Tilfreds med livet, men fattig og isolert?

Håvard Aaslund

master i sosialt arbeid og fagkonsulent i Bakkehaugen barnevernsenter

havard.aaslund@gmail.no

Steinar Stjernø

professor i sosialpolitikk, Høgskolen i Oslo

steinar.stjerno@sam.hio.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

De frivillige organisasjonene har de senere år fått en mer sentral rolle i kampen mot fattigdom. Både regjeringa Bondevik og regjeringa Stoltenberg II har i ulike dokumenter understreket at det offentlige bør samarbeide med de frivillige organisasjonene om tiltak for å hindre sosial eksklusjon og for å styrke det sivile samfunnet (jf. St. meld. nr. 6 2002-2003 og St. meld. nr. 39 2006-2007). Siden 2001 har produksjonen av tjenester fra de frivillige organisasjonene økt mer enn økonomien ellers. I 2003 var 58 000 personer sysselsatt i lønnet arbeid2. I sosialsektoren har Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon lange tradisjoner i arbeidet blant fattige og marginaliserte og er blant de største tjenesteyterne. Men vi har visst lite om hvordan brukerne av disse to organisasjonenes tjenester er tilfreds med livet sitt, hvilken kontroll de synes de har over egne liv, og hvilket håp de har for framtida.

Hypoteser

De mange indikatorene på marginalisering og de mangeårige vanskene med å få arbeid som kjennetegner brukerne av disse organisasjonenes tjenester (Stjernø og Saltkjel 2008) gjør det rimelig å ha en hypotese om at de er mindre tilfreds med tilværelsen enn folk ellers, at de føler at de har mindre kontroll over tilværelsen og og at de ser mindre håp om forbedringer i livet.

Elstad (2001) og Wadsworth m.fl. (2005) mener at grunnlaget for mestring legges tidlig i livet gjennom sosialisering, læring og oppvekstmiljø. Vår hypotese er derfor at de som har opplevd mange problemer i oppveksten, med konflikter mellom foreldrene, misbruk, vold og skoleproblemer, har mindre følelse av kontroll og håp for framtida enn andre. Pearlin og Schooler (1978) peker på at opplevelsen av indre kontroll er lavere blant personer lengre ned i det sosiale hierarkiet. Wel m.fl. (2006) har vist at langtidsmottakere av sosialhjelp har lavere følelse av mestring enn folk ellers. En hypotese kan derfor være at personer med lav inntekt opplever mindre kontroll over eget liv og mindre håp enn andre.

Begrepet sosial kapital bygger på en teori om at sosiale relasjoner og nettverk gir tilgang til ressurser som kan bringe en videre i livet (Portes 1990, Larring 2008). Vår hypotese er at personer med omfattende sosiale relasjoner og nettverk er bedre i stand til å kontrollere sitt liv og har større håp for framtida enn de som har mindre nettverk. I følge Herth (1996, 1998) har kompetente og støttende hjelpere og sykepleiere bidratt til økt håp hos hjemløse barn og voksne i USA. De kvaliteter som styrker håp ligner psykologiens og sosialt arbeids empatibegrep – aktiv lytting, forståelse og evne til å tåle pasientens desperasjon og motløshet. Vi tester derfor hypotesen om at det ikke er nettverkets omfang, men den emosjonelle kvaliteten i relasjoner som er viktig. Begge organisasjonene ser i sine dokumenter begrepet mestring som sentralt, men de peker også på håp – «håp for menneskene og håp i menneskene» (Kirkens Bymisjon 2007, Frelsesarmeen 2007). Vi kan ikke med våre data belyse om organisasjonene bidrar til at brukerne deres styrker sin kontroll over tilværelsen og får økt håp om et bedre liv. Men vi kan undersøke om brukernes tro påvirker deres opplevelse av kontroll, håp for framtida og tilfredshet med livet. Mens det neppe er grunn til å anta at troende føler de har mer kontroll med tilværelsen enn andre, kan det være grunn til å anta at troen gir håp og en større tilfredshet med tilværelsen.

Vi tester hypotesene gjennom bivariate og multivariate analyser både ved sammenlikninger internt i utvalget og, der det er mulig, representative utvalg av normalbefolkningen. Brukerne er som nevnt marginaliserte på en rekke områder, slik at en ikke kan slutte at eventuelle sammenhenger mellom ulike variabler i utvalget også vil gjelde i befolkningen generelt eller i andre grupper.

