Sosialt arbeid – et fag i spenningsfeltet

Gudrun Brottveit

Forsker 2 tilknyttet Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo og Seniorrådgiver i barne- og likestillingsdepartemetet

Sosialt arbeid har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet og var først og fremst kjent som et praksisfag. I løpet av de siste 30 årene har norsk sosialt arbeid utviklet seg fra å være et profesjonsstudium på grunnutdanningsnivå (jfr. sosionom- og barnevernpedagogutdanningen) til et master-og doktorgradsstudium på universitets- og høgskolenivå. Faget har utviklet seg i ulike historiske faser og beveger seg i flere spenningsfelt; mellom teori og praksis, mellom hjelp og kontroll og mellom individ og samfunn (Levin 2004:12-15). Sosialt arbeids betydning som teoretisk fagområde og forskningsfelt har vært debattert i senere år, både i Norge og utenlands. Faget har vært gjenstand for kritikk fra flere hold, både fra egne kretser, andre beslektede fagområder og konkurrende disipliner (Søder 1999, 2005, Levin 2004, Johansson 2007:36-38). En av hovedinnvendingene har vært sosialt arbeids sterke identifisering med praksisfeltet. Det gis inntrykk av at praktisk kunnskap står i et motsetningsforhold til teoretisk kunnskap og dermed oppfattes som underordnet. Underforstått at utfordringen for sosialt arbeid først og fremst ligger i å utvikle et teoretisk nivå og ikke i samspillet mellom teori og praksis (Brante 1988).

Levin (2004:42-44) understreker at fagkritikken ikke tar hensyn til «de særegne dilemmaer fagfeltet er plassert i», men at den likevel må tas på alvor og inkluderes som del av fagets egen utvikling. Samtidig er det viktig å imøtegå kritikk som oppleves urimelig.

En annen innvendig mot sosialt arbeid er identifiseringen med andre samfunnsvitenskapelige disipliner, som (sosial)psykologi, sosiologi, kriminologi, filosofi, sosialøkonomi, jus og sosialpedagogikk (se Bache-Hansen og Havik 1997, Larsen og Selnes 1975, Brottveit 2007, Johansson 2007). Fordi sosialt arbeid henter sine perspektiver fra andre disipliners teorigrunnlag har det blitt oppfattet som «lånefag». Allerede i 1960 stilte Harriet Holter spørsmål om sosialt arbeid kan betraktes som selvstendig profesjon på bakgrunn av sin sterke legitimering i andre fagområder (Holter 1960). Levin (2004:59-61) understreker at sosialt arbeid ikke er alene om å støtte seg til andre fag. Når det reises tvil om sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag, speiler det etter mitt syn en manglende anerkjennelse av fagets betydning som teoretisk disiplin. På den annen side kan en ikke se bort fra at sosialt arbeid befinner seg i sterk konkurranse med andre samfunnsvitenskapelige disipliner, som lenge har hatt hevd på definisjonsmakten om hvordan en skal forstå- og nærme seg sosiale problemområder.

Artikkelen drøfter først hva som er norsk sosialt arbeids styrke og særegenhet og deretter noen utfordringer faget står overfor i møte med vitenskapssamfunnet.

Sosialt arbeid – i spenningsfeltet mellom praksis og teori

Det finnes ingen entydige svar på hva som er sosialt arbeids styrke og særegenhet, fordi faget kjennetegnes ved sammensetningen av flere forståelsesmodeller, tilnærmingsmåter og ulike teoretiske perspektiver (Brottveit 2007, Levin 2004). På den ene siden kan sosialt arbeids forankring i andre vitenskapelige disipliner være fruktbar, fordi det gir inspirasjon og mangfold til fagets egne tenke- og handlemåter. På den annen side gjør det faget mer sårbart og utsatt for kritikk utenfra, fordi andre fagdisipliner ikke uten videre griper det essensielle ved sosialarbeideres praksiskultur og tilnærmingsmåter (se også Schøn 1983). Etter mitt syn ligger noe av utfordringen nettopp i å opprettholde forbindelseslinjen til praksisfeltet og å forene praktisk erfaring og innsikt med teoretisk kunnskap og forståelse på en fruktbar måte. Det er med andre ord viktig å overskride dikotomien om at sosialt arbeid er «et praktisk – i motsetning til et teoretisk fagfelt» (Levin 2008).

