Sosiologene kommer. Betimelig bok om ulikhet

Anmeldt av
Kjetil A. van der Wel

Professor i sosialpolitikk og faggruppeleder, OsloMet – storbyuniversitetet, Institutt for sosialfag

kjetil.wel@oslomet.no

Om boka

Sigurd Grønmo, Ann Nilsen og Karen Christensen (Red). Ulikhet. Sosiologiske perspektiver og analyser. Fagbokforlaget 2021

I Norge har vi lenge dyrket et nasjonalt selvbilde av å være et egalitært samfunn – en historisk og komparativ oase av likhet. Klassesamfunnet har vært «på hell» (Colbjørnsen et al., 1987), og fattigdommen i verste fall en statistisk spissfindighet. En stor og omfordelende velferdsstat, utdanning for alle, likestillingsideologi og rike inntekter fra Nordsjøen, har sammen med bekreftelser fra internasjonale rankinger sørget for en allmenn oppfatning av at vi har det godt i Norge, kanskje for godt. «If you can’t make it here, you won’t make it anywhere», ville nok Sinatra sunget om det var Oslo og ikke New York det handlet om. Et mistenksomhetens skjær hefter derfor lett ved dem som, til tross for alle støtteordninger og sikkerhetsnett, faller utenfor.

Men dette «vi»-et, et slags intuitivt gjennomsnitt som bekrefter vårt behagelige egalitære selvbilde, har slått sprekker. Det er ikke lett å si når det startet, men det siste tiåret har ulikheten vært på «alles» lepper, og selv konservative og liberale bastioner som partiet Høyre 1) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD, 2015) har erklært ulikheten som problematisk. Før valget i 2021 var sosiale forskjeller den saken flest velgere mente var viktigst 2). Selv om mange sosiologer har holdt klasse-begrepet og ulikhetsforskningen levende i empiriske analyser og teoridannelse, har andre fagtradisjoner kanskje mer bidratt til at ulikhet på ny ses som faglig og politisk viktig og som en sentral samfunnsutfordring. Bøkene til Wilkinson og Pickett (2009), Atkinson (2015), Piketty (2014) har skapt livlig debatt.

Men nå kommer vi, sosiologene! Nylig er det utgitt gode bøker med bredt nedslagsfelt om temaet ulikhet av Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen (2021) med antologien Arbeiderklassen, og Knut Halvorsen og Steinar Stjernø, sistnevnte riktignok statsviter, (2021) med boka Økonomisk og sosial ulikhet i Norge. Arbeiderklassen er særlig rettet inn mot å drøfte, dokumentere og forstå arbeiderklassens betingelser og livsvilkår i det moderne Norge. Økonomisk og sosial ulikhet i Norge er mest opptatt av de politiske årsakene til voksende ulikhet, dens sosiale konsekvenser, og framtidige sosialpolitiske løsninger.

Boka Ulikhet. Sosiologiske perspektiver og analyser (heretter Ulikhet) er tydeligere innrettet mot undervisningsformål og har et bredere empirisk interessefelt. Boka er slik et velkomment, komplementært og nyttig tilskudd for å forstå ulikhetens mange ansikter og kilder i det norske samfunnet.

Redaktørene definerer i innledningskapitlet ulikhet som «systematisk skjevfordeling av ressurser, goder, status og makt mellom individer, grupper eller land» (s. 26). De legger både vekt på fordelingen av slike goder, og på forskjeller i mulighetene til å oppnå dem. Det blir tydelig at fordelingen av ressurser, goder, status og makt ikke bare er resultat-ulikhet, men også kan brukes til å oppnå mer av de samme ressursene over tid. Ulikhetene kan være selvforsterkende over livsløpet og på tvers av generasjoner, og derved reprodusere eller forsterke eksisterende ulikheter.

Forfatterne tar utgangpunkt i World Social Science Report 2016 sitt skille mellom syv ulikhetsdimensjoner; økonomisk, sosial, kulturell, politisk, miljømessig, geografisk og kunnskapsmessig ulikhet (s. 28). Redaktørene har valgt å avgrense boka til økonomisk, sosial og kulturell ulikhet, og å vise hvordan disse dimensjonene kommer til uttrykk på forskjellige områder i samfunnet. Dette valget framstår som inkonsistent gitt den innledende definisjonen av ulikhet. Det utelukker temaer av stor betydning i Norge som for eksempel by-land-dimensjonen, spørsmål om demokratisk representasjon og om hvem som skal ha tilgang til naturressurser. Globale ulikheter knyttet til økonomisk fordeling, arbeidsdeling, helseulikhet- og klima- og naturødeleggelse, blir holdt utenfor avgrensingen. Boka omfatter likevel mange temaer, og enkelte kapitler kommer inn på noen av dimensjonene som faller utenfor avgrensingen. Innledningskapitlet er lettlest, interessant og oversiktlig, og gir korte innføringer i ideologiske posisjoner og i norsk og internasjonal litteratur om ulikhet.

