Tar pulsen på profesjonene

Tekst: Mia Paulsen

fontene@lomedia.no

Lars Inge Terum tok nemlig to-årig sosialpedagogikk ved Høgskolen i Volda i 1974, et studium som etter hvert ble til den første barnevernspedagogutdanningen i Norge. Hadde ikke sosionomene vært så negative til distriktshøgskoler, kunne mye blitt annerledes. De mente nemlig at distriktshøgskolene ikke kunne gi en fullverdig sosialarbeiderutdanning. Man måtte ha egne sosialhøgskoler.

Barnevernspedagogene kommer

Terum var selv med på å klippe og lime fra studieplanen til sosionomene og legge til nye elementer da han jobbet ved Volda-skolen etter endt utdanning. Slik ble den treårige barnevernspedagogutdanningen født, forteller han.

Å ta cand. polit-graden i Tromsø rundt 1980 bød på et universitet preget av pionertid og utradisjonell tilnærming til fagdisiplinene.

– Faget het samfunnsvitenskap med vekt på aksjonsforskning og sosialpolitikk. I hovedoppgaven studerte jeg hvorfor staten holdt en vernende hånd om sosionomene da de kommunale sosialkontorene skulle bygges opp i 1970- og 80-åra. Kommunene fikk penger fra staten for å opprette sosionomstillinger. De ville knekke lekmannsskjønnet og få slutt på folkevalgte nemnder, og erstattet dem med fagfolk.

Ny Nav-enhet

Sosionomene fra sosialkontorene fulgte med over i Nav-systemet etter reformen.

– Men Nav er mindre presis på hva slags kompetanse de ønsker. De søker generelt etter medarbeidere som har relevant tre-årig høyere utdanning. Det rekrutteres svært bredt til de lokale Nav-kontorene. Dermed må Nav satse på sekundærsosialisering, å utvikle kompetansen på arbeidsplassen. Det er en stor oppgave. Spørsmålet er hvordan behovet skal dekkes. Hva de vil ordne selv og hva som skal skje i samspill med høgskolene vet vi lite om foreløpig.

Velferdsviterstudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus er nedlagt. Men høgskolen har etter en fusjonsprosess med Norsk institutt for forskning om oppvekst, aldring og velferd (NOVA) og Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) knyttet til seg forskningsenheter som jobber med arbeidsinkludering. Fra før har de både barnevernspedagog-, sosionom- og vernepleierutdanninger pluss mange andre av velferdsstatsyrkene. Nå har Lars Inge Terum på vegne av høgskolen utredet en Nav-enhet. Foreløpig har høgskolen lagt knapt to millioner i potten. Utvalget anbefaler at høgskolen gir ytterligere to millioner, med et fromt håp om at flere bidrar.

– Det er et forsøk på å etablere linker på tvers av miljøer både internt og ekstern knyttet til arbeidsinkludering, rettet mot kompetansebehovene i Nav.

Rett før jul skal høgskolens styre behandle saken, og Nav-enheten vil sannsynligvis være i gang neste år.

Brytningstid

Vi er i en brytningstid, mener Terum. Politikken de siste 40-50 åra har vært formell kvalifisering til velferdsstatens yrker gjennom høyere utdanning. Nå er det økende interesse for arbeidsplassen som læringsarena.

– Man reiser spørsmål ved om utdanningsinstitusjonene klarer å gi arbeidskraften den kompetansen som trengs. Dette er ikke bare et spørsmål om relevans og kvalitet, men også kapasitet. Hvis utdanningssystemet ikke leverer, kan det bli nødvendig å utvikle egne utdanningstiltak.

– Men Nav har ikke ytret noe veldig stort ønske om å gjøre dette sjøl. De har utarbeidet et interessant strateginotat om samarbeid med universitetene og høgskolene, sier Terum.

– Du fulgte med på sosionomenes inntog og velmaktsdager. Men mange snakker nå om at både sosionomer og barnevernspedagoger skvises ut av stillinger. Blir sosionomprofesjonen borte?

– Jeg ser ingen grunn til at sosionomene skal avgå ved døden som profesjon. Men det er ikke til å legge skjul på at det er store forskjeller i tenkningen om hva en grunnutdanning bør være: Noen legger vekt på at den bør være spesialisert fra dag en, mens andre vil starte bredere for så å spesialisere. Den klareste representanten for den første posisjonen er barnevernspedagogene,som langt på vei forstås som en «målgruppeutdanning». Sosionomutdanningen har vært mer generalistpreget.

Lav studieinnsats

Mange i b-s-v-feltet, særlig barnevernspedagoger, har tatt til orde for femårig grunnutdanning. Terum vil ikke ha noen bastant mening om lengden på b-s-v-utdanningene. Det er et tema han forsker på i øyeblikket. Han er opptatt av hvordan yrkes- og profesjonsidentitet dannes i utdanningene.

Den omfattende StudData-basen, som SPS forvalter på vegne av flere utdanningsinstitusjoner, inneholder kunnskap om høgskolestudenter helt tilbake til år 2000.

Databasen viser blant mye annet hvor mye tid studentene bruker på studiet.

– Stemmer det at b-s-v-studenter bruker et lavt antall timer pr. uke på studiet?

– Også lærerstudentene bruker lite tid på studiet. Det er ikke grunnlag for å henge ut barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere.

– Men hvis det stemmer, er det kanskje viktigere å fylle tre år bedre i stedet for å forlenge utdanningen?

– Jeg ser ikke gode argumenter for å utvide grunnutdanningene. Vær heller mer opptatt av innholdet i de åra som er tildelt og tenk nøyere gjennom hvilke krav som bør stilles til studentene. Legges det opp til lav studieinnsats, ja så blir innsatsen lav.