Metode og data

Vi har intervjuet 80 brukere ved Fretex, Slumstasjonen (Frelsesarmeen), Bymisjonssenteret og Lønn som fortjent (Bymisjonen). Fretex driver attføringsvirksomhet finansiert av NAV med mennesker som har problemer med å fungere i en ordinær jobb. Oslo slumstasjon deler ut mat, tilbyr råd og veiledning, rekvisisjon til Fretex og en viss økonomisk støtte til daglige behov. De fleste brukerne er minstepensjonister eller arbeidsledige. Bymisjonssenteret omfatter en kro der gjestene tilbys billig mat, gratis aviser, internett og ukentlige hverdagsmesser i Tøyenkirken. Brukerne har uføretrygd eller sosialhjelp som hovedinntektskilde. Lønn som fortjent er et lavterskel sysselsettingstiltak for rusavhengige. Brukerne møter opp på morgenen, får tildelt arbeidsoppgaver etter loddtrekning og får utbetalt lønn samme dag. Målet er å bidra til selvrespekt, mestring og mindre kriminalitet hos brukerne.

Siden det ikke fantes registre over brukerne, var det ikke mulig å trekke et representativt utvalg. Personvernombudet krever at ansatte må spørre brukerne om de vil la seg intervjue før kontakt med intervjuer blir etablert. Vi lagde en standardisert prosedyre for kontaktetableringen, som stort sett ble fulgt. Dataene er i ettertid drøftet med ansatte i virksomhetene, og disse sier at dataene stemmer med deres inntrykk av brukergruppas sammensetning. Men framgangsmåten gjør at langtidsbrukere sannsynligvis er overrepresentert. Det kan også tenkes at de som ikke var fornøyd med tjenesten eller ikke deler organisasjonenes verdigrunnlag har forsvunnet fra virksomhetene og forsterket karakteristika ved utvalget. Siden intervjuskjemaet forutsatte beherskelse av norsk, er brukere med minoritetsetnisk bakgrunn underrepresentert. Alt i alt må utvalgets representativitet betraktes som ikke kjent. Siden det er en spesielt selektert gruppe, kan resultatene og eventuelle sammenhenger mellom variable selvfølgelig ikke antas å være representativ for befolkningen. Det er i beste fall representativt for den type frivillige virksomheter som er med i undersøkelsen og kan gi et bilde av hva som påvirker denne gruppas opplevelse. Til tross for de nevnte svakheter er dette den hittil mest omfattende intervjuundersøkelsen av brukerne av frivillige tjenester. Andre undersøkelser som Gautun, Drøpping og Fløttens (2005) og Lund (2006) gir kunnskap om ulike trekk ved brukerne, men er basert på at de ansatte i organisasjonenes virksomheter har registrert brukerne og foretatt bare et lite antall intervjuer. Til nå fins det ingen andre kvantitative intervjuundersøkelser av brukerne av organisasjonenes hjelpetiltak for vanskeligstilte. En mer utførlig drøfting av data og svarmønstre fra de fire ulike virksomhetene er gitt i Stjernø og Saltkjel (2008).

Intervjuskjemaet besto av strukturerte spørsmål med faste alternativer og av enkelte åpne spørsmål der brukerne ble bedt om å utdype sine meninger. Der vi har svar på åpne spørsmål, bruker vi det til å supplere analysen. Vi brukte så langt som mulig spørsmål fra Levekårsundersøkelsen 2002 og European Social Survey 2006 for å kunne sammenlikne med befolkningen3. Vi måler kontroll ved hjelp av en skala med åtte påstander, med svaralternativer langs en fempunkts likert-skala fra Pearlin og Schooler (1978) og fra Rotters (1954) locus of control-skjema (se tabell 1). Brukerne skåret sin grad av enighet på en skala fra én til fem (høy kontroll). Håp måles med Herth Hope Index (Wahl m.fl. 2001), som består av 12 påstander der respondenten uttaler sin grad av enighet langs en fire punkts skala (tabell 2). Svarene er slått sammen i en indeks fra 12 til 48. Den statistiske sammenhengen mellom indikatorene i hver av de to indeksene er akseptabel i utvalget.4 Tilfredshet med livet er målt med et spørsmål fra European Social Survey 2006. Respondenten blir spurt hvor fornøyd han/ hun er med livet på en skala fra null til 10 (svært fornøyd).

Tidligere forskning

I personlighetspsykologien dreier begrepet locus of control seg om folk synes at de selv har kontroll over livet og det som hender dem, eller om de føler at livet blir bestemt av tilfeldigheter, hell eller andres handlinger. Rotter (1954), som regnes som opphav til begrepet, skiller mellom intern og ekstern lokalisering av kontroll. Personer med intern kontrollfølelse mener at viktige begivenheter i livet er resultat av egne handlinger, mens de med ekstern kontrollfølelse ser ytre omstendigheter, andres handlinger, skjebnen eller tilfeldigheter som bestemmende. Denne todelingen er blitt kritisert i seinere forskning, blant annet fordi en kan føle at en har kontroll på noen områder av livet, men ikke på andre. En sterkere følelse av ytre kontroll behøver derfor ikke føre til lavere indre kontroll (Levenson 1981, Antonovsky 1991, Nygård 1993). Kontrollfølelse er nært knyttet til mestring. Aaron Antonovsky – en av pionerene innen forskning om mestring – ser mestring som atferd som beskytter mennesker mot psykologiske skader knyttet til problematiske sosiale erfaringer (Antonovsky 1991).

