JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

Sosialt arbeid i et flerkulturelt samfunn

Nye forståelser, utfordringer og kunnskapsbehov

06.12.2017
04.05.2022 10:07

Sammendrag

Hvilke forståelser har sosialarbeiderne av sitt arbeid med minoriteter, og hvilke utfordringer og kunnskapsbehov oppgir de at det flerkulturelle arbeidet reiser? 98 sosialarbeidere deltok i fokusgruppeintervjuer eller besvarte spørreskjema om sine erfaringer med minoritetsarbeid. Informantene svarte at de største utfordringene i det sosiale arbeidet med innvandrere og flyktninger er kommunikasjonsproblemer på grunn av manglende felles språk og ulike kulturelle koder, et mangelfullt behandlingsopplegg for flyktningers helseplager og regler som ikke er tilpasset minoritetenes situasjon. Sosialarbeiderne oppga at de savner kunnskaper om familieforhold, barneoppdragelse og syn på sykdom i de klientgruppene de samhandler med. Vi fikk inntrykk av at sosialarbeidernes møte med innvandrerklienter lett kunne føre til et ensidig fokus på forskjellighet, uten at sosialarbeidernes egne, implisitte holdninger ble gjort til gjenstand for kritisk refleksjon.

Nøkkelord: flerkulturell diskurs i sosialt arbeid, tolkeproblemer i kulturmøter, flerkulturell kompetanse

Summary

Multicultural social work: Challenges and needs for competence

The topic for this article is social work in a multicultural society. We have turned to social workers in the field to study which challenges they experience when working with clients from diverse backgrounds, and how they respond to these challenges. The material is based upon two different sets of data: 50 social workers in child care have answered a questionnaire and 48 social workers from municipal and child care offices have taken part in focus groups interviews.

In both studies, the following three issues were most frequently mentioned as the greatest challenges: Communication problems caused by lack of a common language or by different values and cultures, health problems and structural barriers. Both groups of informants identified the following topics as themes they lacked information about: Family relations and child rearing practices in non-Western cultures, post-traumatic disorders and perceptions of health and illness. The social workers asked for more information about the background, culture and ideology of their minority clients, but seemed to be less aware of how their own dominating values were embedded in their professional practice and understanding of «the other».

Keywords: ideology in social work, multicultural challenges in social work, multicultural competence

Referanser

Askeland, Gurid Aga (red.) (2011). Kritisk refleksjon i sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Austveg, Berit (1989). Helsearbeid og innvandrere: Mangfold, sunnhet og sykdom. Oslo: TANO Aschehoug.

Bangstad, Sindre (2011). Multikulturalismen og dens kritikere. I Bente Puntervold Bø (red.): Multikulturell teori og flerkulturelle praksiser. Oslo: Abstrakt forlag.

Barker, Martin (1981). The New Racism. London: Junction Books.

Berg, Berit & Ask, Torunn (red.) (2011). Minoritetsperspektiver i sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Blom, Svein (2008). Innvandreres helse 2005/2006. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Boyle, David & Springer, Alyson (2001). Toward a cultural competence measure for social work with specific populations. Journal of Ethnic and Cultural Diversity in Social Work, 9(3), 53-71.

Bø, Bente Puntervold (2004). Hva slags problemer fører til søknad om plass på en barnevernsinstitusjon? I Bente Puntervold Bø; Maja Rasmussen & Nina Aannestad: Barn og ungdom med innvandrerbakgrunn på norske barnevernsinstitusjoner – en artikkelsamling. HiO-rapport nr. 19/2004. Oslo: Høgskolen i Oslo.

Bø, Bente Puntervold (2010). Det flerkulturelle barnevernsarbeidet – utfordringer, erfaringer og kompetansebehov. I Kaja Mehmed; Asle Høgmo & Halvor Fauske (red.): Integrasjon og mangfold – utfordringer for sosialarbeideren. Oslo: Cappelen akademisk forlag.

Bø, Bente Puntervold (2011). Opprør eller aksept? I Bente Puntervold Bø (red.): Multikulturell teori og flerkulturelle praksiser. Oslo: Abstrakt forlag.

Chand, Ashok (2005). Do you speak English? Language barriers in child protection social work with minority ethnic families. British Journal of Social Work, vol. 35, 807-821.

Corrigan, Peter & Leonard, Peter (1978). Social Work under Capitalism. London: Macmillan.

Davis, Kathy (2008). Intersectionality as buzzword: A sociology of science perspective on what makes a feminist theory successful. Feminist Theory, 9(1) 67-85.

Dominelli, Lena (1997). Anti-Racist Social Work. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Eide, Ketil, Rugkåsa, Marianne & Signe Ylvisaker (2015). Barnevernsarbeideres møte med barn og familier med minoritetsbakgrunn. Norges barnevern, 2015, 2, 98-102.

Engebrigtsen, Ada, Bakken, Anders & Øyvind Fuglerud (2004). Somalisk og tamilsk ungdom. I Andre bilder av de andre. Transnasjonale liv i Norge. Oslo: Pax forlag.

EU – Rådsdirektiv av 25.juli 1977 (77/486/EØF). Artikkel 3. gjengitt i NOU 1995:12 - Opplæring i et flerkulturelt Norge, Kap.4.2.4.

Garran, Ann Marie & Werkmeister Rozas, Lisa (2013). Cultural Competence Revisited. Journal of Ethnic and Cultural Diversity in Social Work, vol.22, 97-113.

Gotaas, Nina (2007). Bruk av tolk i barnevernet. I Jørn Holm-Hansen, Thomas Haaland & Trine Myrvold, Flerkulturelt barnevern. En kunnskapsoversikt. NIBR-rapport 2007:10. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Graham, Mekada & Schiele, Jerome (2010). Equality-of-oppressions and anti-discriminatory models in social work: Reflections from the USA and UK. European Journal of Social Work, 13(2), 231-244.

Gullestad, Marianne (2006). Plausible Prejudice: Everyday Experiences and Social Images of Nation, Culture and Race. Oslo: Universitetsforlaget.

Holm-Hansen, Jørn, Haaland, Thomas & Trine Myrvold (2007). Flerkulturelt barnevern. En kunnskapssoversikt. NIBR-rapport 2007:10. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Husband, Charles (1982). «Race» in Britain – Continuity and Change. London: Hutchins.

Javo, Cecilie (2010). Kulturens betydning for oppdragelse og atferdsproblemer: Transkulturell forståelse, veiledning og behandling. Oslo: Universitetsforlaget.

Joppke, Christian (2004). The retreat of multiculturalism in the liberal state: theory and policy. The British Journal of Sociology, 55(2), 237-257.

Jørgensen, Harald & van der Weele, Judith (2009). Vold i storfamiliekontekst – erfaringer fra Alternativ til Vold. I Ketil Eide; Naushad Qureshi; Marianne Rugkåsa & Halvard Vike (red.), Over profesjonelle barrierer. Et minoritetsperspektiv i psykososialt arbeid med barn og unge. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kriz, Katrin & Skivenes, Marit (2010). Lost in Translation: How Child Welfare Workers in Norway and England Experience Language Difficulties when Working with Minority Ethnic Families. British Journal of Social Work, 40, 1353-1367.

Kriz, Katrin & Skivenes, Marit (2010). Knowing Our Society and Fighting Against Prejudices: How Child Welfare Workers in Norway and England Perceive the Challenges of Minority Parents. British Journal of Social Work, 40, 2634-2651.

Kumar, Bernadette (2008). The Oslo Immigrant Health Profile. Rapport 2008:7. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Kymlicka, Will (1995). Multicultural Citizenship: A Liberal Theory of Minority Rights. Oxford / New York: Oxford University Press.

Lee, Mo Yee & Greene, Gilbert (2008). A Teaching Framework for Transformative Multicultural Social Work Education. Journal of Ethnic and Cultural Diversity in Social Work, 12(3), 1-28.

Loona, Sunil (1997). Tospråklighet. I Thomas Hylland Eriksen (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo: Tano Aschehoug.

Lum, Doman (2011). Culturally competent practice: A framework for understanding diverse groups and justice issues. Belmont, CA: Cengage.