Den stilltiende kunnskapen – en styrke for sosialt arbeid?

Filosofen Hjørdis Nerheim (1995) understreker at praksisdisiplinene besitter en erfaringsmengde og praksiskunnskap, som ikke er gjenstand for begrepsfesting og teoretisering i samme grad som formalkunnskapen, her omtalt som stilltiende kunnskap. Den stilltiende kunnskapen erverves og utvikles gjennom utøvelse av praksis i det sosiale feltet og må aller helst erfares for å forstås (se også Sivertsen 1996).

Det er særlig to former for stilltiende kunnskap som er sentrale i en sosialfaglig sammenheng (Brottveit 2007). Den ene er en sosialisert og erfaringsbasert viten, som reflekteres gjennom individets umiddelbare måte å tilkjennegi sin forståelse av den sosiale virkeligheten. Denne kunnskapsformen er paradigmatisk nedfelt og integrert i vårt verdi- og normsystem og overføres via den kollektive sosialiseringsprosessen vi alle er en del av. Den tas derfor for gitt. I praksisdisiplinene omtales den ofte med uttrykket «personlig redskap». I det ligger en aksept for at den profesjonelle hjelper besitter en uuttalt- og subjektiv viten som praksisfeltet kan dra veksel på og videreføre til nye generasjoner praktikere gjennom kulturelle overleveringer. Den erfaringsbaserte kunnskapen gjør seg ofte gjeldende i verbalspråklige sammenhenger ved uttrykk som «å kjenne på magefølelsen» eller «å ta sin intuisjon på alvor» uten å bli gjenstand for nærmere konkretisering. Giddens understreker dette peonget når han hevder at våre innforståtte handlinger bunner i en form for «practical consciousness» som:

«consists of all the things which actors know tacitly about how to ~ go on ~ in the contexts of social life without being able to give them discursive expression.»

(Giddens 1984:xxiii).

Det skjer med andre ord en «reflekshandling» på bakgrunn av et sosialt overført og tillært reaksjonsmønster som det sjelden stilles spørsmål ved (Schøn 1987).

Den andre formen for stilltiende kunnskap er ferdighetskunnskapen (Polanyi 1958). Denne kunnskapen er internalisert, individuell og kontekstspesifikk – på en annen måte enn den erfaringsbaserte – ved at den tilegnes gjennom prøving og feiling, innlærte teknikker og/eller kroppslige ferdigheter (jfr. f.eks. sykling og svømming). I sosialt arbeid kommer ferdighetskunnskapen til uttrykk gjennom praktisk handling, ulike mestringsstrategier og innlærte sosiale spilleregler i det metodiske arbeidet.

Den stilltiende kunnskapen er kontekstspesifikk og kan ikke generaliseres i vanlig forstand, men den har en viktig overføringsverdi når den gjøres tilgjengelig gjennom fortolkning og analyse. Å omdanne praktisk kunnskap og erfaring til praksisteori er en møysommelig prosess som krever bearbeiding og forankring i beslektet empiri og relevant teori. Det handler om å konkretisere og generere (via ord og begreper) det særegne ved enkelthendelser og handlinger, opplevelser og erfaringer, noe som er vesentlig for å forstå og gjenkjenne det aktuelle praksisfeltet.

Etter mitt syn er den stilltiende kunnskapskapen en ressurs i videreutviklingen av fagfeltets egne forståelses- og tilnærmingsmåter. I påfølgende avsnitt vil jeg utdype noen sider ved sosialt arbeids særegenhet og styrke som forskningsfelt.

Praksisforskning – et særegent forskningsfelt?

Frem til begynnelsen av nittitallet var norsk faglitteratur innen sosialt arbeid først og fremst preget av deskriptive og evaluerende studier av praksis og lærebøker myntet på studenter og praktikere. Dessuten var den sosialfaglige forskningsvirksomheten dominert av forskere fra andre disipliner, som ikke nødvendigvis var opptatt av å utvikle sosialt arbeid som fagfelt. Men etterhvert ble dette forskningsfeltet et marked for sosialarbeidere med høyere utdanning. Et kjennetegn ved flere av de sosialfaglige forskerne i dag er deres spesielle erfaring fra og/eller bakgrunnskunnskap om eget forskningsfelt. Å forske i egen kultur byr på utfordringer knyttet til nærhet og avstand i forskningsarbeidet (Repstad 2007). Når forskeren ikke har det utenforstående blikket, reiser det også spørsmål om forskningens troverdighet. Et sentralt spørsmål er derfor om denne særegenheten er en styrke.

