleves og forstås som entydig negativt både av utsatte og omgivelsene. Holdningen til seksuelle overgrep mot barn er noe annerledes. Fysisk vold skaper frykt og synlige skader på kroppen. Seksuelle overgrep kan lettere tilsløres. Fysisk vold er ikke tabuisert på samme måte i vår kultur.

BOKA ER DELT INN I TRE hoveddeler som igjen er delt inn i fire kapitler hver. Første del omhandler faglig forståelse og innsikt. Her tar Søftestad opp problemområdet i sin fulle bredde. Hennes betraktninger er åpnende og utvidende for forståelsen av dette sammensatte problemområdet. Hun tar opp sentrale spørsmål om hva seksuelle overgrep er, hvorfor noen gjør dette og hvem som er overgripere. Hun redegjør for det hun kaller usynliggjøringsprosessen og ugyldiggjøringsprosessen. Beskrivelsen av disse to prosessene er både grundig og innsiktsfullt behandlet på en måte som kan bidra til forståelse av hvordan tabukreftene samvirker og bidrar til at problemet ikke oppdages.

Søftestad skriver videre om skader og konsekvenser og om barns smerteuttrykk. Her får vi presentert nyere kunnskap om traumer, og kunnskap om hvordan barndomskrenkelser former barnehjernen og skader barns utvikling. Hun nyanserer mellom enkelttraumer, komplekse traumer (situasjoner som gjentar seg) og relasjonstraumer. For barn som utsettes for seksuelle overgrep er den (de) traumatiske opplevelsen(e) også et tabuisert traume. Når traumet er tabuisert, er det ikke anerkjent og gyldig som en erfaring og kan derfor ikke nevnes. I denne sammenhengen gir Søftestad en kortfattet og svært forenklet beskrivelse av den tredelte hjernen og av de prosessene som foregår når barn utsettes for gjentatte traumer. Denne forenklede framstillingen mener jeg kan tjene sin hensikt, nemlig å nå fram med forenklet forståelse i første omgang. Den som ønsker og trenger mer inngående kunnskap, kan lett søke dette ved å bruke henvisningene i boka.

Søftestad bruker begrepet «barns smerteuttrykk» i stedet for signaler og symptomer. Det er grunn til å bejuble dette begrepet i denne sammenhengen. Det er jo nettopp smerte det dreier seg om for de barna som bærer på denne ordløse hemmeligheten. Vårt helsevesens diagnosesystem dekker ikke det det dreier seg om. Barn med tabuiserte traumer, med reguleringsvansker og svak reguleringsstøtte utvikler ofte symptomer som er vanskelige å plassere i en av de etablerte diagnosene. Ingen enkelt diagnose kan romme alle symptomene. Sentrale fagpersoner i dette fagfeltet kaller denne endringen i forståelse av traumeutsatte barns symptomer for et paradigmeskifte. Søftestad mener beskrivelser av traumeutsatte barns behov for spesialiserte behandlingsformer ligger utenfor denne bokas målsetting. Hun presenterer imidlertid en tilnærming som kalles traumebevisst omsorg (TBO). Denne praksisen er utviklet i erkjennelsen av at mange traumeutsatte helbredes ved hjelp av støtte fra familie, venner og andre omsorgsgivere.

Bokas del to dreier seg om framgangsmåte ved mistanke. Bekymring og/eller mistanke om at et barn blir utsatt for seksuelle overgrep kan oppstå når voksne blir oppmerksomme på endringer i et barns væremåte, kroppslige reaksjoner og uttalelser, og tenker at dette kan være uttrykk for at barnet utsettes for seksuelle overgrep. De grunnleggende forutsetningene for å kunne hjelpe barnet er at overgrepene blir avdekket, at overgrepene stoppes og at relasjonen til overgriperen brytes. Det må også etableres en varig beskyttelse mot nye overgrep. Slike situasjoner krever kunnskaper, dømmekraft og handlekraft.

SØFTESTAD BESKRIVER prosessen hos enkeltpersoner fra de får en uro, eventuelt en ekkel magefølelse, fram til de makter å sette ord på sin bekymring og en konkret mistanke.

Hun foreslår at alle etater bør innføre en intern handlingsplan som skal følges ved den minste uro for et barn. Hun mener at virksomhetens leder skal ha ansvar for det videre arbeidet, som drøfting med fagfolk med erfaring fra slike saker, og på bakgrunn av dette avgjøre om bekymringen er av en slik karakter at den skal meldes til barnevernstjenesten, eventuelt til politiet. I mange av disse sakene har man ofte i starten ikke større klarhet enn en generell uro. Dersom mistanken om at foreldre skader barnet psykisk, fysisk eller seksuelt øker, må informasjon om dette snarest oversendes barnevernet/politiet. Forfatteren setter her likhetstegn mellom barnevernet og politiet. Dette synes jeg blir for unyansert, særlig fordi dette er en bok som er ment for hjelpeapparatet.