MacIntosh, Peggy (1989). White privilege: Unpacking the Invisible Backpack. Peace and Freedom, July/August 1989

Ohnstad, Anbjørg, Rugkåsa, Marianne & Signe Ylvisaker (2014). Ubehaget i sosialt arbeid. Oslo: Gyldendal

Olsen, Bennedichte Rappana, Markussen, Marith & Christine Tscudi-Madsen (2005). Helsestasjonen – en flerkulturell møteplass. HiO-rapport 2005 nr. 9. Oslo: Høgskolen i Oslo

Olsen, Bennedichte Rappana (2011). Språklige og kulturelle barrierer i møtet mellom helsearbeidere og kvinner med minoritetsbakgrunn. I Bente Puntervold Bø (red.). Multikulturell teori og flerkulturelle praksiser. Oslo: Abstrakt forlag

Oltedal, Siv (red.) (2005). Kritisk sosialt arbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk forlag

Opplæringsloven: Lov om grunnskoler og den vidaregåande opplæringa av 4.juli 2003. Oslo: Kunnskapsdepartementet

Rugkåsa, Marianne (2009). Etniske minoritetskvinners inntreden i arbeidslivet og konsekvenser for barn og familieliv. I Ketil Eide; Naushad Qureshi; Mariannne Rugkåsa & Halvard Vike (red.): Over profesjonelle barrierer. Et minoritetsperspektiv i psykososialt arbeid med barn og unge. Oslo: Gyldendal Akademisk

Taylor, Charles (1994). The Politics of Recognition. I Amy Gutman (red): Multiculturalism: Examining the Politics of Recognition. Princeton, New Jersey: Princeton University Press

Tjelmeland, Hallvard (2003). Møtet med det framande – Vegen fram mot Lov om innvandringsstopp i 1975. I Knut Kjeldstadli (red.): Norsk innvandringshistorie, Bind 3. Oslo: Pax Forlag

Turney, Danielle (1996). The Language of Anti-Racism in Social work. Towards a Deconstructive Reading, London: University of London

Williams, Charlotte & Grahams, Mekaida (2010). Editorial: Travelling hopefully: race/ethnic relations and social work: a transnational dialogue. European Journal of Social Work, 13(2), 155-161

Williams, Charlotte & Soydan, Haluk (2005). When and how does ethnicity matter? A cross-national study of social work responses to ethnicity in child-protection cases. British Journal of Social Work, 35, 901-920

Williams, Charlotte & Parrott, Lester (2013). From Specialism to Genericism: Rising and Falling to the Challenges of Responding to Racial and Ethnic Diversity in Social Work Education. British Journal of Social Work, no. 43, 1206-1224

Østby, Lene (2008). Rasisme eller kultur? To ulike perspektiv i utdanningen av sosialarbeidere i England og Norge. Fontene forskning, 1(1) 2008

Østby, Lene (2011). Sånn er de – Om kategorisering og samhandling med etniske minoriteter. I Berit Berg & Torunn Ask (red.): Minoritetsperspektiver i sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Bente Puntervold Bø

Professor emeritus, Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)

bentepuntervold.bo@hioa.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Norge har i dag en langt mindre homogen befolkning enn for bare noen tiår siden, og befolkningssammensetningen er blitt stadig mer preget av arbeidsmigrasjon og flyktning-innvandring. Økende pluralisme representerer nye utfordringer for mange yrkesgrupper. Sosial- og barnevernsarbeidere møter brukere med mangelfulle norsk-kunnskaper, andre livserfaringer, annen kulturbakgrunn og andre sykdommer enn majoritetsbefolkningen. For utdanningsinstitusjonene som skal kvalifisere sine studenter til yrkesutøvelse i et flerkulturelt samfunn, er det viktig å vite hva sosialarbeidere opplever som utfordringer i dette arbeidet. Vi har derfor i to studier henvendt oss til praksisfeltet for å høre hva sosialarbeidere selv sier om sine erfaringer fra minoritetsarbeidet. Vi var interessert i hva de opplevde som spesielt krevende, hvilke dilemmaer de møter i det flerkulturelle arbeidet, og på hvilke områder de ønsket mer kunnskap og kompetanse. Disse spørsmålene ble stilt til 98 sosialarbeidere som daglig møter klienter med minoritetsbakgrunn. Halvparten av informantene ble intervjuet i fokusgrupper i perioden 2008 til 2010, mens de andre besvarte et spørreskjema om erfaringer og utfordringer i minoritetsarbeidet i perioden 2002 til 2004. Det er sosialarbeidernes perspektiv som ligger til grunn for de dataene som blir presentert.

I denne artikkelen ønsker vi å formidle sosialarbeideres erfaringer med flerkulturelt sosialt arbeid, for å bidra til at utdanningsinstitusjonene kan gi framtidige sosialarbeidere et realistisk bilde av de utfordringene de vil møte som yrkesutøvere i et flerkulturelt samfunn.

Vi starter med en skisse av hvordan ulike forståelser av sosialt arbeid med minoriteter har avløst hverandre i ulike tidsperioder fra 1950-tallet og fram til i dag. Deretter blir datagrunnlag og metodisk opplegg i de to studiene presentert. I avsnittet om funn viser vi hva sosialarbeiderne oppgir som utfordringer og kunnskapsbehov i arbeidet med etniske minoriteter. I avslutningen drøfter vi om noen av de ideologiske perspektivene som beskrives innledningsvis, kan gjenkjennes i sosialarbeidernes svar og refleksjoner om minoritetsarbeidet.

Den flerkulturelle diskursen i sosialt arbeid

Fagdebatten i sosialt arbeid i Europa og USA har i ulike tidsepoker gitt ulike svar på hva slags kunnskaper og innsikter sosialarbeidere trenger for å utføre kvalifisert sosialt arbeid med minoriteter. Heller ikke i dag er det enighet i faglitteraturen om hva som bør være de(t) sentrale perspektivet i utdanningen til sosialt arbeid i et flerkulturelt samfunn (Williams & Graham, 2010). Mange av de tilnærmingsmåtene som i tidligere epoker framsto som riktige svar i den ideologiske fagdebatten, er ikke lenger politisk korrekte (Boyle & Springer, 2001; Lee & Greene, 2008; Williams & Graham, 2010). Skiftet i terminologien i fagdebatten, illustrerer noen av disse vekslende tendensene (Bangstad, 2011; Berg & Ask, 2011; Lum, 2011; Garran & Rozas, 2013; Williams & Parrott, 2013). Bruk av begreper som flerkulturell forståelse, kulturkompetanse, antirasistisk sosialt arbeid, kritisk refleksjon og interseksjonalitet, representerer ulike oppfatninger av hva det er viktig å vektlegge i det sosiale minoritetsarbeidet.

I hele sosialt arbeids historie har fattigdomsbekjempelse og sosial rettferd for marginaliserte grupper vært en sentral oppgave for sosialarbeidere. Minoritetsarbeidet ble definert som sosiale ytelser til fattige og marginaliserte, enten de var innvandrere, urbefolkninger eller tilhørte majoritetssamfunnet (Garran & Rozas, 2013). Politikken overfor dem som mottok offentlige ytelser var på 1950- og 1960-tallet i sterk grad preget av en assimileringspolitikk (Tjelmeland,2003; Graham & Schiele, 2010): Minoritetene skulle tilpasse seg majoritetskulturen og gi avkall på sine tradisjoner og sitt morsmål. At også det sosiale arbeidet representerte den statlige assimileringspolitikken, ble den gang møtt med få motforestillinger i fagmiljøet (Turney, 1996).

Først på 1970-tallet finner vi eksempler på det som kan tolkes som en reaksjon på den dominerende assimileringspolitikken. Representanter for innvandrerorganisasjoner, sosialarbeidere og den politiske venstresiden begynte å kjempe for anerkjennelse av minoritetsgruppers rett til egen kultur og egetspråk. Dette førte i mange land til lovfestede rettigheter for minoriteter til opplæring i sine språk og til religionsutøvelse. På 1970-tallet fikk elever med ikke-norsk bakgrunn rett til morsmålsundervisning i norske barneskoler (Loona,1997). Et EU-direktiv fra 1977 påla medlemslandene å tilby morsmålsundervisning (EU: Rådsdirektiv av 25. juli 1977). Majoritetssamfunnet anerkjente dermed minoriteters rett til å opprettholde sine kulturelle tradisjoner. Kritikere har hevdet at dette ville føre til utvikling av parallell-samfunn med segregasjon mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsgruppene (Joppke, 2004).

