Svenske tilstander i sosialt arbeid

Anmeldt av
Håvard Aaslund

Høgskolelektor, Fakultet for sosialfag, VID Vitenskapelige høgskole, Stipendiat, Institutt for sosialt arbeid, barnevern og sosialpolitikk, OsloMet

Om boka

Magnus Dahlstedt og Philip Lalander (red.) Manifest – för ett socialt arbete i tiden. Studentlitteratur 2018

De siste årene har det vært økt fokus på kritisk sosialt arbeid i de nordiske landene. Organisasjoner for å fremme kritisk sosialt arbeid er blitt starta i Sverge, Danmark og sist høst også i Norge. Noen mener dette ikke var så nødvendig i de nordiske velferdsstatenes gullalder, men at økende nyliberal innflytelse har vekket engasjementet for den angloamerikanske retningen. Samtidig har kritisk og radikalt sosialt arbeid vært pensum på utdanningene i en årrekke. Utfordringen har kanskje heller vært å knytte teorien til en nordisk, sosialdemokratisk kontekst. Boka Manifest – för et socialt arbete i tiden, redigert av Magnus Dahlseth og Philip Lalander er således et kjærkomment – og betimelig – tilskudd. Sammen med 36 forskere gjennom 22 kapitler analyserer de kløften mellom sosialt arbeid i praksis og sentrale sosiale problemer i den svenske velferdsstaten. Selve manifestet – et tresiders underskrevet dokument – er plassert sist.

Boka inneholder mange viktige enkeltbidrag. Samtidig kunne den hatt en strammere struktur, eller et kapittel som oppsummerte og knyttet feltene og analysene sammen. Å plassere manifestet på slutten har kanskje vært et forsøk på å bøte på dette, men overgangen fra grundige og kritiske analyser, til programerklæringer, føles brå. Det gir et inntrykk av at manifestet ble til før argumentene, snarere enn at analysene leder fram til manifestet. Særlig fordi kapitlene i hovedsak er problemfokuserte, slik at overgangen til løsningene blir vel rask.

Som leseropplevelse er Manifest svært god og aktuell og setter fingeren på mange av utfordringene vi står overfor også i Norge. Redaktørene oppsummerer innledningsvis de største utfordringene i vår tid under overskriftene individualisering av sosiale problemer, voksende ulikhet, markedstenking, og utfordringer fra migrasjonskontroll. Sosialt arbeid beskrives som forandring gjennom mobilisering og motstand, og forfatterne etterlyser forebygging, solidaritet, ressurser og nærhet til problemene.

DE TO FØRSTE KAPITLENE tar opp forholdet mellom kunnskap og kontroll. Marcus Herz beskriver i kapitlet Det sociala arbetets kontrolmaskineri hvordan Evidensbasert praksis (EBP) og New Public Management (NPM) har ført til økt dokumentasjon og disiplinering, og etterlyser det sosiale og sosial rettferdighet. Peter Dellgran diskuterer i kapitlet Forskningens roll i den statliga kunnskapsstyrningens tid hvordan forskning knyttet til sosialt arbeid risikerer å bli redusert til instrumentelle spørsmål om standardiserte metoder og manualer framfor organisering og ressurser. Begge trekker fram spenningen mellom sosialt arbeid og et evidensbasert kunnskapssyn, men Dellgran anerkjenner mangfoldet og kritiserer ensidigheten. Marie Sallnäs og Stefan Wiklund kritiserer i Privatisering inom individ- och familjeomsorgen privatisering av åpne institusjoner – såkalte HVB-hem – spesielt på området barn og unge, slik vi også kjenner det i Norge. Eierkonsentrasjon, leiesosionomer og høye gevinstuttak beskrives som problematiske, samtidig som ideelle tjenestetilbydere i liten grad er en del av dette markedet. Mangel på konsumentmakt i kvasimarkeder problematiseres, men også ulike former for gransking og profitt-tak som motstrategier.