Håp er viktig for å mestre vanskelige livssituasjoner. Håp dreier seg om i hvilken grad en ser optimistisk på framtida (Rustøen m.fl. 2003). Hvis tiltroen til egen mestring mangler, kan håpet være knyttet til tro på at krefter utenfor en selv kan bidra til at livet blir bedre. Håp kan altså være en ressurs når ens egne ressurser er uttømte, og en må basere seg på andres styrke (Lynch 1965). Håp gjør en i stand til å mestre situasjoner der behov ikke blir tilfredsstilt og mål ikke nås (McGee 1984, Rustøen m.fl. 2003) og er en «multidimensjonal, dynamisk livskraft som er karakterisert ved en sterk men allikevel usikker forventning om å oppnå et gode som er realistisk mulig og personlig signifikant» (Wahl m.fl. 2004:255, vår oversettelse). Håp har en følelsesmessig dimensjon, der både optimisme og usikkerhet er vesentlig (Busch 1995). Både kontroll og håp er sterke indre krefter, som har betydning for hvordan en mestrer sykdom og sosiale problemer (Nygård 1993).

Resultater: Kontroll, håp og tilfredshet med livet blant Frelsesarmeens og Bymisjonens brukere

Tabell 1 viser hvordan brukerne opplever sin kontroll med tilværelsen på de indikatorer som inngår i håp-indeksen5.

På den ene siden mener de aller fleste (86 prosent) at det som hender dem, er avhengig av dem selv, og nesten like mange (71 prosent), at de kan gjøre hva som helst. På den annen side føler over halvparten seg hjelpeløse overfor problemene sine, at de blir dyttet hit og dit og at de ikke kan løse problemene sine. En tredel synes de blir kontrollert av tilfeldige begivenheter og en firedel at de ikke har kontroll over det som hender dem, og at de ikke kan forandre livet sitt. En del gir åpenbart motstridende svar på spørsmålene. For eksempel sier 40 prosent av dem som mener de har kontroll over det som hender dem at de også «føler seg dyttet hit og dit» (tabell ikke vist). På skalaen 1-5 for kontroll er gjennomsnittsskåren blant brukerne lavere enn i befolkningen, - 3,1 for brukerne, mens den i befolkningen er 4,0 (for de fem spørsmålene som også er stilt i LU 2002).

Tabell 2 viser små eller ubetydelige forskjeller mellom brukerne og befolkningen på de fleste indikatorene for håp6. Selv om mange føler de har lite kontroll over livet sitt, gir de fleste likevel uttrykk for ulike former for håp. 80-90 prosent sier de ser positivt på livet, at de har en indre styrke, har mål for livet eller ser en lysning i tunnelen. Men en tredel føler seg helt alene, mangler retning i livet eller er redd for hva framtida vil bringe. På de fleste indikatorene er gjennomsnittsskåren i utvalget lik befolkningen. Det er først og fremst på to punkter brukerne skiller seg ut: De føler seg oftere helt alene og er oftere redde for hva framtida vil bringe. På den samlede indeksen for håp er det liten forskjell mellom brukerne og befolkningen7. Brukerne skårer bare klart lavere enn befolkningen når det gjelder å føle seg helt alene, – 2,1 mot 3,4 på skalaen fra 1 til 5.

En faktoranalyse viser hvordan de ulike indikatorene på håp henger sammen og utgjør ulike dimensjoner. Tabell 3 tyder på at det er tre dimensjoner i brukernes håp (komponentene 1-3). Den første og mest utbredte synes å være en ekstrovert dimensjon, der positivt syn på livet, troen på muligheter og å se «lys i tunnelen», følelse av at en har en retning i livet og ikke føler seg helt alene, er knyttet sammen.

Den andre komponenten synes å være en mer introvert dimensjon, der følelsen av å ha en indre styrke, kunne gi og motta omsorg eller kjærlighet og huske lykkelige eller gode stunder er knyttet sammen. I den tredje, men minst utbredte, er det å ha et mål og en tro som gir trøst knyttet sammen. Det er signifikante negative sammenhenger mellom følelsen av å være helt alene og å ikke se positivt på livet, se daglige muligheter, ha en retning i livet, huske gode stunder og føle at ens liv har noen verdi (tabell ikke vist).

Tabell 4 viser at brukerne er langt mindre tilfredse med livet enn befolkningen ellers – med en gjennomsnittlig skåre på skalaen fra 0-10 på 5,8, mens skåren i befolkningen er 7,9. Det er mye større variasjon i brukernes tilfredshet med livet enn i befolkningen (standardavvik 2,423 mot 1,675 i befolkningen). Mens 42 prosent av brukerne skårer 5 eller lavere på tilfredshetsskalaen, skårer bare 10 prosent av befolkningen så lavt. Samtidig skårer langt færre av brukerne høyt (8-10) på denne skalaen (26 prosent mot 57 prosent i befolkningen). De som har uføretrygd eller pensjon er betydelig mer tilfreds enn sosialhjelpsmottakerne, mens deltakerne i sysselsettingstiltak er i en mellomstilling. Det kan støtte marginaliseringshypotesen (jf. under om økonomi).