Jeg er på ingen måte uenig i at seksuelle overgrep mot barn skal være straffbart. Det jeg imidlertid er betenkt over er den konsekvente koblingen som gjøres mellom barnevern og politi. Hvor går grensen for når en skal melde fra til politiet? Hvor bekymret skal en måtte være? Eller skal en være temmelig sikker? Skal en ha snakket med barnet som skal ha fortalt?

Hva om jeg som fagperson mener at det å melde til politiet vil være et overgrep mot en 15-åring som ikke vil at jeg skal gjøre det? Hva med det barnevernsfaglige skjønnet og helhetsvurderingen av hva som vil være barnets beste?

Søftestad skriver at å avdekke overgrep anses som en stor utfordring. Barn forteller meget sjelden om at de blir utsatt for overgrep. Når det skjer, er det oftest til privatpersoner, mødre og venner. Hun mener også at det er gode grunner til at voksne som kjenner barnet skal snakke med barnet om bekymringer og mistanker. Det er langt større mulighet for at barnet forteller i slike situasjoner enn om en profesjonell hjelper eller politi skal snakke med det. Informasjonen du får fra barnet i spontane situasjoner kan være avgjørende for om du opplever mistanken som tilstrekkelig alvorlig. Å hjelpe barn krever kunnskaper, dømmekraft og handlekraft, skriver Søftestad.

I avsnittet om melding til politiet presenterer Søftestad avvergeplikten og i denne sammenheng den tverrdepartementale tiltaksplanen for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn. Måten dette framstilles på gir meg inntrykk av at jeg må melde til politiet dersom jeg har mistanke. Ifølge Søftestad fastslår Straffeloven §139 at den som unnlater å melde til politiet, eller på annen måte unnlater å avverge en straffbar handling, eller følgene av den, kan straffes med bot eller fengsel med inntil ett år. Avvergeplikten inntrer når man holder det for sikkert, eller mest sannsynlig, at den straffbare handlingen vil bli, eller er begått. Jeg stiller spørsmål ved denne avvergeplikten. Er det mulig at den kan tre i kraft dersom jeg som hjelper har sikret at barnet ikke blir utsatt for framtidige krenkelser?

VI VET AT POLITIET ikke kan beskytte det enkelte barn mot fortsatte overgrep. Det er det kun barnevernet som kan. Spørsmålet kan da i noen situasjoner bli om hjelperne skal være mer opptatt av å følge lover og regler enn det enkelte barns beste?

Kan det være meningen at jeg må anmelde selv om jeg på annen måte kan avverge en framtidig straffbar handling? Hva er hjelpeapparatets hovedmålsetting? Søftestad problematiserer dessverre ikke dette. Mange forskere stiller spørsmål ved straffens allmennpreventive betydning. Mye tyder også på at straffens individualpreventive virkning har gitt så nedslående resultater at den teoretiske begrunnelsen for den for lengst er forlatt. Derimot er gjengjeldelse sannsynligvis et sentralt motiv for anmeldelse og straff, noe som også er i takt med folks rettsbevissthet. Barnevernets arbeid ved mistanke om seksuelle overgrep mot barn har andre mål enn politiets etterforskning. Jeg synes Søftestads kobling mellom de to instansene blir for sterk.

I del tre formidler Søftestad nyttig kunnskap om aktuelle samarbeidspartnere og om tverretatlig samarbeid, før hun avslutter med et kapittel om forebygging. På bakgrunn av egne erfaringer kan jeg støtte Søftestad når hun framhever betydningen av å etablere en felles faglig plattform i tverretatlige team. Deltakerne har bruk for å ha kjennskap til fagfolkene fra de andre etatene. Det trengs også personer som holder i den røde tråden og som kan koordinere virksomheten. Søftestad sier at det er gode argumenter for at barnevernstjenesten er den rette instans til å inneha en slik koordinerende rolle. Hun poengterer at barnevernet har oppgaver på flere nivåer i overgrepssaker. De skal forebygge, undersøke, iverksette tiltak og kontrollere at tiltakene fungerer etter hensikten. Og i kraft av reglene i lov om barnevernstjenester skal barnevernet ha barns totale omsorgssituasjon i fokus.

Boka er ment for studenter i alle bachelorstudier som retter seg mot arbeid med barn og unge. Boka gir gode kunnskaper og forståelse for problemområdet. Dessverre er framstillingen av politiets rolle, avvergeplikten og den tverrdepartementale tiltaksplanen for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn presentert på en unyansert måte, og uten å bli problematisert.