Mange utdanningsinstitusjoner i sosialt arbeid fulgte opp vektlegging av minoritetsrettigheter med undervisning i flerkulturell forståelse. Det ble en målsetning for utdanningene å formidle kunnskaper om ulike minoritetsgrupper for å kvalifisere studentene til arbeidet med klienter med en annen sosial bakgrunn, andre referanserammer og andre kulturelle koder enn det studentene kjente fra sin egen oppvekst. Kulturkompetanse ble en viktig del av mange sosialarbeiderutdanninger; spesielt har dette fått stor plass i sosialarbeiderutdanningene i USA (Boyle & Springer, 2001; Lum, 2011). Også i Europa, og særlig i England, var undervisningen i flerkulturell forståelse en viktig del av kvalifiseringen av sosialarbeidere på 1970-tallet (Barker,1981). Denne undervisningen hadde et fokus på «de andre», det var det som var forskjellig fra majoritetsbefolkningen, kulturelt og sosialt, som fikk oppmerksomhet (Østby, 2008).

Den sterke vektleggingen av kulturkunnskaper i minoritetsarbeidet ble kritisert av flere forfattere som mente at fokuset på «kulturforståelse» i utdanningene svekket oppmerksomheten om de strukturelle barrierene som minoriteter ofte møter i majoritetssamfunnet (Williams & Parrott, 2013). Spesielt ble diskriminering og rasisme framhevet som viktige temaer for sosialarbeiderutdanningene. Antirasismen ga en ny retning til det sosiale arbeidet på 1970- og 80-tallet i Europa (Graham & Schiele, 2010). I England var Lena Dominelli (1997), Charles Husband (1982), Peter Corrigan og Peter Leonard (1978) innflytelsesrike talspersoner for antirasistisk sosialt arbeid. Boka The New Racism (Barker, 1981) fikk stor innflytelse på denne debatten. Også i Norge ble sosialt arbeid preget av den «engelske» konflikten mellom antirasisme og kulturforståelse som tilnærminger til minoritetsarbeidet (Østby, 2008). I dag virker dette som en unødvendig polarisert debatt. Det er vanskelig å forstå hvorfor ikke temaer som rasisme og diskriminering kan kombineres med kunnskaper om andre kulturer og alternative forståelser.

Forsvar av minoritetskulturer blir ofte assosiert med multikulturalisme og et segregert samfunn (Joppke, 2004; Williams & Graham, 2010), til tross for at en av «grunnleggerne» av multikulturalismen, Will Kymlicka (1995), hevder at anerkjennelse av minoritetskulturer og forankring i egen kultur ikke hemmer, men fremmer, minoriteters integrering i majoritetssamfunnet. En annen av multikulturalismens forsvarere, filosofen Charles Taylor, framhever at anerkjennelse av minoritetskulturer er viktig for selvbilde og identitetsutviklingen til personer med minoritetsbakgrunn (Taylor, 1994; Javo, 2010; Bangstad, 2011; Bø, 2011).

På 1990-tallet ble den politisk korrekte betegnelsen i minoritetsarbeidet ikke lenger det flerkulturelle samfunn, men «mangfoldssamfunnet»/«diversity» (Williams & Parrott, 2013; Berg & Ask, 2011). Skiftet av terminologi symboliserer et ønske om en mer inkluderende fellesbetegnelse, som ikke bare fokuserer på grupper med en annen kultur og etnisitet, men som omfatter alle kategorier av minoriteter og marginaliserte grupper, enten det dreier seg om personer med funksjonshemning, religiøse eller seksuelle minoriteter.

Enkelte har vært kritiske til en felles tilnærming til så ulike former for minoritets-problematikk, og hevder at det vil føre til at antirasistisk arbeid får mindre oppmerksomhet i sosialt arbeid enn tidligere (Williams & Parrott, 2013). Kritikerne av mangfoldstilnærmingen i utdanningene vil usynliggjøre rasismen og svekke sosialarbeidernes tidligere sterke anti-rasistiske engasjement, slik blant annet Williams og Parrott mener har skjedd i England.

Tidligere fokus på «de andre» som kulturbærere, med et tilsvarende ubevisst forhold til de ideologiske føringene i majoritetssamfunnet, har fra 2000-tallet blitt avløst av det vi kan tolke som en ideologisk oppvåkning i sosialt arbeid. Dette reflekteres blant annet i debatten om kritisk refleksjon i sosialt arbeid (Oltedal, 2005; Lee & Greene, 2008; Askeland, 2011). Sosialarbeideres møte med klienter med andre normer og verdier enn de selv er bærere av, har ført til erkjennelse av at sosialarbeidere også må se på seg selv som kulturbærere og representanter for majoritetskulturens dominerende verdier (Ohnstad, Rugkåsa, Ylvisaker, 2014). Parallelt med vektleggingen av en slik «refleksiv praksis», styrkes kritikken av å gi de kulturelle aspekter i minoritetsarbeidet for stor plass (se blant annet Eide, Rugkåsa & Ylvisaker, 2015).

I analysen av relasjoner mellom sosialarbeidere med majoritetsbakgrunn og minoritetsklienter, framheves nå maktforhold og privilegium som viktige aspekter å fokusere på (MacIntosh, 1989; Williams & Graham, 2010). Når maktforhold bringes inn i analysen i den norske fagdebatten i sosialt arbeid, kan en lett få inntrykk av at det som primært betones er den personlige relasjonen mellom sosialarbeider og klient; med sosialarbeideren som den som besitter makt vis-a-vis klienten. Den maktesløsheten som sosialarbeideren selv opplever vis-a-vis et offentlig maktapparat, har derimot fått liten plass i den norske fagdebatten.

Innsikt i klientens «kontekst» har alltid vært viktig i sosialt arbeid, denne debatten er blitt fornyet de siste årene ved at samspillet mellom makt og kategorier som kjønn, klasse, etnisitet, alder og seksuell orientering er blitt sterkere vektlagt enn tidligere. Interseksjonalitet er en slik tilnærmingsmåte som analyserer samspillet mellom slike kategorier og maktposisjoner (Davis, 2008). En interseksjonalistisk tilnærmingsmåte med vektlegging av samspillet mellom makt- og dominansforhold på den ene siden, og en persons ulike kategoritilhørigheter på den andre siden, har bidratt til å utvide kontekstforståelsen i sosialt arbeid (Garran & Rozas, 2013).

Datagrunnlag og metodisk opplegg

Funnene som presenteres i artikkelen baserer seg på to kilder; en spørreskjemaundersøkelse fra 2002-2004 som omfatter 50 sosialarbeidere, og 12 fokusgruppeintervjuer fra 2008-2010 med til sammen 48 deltakere i sosial- og barnevernstjenesten. I begge undersøkelsene var temaet sosialarbeidernes erfaringer og utfordringer i arbeidet med klienter med innvandrer- og flyktningbakgrunn.

Informantene i spørreskjemaundersøkelsen var sosial- og barnevernsarbeidere som deltok på etterutdanningskurset Etnisitet og barnevern ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Barne- og familiedepartementet finansierte dette utdanningstilbudet. Kurset gikk over åtte dager fordelt på tre samlinger og tok blant annet opp temaer som migrasjon og innvandringspolitikk, barnevernet og etniske minoriteter, flyktninger og asyl.

Deltakerne hadde erfaring med barn og familier fra blant annet Somalia, Irak, Iran, Vietnam, Tyrkia og Kosovo. 50 deltakere fra tre kurs i perioden 2002-2004 besvarte et spørreskjema om sine erfaringer fra arbeidet med innvandrer- og flyktningfamilier. Spørsmålene dreide seg om følgende temaer: Hvilke sakstyper de arbeidet med, hvilke nasjonaliteter som var representert, om arbeidet med minoritetsklientene skilte seg fra klienter fra majoritetsbefolkningen og hva som i tilfelle var annerledes. Informantene ble videre spurt om hva de mente var de største utfordringene i minoritetsarbeidet og om de syntes de hadde tilstrekkelig utdanning/kunnskaper for dette arbeidet. I tillegg til faste svarsalternativer hadde alle spørsmålene plass til åpne svar.

Kursdeltakerne ble bedt om å fylle ut spørreskjemaet på første samling, for at undervisningen på kurset i minst mulig grad skulle påvirke svarene. 50 av totalt 80 deltakere på kursene i perioden 2002 til 2004 besvarte spørreskjemaet. Frafallet skyldes vekslende tilstedeværelse på det tidspunkt spørreskjemaet ble delt ut.

Spørreskjemaundersøkelsen var del en av et større prosjekt om innvandrerungdom i barnevernet, finansiert av Norges forskningsråd (NFR). Forskningsgruppen besto av følgende personer: Maja Rasmussen, Nina Aannestad og Bente Puntervold Bø (prosjektleder).