Tabell 5 viser at det er det en sterk sammenheng mellom følelsen av å mestre tilværelsen, håpet for framtida og brukernes generelle tilfredshet med livet – med den sterkeste korrelasjonen mellom følelsen av å mestre og å være tilfreds med livet. (1 000 betyr at det er 100 prosent sammenheng, 0,000 at det er null sammenheng).

Jo lavere følelse av kontroll, desto mindre håp for framtida og mindre tilfredshet med livet. Også Wel m.fl. (2006) har i sin undersøkelse av langvarige sosialhjelpsmottakerne funnet sterke sammenhenger mellom disse tre variablene. Det kan tyde på at de er uttrykk for en felles underliggende dimensjon – kanskje en generell positiv livsorientering? En faktoranalyse med flere andre spørsmål (tillit, tilfredshet med erfaringene med ulike offentlige hjelpeinstanser) styrker en slik antakelse8.

Oppvekst

De fleste brukerne har opplevd et eller flere problemer i oppveksten – rusmisbruk eller konflikter hos foreldrene, misbruk, vold eller økonomiske problemer i familien, mobbing eller skoleproblemer (Stjernø og Saltkjel 2008). Tidligere forskning har gitt ulike konklusjoner på om håp henger sammen med forhold i tidlig sosialisering, eller om senere erfaringer er viktigere, eventuelt om håp også kan utvikles gjennom relasjonen til profesjonelle hjelpere (Lynch 1965, Erikson 1982). Rutter (2001) viser til at barn kan tåle store belastninger i familien hvis de ikke er mange og kroniske og hvis familien ellers fungerer normalt. Hvis barnet opplever flere belastninger over lengre tid, øker sannsynligheten for skader sterkt.

Vår oppveksthypotese er at problemer i oppveksten svekker følelsen av kontroll og håp. En tidligere analyse av samme utvalg har vist at brukerne har hatt oftere problemer i oppveksten enn befolkningen ellers (Stjernø og Saltkjel 2008), med konfliktfylte forhold eller rus hos foreldrene, skoleproblemer, mobbing med mer. Men bare enkelte av oppvekstproblemene i tabell 6 synes å ha en effekt på mestring, håp og tilfredshet med livet i dag. De som opplevde konflikter mellom foreldrene i oppveksten har mindre følelse av kontroll over livet i dag, og de som hadde vansker med å få venner i oppveksten har mindre håp i dag. De som har opplevd tre eller flere problemer er mindre tilfredse med livet enn de som opplevde problemer på flere områder (Pearsons r .323, p ,01). Flere problemer ut over det synes ikke å ha en negativ virkning på tilfredshet med livet.

Faktoranalysen i tabell 6 viser i hvilken grad de 12 ulike indikatorer på oppvekstproblemer henger sammen. De viser seg å være knyttet sammen i fire ulike mønstre9.

En regresjonsanalyse med disse kombinasjonene av problemer i oppveksten viser imidlertid at bare komponent nummer to – kombinasjonen av mishandling eller seksuelt misbruk, vansker med å få venner, langvarig mobbing og opplevelse av vold utenom familien har signifikant effekt på tilfredsheten med livet i dag og forklarer 12 prosent av variansen10. Følelse av kontroll og håp synes ikke å bli påvirket av noen av disse fire kombinasjonene av problemer i oppveksten.11

Marginalisering

Forskning har vist at håp har stor betydning blant psykisk syke, rusavhengige og hjemløse (Herth 1996, Travelbee 1999, Lorentsen 2003, Rustøen m.fl. 2003). Håp har en sterk sammenheng med livskvalitet og tilfredshet med egen helse, men hvordan en opplever helsa er viktigere enn objektive sykdommer for styrken i håpet (Rustøen m.fl. 2003, Wahl m.fl. 2004). Marginaliseringshypotesen er at ulike former for økonomisk og sosial marginalisering svekker følelsen av kontroll i livet, håpet for framtida og tilfredsheten med livet. For eksempel gir stabil tilknytning til arbeidslivet fast inntekt, forankring, identitet og sosiale relasjoner. Rusmisbruk og dårlig helse kan forventes å gi mindre kontroll over livet, mindre håp for framtida og mindre tilfredshet med livet. De opplysninger vi har om brukernes erfaringer på arbeidsmarkedet gir ikke utslag på graden av mestring, håp eller tilfredshet i bivariate analyser og ulike regresjonsanalyser (forskjeller i antall arbeidsår og antall år siden de var i arbeid seks måneder sammenhengende). Det behøver ikke bety at forhold til arbeid er uviktig for folk flest, men kan skyldes at forskjellene brukerne imellom når det gjelder tilknytning til arbeidsmarkedet er for små til at de gir statistisk utslag. (Ingen av brukerne i utvalget har stabilt lønnet arbeid).