Kapittel 2 og 3 handler om den økonomiske dimensjonen. Odd Gåsdal har i kapittel 2 en grundig gjennomgang av mønstre og utviklingstrekk knyttet til ulike inntektsbegreper, og teori om inntektens betydning og konsekvenser i moderne samfunn. Kapitlet er balansert og detaljert, og inneholder henvisninger til komparative data og studier, samt geografiske og demografiske forskjeller. Gåsdal finner at ulikhetene mellom hushold i disponibel inntekt i Norge er beskjedne, men svakt økende, at ulikhetene i formue ikke utmerker seg som særlig små, og at velferdsstatens omfordelingsmekanismer har en betydelig dempende effekt. Kapitlet forholder seg til Pikettys teser om at kapitalinntektene som andel av samlet inntekt øker og at de rikestes andel av inntekten vil øke, men finner liten støtte for slike utviklingstrekk i Norge.

I Hans Tore Hansens kapittel om fattigdom får ulikhetene et mer konkret uttrykk, ettersom kapitlet handler om dem som har minst, og hva det vil si i praksis. Kapitlet legger vekten på kvantitativ forskning og fokuserer på hvordan ulike fattigdomsbegreper kan undersøkes. Hansen er nøye med avgrensingene, men har inkludert noen komparative sideblikk som kan kontrastere den norske situasjonen. Den historiske gjennomgangen av fattigdomsforskningen gir et nyttig riss av forskningstradisjonen, fra Rowntrees studie av fattigdomsforholdene i York ved slutten av 1800-tallet, til
Townsends relative fattigdomsbegrep utover 1960 og 1970-tallet, til mer kontemporære diskusjoner knyttet til blant annet Sen og Listers arbeider, og til studier av fattigdom og skam. Leseren får innføring i måling av fattigdom, relativt, ved hjelp av sosiale og materielle indikatorer, og av sosialhjelpsdata. Vi får godt innblikk i styrker og svakheter av ulike mål, der hensyn til begrepsvaliditet drøftes mot behovene for sammenligninger over tid og på tvers av land.

Trygve Gulbrandsen tar i kapittel 4 spranget fra dem som har minst, til dem som har mest, nemlig elitene. Eliteposisjoner har sitt grunnlag enten i formelle maktposisjoner eller i tilgang til og kontroll over store mengder ressurser, eller begge deler. Vi finner eliter på alle viktige samfunnsområder, innenfor næringsliv, kirke, forsvar, akademia, organisasjonsliv, sentralforvaltning, politikk, media, påtalemakt og i kultursektoren. Selv i det egalitære Norge er elitene i stor grad selvrekrutterende. De fleste har bakgrunn i øvre middelklasse eller overklassen. Det er slående hvor sterkt kjønn slår inn på nesten alle områder, noe det kunne vært brukt mer plass på å drøfte. Imidlertid ser det ut til at også elitene i stor grad er bærere av egalitære verdier, selv om det er færre her enn i befolkningen for øvrig.

Knud Knudsen gir i kapittel 5 en engasjerende oversikt over hvordan sammenhengen mellom sosial bakgrunn og utdanningsnivå kan forstås. Kapitlet presenterer et riss av norsk utdanningshistorie og gir innganger til sentral teori på feltet. Kapitlet er tettere på å diskutere de politiske rammene enn det boka ellers vektlegger. Noen lesere vil kanskje savne diskusjon om betydningen av genetisk arv for utdanningsprestasjoner. Den sterke betydningen av familiebakgrunn på tross av alle forsøk på å utjamne kan kanskje forklares av en slik mekanisme.

I kapittel 6 skriver Ann Nilsen om klasse, kjønn og sosial mobilitet sett hovedsakelig fra ett enkelt kvalitativt forskningsprosjekt. Fordelen med dette grepet er at vi får innsyn i den kvalitative forsk-ningsprosessen; teori, rekrutteringsstrategi, livsløpsintervjuer og nærhet til opplevd liv. Men det er en svakhet at kapitlet, som følge av dette valget, ikke gir inntrykk av den internasjonale forsk-ningsfronten. De prosessene som beskrives, tilfører ikke mye nytt til teoriene om sosial mobilitet, og vi går glipp av andre måter å studere dette på.

