Sosiologisk hverdag

Anmeldt av Halvor Hanisch

Forsker Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet

Metodediskusjoner – både i undervisning og ellers – inneholder ofte litt for mange spørsmål om datainnsamling og litt for få spørsmål om analyse. I år er det kommet to bøker som begge bøter på dette problemet: Aksel Tjora har gitt ut en mer spisset og nedkortet versjon av sine tidligere bøker om kvalitativ metode under tittelen Viten skapt, mens Lars E. F. Johannessen, Tore Witsø Rafoss og Erik Børve Rasmussen har gitt ut Hvordan bruke teori? Nyttige verktøy i kvalitativ analyse.

Begge bøkene legger fokuset på analysearbeidet og gir mange og klargjørende innblikk i hvordan man faktisk gjør kvalitativ
forskning. Særlig vil jeg trekke frem kapittel 2 i Hvordan bruke teori?. Dette kapitlet er noe av det mest velskrevne denne anmelderen har lest om forholdet mellom kvalitativ analyse og teori. Tilsvarende er kapittel 1 hos Tjora veldig klargjørende: Forståelsen av kvalitativ metode som «stegvis-deduktiv induksjon» vil være veldig nyttig for både studenter og forskere. Det er verdt å lese for alle, selv om Tjoras påstand – at han skisserer «retningslinjer» som «mer eller mindre [vil] gå igjen som grunnlag for kvalitativ samfunnsforskning i sin alminnelighet» (s. 34) vel har litt mye schwung.

Begge bøkene er anbefalelsesverdige, og begge bør være høyaktuelle som pensumlitteratur på ulike samfunns- og sosialfaglige utdanninger. Samtidig må vi også, nettopp fordi de er innføringsbøker, stille noen kritiske spørsmål til hvilket bilde av kvalitativ samfunnsvitenskapelig forskning de faktisk inneholder.

Hva menes med analyse?

De to bøkene inneholder nokså ulike forståelser av analyseprosessen. Tjora sier selv at han «holder fast ved en ren induktiv strategi» (s. 36), og legger stor vekt på «empirien som definerende utgangspunkt for hva som er interessante temaer, spørsmål og konsepter» (s. 9).

Dette er – på tross av andre likheter – en helt annen tenkemåte enn i Hvordan bruke teori?. Der defineres analyse som «å lete i data etter svar på spørsmål», og forfatterne understreker faktisk at data ikke er primært.

«En analyse er […] en spørsmålsdrevet prosess fordi prosessen drives av spørsmålene du stiller: Den starter med at du spør, og slutter med at du finner svar. Når vi forsker, er derfor spørsmålene primære. Dataene er gode hvis – og bare hvis – de lar deg finne svar på spørsmålet du stiller. Svaret er godt hvis – og bare hvis – det står til spørsmålet du har stilt.» (s. 22)

Selv om de senere moderer dette og understreker at man ofte går frem og tilbake, er spørsmålene likevel det aktive element i deres forståelse av hva analyse (herunder kvalitative analyser) faktisk er. Dette er tydelig i kapitlet om tematisk analyse. De ser på dette som «den mest grunnleggende – og studentvennlige» (s. 278) tilnærmingen i kvalitativ forskning, men samtidig også som «en nokså teoriuavhengig tilnærming» (s. 280). Delkapitlet om videre lesning viser samtidig at Johannessen, Rafoss og Rasmussen kanskje står nærmere Tjora enn man kunne tro. Også innenfor deres forståelse av tematisk analyse finnes «de grundigste tilnærmingene» innenfor Grounded Theory (s. 313).

Samlet sett gir disse bøkene studenter og andre lesere to forslag til hva kvalitativ samfunnsvitenskapelig forskning kan være: Et induktivt forslag (forskning som prosess fra induksjon til generalisering) og et deduktivt forslag (forskning som bevegelsen fra tema, via analysedrivende spørsmål til et grundig svar).

Hvilke data?

Viten skapt inneholder ikke bare et stringent argument for hvordan analyse skal tenkes, men også et godt argument for hvorfor kvalitative analyser kan og bør kombinere ulike typer data. Flere ganger viser Tjora ikke bare at kvalitative og kvantitative analyser kan berike hverandre, men også at kvalitativ forskning ofte vinner på å analysere mer enn én type data. Hovedvekten hos Tjora ligger likevel på ulike typer observasjons- og intervjudata.

Dette skiller seg klart fra Hvordan bruke teori?. Av syv kapitler om spesifikke metoder (i betydningen spesifikke arbeidsmåter) omhandler fem språkanalytiske metoder: «Diskurs», «Fortellinger», «Metaforer», «Retorikk» og «Semiotikk». Johannessen, Rafoss og Rasmussen bruker mediemateriale i seks av de åtte eksempelanalysene, med bare to analyser med henholdsvis observasjons- og intervjudata.

