Til ettertanke om egen praksis

Anmeldt av
Anna Kittelsaa

Professor emerita. anna.kittelsaa@outlook.com

Om boka

Inger Marie Lid og Trygve Wyller (Red.) (2022). Makt, motmakt og praksis. Bidrag til kritisk refleksjon innen diakoni og velferd. Cappelen Damm Akademisk

Boka Makt, motmakt og praksis. Bidragil kritisk refleksjon innen diakoni og velferd er utgitt av en forskergruppe, Espace, ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og er redigert av Inger Marie Lid og Trygve Wyller. Boka har bidragsytere fra flere ulike fag- og forskningsfelt. Forfatterne bidrar fra sine fagfelt inn mot bokas hovedtema, som ifølge innledningskapitlet er om å finne motmaktens kilder. Flere av bidragsyterne leverer kapitler med stor relevans for FO sine medlemmer, herunder barnevern, funksjonshemming og sosialt arbeid. Spørsmål om makt og motmakt går igjen i alle bokas kapitler. Dermed kan også flere av de kapitlene som ikke ser ut til å angå FO sine medlemmer direkte, bidra med utdypende kunnskap om lite synlige former for maktbruk og hvordan makt brukes og har vært brukt historisk og i dag.

Cappelen Damm Aka.

Boka er omfattende, den er på 294 sider. Et innlednings- og et kort avslutningskapittel er skrevet av bokas to redaktører mens 12 tematiske kapitler er skrevet av medlemmer i forskningsgruppa Espace. Boka er rettet mot studenter og forskere og kan leses som en helhet dersom en ønsker å sette seg inn i ulike sider ved fenomenene makt og motmakt, men også som enkeltkapitler om tema en er særlig interessert i. Dette forenkles ved at hvert kapittel har egen referanseliste. I det følgende har jeg valgt å gå mest inn på to av kapitlene for å vise hvordan pastoralmakten er beskrevet i praksiser som tør være kjent for sosialarbeidere. Kapitlene som handler om møter mellom de som trenger bistand og de som skal yte denne på vegne av samfunnet, gir ettertanke og grunnlag for refleksjon over egen praksis.

En viktig kilde til bokas tematikk er Foucaults (1983) begrep pastoralmakt (pastoral power). Innledningskapitlet gir en innføring i begrepet og viser hvordan det tidligere ble brukt i religiøs sammenheng, men at det også kan identifiseres i mange andre praksisformer og sammenhenger. Mens pastoralmakten, forstått som prestemakt, hadde enkeltpersoners frelse som mål, kan pastoralmaktens mål i dagens samfunn identifiseres som livskvalitet, helse og autonomi. Dette gjelder også innenfor det helse- og sosialfaglige området hvor pastoralmakten kan ha en dobbelt rolle og framkomme som både bistand og kontroll. Dette er en dobbeltrolle som skulle være godt kjent for sosialarbeidere. Når den pastorale makten brukes for å kontrollere, kan den være invaderende og paternalistisk. Den kan også framstå i mildere former, som når bistandsytere handler ut fra det de selv mener er best for sin pasient, beboer eller klient.

Når makt utøves, finnes det alltid motmakt, noen ganger tydelig, andre ganger bare så vidt synlig. For troende mennesker kan motmakten bestå i at en selv vil definere hva en tror og hvordan en vil praktisere troen. I andre sammenhenger kan det handle om å tenke eller handle annerledes enn det andre definerer at en skal mene eller gjøre. Det er en måte man kan vise motstand på mot den invaderende kontrollen man er utsatt for. Foucault kaller denne motstanden counter-conduct. Det kan handle om å finne sin egen stemme, handle slik en ønsker og derigjennom vise motstand mot pastoralmaktens invadering av ens eget liv. For personer i posisjoner som hjelpere, vil en erkjennelse av pastoralmaktens negative sider kunne bidra til at en bevisstgjør seg sin egen makt og sine egne holdninger til de som har mindre makt.

Som nevnt omhandler flere av bokas kapitler tematikk som er godt kjent for sosialarbeidere. Rosemarie van der Bremer skriver om epistemisk urettferdighet og motstand i livene til familier som har barn med nedsatt funksjonsevne. Når begrepet epistemisk brukes her, handler det om den uretten som kunnskapsbærere (profesjonelle) begår mot andre, for eksempel foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne, når deres opplevelse og forståelse av eget barn blir underkjent. Dette setter foreldre i en underlegen posisjon hvor de stadig har en opplevelse av ikke å bli tatt på alvor. Som case brukes erfaringer en mor med en døvblind sønn har gjort seg i sitt samvirke med representanter for hjelpeapparatet. Hennes erfaringer med sønnen, hans væremåte og prestasjoner blir underkjent av folk som «vet bedre» og som betrakter moren som «vanskelig». Morens kamp mot den epistemiske urettferdigheten og hennes forsøk på å nå fram med egen kunnskap i form av motmakt, er lett å kjenne igjen fra annen litteratur om foreldres kamp for sine barn med funksjonsnedsettelser.

Kapitlet til Cathrine Grimsgaard handler om barns forsøk på å vise motmakt i en situasjon hvor deres reaksjon og opplevelser i liten grad blir tatt på alvor. De to guttene, brødre, prøver å vise motmakt, men i velviljens navn blir deres forsøk overprøvd. Guttene deltok i et samtaleopplegg for barn av rusmisbrukere. I tillegg til samtaler skulle barna også få gjøre noe praktisk for at de skulle få en mestringsopplevelse. Det var derfor lagt opp til at alle skulle lage hver sin krakk. Brødrene motsatte seg lenge å skulle lage krakk, men ble til slutt overtalt til å utføre oppgaven. De var samtidig tydelige på at de ikke ville ha krakkene med seg hjem. Da de til slutt ble overtalt til likevel å ta krakkene med seg hjem for å «vise foreldrene hvor fine de er», opplevde de at krakkene ble slengt i søpla. Dermed ble guttenes forsøk på counter-conduct underkjent mens det forhåndsdefinerte opplegget fikk forrang. Kapitlet stiller spørsmål om det er mulig å ta barns motmakt på alvor slik at det ikke er bare de voksne som definerer barn, men at barn tilkjennes retten til å bli hørt og sett.

Flere andre kapitler kunne vært trukket fram og diskutert. Kapitlet til Adelheid Hummelvold Hillestad handler om møter med sykepleie i en annen kulturell kontekst enn vår, og hvor faget ikke er utviklet på samme måte som her. Hva gjør en som norsk sykepleier når en møter en praksis som har negative konsekvenser for pasienter og når ressurser og kunnskap er ulikt fordelt mellom samarbeidende partnere. I et annet kapittel presenterer Einar Egenæs møter med en alvorlig kreftsyk gutt som ved hjelp av opplevelser i naturen utenfor sykehuset, mobiliserer egne krefter i kampen mot sykdommen og mot hele det overveldende helseapparatet.

Boka kan virke tung teoretisk, men samtidig gir eksemplene store muligheter til gjenkjennelse for fagpersoner som arbeider med å bistå andre som sliter med utfordringer på ulike livsområder. Den gir også grunnlag for ettertanke over egen praksis og vår profesjonelle og tillærte måte å møte andre på.