Bente Rasmussen skriver i kapittel 7 om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet med fokus på ulikhet i lønn, utdanning og karriere. Kapitlet gir god beskrivelse av norske forhold og en fin oversikt over litteraturen. Diskusjonen av hvordan arbeidsinnvandringen skaper et separat arbeidsmarked med mindre kjønnsulikhet, men elendige betingelser, er interessant. Kapitlet handler om arbeidslivet, og hadde vært tjent med et bredere teoretisk tilfang. Særlig savnes perspektiver på hvordan familiepolitikken, arbeidslivsregulering og trygdeordningene spiller inn. Et tydeligere komparativt blikk ville vært nyttig, og avslutningen kunne vært strammere redigert. En del avsnitt virker løsrevet fra kapitlets innhold, og noen påstander framstår som ubegrunnet.

Kapittel 8, av Karen Christensen og Kari Wærness om alderdom og ulikhet, er i større grad teoretisk og drøftende. Kapitlet gir en glimrende oversikt over ulike begreper og teorier i aldersforskningen knyttet til historiske og sosiale forhold. Forfatterne kommer i noen grad inn på helseulikheter, men det kunne vært mer utviklet i dette kapitlet.

Kapittel 9, av Lise Widding Isaksen og Mariya Bikova om omsorgspraksiser og ulikhet knyttet til au pair-ordningen, synes å være en oversettelse av forfatternes artikkel som ble publisert ett år før boka (Isaksen & Bikova, 2019). Likevel er ikke artikkelen referert til i kapitlet, og det er ingen informasjon om at teksten er publisert tidligere. Dette bør rettes opp i eventuelt senere opplag. Kjernen i kapitlet er to studier om au pair-ordningen, sett fra ståstedene til ti «karrierefamilier» og erfaringene til au pairer fra Filippinene. Bakgrunnen for studiene var å forstå hvorfor norske familier benytter au-pair-ordningen. Flere steder trekkes konklusjoner om norske familiers omsorgspraksiser generelt, som om de ti familiene var representative, au-pair-ordningens sosiale betydning for ulikhet overdrives. Som forfatterne selv noterer, ordningen blir stadig mindre brukt, den utgjør snaut 0.2 promille av par med barn i alderen 0-5, altså ekstremt marginalt. Kapitlet er preget av svak redigering, med mange gjentakelser.

Liv Johanne Syltevik skriver i kapittel 10 om familien som produsent av ulikhet – mellom kjønn, barn og sosiale klasser. Kapitlet er avgrenset til hvordan ulikhet oppstår og vedlikeholdes gjennom overføring av materielle og økonomiske ressurser, og gjennom sosialisering, foreldreskap og barneomsorg. Kapitlet gir en kort innføring i sentrale begreper, som skillet mellom familien som institusjon og sosial praksis, og om hvordan familien er i endring og i dag preges av to-inntektsfamilien som norm, samtidig med økende variasjon av samlivs- og forsørgermodeller. Syltevik gir en god gjennomgang av sentrale sosiologiske perspektiver på familien, fra den funksjonalistiske «standardmodellen» til familien som patriarkalsk undertrykkelsesinstitusjon, presenterer forskning om familiens økonomiske og sosiale (re)produksjon av ulikhet i Norge. Det savnes likevel drøfting av aktuelle temaer som hvorvidt økende eksklusjon fra familiearenaen kan være en driver av intragenerasjonell ulikhet, og hvordan flerkulturelle familiepraksiser og innvandringsbakgrunn samspiller med norsk likhetsorientert og universell familiepolitikk i produksjon av nye former for ulikhet. Et tydeligere komparativt blikk kunne fremhevet det særegne ved norske familiepraksiser og norsk familiepolitikk.

I kapittel 11 skriver Trond Løyning om reproduksjon av ulikhet knyttet til hvordan sosiale nettverk oppstår, formes og virker, og hvilke ressurser og posisjoner de kan gi tilgang til. Sentralt er begrepet sosial kapital og nettverksmekanismene homososialitet (at demografisk like personer tenderer til å inngå relasjoner) og Matteus-effekten (Merton) om hvordan prestisje og suksess er selvforsterkende. Selv om sosial kapital-begrepet kan forstås og undersøkes som makrofenomen, har Løyning avgrenset kapitlet til begrepets individnivå-dimensjon. Leseren blir satt inn i sosial kapital-begrepet via Robert Putnam, James Coleman og Pierre Bourdieu, uten at det legges særlig vekt på forskjellene mellom dem, og lærer om «bindende» og «brobyggende» sosial kapital-typer. Sentralt står også Granovetters «sterke» og «svake» bånd. Naturligvis er det behov for forenklinger i et slikt bredt anlagt kapittel, men presentasjonen blir til tider overforenklende. Kapitlet kunne hatt mer rom for nyanser og tvil, for eksempel om hvordan bridging-begrepet skal måles og om svakhetene ved de mest brukte survey-proxyene.