Denne forskjellen medfører at bøkene kan utfylle hverandre, men viser også at de representerer ulike orienteringer i kvalitativ forskning. Tjora slår fast at kvalitativ forskning er rettet mot og opptatt av mening («kommunikasjon» og «meningsdanning») og sosial interaksjon («handling», «sosial interaksjon», og «det intersubjektive grunnlaget for meningsdanning»). I denne forståelsen er det definerende analytiske objektet: Tjora trekker frem Barney Glaser som inspirasjon allerede på første side, og understreker at hans viktigste teoretiske referansepunkter ser sosial interaksjon som ‘en sentral samfunnsdannende enhet’ (s. 24-25).

Hvordan bruke teori? har imidlertid et litt annet tyngdepunkt, hvor mening er mer sentralt enn hos Tjora:

«Teoriene vi presenterer i denne boken, er alle velprøvde og nyttige verktøy i kvalitative analyser. De har også noe annet til felles: Alle er egnet til å studere ulike sider ved meningsdimensjonen i samfunnsliv.» (s. 39)

Interaksjon er viktig i Hvordan bruke teori?, akkurat som mening er viktig hos Tjora, men det er ikke definerende på samme måte som i Viten skapt. Johannessen, Rafoss og Rasmussen bruker lite tid på å nyansere forståelser av sosial handling, mens seks sider av det overordnede kapitlet vies til «en teori om mening som vi har med oss i resten av boken» (s. 21). Kanskje kan det – grovt forenklet – sies på denne måten: Studenter som vil undersøke mening for å forstå sosial interaksjon eller dens betydning bør primært lese Viten skapt, mens studenter som vil forstå mening som noe sosialt skapt primært bør lese Hvordan bruke teori?.

Hva menes med teori?

Hvordan bruke teori? inneholder en helt bestemt forståelse av hva sosial teori er: «Vi kan derfor definere teori som et sett med antakelser om noe. Teorier kan selvsagt være mer eller mindre komplekse, og antakelser kan være mer eller mindre velbegrunnede» (s. 29). Videre beskriver de hvor i analysen at teorien kommer inn i bildet:

«I forskning bruker vi teori til å tenke klart og til å gjøre klart rede for hvordan vi har tenkt. Det handler om å avklare de sentrale ordene i undersøkelsen vår. […] Arbeidet med å avklare hva vi mener med de sentrale ordene i undersøkelsen vår (eller hvordan vi har tenkt om de fenomenene vi undersøker) kaller vi teoretisering eller operasjonalisering.» (s. 31).

Dette kommer inn og avgjør mer enn man skulle tro, og her har de to bøkene noe felles: På den ene siden framstilles teorien som viktig, på den annen side er den innenfor et analyseforløp hvor den er en berikelse mer enn en nødvendighet. Epigrafen på smussomslaget – Kurt Lewin-sitatet ’ingenting er mer praktisk enn en god teori’ – truer med å redusere teoriers verdi til deres praktiske verdi.

I Viten skapt viser dette seg ved at «SDI-modellen bygger på samme prinsipper som veletablerte Grounded Theory» (s. 7). I den grad den trekker inn teori, altså bruker teori som ikke er «grounded» i den undersøkelsen som omtales, er også dette svært empirinær teori:

«Fem ulike, men overlappende sosiologiske tradisjoner danner utgangspunkt for denne boka: […] symbolsk interaksjonisme, etnometodologi, fenomenologi og sosialkonstruksjonisme, [samt] Chicagoskolen.» (s. 21).

Eksempelanalysene hos Tjora trekker i hovedsak på symbolsk interaksjonisme og etnometodologi: Analysen av boligformer trekker inn Garfinkel og Goffman, mens festivalstudiene bygger på Garfinkels analyser av fremforhandlet praksis. Tjoras siste eksempelanalyse undersøker sms-kommunikasjon «i lys av Goffmans dramatiske metafor» (s. 65).

Johannessen, Rafoss og Rasmussen bruker langt mer abstrakte teorier, ikke minst i kapitlene om metaforanalyse og semiotisk analyse. Det viser seg, også hos dem, at teorien bare er til stede i empirinær forstand. Dette kommer ikke minst til uttrykk ved at ordet «teori» i de fleste tilfeller ikke viser til sosial teori i en mer generell eller metodeuavhengig forstand, men derimot til forståelser som er spesifikke for bestemte datatyper eller bestemte forskningsdesign. Med unntak av kapitlet om diskursanalyse (som trekker inn Judith Butler og Thomas Laqueur) og kapitlet om rolleanalyse (som blant annet trekker inn Goffman og Parsons) dukker T-ordet stort sett opp i sammensatte ord som «diskursteori», «metaforteori» og så videre.