Fokusgruppeintervjuene ble gjennomført ved seks sosial- og barnevernskontorer i Oslo-området der de ansatte daglig arbeidet med klienter med innvandrer- og flyktningbakgrunn. Fokusgruppestudien ble finansiert av Interkult-programmet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som var initiert for å styrke den flerkulturelle kompetansen i utdanningene. Forskningsgruppen besto av følgende personer: Helga Johannesdottir, Signe Ylvisaker, Frank Meyer, Anders Bjørnsen, Vigdis Madsen og Bente Puntervold Bø (prosjektleder).

Tilsammen 48 sosialarbeidere ved seks sosialkontorer i Oslo-området ble intervjuet gjennom 12 fokusgruppesamtaler. Sosialkontorene ble rekruttert gjennom telefonhenvendelser til ledelsen ved kontorene. De fleste kontorene som ble kontaktet var villige til å delta, kun to kontor takket nei på grunn av flytting og omorganisering i den aktuelle perioden.

Følgende spørsmål ble diskutert i fokusgruppene: Hva deltakerne opplevde som de største utfordringene i det sosiale arbeidet med innvandrere og flyktninger, hva som fungerte bra og hva de opplevde som spesielt vanskelig; om de jobbet annerledes med klienter med minoritetsbakgrunn enn med klienter fra majoritetsbefolkningen, og hva som i tilfelle var grunnen til det. Andre tema var: Hvilke ressurser, kunnskaper eller tiltak sosialarbeiderne savnet i minoritetsarbeidet, og hvordan de mente utdanningene kunne ivareta praksisfeltets kompetansebehov.

Fokusgruppesamtalene ble tatt opp på bånd, transkribert og analysert ved hjelp av et dataprogram for kvalitative data («Nudist»-programmet). Diskusjonen i fokusgruppene dannet utgangspunktet for de analytiske kategoriene som brukes i artikkelen. Analysekategoriene ble bestemt ut fra empirien. Gjennomlesing av alle referatene fra fokusgruppene viste at kommunikasjonsproblemer, systemmangler, og behov for kunnskap og kompetanse framsto som de tre viktigste analytiske kategoriene. Materialet ble sortert i underkategorier under hver av disse hovedkategoriene og sitater fra fokusgruppeintervjuene vil illustrere de funnene som refereres i artikkelen.

Deltakernes erfaringer med minoritetsarbeidet var tema både i spørreskjemaundersøkelsen og fokusgruppesamtalene. Til tross for at det er fem–seks år mellom datainnsamlingene i de to undersøkelsene, var svarene fra sosialarbeiderne i de to studiene nærmest identiske. Dette gjaldt både hva som ble sett på som faglige utfordringer og hvilke temaer informantene etterlyste mer informasjon om. Antakelig skyldes dette at spørsmålene som ble stilt i de to studiene var svært generelle og til dels likelydende. For å unngå gjentakelser vil derfor resultatene fra de to undersøkelsene bli presentert samlet i artikkelen.

Kommunikasjonsproblemer

Hvilke utfordringer representerer det flerkulturelle arbeidet?

Hva oppgir sosialarbeidere som de største utfordringene i arbeidet med innvandrere og flyktninger?

Det kom fram at sosialarbeiderne opplevde store kommunikasjonsproblemer i minoritetsarbeidet. I spørreskjema-undersøkelsen svarte ni av ti informanter at de opplevde store språkproblemer i arbeidet med minoritetsklienter (Rasmussen, 2004). De skrev at språkproblemene førte til «problemer med å få fram budskapet» og «misforståelser». Også deltakerne i fokusgruppene sa at dårlige norskkunnskaper hos mange av minoritetsklientene var et stort problem: «De kan lite norsk». Sosialarbeiderne, som ikke hadde kjennskap til klientenes morsmål, var i ofte i tvil om budskapet deres ble forstått. I tillegg påpekte deltakerne at «språket i vedtakene er vanskelig» og at sosial- og barnevernstjenesten ikke har ressurser til å oversette vedtaksbrevene til et språk minoritetsklientene forstår. Når sosialarbeiderne heller ikke hadde «ressurser til å forklare alt muntlig», ble resultatet at de klientene som hadde minst språkkunnskaper ikke forsto vilkårene og vedtakene i sin egen sak, noe sosialarbeiderne opplevde som svært lite tilfredsstillende.

Allerede i 1989 skrev Berit Austveg at manglende felles språk skapte store kommunikasjonsproblemer mellom norsk helsepersonell og pasienter uten norskkunnskaper. Nyere studier viser den samme tendensen; manglende felles språk oppleves som en stor utfordring for sosialarbeidere i samtaler med etniske minoritetsfamilier (blant annet Kriz & Skivenes, 2010; Berg & Ask, 2011).

At sosialarbeider og klient ikke kjenner hverandres kulturelle koder, skaper også kommunikasjonsproblemer. Manglende kjennskap til hverandres uttrykksmåter, tradisjoner og kulturelle preferanser skaper barrierer i kommunikasjonen mellom sosialarbeider og minoritetsklient. Som det ble sagt i en av fokusgruppene; det kunne være «vanskelig å forstå hverandre» og «lett å tolke ting feil», for eksempel på bakgrunn av manglende kjennskap til hverandres høflighetsritualer og måter enighet og uenighet uttrykkes på. En sosialarbeider i en av fokusgruppene sa for eksempel om vietnamesere: «De kan ikke si nei, det er veldig uhøflig. Det er vanskelig å tolke non-verbale signaler; en del asiater er alltid blide». En barnevernsarbeider refererte til tilsvarende erfaringer: «De viser bare positive følelser». Hun fortalte om «en thailandsk mamma som satt og smilte, og ikke viste at hun var veldig opprørt da vi sa at ‘Vi vil ta omsorgen for barnet ditt’».

I sosial- og barnevernstjenesten ønsker man en åpen dialog med klientene og tilstreber en direkte, saklig og konfronterende kommunikasjonsstil. Det er et mål at klienten uttrykker hvordan han/hun egentlig har det. Minoritetsklienter som er opplært til at det er uhøflig og uverdig å vise aggresjon og negative følelser, kan oppleve forventningen om å være åpen og å gi uttrykk for sine følelser som et kulturelt overgrep. Dette står i skarp kontrast til den vestlige terapitradisjonen der det å snakke om følelsesmessig vanskelige ting tillegges stor vekt.

Sosialarbeiderne i fokusgruppene sa de ofte var i tvil om de forsto hva klienter med minoritetsbakgrunn egentlig mente, de visste ikke hvordan de skulle tolke måten klienten uttrykte seg på. I en studie av samhandling mellom helsearbeidere og mødre med ikke-vestlig bakgrunn på helsestasjoner, skriver Olsen, Markussen og Tschudi-Madsen (2005:55) at «Helsearbeidere uttrykker at kulturforskjeller byr på vel så store kommunikasjonsproblemer som de språklige utfordringene». En rekke andre studier har tilsvarende konklusjoner: Det skaper kommunikasjonsproblemer og misforståelser hvis sosialarbeider eller helsearbeider og klient eller pasient ikke forstår hverandres kulturelle koder.

Barnevernsarbeid som kulturmøte

Spesielt i barnevernssaker og familiekonflikter blir sosialarbeidere og minoritetsklienter konfrontert med hverandres ulike kulturelle preferanser og holdninger til barn og familieliv. Barnevernsarbeid og familiesaker er kulturmøter for både saksbehandlerne med majoritetsetnisk bakgrunn og for klienter med minoritetsbakgrunn; begge parter er ofte uforberedt på at den andre ikke deler deres syn på barneoppdragelse og familieliv.

Mange informanter påpekte at de ofte opplevde store kulturforskjeller i møtet med foreldre med minoritetsbakgrunn. Det dreide seg om synet på «barns plass i familien, grensesetting og synet på barnehage». En sosialarbeider sa:

«Vi [med norsk bakgrunn] er veldig opptatt av at vi skal prate med barn. Men i noen av de familiene som jeg har møtt, så er ikke det vanlig. De har litt mer sånn kommandospråk, kanskje, i stedet for å snakke om ting».

Utsagn fra diskusjonen om minoritetsforeldres holdning til barnehager i en av fokusgruppene, er et annet eksempel på kulturmøte-problematikk:

«Minoritetsforeldrene ser ikke viktigheten av å sosialiseres med andre, å komme inn i et miljø. Vi ser at det kan være et kjempebehov for det. Og så prioriterer ikke foreldrene sånne ting, altså barnehageplass, SFO, sånne ting. Og så trenger de nettopp det. Så står vi der med vår «Herre gud det er en selvfølge at de skal i barnehage, det er jo så bra».