Fattigdom gjør folk mer sårbare for andre påkjenninger. Hvis langvarig fattigdom har tæret på ressursene, kan nye stressende påkjenninger komme til å virke overveldende (Wadsworth m.fl. 2005). Blant brukerne finner vi klar sammenheng mellom opplevelse av å klare seg med inntekten og tilfredshet med livet (Pearsons r .285, p ,05) og en viss signifikant sammenheng med håp (Pearsons r. 246, p,10). Derimot er det, noe overraskende, ingen sammenheng mellom å klare seg med inntekten og mestring.

Andre undersøkelser har vist at positiv vurdering av egen helse har sterk innvirkning på håp (Rustøen m.fl. 2003, Wahl m.fl. 2004). De brukerne som synes de har god helse skårer høyere på både følelse av kontroll, håp og tilfredshet med livet12. Det er ikke overraskende at det er klare negative sammenhenger mellom rusmisbruk13 og følelsen av kontroll over livet, håpet for framtida og den generelle tilfredsheten med livet (Pearsons r henholdsvis .309, .303 og .314, alle p ,05).

Vi sammenligner effekten av inntekt, helse og rusmisbruk på kontroll, håp og tilfredshet gjennom regresjonsanalyse (tabell 7). Regresjonsanalyse viser effektene av hver variabel når de andre blir holdt konstant. Jo større B, desto større effekt har variabelen på kontroll, håp og tilfredshet med livet (Jf. også tabell 8 og 9).

Brukernes følelse av kontroll over tilværelsen blir positivt styrket av god helse og blir sterkt svekket av rusmisbruk. Det er ikke så rart: Dårlig helse svekker forutsigbarheten i tilværelsen; svekker muligheten til å bestemme over hva en skal gjøre i framtida; skaper problemer som en ikke kan løse, osv. Rusavhengighet underminerer viljen og evnen til å bestemme over eget liv og svekker evnen til å gjennomføre egne prosjekter14. Derimot er det overraskende at det ikke synes å spille noen rolle for kontrollen over eget liv om en har en inntekt som strekker til. Styrken i håpet for framtida influeres av hvor god helsa er, mens verken inntekten eller å ruse seg ukentlig synes å spille noen rolle når de andre variablene kontrolleres for. Tilfredsheten med livet blir derimot influert av alle de tre variablene i regresjonsmodellen. Både god helse og inntekt som en klarer seg med, styrker naturlig nok tilfredsheten, mens rusmisbruk svekker den sterkt.

Sosial kapital og omtanke fra andre

Forskning om nettverk og sosial kapital har ofte lagt til grunn at sosiale nettverk gir tilgang til ressurser. Men som Larring (2008) har vist i en annen analyse av det samme utvalg brukere som er analysert her, kan det ikke tas for gitt (se også Finsveen og Oorschot 2008). Vi vil derfor nyansere analysen for å teste hypotesen om at sosial kapital kan gi større kontroll, mer håp og tilfredshet med livet. Vi skiller mellom to ulike fenomener som vanligvis inngår i begrepet sosial kapital – nettverk og tillit. Vi skiller mellom tre ulike aspekter ved nettverk – omfanget, strukturen og kvaliteten (Olson 2009). Omfanget av sosiale kontakter dreier seg om hvor ofte en har kontakt. Strukturen dreier seg om hvem nettverket består av. Her skiller vi mellom personer som er omtrent som en selv (bånd) og sosiale kontakter med mer ressurser enn en selv (lenker). Sosial tillit er operasjonalisert ved hjelp av tre indikatorer: hvorvidt en oppfatter folk flest som henholdsvis til å stole på, ærlige og hjelpsomme. I tabell 8 har vi inkludert hvor ofte brukerne treffer foreldre og venner, om de har venner med høyere utdanning, i hvilken grad de har tillit til andre mennesker, samt et kvalitativt aspekt – i hvilken grad en opplever at andre viser en interesse og omtanke15.

Kontakt med foreldre og venner har ingen virkning på brukernes opplevelse av kontroll og håp. Av indikatorene på sosial kapital er det bare om en har en eller flere venner med høyere utdanning som henger sammen med følelse av kontroll og håp for framtida16. Til sammen forklarer disse indikatorene på sosial kapital i blokk én 13 prosent av variasjonen i mestring og nesten intet i variasjonen i håp. Derimot har de stor innflytelse på hvor tilfredse brukerne er med livet17. De som har høy tillit til andre mennesker, treffer venner ofte og har venner med høyere utdanning, men som samtidig treffer sine foreldre, sjelden er mer tilfredse med livet enn andre. Den negative sammenhengen mellom kontakt med foreldre og tilfredshet med livet er påfallende. Det kan skyldes at brukernes forhold til foreldrene har vært dårlig.