Teoriforståelsen sier mye om bøkene som forslag. Som Tjora selv pakker ut i detalj (s. 67-69), er begge bøkene i praksis argumenter for abduksjon. Tjora foreslår en prosess hvor teorien kommer inn i etterkant av induksjonen, for deretter å tre inn igjen i at undersøkelsen skal munne ut i mer kontekstuavhengige generaliseringer. Tilsvarende foreslår Johannessen, Rafoss og Rasmussen ikke egentlig arbeid med teoridrevne spørsmål, men en prosess hvor teorien tilfører klarhet og grundighet uten å være en del av analysens formål: «Analysen skal munne ut i et svar» (s. 24).

Abduksjonenes formål

Forskning er prosesser, forskningsarbeidet begynner dermed med noe og leder frem til noe annet. Akkurat som bøkene ser ulikt på hva man begynner med, ser de også ulikt på målet. For Tjora er generalisering helt sentralt, og avslutningskapitlet «Den gode kvalitative analysen» omhandler i hovedsak om validitet og reliabilitet. Viten skapt begrunnes delvis i kritikk mot forskere som etter hans syn, tar for lett på krav til systematikk og gjennomsiktighet. Han skriver:

«SDI-metoden har konseptuell generalisering som mål. Det betyr at analysen skal bunne ut i en mer generisk forståelse av de fenomenene som studeres, slik at ny kunnskap ikke avgrenses til de casene eller utvalgene som er spesifikt studert.» (s. 18).

Dette er en av de store styrkene i Tjoras bok, selv om det kanskje er tydeligere uttrykt i de tidligere, mer omfattende bøkene: Der kvalitativ forskning ofte sees som utdypende, det være seg for forståelsen av en sammenheng som «egentlig er teoretisk», eller for å belyse en sammenheng som «egentlig» er undersøkt med kvantitative metoder, viser Tjora overbevisende at kvalitativ forskning faktisk kan gi innsikter som deretter blir uomgjengelige for både sosiologisk teori og kvantitativ forskning.

Hvordan bruke teori? diskuterer ikke implikasjoner og generaliseringer. Tvert imot understreker forfatterne at generiske forståelser («teoretiske verktøy») allerede finnes: «Du trenger derfor ikke oppdage kruttet eller finne opp hjulet. En rekke gode teorier ligger og venter på at du skal plukke dem opp» (s. 32). Selv om dette er en langt mer nøktern – og mer studentvennlig – hensikt enn den i Viten skapt, tenker også Tjora på middle-range ’forståelser av et avgrenset fenomen’ (s. 19). Dette til tross for at han også vedkjenner seg at hans interaksjonistiske rammeverk kan true – for ikke å si utelukke – andre overgripende rammeverk. Disse bøkene fremmer altså, etter mitt syn, en form for hverdagssosiologisk abduksjon.

Forskersubjektet

I så praktisk orienterte bøker er det også interessant å se på hvordan de ser for seg denne hverdagsforskeren som faktisk gjør arbeidet. Dette er for begge bøkenes del det mest problematiske aspektet. For det første er det et forskersubjekt som har det ganske greit: Til tross for at større teoretiske rammer er gode verktøy for analysen, trenger forskersubjektet hverken å true eller ta standpunkt til de rammene. Dette er særlig tydelig i Hvordan bruke teori?. Til tross for at feministiske «intervensjoner» har utløst betente debatter på flere av de omtalte metodefeltene, kanskje særlig innenfor narrativ analyse og kategorianalyse, er slike friksjoner nesten helt fraværende.

For det andre er dette heller ikke et forskersubjekt som utsetter seg for ubehag. Dette er særlig tydelig i eksempelanalysene. Tjoras eksempler – studentboligutvikling, festivalkultur og sms-kommunikasjon – er rett og slett ganske hyggelig empiri. Det samme gjelder medieanalysene i Hvordan bruke teori? som jo dominerer blant eksempelanalysene. De to øvrige eksempelanalysene, begge fra Lars E. F. Johannessens egen forskning, er studier av profesjonsutøvelse i helsesektoren. Borte er mer traurige emner som f.eks. sosial ulikhet, migrasjon eller vold.

For det tredje er det noe merkelig frittsvevende over dette forskersubjektet. Kapitlet om rolleanalyse i Hvordan bruke teori?, kanskje bokens mest gammeldagse kapittel, er typisk i så måte. Til tross for at rolleanalysens nøkkelmetafor er hentet fra en eksplisitt refleksiv og tydelig situasjon – scenerommet – står forskersubjektet på trygg og betraktende avstand fra det som blir studert.

Med dette mener jeg ikke at bøkene er lettbente. Tvert imot er de uvanlig solide, og preget av en imponerende oversikt. Men de fremmer ikke bare en bestemt metodeforståelse – hverdagssosiologisk abduksjon – men også et lite prekært sosiologliv preget av en nokså humørfylt arbeidsmåte hvor lite står på spill.