Etter det empiriske caset om styremedlemmer og kjønnskvotering, konkluderer artikkelen med at det sjelden vil være mulig for politikken å påvirke de sosiale nettverkene slik at de blir mindre ulikhetsskapende.

I kapittel 12 skriver Ivar Eimhjellen om frivillig arbeid og om sosiale ulikheter i deltakelse i det norske sivilsamfunnet. Kapitlet er godt skrevet og analysen er illustrerende og interessant, men det overlapper teoretisk med kapittel 11. I begge kapitlene er sosial kapital-rammeverket den sentrale teorien om hvordan ulikhet og nettverk henger i hop.

Jon Rogstad skriver i kapittel 13 godt om arbeidsgivernes rolle som portvoktere, med fokus på innvandreres muligheter i arbeidsmarkedet. Kapitlet drøfter forskjellige forklaringer på at innvandrere diskrimineres i arbeidsmarkedet og gir innsikt i rekrutteringsprosessen, illustrert av sitater fra intervjuer med arbeidsgivere. Arbeidsmarkedet og innvandring er sentrale temaer for å forstå ulikhet i dagens Norge, men hadde nok fortjent hvert sitt kapittel. Det er uklart hvorfor kapitlet er avgrenset til innvandreres muligheter (hvis det handler om arbeidsmarkedet) eller avgrenset til arbeidsmarkedet (hvis det handler om innvandrere).

Boka avsluttes med Vegard Jarness’ gode kapittel om kulturell ulikhet og klasse. Det gir en grundig drøfting av en tradisjon (knyttet til Bourdieu) om hvordan livsstiler, kulturelle disposisjoner og symbolske grenser oppstår og reproduseres i flerdimensjonale sosiale rom der økonomi kun er en av flere akser. Vi blir kjent med kapitalformene, habitusbegrepet og uerkjente maktrelasjoner (doxa). Kapitlet presenterer og diskuterer kritisk forskningsfronten og teoriutvikling i senere år, med rikt tilfang fra både norsk og internasjonal litteratur. Som en av de tre ulikhetsdimensjonene burde kapitlet fått plassering blant bokas første kapitler.

Min viktigste kritikk av boka er at arbeidsmarkedet og innvandring ikke har fått separate kapitler. Arbeidsmarkedet er en sentral arena for fordeling av inntekt, makt, ressurser og posisjoner, og hvem som slippes innenfor, støtes ut eller holdes utenfor (ulike deler av) arbeidsmarkedet, er en sentral ulikhetsmekanisme. I tillegg til innvandrere har personer med kortere utdanning, høyere alder, helseproblemer og kvinner problemer i arbeidsmarkedet, og det ville vært interessant om boka drøftet disse ulikhetene. Innvandring, og ulikhetene som følger av dette, er mer komplekse og betydningsfulle enn tilknytningen til arbeidsmarkedet som diskuteres i kapittel 13, for eksempel bosetting, familieformer og sosialisering/skolegang. I tillegg representerer asylsøkere, flyktninger, familiegjenforente og arbeidsinnvandrere ulike grupper i samfunnet som står overfor ulikhetsskapende strukturer i det norske samfunnet.

Grundigere diskusjoner av disse temaene ville gitt mulighet til å trekke inn arbeids- og velferdspolitikken, noe som ville styrket bokas strukturelle fokus. Strukturelle faktorer som globalisering, arbeidsmarkedsendringer og sosialpolitikken er i for liten grad del av analysene som presenteres i de fleste kapitlene. Det kunne gitt bedre grunnlag for studenter og andre lesere til å ta stilling til de ideologiske perspektivene som skisseres i innledningskapitlet.

Helse og helseulikheter er stemoderlig behandlet i boka. Kapittel 5 og 8 er innom helse og helseulikhet, men behandlingen er relativt overfladisk.

Ulikhet er likevel et nødvendig og betimelig krafttak av en bok som gjør empiriske observasjoner og teoretiske refleksjoner om en av vår tids viktigste temaer tilgjengelig for nye generasjoner studenter – fra et sosiologisk perspektiv. Boka dekker mange viktige ulikhetsdimensjoner, og gir innsikt i hvordan ulikhet skapes og gjenskapes gjennom økonomiske, kulturelle og sosiale mekanismer i familiene, skolesystemet, arbeidslivet og gjennom politiske institusjoner. Jeg anbefaler boka varmt for nye forskere og studenter i feltet, og for interesserte i tilstøtende fagfelt og profesjoner.