Som nevnt kan det tenkes at kvaliteten i relasjonene er viktigere enn omfanget av dem. Det kan dreie seg om emosjonelle aspekter og psykisk nærhet til andre – det å ha noen å snakke fortrolig med eller at andre viser en interesse og omtanke. Tidligere forskning har pekt på at støtte og empati fra andre er viktig for opplevelse av håp (Herth 1996). De aller fleste i utvalget (80 prosent) har noen de kan snakke fortrolig med, men denne variabelen har ingen effekt på mestring, håp eller tilfredshet med livet – verken i bivariate analyser eller i ulike regresjonsmodeller. I blokk 2 har vi derfor bare inkludert brukernes oppfatning av i hvilken grad andre mennesker viser «interesse og omtanke for det de gjør». Det viser seg å være viktigere for brukernes opplevelse av kontroll og håp enn alle de andre faktorene som er drøftet over. Interesse og omtanke fra andre er sterkest knyttet til tilfredshet med livet, men også tillit til andre, kontakt med venner og lav kontakt med foreldre har en positiv virkning på tilfredsheten med livet. Til sammen forklarer variablene i blokk to 55 prosent av variansen i tilfredshet med livet og 22 prosent av variansen i mestring, men lite av variansen i håp.

Troens betydning

Som nevnt understreker begge organisasjonene at de ønsker å styrke mestring og håp hos sine brukere. Vi kan ikke teste om de lykkes i det og må konsentrere oss om i hvilken grad brukernes forhold til religion påvirker våre avhengige variable. Når det gjelder kontroll, kan det tenkes at en aktiv kristen tro gir kraft til bedre å kontrollere eget liv. Men det kan også være motsatt: at tro på Gud plasserer kontrollen utenfor individet selv. Tilsvarende kan troen både styrke håpet om forandring og føre til forsoning med tilværelsen slik en er. Troen kan også både gi tilfredshet med livet og alternativt skape utilfredshet dersom det er et gap mellom hvordan en har det og slik en ønsker livet skal være.

De fire virksomhetene gir tilbud til brukerne om deltakelse i gudstjeneste, bønn eller samtale om tro med de ansatte. Men brukernes religiøse aktivitet skiller seg ikke mye fra befolkningens – henholdsvis 42 prosent og 37 prosent deltar aldri i gudstjeneste eller bønn. Bare en firedel gjør det én gang i måneden eller oftere – mot 13 prosent i befolkningen (ESS 2006). Bare 15 prosent sier seg helt enig med utsagnet «jeg har en tro som gir meg trøst» – flest ved Bymisjonssenteret.

Vi har foretatt en rekke analyser av forholdet mellom religiøs aktivitet på den ene siden og kontroll over egen livssituasjon og håp for framtida på den annen side, uten å finne noen sammenheng18. I tabell 9 har vi brukt et spørsmål som omfatter deltakelse i bønn, gudstjeneste eller lignende generelt og som dermed også omfatter slik deltakelse i den virksomheten de er knyttet til.

Når det gjelder tilfredshet med tilværelsen, kan vi sammenligne brukerne med svarene i European Social Survey 2006. I befolkningen er de religiøst aktive (deltar minst én gang i måneden) signifikant oftere tilfreds med livet enn de som aldri gjør det (72 prosent mot 62 prosent, p ,01), mens det ikke er en slik sammenheng blant brukerne. Det synes tvert imot som om de som deltar i gudstjeneste oftere er lite tilfreds med tilværelsen, men forskjellene er ikke signifikante. Når de 80 brukerne brytes ned på så mange celler som det er gjort i tabell 8, blir prosentueringsgrunnlaget lavt og gir liten mulighet for statistisk signifikante resultater.

En samlet vurdering

I tabell 10 har vi samlet de variablene som hadde størst innflytelse på mestring, håp og tilfredshet med livet i de foregående analysene – tillit, omtanke fra andre, vurdering av egen helse og opplevelse av egen økonomi. Siden bivariate analyser tyder på at det er forskjeller mellom mennene og kvinnene i utvalget – mennene er mer tilfredse, synes de mestrer bedre og har større håp – har vi kontrollert for kjønn i regresjonsanalysen.

Med kontroll for de mest sentrale variable fra modellene viser det seg at opplevelse av interesse og omtanke fra andre mennesker har størst effekt på både følelsen av kontroll, håp for framtida og den generelle tilfredsheten med livet. Tillit til andre mennesker er også signifikant knyttet sammen med disse. Fjerner vi tillit fra de uavhengige variable bidrar også inntekt som en klarer seg med til økt tilfredshet med livet. Det er overraskende at vurderingen av egen helse ikke synes å ha en selvstendig effekt.