Det ble også sagt at minoritetsfamilier i sterkere grad enn i norske familier, la vekt på at barn skulle være lydige og vise respekt for foreldrenes avgjørelser.

Selv om store, representative undersøkelser har vist at det ikke er et konfliktfylt forhold mellom generasjonene for minoritetsfamilier flest (Øia, 1998; Engebrigtsen, Bakken & Fuglerud, 2004), møter mange barnevernsarbeidere generasjonskonflikter i minoritetsfamiliene. Ofte dreier det seg om konflikter om adferdsregler: Mange minoritetsforeldre er opptatt av å beskytte sine ungdommer mot det de oppfatter som et norsk ungdomsmiljø med stort alkoholkonsum og løse seksuelle forbindelser. Minoritetsungdommer som sammenligner seg med norske jevnaldrende og nekter å følge foreldrenes adferdskrav, risikerer å bli straffet og, for enkelte, å bli kastet ut av hjemmet (Bø, 2004).

Sosialarbeidere i en av fokusgruppene hadde erfart nettopp dette: «Ungdommer henvender seg til barnevernskontoret og sier de er kastet ut hjemmefra. Andre vil flytte fordi det er for strengt»

I fokusgruppene ble det sagt at vold i hjemmet i minoritetsmiljøene ofte dreide seg om «oppdragervold»; minoritetsforeldre brukte fysisk avstraffelse som en disiplineringsmetode. Lignende resultater rapporteres i andre studier (Bø, 2004; Jørgensen & Wheele, 2009).

Endrede familieroller

Flere i fokusgruppene hadde erfart at migrasjonen hadde ført til rolleforskyvning mellom ektefellene og forstyrret «balansen» i familien. I hjemlandet var far den som forsørget familien, mens mor var hjemmearbeidende. Her i landet kan det være lettere for minoritetskvinner å få ufaglærte deltidsjobber, mens det kan være vanskelig for far å få en fulltidsstilling, slik at han fortsatt kan være familiens hovedforsørger. I en av fokusgruppene ble denne situasjonen oppsummert slik:

«Så det går på en måte litt sånn nedover med far, og så kan det gå oppover med mor, som da kommer til et samfunn hvor kvinnen har en helt annen plass og helt andre muligheter i forhold til der de kanskje kommer fra. Det kan bli truende for far».

Marianne Rugkåsa (2009) drøfter nettopp dette, at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet krever tilpasninger fra hele familien og påvirker maktbalansen mellom ektefellene, noe som lett kan skape konflikter i familien.

Lite erfaring med byråkratiske organisasjoner

Informantene i fokusgruppene sa at mange minoritetsklienter manglet erfaring med byråkratier som sosial- og barnevernstjenesten. Å overholde timeavtaler kunne skape problemer: «Den største utfordringen er å få dem til å komme». Flere hadde erfart at klienter oppsøkte dem uten timeavtale, noe som var vanskelig å håndtere med fulle venteværelser og fulle timelister. Det ble også sagt at mange minoritetsklienter hadde urealistiske oppfatninger av sosialarbeideres mulighet til å påvirke utfallet av sakene: «Klientene forstår ikke hvor mye eller lite makt og innflytelse sosialarbeideren har». Sosialarbeiderne opplevde minoritetsklientenes urealistiske forventninger som belastende.

Tolkeproblemer

Tolkeproblemer fikk mye oppmerksomhet i begge undersøkelsene. Nærmere halvparten av dem som besvarte spørreskjemaet nevnte tolkeproblemer som en stor utfordring i minoritetsarbeidet: Mangel på tolker, dyre tolker, økt tidsbruk når klientsamtalene foregikk gjennom tolk og klienter som ikke ønsket at tolk ble benyttet, ble nevnt som eksempler (Rasmussen, 2004). I fokusgruppene ble det påpekt at «det ofte var vanskelig å skaffe tolk når det var nødvendig» fordi det på mange språk var mangel på tolker. I tillegg kunne det være «vanskelig å få fatt i kvalifiserte tolker», siden tolker med tolkeutdanning var dyre og mange bydeler og kommuner hadde en anstrengt økonomi. Slike forhold skapte store kommunikasjonsproblemer mellom sosialarbeider og minoritetsklient.

Å gjennomføre en samtale med tolk, er mer krevende enn en vanlig klientsamtale. Det må for eksempel avsettes lengre tid til en samtale med tolk, og det er vanskelig for saksbehandler å vite om faguttrykk blir riktig forstått av tolken. Siden «begrepsapparatet i språkene er forskjellig», kan fagterminologien være ukjent for både tolk og klient. Flere sosialarbeidere hadde erfart at tolker blandet seg inn i samtalen, og enkelte mente de mistet kontrollen over klientsamtalen når de ikke visste om tolken formidlet det de hadde sagt på en korrekt måte.

Kanskje på grunn av slike vanskeligheter, viser flere studier at sosial- og helsearbeidere i mange situasjoner prøver å klare seg uten tolk, til tross for at saksbehandler og klient ikke kan uttrykke seg på et felles språk (Chand, 2005; Gotaas, 2007; Kriz & Skivenes, 2010). I en studie fra helsestasjoner prøvde helsesøstre å kommunisere med minoritetskvinnene ved hjelp av tegninger og fingerspråk, i stedet for å tilkalle tolk (Olsen et al., 2005; Olsen, 2011). Utilstrekkelig tolkekapasitet og manglende profesjonell tolketjeneste, er strukturelle mangler som svekker kvaliteten i minoritetsarbeidet.

Helseproblemer og mangelfullt behandlingsopplegg

Både i barnevernstjenesten og på sosialkontorene sier informanter i fokusgruppene at det er «mye helseplager blant minoritetsklientene», både diffuse helseplager, psykiske problemer og traumer. Helseplagene beskrives som «udefinerte «vondter»» og «diffuse helseplager hos våre klienter med fremmedspråklig bakgrunn».

Sosialarbeidene i begge studiene hadde erfart at mange flyktninger hadde alvorlige psykiske problemer og at mange var traumatiserte etter flukt fra krig og forfølgelse i hjemlandet. Vanlige utsagn i fokusgruppene var: «Det er mange som sliter med psyken» og «De er ofte veldig traumatisert».

Statistisk sentralbyrås helseundersøkelse bekrefter dette inntrykket: Det er en betydelig høyere andel blant innvandrerbefolkningen som oppgir å ha helseplager enn blant majoritetsbefolkningen (Blom, 2008). Undersøkelser fra Folkehelseinstituttet viser at en betydelig høyere andel personer med minoritetsbakgrunn enn blant majoritetsbefolkningen, svarer at de har psykiske plager (Kumar, 2008). Det er imidlertid store helseforskjeller mellom ulike nasjonalitetsgrupper og store forskjeller i rapportert sykelighet innen hver nasjonalitetsgruppe, blant annet knyttet til alder, utdanning og kjønn.

I et par av fokusgruppene ble det sagt at det kompliserer situasjonen at mange minoritetsklienter har sterke tabuforestillinger knyttet til psykisk sykdom og ikke ønsker psykiatrisk behandling: «Psykisk sykdom er et større tabu blant minoritetsklienter» [enn blant «norske» klienter]. Informantene var opptatt av det udekkede behandlingsbehovet for traumatiserte flyktninger: «Det er et stort behov for psykisk/psykiatrisk behandling». En sosialarbeider beskrev situasjonen slik: «De møter en stengt dør hos legen, på sykehuset, i psykiatrien, over hele fjøla. Tilslutt går de rundt som en trykk-koker».

I fokusgruppene ble det ofte gjentatt at en del av det regelverket som sosialarbeiderne må forholde seg til, er så rigid utformet at det kan være vanskelig å tilpasse tiltak til den enkelte minoritetsklients spesielle situasjon. Personer med psykiske problemer eller mødre med en stor barneflokk, hadde ofte problemer med å innfri kravet om frammøte til utdanning eller jobb, og risikerte derfor å miste økonomisk støtte fra Kvalifiseringsprogrammet.

Vi kan oppsummere resultatene fra de to undersøkelsene med følgende stikkord: Det dreier seg primært om kommunikasjonsproblemer og system-mangler. Kommunikasjonsproblemer oppstår når sosialarbeider og klient ikke forstår hverandres språk, ikke kjenner hverandres kulturelle koder og har forskjellige referanserammer (for eksempel når det gjelder syn på barn og familieliv). Sosialarbeiderne etterlyser flere og mer profesjonelle tolker, et mer fleksibelt regelverk og et bedre behandlingstilbud for traumatiserte flyktninger.