To interessante bidrag tar for seg den svenske sosialhjelpen. Tapio Salonen og Rickard Ulmestig diskuterer i Försörjingsstöd mellan individuella brister och samhällsproblem, hvordan innretningen på hjelpen tvinger strukturelt orienterte sosialarbeidere til å handle individuelt. Ulike logikker knyttet til makt og hjelp gir maktulikhet i relasjonen og omgjør strukturelle problemer til individuell utsatthet. Forfatterne diskuterer kjente ideer, som å skille hjelpefunksjoner fra kontrollfunksjoner, men forslag til løsninger blir på det individuelle plan; sosialarbeiderens mot og kunnskap. Ingrid Sahlin går videre på temaet i Misstänkliggörandet av socialbidragstagare. Hun viser hvordan mistro og mistenkeliggjøring i stadig større grad preger politiske debatter hvor søkelyset er rettet mot trygdemisbruk. Samtidig endrer forståelsen av sosialhjelp seg fra trygghet til mistro, og skilles ut som noe annet enn trygd rettet mot middelklassen.

DE TRE NESTE BIDRAGENE tar for seg bolig. Hans Swärd beskriver økningen i bostedsløshet i Sverige, og tapet av sosiale, sivile og politiske rettigheter som følger med. Materialet i Hemlösa i välfärdens ingenmansland bryter med forståelsen av bostedsløse som ekstra belastet med problemer. Boligpolitikk og boligmarked kommer i skyggen når det verste hos bostedsløse sammenlignes med det beste hos resten. Overgangen til neste kapittel Ensamstående mammor och rätten til bostad er nesten sømløs. Der Swärd avsluttet med intervjudata, starter Tove Samzelius rett på feltnotater fra besøk hos en aleneforelderfamilie som mister sitt midlertidige botilbud. Problemet med økt bostedsløshet for barnefamilier har i Sverige blitt flyttet fra boligpolitikk til sosialpolitikk, og retter på individets ansvar og tilkortkommenhet – og krav om aktivering, i skarp kontrast til prinsippene om retten til bolig og barnets beste i sentrum. Det siste bidraget i boligtrilogien omhandler voldsutsatte kvinner. I Behovet av stöd til våldsutsatta kvinnor ser Veronica Ekström på hvordan hjelp til samtalebehandling, økonomisk bistand og bolig varierer i ulike kommuner. Som i Salonen og Ulmestigs bidrag individualiseres strukturelle problemer i møte med sosialtjenesten, tross kvinnenes prekære situasjon. Ekström taler for en repolitisering, og betydningen av et sikkerhetsnett når voldssituasjoner eskalerer.

Kapittel 9, Sosialt arbete som situerad etik av Philip Lalander, beskriver hvordan kategorier overskrides i feltarbeidets menneskelige møter, gjennom sosiale bånd. Dette kontrasteres med et behandlingsapparat basert på målbare relasjoner og degraderingsseremonier. Han bruker Banks’ situerte etikk til å foreslå hvordan sosialarbeidere kollektivt kan jobbe mot mer verdige og solidariske relasjoner. I Brottslighet som socialt problem eller ordningsproblem? redegjør Paula Wahlgren og Robert Andersson kriminalitetsdebattens dreining fra sosialt problem til ordensproblem. Temaets følelsesdimensjon fører til overforenklinger og fokus på strengere straffer og mer politi, selv om ideen om politi som kriminalitetsprevensjon bygger på en idé om hvordan designe vekk kriminalitet, snarere enn å forebygge.