Hva kan gjøre livet bedre?

Hva mener brukerne om hva som kan skaffe forandring i livet deres? Lazarus og Folkman (1984) skiller mellom problemorientert og emosjonsorientert mestring. Det første er å forholde seg aktiv for å møte en vanskelig situasjon. Det andre er å endre opplevelsen av situasjonen, enten ved å bearbeide egne følelser eller tillegge problemet mindre betydning. Brukerne har ved å søke hjelp hos de frivillige tjenestene og gjennom sin omfattende kontakt med hjelpeapparatet demonstrert en problemorientert strategi – ved deltakelse i arbeidsmarkedstiltak på Fretex, søkt om matkurv på Slumstasjonen, eller gått til Lønn som fortjent eller Bymisjonssenteret. Hvilke muligheter ser brukerne til å forandre sin situasjon? Vi stilte de 23 personene som var minst fornøyde med livet (skåret 4 eller lavere på skalaen 1-10) spørsmål om hva som skulle til for å gjøre dem fornøyde, og hva det offentlige og de selv kunne gjøre i denne sammenheng.

De fleste nevner tiltak som kan betraktes som del av en problemorientert strategi. En tredel sa at å skaffe seg lønnet arbeid kunne gjøre livet bedre. Deretter nevnte om lag en femdel bolig, bedre økonomi, bedre fysisk eller psykisk helse, å skaffe seg venner eller kjæreste. Tre personer nevnte mestring av rusproblemene sine. De fleste – over halvparten – ser muligheten for et bedre liv i hjelp fra det offentlige hjelpeapparatet, og under halvparten ser en mulighet for at de selv kan gjøre noe ut over det å be om hjelp fra det offentlige. En firedel ser ingen mulighet til å gjøre noe for å få det bedre – verken overfor det offentlige eller gjennom egen innsats på andre områder.

Men de som mener de kan gjøre noe selv har ofte beskjedne eller lite konkrete ideer om hva de kan gjøre: «Jeg kan eventuelt gjøre leiligheten mer hyggelig slik at jeg kan bo der»; «…prøver å søke stillinger og spiller for å se om jeg kan vinne litt»; «…kunne ha stressa det med bolig mer». Noen få nevner forhold som kan betraktes som del av en emosjonsorientert strategi. De sier for eksempel at de prøver å omfortolke eller å lære seg å leve med situasjonen: «Jeg lukker øynene for andres holdninger og tar ting mindre personlig»; «ikke gi opp – det er fort gjort å gi f.. når man ikke får det som man vil – ikke være psykisk syk, men det er ikke lett»; «jeg går i terapi og prøver å få orden på livet mitt».

Brukernes mestringsstrategier og håp er altså rettet mer mot velferdsstaten og dens hjelpeapparater og mindre til egne handlinger. Men andre data fra samme undersøkelse viser at de ikke har høy tillit til velferdsstatens ulike instanser og ofte synes at de ikke blir møtt med respekt der (Saltkjel 2007, Stjernø og Saltkjel 2008).

Drøfting og konklusjon

De foregående funnene er basert på et selektert utvalg av 80 marginaliserte personer. Det betyr som nevnt at sammenhenger mellom ulike variable ikke kan antas å gjelde generelt for andre grupper eller for befolkningen som helhet. Vi har kunnet sammenligne svarfordelingen på indikatorene for kontroll over egen situasjon, håp for framtida og generell tilfredshet med representative befolkningsutvalg. Men siden befolkningsutvalgene ikke har inneholdt samme spørsmålssett har vi ikke kunnet studere om det er de samme sammenhenger mellom disse indikatorene og andre variable også i befolkningen. Det begrensede antall respondenter i vår undersøkelse har begrenset de statistiske analysene og gjort det vanskelig å bryte ned dataene i mer detaljerte analyser. Videre forskning må derfor vise om funn og resultater her har gyldighet også for andre grupper marginaliserte.

I følge Pearlin og Schooler (1978) er følelse av å ha kontroll over livet en psykologisk mestringsressurs. Kontrollfølelse setter en bedre i stand til å ta viktige valg og handle, og er viktig for å takle sykdom eller vanskelige hendelser. Lav tiltro til egen innflytelse på livet kan føre til apati, tilbaketrekking, depresjon og følelse av hjelpeløshet (Nygård 1993). Med de økte kravene som den moderne arbeidslinja stiller til folk som har et svakt feste i arbeidsmarkedet – deltakelse i tiltak og opplæring – vil en følelse av kontroll representere en ressurs for brukerne av de sosiale tjenestene. Men brukerne av tjenestene til Frelsesarmeen og Bymisjonen synes at de har lavere kontroll over sin situasjon enn folk ellers. Brukerne har ofte hatt langvarige problemer med å få jobb og vansker med å få inntekten til å strekke til, og en del har ikke kontroll over sin bruk av rusmidler (Stjernø og Saltkjel 2008). Helseproblemer minsker også følelsen av å ha kontroll. De er også, ikke overraskende, klart mindre tilfreds med tilværelsen enn befolkningen ellers.