Hvilke kunnskapsbehov oppga sosialarbeiderne?

Hvilke kunnskapsbehov oppgir sosialarbeidere at de har i arbeidet med minoriteter?

Blant sosialarbeiderne som deltok i spørreskjemaundersøkelsen mente hele 70 prosent at de ikke hadde tilstrekkelig utdanning for det flerkulturelle barnevernsarbeidet (Rasmussen, 2004). Deltakerne i spørreskjemaundersøkelsen oppga oftest at de savnet mer kunnskaper om «religion, kultur og reaksjoner på krig og katastrofer» (Rasmussen, 2004:26).

Sosialarbeiderne i begge studiene framhevet at det å «kjenne klientenes kulturelle bakgrunn» var viktig i det sosiale arbeidet med etniske minoriteter. For å kunne forebygge misforståelser etterlyste informantene mer kunnskaper om familieforhold og barneoppdragelse i andre tradisjoner enn den vestlige. I en av fokusgruppene ble det understreket hvor viktig det var å ta folks «virkelighetssyn på alvor». Behovet for kunnskap om kultur og familieforhold ble begrunnet slik: «Du skaper en relasjon på en annen måte hvis du kjenner den kulturelle konteksten».

Sosialarbeiderne pekte på behov for kunnskaper om innvandrere og flyktningers bakgrunn fra hjemlandet. Flere sa at de ofte manglet informasjon om klientenes bakgrunn og at de visste lite om årsakene til at de hadde emigrert eller flyktet til Norge: «Hva har de opplevd før de kom til Norge?» Og: «Hvorfor kommer folk hit?» Flere sosialarbeidere i fokusgruppene sa de hadde «lite kjennskap til forholdene innvandrere og flyktninger hadde levd under i hjemlandet». Mangel på slike opplysninger gjorde det vanskeligere å etablere en god dialog med klientene.

Sosialarbeiderne i begge studiene etterlyste kunnskaper om kriser og traumer, og om sykdomsoppfatninger i ulike kulturer. De hadde erfart at sykdommer som det norske hjelpeapparatet definerte som psykiske problemer, ofte ble oppfattet som fysiske lidelser av klienter med minoritetsbakgrunn. Mangelen på sammenfallende sykdomsforståelse førte også til at klientene og hjelpeapparatet kunne ha ulikt syn på hva som var den best egnede behandlingen for en gitt sykdom.

Sosialarbeidere som arbeider med flyktninger møter ofte personer med posttraumatiske lidelser og mye savn- og tapsproblematikk, og de rapporterte at de ofte følte seg hjelpeløse overfor denne problematikken. En av informantene i fokusgruppene understreket hvor viktig det er å lære hvordan en som sosialarbeider «kan se» at personer er traumatisert.

Vi kan oppsummere at sosialarbeiderne i begge undersøkelsene mente at de trengte kunnskaper om familieforhold og barneoppdragelse i andre kulturer, de savnet opplysninger om flyktning- og innvandrerklienters bakgrunn fra hjemlandet, og de manglet kunnskaper om post-traumatiske lidelser.

Hvilke forståelser av minoritetsarbeidet reflekteres i disse undersøkelsene?

Som vi har sett, sa sosialarbeiderne i begge undersøkelsene at de manglet kunnskaper om andre kulturer, forholdene minoritetsklientene hadde levd under i hjemlandet og deres syn på familierelasjoner og barneoppdragelse. Mange sa også at de visste lite om de enkelte klientenes situasjon etter at de kom til Norge. Barnevernsarbeiderne opplevde hektiske arbeidsdager med lite fleksibilitet. En av informantene sa: «Selv om noen av disse opplysningene er tilgjengelige i saksdokumentene, er det få som har tid til å lese eller kontakte andre etater som sitter med denne informasjonen».

En del av de spørsmålene som sosialarbeiderne i fokusgruppene stilte, kunne de lett fått svar på i samtalene med minoritetsklientene. I tillegg kunne sosialarbeidere med minoritetsbakgrunn ha blitt brukt som kulturoversettere og informanter om forholdene i de landene de selv hadde emigrert fra. I fokusgruppene ble ikke disse alternativene drøftet. Det ble ikke nevnt noen initiativ sosialarbeiderne selv hadde tatt for å fylle de «kunnskapshullene» de oppga at de hadde. Vi satt igjen med et inntrykk av at informantene, til tross for hvor viktig de mente at kunnskaper om minoritetsklientenes bakgrunn var, forholdt seg «passive» til sine egne kunnskapsbehov. Vi registrerte en forventning om at kunnskapshullene skulle fylles gjennom tilbud om etterutdanning og veiledning.

Sosialarbeiderne etterspurte altså kunnskaper om «de andre»: De savnet kunnskaper om minoritetsklientenes forståelsesmåter, verdiprioriteringer, familieforhold, barneoppdragelse og syn på sykdom. Det er tankevekkende at møte med «forskjellighet», fører til et tilsynelatende ensidig fokus på «de andre». Et slikt perspektiv har klare likhetstrekk med den sterke vektleggingen av «flerkulturell forståelse» som vi beskrev innledningsvis. Diskusjoner i fokusgruppene viste at informantene var opptatt av de forskjellene de hadde registrert mellom egne holdninger og (enkelte) minoritetsforeldres holdninger til barn og barneoppdragelse. Informantene var raske til å generalisere på grunnlag av enkelte minoritetsforeldres utsagn til at dette gjaldt «alle».

Sosialarbeiderne syntes å oppfatte «den norske væremåten» som en universell standard, de virket lite opptatt av at deres forståelse, for eksempel av en barnevernssak, var uttrykk for en vestlig ideologi. Man kunne lett få inntrykk av at de mente de representerte en universell og udiskutabel forståelse av hva som var til barnets beste. Slike holdninger var spesielt tydelige i forhold til tema som yrkesdeltakelse for kvinner og barnehage for førskolebarna.

Sosialarbeiderne viste for eksempel liten forståelse for de minoritetsmødrene som mente at de minste barna hadde det best hjemme hos mor, framfor å bli plassert i barnehage. Vi fikk inntrykk av at enkelte sosialarbeidere så sine samtaler med minoritetsmødrene som et motivasjonsarbeid; det dreide seg om å få kvinnene til å «forstå hva som er best for barnet».

Tilsvarende ble yrkesaktivitet for mødre sett på som noe udelt positivt, framfor en tilværelse som husmor og omsorgsperson i hjemmet. Sosialarbeiderne la ikke skjul på at de opplevde det som en utfordring at: «Kvinner med barn, for å si det sånn, ofte regner med at mannen er den som skal ut og jobbe». Sosialarbeiderne strevde med å få minoritetskvinnene til å akseptere at de måtte skaffe seg en jobb utenfor hjemmet: «For egentlig skal de jobbe, det er jo det som er best for dem». Slike utsagn tyder på at minoritetsmødrenes eget syn på hva som er best for et barn, ble diskvalifisert av hjelpeapparatet. I barneoppdragelse og kjønnsroller virket det som om mange av våre respondenter praktiserte en assimileringspolitikk, en tilnærmingsmåte som vi har sett preget store deler av minoritetspolitikken fram til 1970-tallet. Barnevernssaker og familieproblematikk er fagområder der problemforståelse og tiltak er spesielt «mettet» av ideologi.

Manglende bevissthet om det verdigrunnlaget «den norske væremåten» bygger på, kan lett føre til paternalistiske holdninger i møte med representanter for andre verdioppfatninger (Gullestad, 2006). I en undersøkelse av Kriz og Skivenes (2010 b), som sammenligner engelske og norske sosialarbeideres møte med minoritetsforeldre, beskrives de norske sosialarbeiderne som tilbøyelige til å forvente at foreldre med en annen kulturell bakgrunn tilpasset seg «den norske væremåten», mens deres engelske kollegaer ikke forventet en tilsvarende assimilering til majoritetssamfunnets standarder fra minoritetsforeldre med en annen kulturell bakgrunn.

En annen undersøkelse, som sammenligner svenske og engelske sosialarbeideres holdning til minoritetsforeldre (Williams & Soydan, 2005), viser at svenske sosialarbeidere har mer etnosentriske holdninger enn sine britiske kollegaer. Disse undersøkelsene kan tyde på at sosialarbeidere i Skandinavia har et mindre reflektert forhold til den ideologipåvirkningen de utøver i sitt minoritetsarbeid enn engelske sosialarbeidere.

