Tvileren

Tekst: Eira Lie Jor

fontene@lomedia.no

Foto: Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Førsteamanuensis Ketil Jarl Halse og hans prosjektgruppe har satt i gang en rekke prosjekter, for å se på hvordan de sosialfaglige utdanningene kan forberede seg best på tida som kommer, og utdanne kompetente fagfolk. I utredningen Halse har ledet har 35 utdanninger på 16 ulike institusjoner for høyere utdanning blitt spurt om hva de tenker om framtida til BSV-utdanningene (barnevernspedagog, sosionom og vernepleier), hvordan samarbeidet mellom de tre ulike utdanningene fungerer og hva som må til for å bedre samspillet med praksisfeltet ytterligere.

Arbeidet ble satt i gang etter stortingsmeldingen Samspillsmeldingen fra 2012, hvor man etter en gjennomgang av sosialfagsutdanningene etterspurte tettere samarbeid, både mellom de tre utdanningene og med andre relevante utdanninger, samt flere fellesemner innenfor de tre studiene.

– Det ble oppfattet at det var et misforhold mellom utdanningene og yrkesfeltet. Vi satte oss ned for å se på hva som er felles, hva som bør være felles og for å lage en felles problembeskrivelse, sier Halse. Han roser arbeidet som gruppa har gjort, og som har kommet fram i de ulike rapportene produsert på bestilling fra gruppa.

«Den norske modellen»

Modellen for sosialfagene som brukes i Norge er unik. I mange andre land er «sosialarbeider» en bred gruppe, som inneholder det som i Norge er en rekke ulike fagprofesjoner. Her hjemme praktiseres en tredeling av utdanningene, i undergruppene barnevernspedagog, sosionom og vernepleier. En av utfordringene Halse og resten av gruppa møtte tidlig, var de ulike oppfatningene av hva de forskjellige utdanningene definerte som «sosialfag» og «sosialfaglig».

– Mange påpekte at begrepet måtte forstås kontekstuelt, for eksempel at vernepleierne la noe annet i begrepet sosialfag enn hva sosionomene gjorde, forklarer Halse.

Det var en av utfordringene de tok tak i. På samme tid ønsket de også å finne svar på hva praksisfeltet egentlig ønsket av de nyutdannede sosialarbeiderne. Det som tidlig ble klart for arbeidsgruppa, var at utdanningene skilte mellom de tre fagfeltene i større grad enn yrkeslivet skilte de tre profesjonene fra hverandre.

– I yrkesfeltet er det ikke et så tydelig skille mellom de tre faggruppene. Det er viktig at alle gruppene både har en fellesfaglig plattform og kunnskap om hverandres fagfelt, sier han.

Fordypning på masternivå

Han mener det er behov for en form for førstelinjetjeneste innenfor sosialfagene, hvor alle ulike utfordringer skal kunne plukkes opp. For å få det til på en god måte er tverrprofesjonelt samarbeid viktig. Og en diskusjon om hvorvidt den norske modellen er den riktige.

– Vi i arbeidsgruppa er åpne for å diskutere ulike løsninger for profesjonsutdanningene, vi har ikke trukket noen endelig konklusjon, sier han.

En av de mulige løsningene de har diskutert er å ha en form for felles, sosialfaglig grunnutdanning på bachelornivå, hvor man kan velge mellom ulike retninger innenfor sosialfag. Den virkelige fordypningen skal likevel skje på masternivå.

Gruppa har trukket få bastante konklusjoner, og har vært mest opptatt av at prosjektet skal være et «nedenfra og opp»-prosjekt, heller enn at gruppa skal fungere som et ekspertutvalg, som leverer en endelig konklusjon om hvordan framtida skal se ut. Det setter han i sammenheng med at forskningen på feltet på ingen måte kan sies å være avsluttet med denne rapporten. Fagfeltet må fortsette å utvikle seg og tilpasse seg framtidas utfordringer.

– Man kan aldri stoppe å utvikle seg.

Alle tider har en ettertid

– Det har skjedd utrolig mye innenfor helse- og sosialfagene de siste tiårene. Det er viktig å huske på at alle tider har sine ettertider, og man kan alltid spørre seg selv: Hva er det de om 30 år kommer til å se tilbake på fra dagens praksis og situasjon, og smile av eller stille seg helt uforstående til? Det vet vi ikke, sier han.

Han viser til at man i Norge så seint som på 1970-tallet lobotomerte psykisk syke pasienter, eller at vi for ikke altfor mange år siden tvangssteriliserte omreisende og tvangsassimilerte samiske barn, praksiser man i dag stiller seg komplett uforstående til innenfor de aller fleste miljøer i Norge.

Meningen er at utdanningene skal gi studentene et grunnlag for 30 til 40 år med innsats i yrkeslivet, og da er det framtidas, og ikke dagens behov utdanningene må forsøke å innrette seg etter. Dagens behov er ikke morgendagens behov, forklarer Halse.

– Opplæring i spesifikke dataprogrammer og rutiner på arbeidsplassen må praksisfeltet nesten stå for selv. Utdanningenes primære oppgave må være å gi varig kunnskap – om grunnleggende samfunnsfaglige temaer, velferdsstatens tradisjoner, ordninger og regler, og ikke minst trene studentene i kritiske, analytiske og metodiske ferdigheter, sier han.

Fundamental tvil

Han er svært klar på en ting: For å bli en god sosialarbeider, eller for den saks skyld en god arbeidstaker, må man tørre å stille kritiske spørsmål til bestillingene man får levert i arbeidslivet, og ikke minst stille kritiske spørsmål til egne avgjørelser og holdninger.

– Utdanningen skal så «den fundamentale tvil» hos studentene, og gi dem redskaper til å stille kritiske spørsmål og tvile på om det de er satt til å gjøre er rett. Det er utdanningssystemets plikt å utdanne folk som tviler, sier han, og legger til at alle har en plikt til å bruke sin egen dømmekraft, ikke bare følge blindt etter.

En slik tvil er også viktig for å kunne behandle alle klienter, pasienter eller brukere som enkeltindivider, heller enn å malstyre behandlingen. Tanken på å ha et fast skjema som kan fylles ut, noen faste spørsmål som skal stilles, for å få ut en fasit-behandling som ikke er individuelt tilpassa den enkelte, skremmer Halse.

– Behandling og tiltak overfor enkeltindividet må også bygge på erfaringskunnskap og gi rom for profesjonelt skjønn. Man kan ikke erstatte det profesjonelle skjønnet med regelverk, diagnoseskjemaer og behandlingsmaler.