I sykepleie og medisin beskrives håp som en mestringsressurs. Tro på at en kan forbedre egen situasjon eller på at det vil gå bra kan være bestemmende, uavhengig av om håpet eller følelsen av å ha kontroll over eget liv er reell (Rustøen m.fl. 2003). Det er derfor overraskende og positivt at forskjellen når det gjelder håp for framtida bare er noe lavere blant brukerne enn i befolkningen ellers. Det kan være flere grunner til dette: Én forklaring kan være at håp er en ressurs som er slitesterk mot belastninger. En annen kan være at håp tilpasses den situasjonen en er i, også når den er vanskelig. En tredje grunn kan være at selv om indikatorene på håp er validert gjennom tidligere undersøkelser, kan det ha vært vanskelig i intervjusituasjonen å gi uttrykk for et pessimistisk syn. Følelsen av å være alene henger sterkt sammen med å ha oppgitt håpet på andre områder – ikke å se positivt på livet generelt, ikke ha retning i livet, tro på nye muligheter eller se lys i tunnelen. Indeksen for håp gir oss imidlertid ingen kunnskap om hvor godt begrunnet brukernes håp er. Svarene på direkte spørsmål om hva som skal til for å forbedre situasjonen, tyder på at håpet er mer knyttet til at de skal få bedre hjelp fra velferdsstatens instanser enn til at de kan forbedre sin situasjon med egen innsats. Selv om dette spørsmålet bare ble stilt til dem som var minst tilfreds med situasjonen sin, er vi usikre på i hvilken grad de relativt høye skårene på håp-indeksen uttrykker at håpet er en reell ressurs for brukerne.

Opplevelse av kontroll over livet, håp for framtida og generell tilfredshet med livet er knyttet til en felles underliggende holdning av positiv livsorientering. De mange problemene som brukerne har hatt i oppveksten synes bare i mindre grad å påvirke deres grad av positiv livsorientering. Marginalisering – dårlig helse, økonomi, rusmisbruk – gjør dem mindre tilfreds med livet, men virker lite inn på håpet om et bedre liv. Når det gjelder sosial kapital, virker venner med høyere utdanning positivt inn på følelsen av kontroll og håp, mens tillit ikke har noen betydning. Deres generelle tilfredshet med livet styrkes av tillit til andre, det å ha venner – og aller mest av å føle at de møter interesse og omtanke fra andre. Den negative effekten av kontakt med foreldre er en påminning om at familiekontakt i seg selv ikke nødvendigvis er positivt og at kontakt med familien kan være konfliktfylt og belastende dersom relasjonene ikke er gode.

Vi har ikke funnet noen sammenheng mellom religiøs aktivitet og følelse av kontroll og håp. Mens det synes å være en positiv sammenheng mellom slik aktivitet og tilfredshet med livet blant folk ellers, peker våre data heller i motsatt retning, om enn ikke statistisk signifikant. Hvis det faktisk skulle være slik at religiøst aktive marginaliserte personer er mer utilfreds med livet, kan det kanskje skyldes at de opplever et sterkere misforhold mellom det liv de lever og det som de ønsker å leve?

Denne undersøkelsen peker på områder der sosialarbeidere kan spille en aktiv rolle for å styrke marginale gruppers kontroll over eget liv – tiltak og hjelp for at klienter kan få kontroll over rusbruket og hjelp med andre helseproblemer. Det kan også gjøre dem mer tilfredse med livet, og det samme gjelder hjelp til å greie seg økonomisk. Men mest overraskende er den store betydning som opplevelsen av interesse og omtanke fra andre har for både følelse av kontroll over egen situasjon, håp for framtida og generell tilfredshet med livet. Også andre undersøkelser har vist at gode relasjoner til andre kan styrke håp (Herth 1990, 1996, 1998, Travelbee 1999). En av de sentrale bidragsyterne til forskningen om sosial kapital (Lin 2001) viser til at sterke relasjoner kan representere støtte, gi positiv respons og utvikle følelsen av å bli aktet og verdsatt. Selv om det å vise interesse og omtanke for andre ikke er det samme som empati, er det nært knyttet til det og understreker dette begrepets sentrale plass i sosialt arbeid. Å vise interesse og omtanke for mennesker som har sosiale, økonomiske eller helsemessige problemer blir derfor viktig ikke bare for sosialarbeidere, men også for oss alle. Det gjelder kanskje enda mer i en situasjon da mange med helseproblemer og problemer med å få forankring i arbeidslivet møter sterke forventninger fra NAV og de politiske myndighetene om å mestre og få seg lønnet arbeid – og da regjeringen etter alt å dømme tenker på å gjøre porten til uføretrygden smalere.