Spor av lek

TEKST: Mia Paulsen

fontene@lomedia.no

FOTO: Odd Leif Andreassen

fontene@lomedia.no

Men hva er igjen å strebe mot når målet er nådd? Lassevis, forstår vi. I høst skal Rikke Gürgens Gjærum undervise på Høgskolen i Oslo og Akershus på et Masterkurs i estetikk. Neste år går hun i gang med en reminisens-gruppe i Harstad. Det medfører forskning og en forestilling.

Anvendt teater er hennes praksisforankring og forskningsobjekt. Flere kull med vernepleiere og barnevernpedagoger har erfart via teater at integrering kan gå flere veier.

Prosjektet Reminisens-teater er knyttet til Gjærums hjertebarn Usedvanlig teater. Hun beskriver det som en inkluderende teatergruppe. Et teater som favner folk med en form for usedvanlighet, for eksempel en diagnose. Eller ufrivillig utenforskap, som å falle ut av skolen.

– I vårt samfunn skal alle se like ut, og da blir det problematisk å ha en diagnose. Men i teatret blir diagnosene visket bort, i teatret streber vi tvert imot etter det usedvanlige, etter ulikhetene og det spesielle, sier hun. Usedvanligheten blir etter hennes mening en styrke og ikke en svakhet i kunsten.

KJERNEGRUPPE. Usedvanlig teater har en fast kjernegruppe av skuespillere som har utviklingshemning. Hver vår er det et nytt tiukers teaterprosjekt. Det er knyttet til vernepleiestudiet ved Høgskolen i Harstad. Vernepleierstudentene blir invitert inn som deltakere.

– Studentene trenger å lære at diagnose ikke behøver å være viktig og at alle mennesker er usedvanlige. I teatret skal studentene inkluderes som alle andre skuespillere. Studentene er nye og usikre, de er nervøse. De faste skuespillerne, som har utviklingshemning, er de erfarne seniorene. Studentene skjønner at de kan få hjelp av dem. Det er en aha-opplevelse for studentene, sier Gjærum.

Professor Rikke Gürgens Gjærum er ikke så glad i begrepet «bruker». Men vernepleiestudiet lærer bort brukemedvirkning og dialog uten at det helt slår inn i studentene, frykter hun. Og gjennom praksisperiodene forteller studentene hennes at det de har lært å gjøre, er å tilrettelegge noe for «brukeren».

– Det blir det ikke en reell dialog av. Den funksjonshemmede eller brukeren kan bli et passivt kasus. Men i estetikken er diagnosen helt uinteressant, sier hun.

– Har du en utviklingshemning, kan du ha problemer med å forklare hva du mener, verbalt sett. Men du kan kommunisere hva du opplever. Du kan være en kjempegod skuespiller selv om du har problemer med verbalt språk.

Professoren tror det er ekstra viktig for de ufrivillig utenforsatte å få uttrykke seg estetisk.

– Å uttrykke seg betyr å skape et avtrykk i verden. Å sette spor har vi alle behov for. Jeg ser at skuespillerne får et kjempeløft når de står der og mottar ærlig applaus. Og det tar de med seg videre.

FESTSPILLENE. Inspirert av Gjærums Usedvanlige Teater har Festspillene i Harstad i år invitert til et mangfold av uttrykk.

Årets Festspillutstilling blir viet en internasjonal mønstring av arbeider innen «Outsider Art/Art Brut». I tillegg er professor Gjærum invitert til å holde seminar om temaet.

– For første gang har mennesker med utviklingshemning fått en rettmessig plass i Festspillene, sier hun begeistret.

DISABILITY ART. Det er en annen merkelapp på det Gürgens Gjærum driver med. Hvor stor er faren for at det blir et «freak show» hvor man viser fram det «unormale» til skrekk og advarsel?

– Det er annerledes å se en oppsetning av Vente på Godot spilt av livstidsfanger. De vet virkelig hva det vil si å vente på Godot. Jeg tror opplevelsen får fram sårbarheten i deg selv, sier professor Gjærum.

– Disability Art gjør kunsten til et slagvåpen. Vi har sett blant annet i Hitlers scenografier hvor farlig kunsten kan være i et diktatur. Alt kan bli ganske ille hvis du gjør det på feil måte. I anvendt teater handler det om etiske holdninger til marginaliserte grupper. Du skal finne styrkene til folk. Du setter ikke en som stammer til å framføre en lang monolog. Dessuten må du hele tida spørre deg selv hva du gjør, og det er viktig å drive forskning i dette feltet.

SOSIAL KUNSTFORM. Teatret har vært hennes kunstform siden hun var med i barneteatret ved Rogaland Teater. Via lærerskole gikk hun videre til hovedfag i teatervitenskap og doktorgrad i anvendt teater.

I sin første forestilling i barneteatret var hun med på massescener som landsbyboer i Bentein Baardsons oppsetning av Romeo og Julie. Det var en flott opplevelse, både sosialt og estetisk, forteller Rikke G ürgens Gjærum.

– Du må yte ditt beste. Du er del av et stort maskineri, og de er avhengig av deg og stoler på at du kommer inn på rett sted.

Gjærums mor er billedkunstner, og mannen er musiker. Hvorfor foretrekker hun selv teatret som kunstform?

– Det er en kollektiv og sosial kunstart, og det skjer der og da. Premieren kan være helt annerledes enn det var på prøven. Å male et bilde gjør du som regel alene, og så stilles det ut måneder etterpå. At musikk fungerer godt, det ser vi jo forøvrig hos Dissimilis, sier hun.

Rikke Gürgens Gjærum inviterer gjerne inn mannen sin til å skape den musikalske rammen rundt forestillingene. Alt skal være profesjonelt: musikk, scenografi, kostymer.

– Da ser du virkelig styrken til skuespillerne, og det blir et estetisk løft.

UMODERNE. Rikke Gürgens Gjærum er professor i en umoderne disiplin. Hun registrerer at estetiske fag taper terreng i skolen.

– Jeg frykter et samfunn der alt veies og måles, og hvor kunnskap handler om kvantifiserbare data og bevis. Ikke alt kan bevises. Noe må vises og debatteres. De som tror at kunst ikke er til nytte, de tar feil. Et kreativt næringsliv må ha folk som kan leke, og som tør å bruke hele seg. Estetikk og filosofi har vært grunnleggende fag i vestlig kultur.

Først og fremst åpner kunsten for å stille spørsmål ved vedtatte sannheter, ved alt vi tar for gitt i hverdagen, sier estetikk-professoren.

Gürgens Gjærum synes det er spennende å skulle undervise en periode i et estetikk-miljø i Oslo til høsten. Oslo er en av hennes tre byer. Her bodde hun til familien flyttet til Stavanger da hun var i 12-årsalderen.

– Jeg har familien i Oslo, og det er lett å ta med jentene mine på tre og ni år dit. Harstad er hjemme, men jeg føler meg også hjemme i Oslo. Og Stavanger er en flott by. Ungdomstida der har betydd mye for meg, sier hun.

Leken i barneteatret der setter fortsatt avtrykk på det meste av det hun gjør.