DE NESTE TRE KAPITLENE tar for seg ulike varianter av barnevernsinstitusjoner for ungdom. Tove Petersson viser i Sluten ungdomsvård och rätten till en ny chans, hvordan ungdom dømt til institusjonsplassering ikke får den oppfølgingen og behandlingen som var intensjonen. Sånn er det også for ungdommene på de statlige särskilda ungdomshem. I Behovet av förändring vid särskilda ungdomshem beskriver Sofia Enell og Maria A. Vogel hvordan repressive tiltak og lavt utdannet bemanning dominerer. Samtidig øker etterspørselen og målgruppen utvides ned til 8-9- års-alderen, til tross for at tre firedeler plasseres på nytt etter endt behandling. Zulmir Bečevič, Ingrid Höjer og Yvonne Sjöblom beskriver hvordan barn og unges erfaringer blir usynliggjort og mistenkeliggjort i Samhällsvård mellom svek och tillit. Ettervern blir sett som negativt av sosialtjenesten da det kan føre til klientifisering og avhengighet. Alle bidragene er empirinære og kommer med konkrete forslag til løsninger.

De to neste bidragene omhandler forstedsproblematikken i Sverige, det vi på norsk har lært å kjenne som «svenske tilstander». Ove Sernhedes Förorten och det sociala arbetet som försvann peker på hvordan sosialt arbeid har trukket seg ut av forstedene i takt med økte forskjeller, og banet vei for repressive tiltak mens forskjellen mellom fattig og rik har økt til nivåene før velferdsstatens inntog. Sosial mobilisering finner fortsatt sted og trenger støtte fra et sosialt arbeid som kan lære av sin egen historie om samfunnsarbeid og frigjørende pedagogikk. Nazem Tahvilzadeh, Magnus Dahlstedt og Lisa Kings foreslår det samme. De trekker på teorier om demokrati, kapitalismekritikk og Lefebvres manifest «right to the city», og framhever reell dialog framfor tiltak som fører til prosjekttrøtthet eller emosjonell turisme.

Samfunnsarbeid er tema i de neste bidragene også, men rettet mot frivillighetens rolle. Enrique Pérez tar et originalt grep ved å begynne med en slags samfunnsarbeidets historie om fiaskoer. Han beskriver hvordan samfunnsarbeidet lever i frivillige organisasjoner, samtidig som disse er blitt mer markedstilpassede, men utmeisler likevel et rom for Social mobilisering og samhällsarbetets potential i frivillig sektor. David Ekholm og Thomas Öhlund beskriver spenningen mellom at sivilsamfunnet er blitt både tjenesteytere og bærere av de vanskeligstiltes stemme i Idéburet socialt arbete som kraft för socialt rettvisa, samtidig som mangfoldet åpner for innovativt sosialt arbeid. Eva Wikström og Nedžad Mešić setter fokus på en lite utforsket gruppe. I Bärplockare utsattheten och de frivilliga krafterna viser de hvordan frivillige mobiliserte for sosial rettferdighet for migrantarbeidere i en industri ofte sammenlignet med trafficking, men der migrasjonspolitikk overskygget sosialpolitiske hensyn, når de søkte hjelp på sosialkontoret.

MIGRASJON ER OGSÅ TEMA i neste kapittel av Magnus Dahlstedt, Simen Härnbros og Viktor Vesterberg. I De fattigas rörlighet som socialpolitiskt problem er fokus på EU-migranter uten arbeid, sett i sammenheng med repressive tiltak fattiges mobilitet har avstedkommet igjennom historien. Masoud Kamali og Jessica H. Jönsson diskuterer videre behovet for et antirasistisk sosialt arbeid i bidraget Kulturkompetens og antirasistisk socialt arbete. Spenningene mellom sosialt arbeid og migrasjonspolitikk blir ekstra tydelig i eksemplet Anna Lundberg, Sabine Gruber og Erica Righard baserer sin kritiske analyse på i kapitlet Brandväggar och det sociala arbetets professi-
onsetik. Malmö hadde sikret en rekke sosiale rettigheter for såkalt papirløse, som rett til skolegang, sosialstøtte og bibliotektjenester. Grensepolitiet fant en 30 år gammel sovende lov, og krevde utlevert adresser til 200 personer med utvisningsvedtak. Kapitlet viser et skremmende eksempel som gir assosiasjoner til Kunstreichs forskning om sosialarbeidere i Nazi-Tyskland, men gir også en konkret anbefaling om brannvegger mellom sosialpolitikk og migrasjonspolitikk inspirert av helsevesenet.