Praktisk talt alle diskusjoner i fokusgruppene tok utgangspunkt i konkrete saker. De mer prinsipielle spørsmålene om hvordan sosialarbeiderne skulle forholde seg til andre forståelser av barn, kjønnsroller og sykdom, når disse avvek fra majoritetssamfunnets dominerende holdninger, var stort sett fraværende. Diskusjonene var i liten grad preget av bevissthet om de ideologiske føringene som ligger implisitt i sosialarbeidernes egen problemforståelse og i de tiltak som iverksettes. I begge undersøkelsene ble det uttrykt at det på personalmøter sjelden ble tid til å diskutere prinsipielle policy-spørsmål. I fokusgruppene kom det fram at de savnet «refleksjon rundt egne holdninger til flerkulturelle spørsmål». På åpne spørsmål i spørreskjemaundersøkelsen ble det for eksempel svart at det var «vegring og skepsis for å gå inn i sakene, og at det i barnevernets arbeid med barn og unge med ikke-vestlig bakgrunn var manglende «refleksjon rundt egne holdninger».

For å fungere kompetent i tverrkulturelt sosialt arbeid, er kjennskap til minoritetsklientenes kulturbakgrunn viktig, men ikke tilstrekkelig. Kulturkompetanse i minoritetsarbeidet krever i like sterk grad bevissthet om eget verdigrunnlag og sosialt arbeids implisitte ideologi og kulturelle føringer. Datamaterialet gir grunn til å påpeke at norske sosialarbeidere i sterkere grad må fokusere på seg selv som kulturbærere. For å oppnå dette må oppmerksomheten snus bort fra «dem» og over på «oss». Det er forhåpentligvis et slikt ideologisk skifte som skjer gjennom vektlegging av «kritisk refleksjon» i den sosialfaglige debatten (Oltedal, 2005; Lee & Greene, 2008; Askeland, 2011).

Manglende kunnskap om rettslige forhold

De sosialarbeiderne vi intervjuet hadde lite konkret kunnskap om de rettslige forholdene i asyl- og flyktningpolitikken, inkludert kunnskaper om den flyktningrettslige statusen for de klientene de arbeidet med. I begge undersøkelsene registrerte vi mangelfulle kunnskaper om hvordan utlendingslovgivningen påvirket dagliglivet og rettighetene til innvandrere og asylsøkere. Sosialarbeiderne i undersøkelsene etterspurte heller ikke informasjon om de statlige innvandringsreglene. Kun unntaksvis nevnte sosialarbeiderne at de trengte mer kunnskaper om innvandringspolitikk og regelverk. For å forstå den situasjonen mange minoritetsfamilier befinner seg i, er det viktig at sosialarbeidere har kjennskap til den statlige innvandringspolitikken og skjønner hvor politikkstyrt mange innvandrerfamiliers livssituasjon er.

Informantene i begge undersøkelsene etterspør kunnskaper om andre forståelser av familieliv og helseproblematikk. Dette er viktige kunnskaper for sosialarbeidere som arbeider med minoritetsgrupper som kan ha et annet syn på oppdragelse, kjønnsroller og sykdom. Det er derimot betenkelig dersom kunnskaper om «forskjellighet» fører til ensidig fokus på «de andre». Det er viktig med større bevissthet om den underliggende ideologien som preger sosialarbeidernes fagsyn og holdninger til familieliv og barneoppdragelse. Som vi har sett, uttrykte deltakerne at de savnet slike prinsipielle diskusjoner med kollegaer om verdispørsmål og holdninger til minoritetsarbeidet. Slike samtaler vil kunne bidra til større bevissthet om de implisitte forståelser som preger sosialarbeidernes fagsyn. Ikke minst er dette viktig for å kunne formidle den forståelsen av barns rettigheter og behov som ligger til grunn for det norske barnevernsarbeidet og som forklarer de vedtakene som tas i barnevernssakene. Sosialarbeidere må være i stand til å skille mellom ulike, men likeverdige holdninger til barn, og foreldreholdninger som er i konflikt med barnevernsfaglige innsikter som sosialarbeideren ikke kan velge bort. Å artikulere dette er etter vår mening en viktig rolle for grunnutdanningene.

Det er vårt inntrykk at mange sosialarbeidere har en «individorientert» tilnærming til minoritetsklienters integrering i majoritetssamfunnet. Informantene var lite opptatt av diskriminering og rasisme, som mange innvandrerklienter møter som arbeids- og boligsøkende. Sosialt arbeids sterke fokus på kvalifisering av innvandrere og flyktninger til deltakelse i yrkeslivet, kan lett føre til at de barrierer og utestengningsmekanismer som mange minoriteter møter når de søker jobb og bolig, får lite oppmerksomhet. For at integreringsarbeidet skal lykkes, er det viktig at sosialarbeidere også arbeider for å endre diskriminerende holdninger hos potensielle arbeidsgivere, som i dag ofte hindrer integrering av personer med minoritetsbakgrunn på jobbmarkedet. For å realisere idealet om likeverdige tjenester til alle brukergrupper, er det viktig at sosialarbeidere er pådrivere og endringsagenter for slike tilpasninger.

Avslutning

Vi har altså sett at sosialarbeiderne som deltok i de to studiene denne artikkelen bygger på, oppgir kommunikasjonsproblemer, på grunn av mangelfulle norskkunnskaper og manglende kjennskap til hverandres kulturelle koder, mangel på profesjonelle tolker og mangelfulle behandlingsmuligheter for traumatiserte flyktninger, som de største utfordringene i minoritetsarbeidet. Nyere undersøkelser, som vi har referert til i artikkelen, viser at sosialarbeidere også i dag gir tilsvarende svar når de blir spurt om hvilke utfordringer de opplever i minoritetsarbeidet. På den ene siden kan man, på grunnlag av det store sammenfallet i funn fra så mange ulike studier, gå ut fra at disse undersøkelsene gir et korrekt bilde av utfordringer, mangler og udekkede behov i minoritetsarbeidet. På den annen side er det lite oppløftende at de mangler som ble påpekt for mer enn ti år siden, fremdeles er udekket behov i minoritetsarbeidet.

Sammendrag

Hvilke forståelser har sosialarbeiderne av sitt arbeid med minoriteter, og hvilke utfordringer og kunnskapsbehov oppgir de at det flerkulturelle arbeidet reiser? 98 sosialarbeidere deltok i fokusgruppeintervjuer eller besvarte spørreskjema om sine erfaringer med minoritetsarbeid. Informantene svarte at de største utfordringene i det sosiale arbeidet med innvandrere og flyktninger er kommunikasjonsproblemer på grunn av manglende felles språk og ulike kulturelle koder, et mangelfullt behandlingsopplegg for flyktningers helseplager og regler som ikke er tilpasset minoritetenes situasjon. Sosialarbeiderne oppga at de savner kunnskaper om familieforhold, barneoppdragelse og syn på sykdom i de klientgruppene de samhandler med. Vi fikk inntrykk av at sosialarbeidernes møte med innvandrerklienter lett kunne føre til et ensidig fokus på forskjellighet, uten at sosialarbeidernes egne, implisitte holdninger ble gjort til gjenstand for kritisk refleksjon.

Nøkkelord: flerkulturell diskurs i sosialt arbeid, tolkeproblemer i kulturmøter, flerkulturell kompetanse

Summary

Multicultural social work: Challenges and needs for competence

The topic for this article is social work in a multicultural society. We have turned to social workers in the field to study which challenges they experience when working with clients from diverse backgrounds, and how they respond to these challenges. The material is based upon two different sets of data: 50 social workers in child care have answered a questionnaire and 48 social workers from municipal and child care offices have taken part in focus groups interviews.

In both studies, the following three issues were most frequently mentioned as the greatest challenges: Communication problems caused by lack of a common language or by different values and cultures, health problems and structural barriers. Both groups of informants identified the following topics as themes they lacked information about: Family relations and child rearing practices in non-Western cultures, post-traumatic disorders and perceptions of health and illness. The social workers asked for more information about the background, culture and ideology of their minority clients, but seemed to be less aware of how their own dominating values were embedded in their professional practice and understanding of «the other».

Keywords: ideology in social work, multicultural challenges in social work, multicultural competence

Referanser

Askeland, Gurid Aga (red.) (2011). Kritisk refleksjon i sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Austveg, Berit (1989). Helsearbeid og innvandrere: Mangfold, sunnhet og sykdom. Oslo: TANO Aschehoug.

Bangstad, Sindre (2011). Multikulturalismen og dens kritikere. I Bente Puntervold Bø (red.): Multikulturell teori og flerkulturelle praksiser. Oslo: Abstrakt forlag.

Barker, Martin (1981). The New Racism. London: Junction Books.

Berg, Berit & Ask, Torunn (red.) (2011). Minoritetsperspektiver i sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Blom, Svein (2008). Innvandreres helse 2005/2006. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Boyle, David & Springer, Alyson (2001). Toward a cultural competence measure for social work with specific populations. Journal of Ethnic and Cultural Diversity in Social Work, 9(3), 53-71.

Bø, Bente Puntervold (2004). Hva slags problemer fører til søknad om plass på en barnevernsinstitusjon? I Bente Puntervold Bø; Maja Rasmussen & Nina Aannestad: Barn og ungdom med innvandrerbakgrunn på norske barnevernsinstitusjoner – en artikkelsamling. HiO-rapport nr. 19/2004. Oslo: Høgskolen i Oslo.

Bø, Bente Puntervold (2010). Det flerkulturelle barnevernsarbeidet – utfordringer, erfaringer og kompetansebehov. I Kaja Mehmed; Asle Høgmo & Halvor Fauske (red.): Integrasjon og mangfold – utfordringer for sosialarbeideren. Oslo: Cappelen akademisk forlag.

Bø, Bente Puntervold (2011). Opprør eller aksept? I Bente Puntervold Bø (red.): Multikulturell teori og flerkulturelle praksiser. Oslo: Abstrakt forlag.

Chand, Ashok (2005). Do you speak English? Language barriers in child protection social work with minority ethnic families. British Journal of Social Work, vol. 35, 807-821.

Corrigan, Peter & Leonard, Peter (1978). Social Work under Capitalism. London: Macmillan.

Davis, Kathy (2008). Intersectionality as buzzword: A sociology of science perspective on what makes a feminist theory successful. Feminist Theory, 9(1) 67-85.

Dominelli, Lena (1997). Anti-Racist Social Work. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Eide, Ketil, Rugkåsa, Marianne & Signe Ylvisaker (2015). Barnevernsarbeideres møte med barn og familier med minoritetsbakgrunn. Norges barnevern, 2015, 2, 98-102.

Engebrigtsen, Ada, Bakken, Anders & Øyvind Fuglerud (2004). Somalisk og tamilsk ungdom. I Andre bilder av de andre. Transnasjonale liv i Norge. Oslo: Pax forlag.

EU – Rådsdirektiv av 25.juli 1977 (77/486/EØF). Artikkel 3. gjengitt i NOU 1995:12 - Opplæring i et flerkulturelt Norge, Kap.4.2.4.

Garran, Ann Marie & Werkmeister Rozas, Lisa (2013). Cultural Competence Revisited. Journal of Ethnic and Cultural Diversity in Social Work, vol.22, 97-113.

Gotaas, Nina (2007). Bruk av tolk i barnevernet. I Jørn Holm-Hansen, Thomas Haaland & Trine Myrvold, Flerkulturelt barnevern. En kunnskapsoversikt. NIBR-rapport 2007:10. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Graham, Mekada & Schiele, Jerome (2010). Equality-of-oppressions and anti-discriminatory models in social work: Reflections from the USA and UK. European Journal of Social Work, 13(2), 231-244.

Gullestad, Marianne (2006). Plausible Prejudice: Everyday Experiences and Social Images of Nation, Culture and Race. Oslo: Universitetsforlaget.

Holm-Hansen, Jørn, Haaland, Thomas & Trine Myrvold (2007). Flerkulturelt barnevern. En kunnskapssoversikt. NIBR-rapport 2007:10. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Husband, Charles (1982). «Race» in Britain – Continuity and Change. London: Hutchins.

Javo, Cecilie (2010). Kulturens betydning for oppdragelse og atferdsproblemer: Transkulturell forståelse, veiledning og behandling. Oslo: Universitetsforlaget.

Joppke, Christian (2004). The retreat of multiculturalism in the liberal state: theory and policy. The British Journal of Sociology, 55(2), 237-257.

Jørgensen, Harald & van der Weele, Judith (2009). Vold i storfamiliekontekst – erfaringer fra Alternativ til Vold. I Ketil Eide; Naushad Qureshi; Marianne Rugkåsa & Halvard Vike (red.), Over profesjonelle barrierer. Et minoritetsperspektiv i psykososialt arbeid med barn og unge. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kriz, Katrin & Skivenes, Marit (2010). Lost in Translation: How Child Welfare Workers in Norway and England Experience Language Difficulties when Working with Minority Ethnic Families. British Journal of Social Work, 40, 1353-1367.

Kriz, Katrin & Skivenes, Marit (2010). Knowing Our Society and Fighting Against Prejudices: How Child Welfare Workers in Norway and England Perceive the Challenges of Minority Parents. British Journal of Social Work, 40, 2634-2651.

Kumar, Bernadette (2008). The Oslo Immigrant Health Profile. Rapport 2008:7. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Kymlicka, Will (1995). Multicultural Citizenship: A Liberal Theory of Minority Rights. Oxford / New York: Oxford University Press.

Lee, Mo Yee & Greene, Gilbert (2008). A Teaching Framework for Transformative Multicultural Social Work Education. Journal of Ethnic and Cultural Diversity in Social Work, 12(3), 1-28.

Loona, Sunil (1997). Tospråklighet. I Thomas Hylland Eriksen (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo: Tano Aschehoug.

Lum, Doman (2011). Culturally competent practice: A framework for understanding diverse groups and justice issues. Belmont, CA: Cengage.

MacIntosh, Peggy (1989). White privilege: Unpacking the Invisible Backpack. Peace and Freedom, July/August 1989

Ohnstad, Anbjørg, Rugkåsa, Marianne & Signe Ylvisaker (2014). Ubehaget i sosialt arbeid. Oslo: Gyldendal

Olsen, Bennedichte Rappana, Markussen, Marith & Christine Tscudi-Madsen (2005). Helsestasjonen – en flerkulturell møteplass. HiO-rapport 2005 nr. 9. Oslo: Høgskolen i Oslo

Olsen, Bennedichte Rappana (2011). Språklige og kulturelle barrierer i møtet mellom helsearbeidere og kvinner med minoritetsbakgrunn. I Bente Puntervold Bø (red.). Multikulturell teori og flerkulturelle praksiser. Oslo: Abstrakt forlag

Oltedal, Siv (red.) (2005). Kritisk sosialt arbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk forlag

Opplæringsloven: Lov om grunnskoler og den vidaregåande opplæringa av 4.juli 2003. Oslo: Kunnskapsdepartementet

Rugkåsa, Marianne (2009). Etniske minoritetskvinners inntreden i arbeidslivet og konsekvenser for barn og familieliv. I Ketil Eide; Naushad Qureshi; Mariannne Rugkåsa & Halvard Vike (red.): Over profesjonelle barrierer. Et minoritetsperspektiv i psykososialt arbeid med barn og unge. Oslo: Gyldendal Akademisk

Taylor, Charles (1994). The Politics of Recognition. I Amy Gutman (red): Multiculturalism: Examining the Politics of Recognition. Princeton, New Jersey: Princeton University Press

Tjelmeland, Hallvard (2003). Møtet med det framande – Vegen fram mot Lov om innvandringsstopp i 1975. I Knut Kjeldstadli (red.): Norsk innvandringshistorie, Bind 3. Oslo: Pax Forlag

Turney, Danielle (1996). The Language of Anti-Racism in Social work. Towards a Deconstructive Reading, London: University of London

Williams, Charlotte & Grahams, Mekaida (2010). Editorial: Travelling hopefully: race/ethnic relations and social work: a transnational dialogue. European Journal of Social Work, 13(2), 155-161

Williams, Charlotte & Soydan, Haluk (2005). When and how does ethnicity matter? A cross-national study of social work responses to ethnicity in child-protection cases. British Journal of Social Work, 35, 901-920

Williams, Charlotte & Parrott, Lester (2013). From Specialism to Genericism: Rising and Falling to the Challenges of Responding to Racial and Ethnic Diversity in Social Work Education. British Journal of Social Work, no. 43, 1206-1224

Østby, Lene (2008). Rasisme eller kultur? To ulike perspektiv i utdanningen av sosialarbeidere i England og Norge. Fontene forskning, 1(1) 2008

Østby, Lene (2011). Sånn er de – Om kategorisering og samhandling med etniske minoriteter. I Berit Berg & Torunn Ask (red.): Minoritetsperspektiver i sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

06.12.2017
04.05.2022 10:07