Antologien avsluttes med et kapittel dedikert det nyeste tilskuddet på den kritiske stammen, nemlig grønt sosialt arbeid. I kapitlet Kris, katastrof og ekosocial hållbarhet viser Carin Björngren Cuadra sosialt arbeids betydning i krise- og katastrofearbeid, og behovet for å integrere sosial rettferdighet med miljørettferdighet, noe som er langt fra enkelt, tatt i betraktning at de eneste som konsumerer innenfor jordas tålegrense er bostedsløse. Forfatteren linker til begrepet resiliens og foreslår samfunnsarbeid som en måte å dele ressurser på.

BOKEN MUNNER UT I et manifest som kritiserer naturliggjøring av sosiale problemer, objektifisering og målbarhet. Løsningen er sosialarbeidere som kommer seg ut av kontoret, fokuserer på sosial rettferdighet og strukturelle faktorer i sosialt arbeid. Tankene går tilbake til presten Læstadius’ arbeid med vitenskap, mot alkoholbruk og repressiv øvrighet i Nord-Sverige. «Ett sosialt arbeid i tiden», synes i stor grad å forstås som sosialt arbeid fra fortiden: fokus på relasjoner og strukturelle årsaker, samfunnsarbeid og frivillighet.

Noen ting er det å utsette på boken. Alle analysene er ikke like originale. Det er kanskje ikke å forvente i et manifest. Viktigere blir utfordringen med å sette enkeltkapitlene inn i en større sammenheng før manifestet presenteres. Som antologi er boken svært vellykket. Den er omfattende, velskrevet og har en tidvis god rød tråd. Som manifest byr den på en del utfordringer.

Boken retter seg mot studenter, praktikere og den generelle allmenheten, og maner til mobilisering uten å ha en eneste praktiker eller tjenestemottaker på forfatterlisten. Menneskene de skriver om blir statister i et intellektuelt prosjekt, slik utbyttingen av arbeidere i Engels’ spinnerier finansierte Marx’ arbeid med Kapitalen. Eller syndere som skal frelses av sosialarbeidernes svar på Læstadius. Boken overser kritikken fra poststrukturelle og postkoloniale teorier. Filosofer som Rancière og Spivak har vist hvordan marginale og fattige stemmer utelates og snakkes på vegne av for å opprettholde det intellektuelle radikale prosjektet. Skomakeren må bli ved sin lest.

ANTOLOGIEN DEKKER et bredt spekter av sosialt arbeids praksisfelt og vanskeligstilte grupper. Da blir det også tydelig hva som er utelatt, for eksempel urfolk og nasjonale minoriteter (bortsett fra en passasje om «zigenare» og «tattare» for 100 år siden). Dette burde være tidsaktuelt, med Sveriges store og voksende høyreekstreme miljøer. Fjorårets kritikk av Ingmar Karlsons bok De små folkens historia, der ingen nordiske minoriteter var nevnt, og undersøkelser som viser til at hver tredje svenske ikke kan nevne én eneste av de svenske nasjonale minoritetene, gjør utelatelsen påfallende. Niemis tornedalinger ble det ikke plass til. Redaktørene tar forbehold om dette ved at kapitlene først og fremst synliggjør mønstre, utfordringer og løsninger som senere gir seg uttrykk i manifestet. Med de nevnte begrensninger er boken en god innføring i hvordan tenke kritisk i praktisk sosialt arbeid. Tematikken gjør den relevant for pensumlister også i Norge, og kan forhåpentlig tenne en gnist til å utforske kritisk sosialt arbeid mer.