I sin artikkel «Kan forskning skape innsikt» problematiserer Søder (1999) sentrale sider ved forskerrollen og ulike fallgruver i praksisforskingen. Det er rimelig å anta at forskere som har spesiell tilknytning til eget forskningsfelt lettere kan bli fanget av en normativ kultur. Det er derfor avgjørende at forskeren redegjør for sin forforståelse, sitt vitenskapsteoretiske og metodiske ståsted og hele tiden stiller seg kritisk analytisk til eget tolknings- og analysegrunnlag. Generelt sett er det viktig å informere om bakgrunnskonteksten for all kunnskapsproduksjon, ikke minst med tanke på andres mulighet for å validere forskningsresultatene. Men når forskeren kjenner forskningsfeltet fra innsiden, er faren større for at dette forblir forskerens implisitte viten.

I løpet av de siste 15-20 årene har en betydelig mengde norsk sosial- og barnevernfaglig litteratur, inkludert hovedfagsarbeider og doktorgradsavhandlinger, blitt lansert av forskere fra fagets egne kretser. Forskningsvirksomheten har bidratt til å styrke sosialt arbeids selvstendighet og synliggjort fagets mangfold og kunnskapskapital. Flere av bidragene kjennetegnes ved dybdeperspektivet, nærheten til forskningstema og informanter og går rett inn til kjernen av hva sosialt arbeid handler om (se bl.a. Killen 1999, Levin 1994, Sandbæk 2002, Skjær Ulvik 2005, Seim 2006, Seim og Slettebø 2007, Brottveit 2007, Botnen Eide 2007, Kvaran 2007).

Nærhet og avstand

Forhåndskunnskap om det aktuelle forskningstema og/eller informantenes erfaringsverden er ikke nødvendigvis en fordel. Annick Prieur og Arnhild Taksdal (1989) opplevde det som udelt positivt å ikke ha kunnskap om horekunders virkelighet når de intervjuet menn som kjøper sex. Deres såkalte «sosialt aksepterte inkompetanse» skapte en konstruktiv distanse mellom dem som intervjuere og informantene. Samtidig som distansen «tvang» mennene til å konkretisere det som for dem var et underforstått og selvfølgelig meningsbudskap. Avstand til forskningsfeltet bidrar sannsynligvis også til at forskeren stiller seg mer åpen og undrende til informantenes tanker, erfaringer og refleksjoner. Ifølge Söder (2005) kan forutinntatthet og normative forhåndsvurderinger av feltet lett stenge for viktig informasjon og innsikt og øke faren for at forskningsresultatene dreies i bestemte retninger (se også Folkestad 2003). Når forskeren er ukjent i undersøkelsesfeltet, utfordres heller ikke de tradisjonelle idealene om verdinøytralitet, objektivitet og relasjonell distanse i samme grad.

På den annen side forutsetter praksisforskning innpass i sosialarbeideres erfarings- og opplevelsesverden, særlig med tanke på å skulle gripe mangfoldet og det særegne ved sosialarbeideres forståelsesmåter, institusjonelle praksiskulturer og praksisfeltets utfordringer. I forkant av min undersøkelse om barnevernarbeideres forståelse og håndtering av seksuelle overgrep mot barn, var jeg spesielt opptatt av hvordan min bakgrunn som barnevernpedagog ville prege måten jeg nærmet meg informanter og forskningsspørsmål (Brottveit 2007). Flere av barnevernarbeiderne, som deltok i intervjuundersøkelsen, stilte seg positive til min erfaring fra barnevernfeltet og gav uttrykk for at de ikke opplevde meg som en «utenforstående» på deres arena. I sin studie av samhandlingen mellom personale og beboere i et bofellesskap for personer med funksjonshemming erfarte også Folkestad (2003:25-26) at hans bakgrunn fra «vernepleierfaget» ble oppfattet som en ressurs av personalet og hans vurderinger og kritiske beskrivelser av deres praksisvirksomhet passerte lettere fordi han ble oppfattet som «en av dem».

Begge de nevnte studiene viser at nærhet til undersøkelsesfeltet kan være en viktig døråpner i møte med informanter og forskningstema. Men det forutsetter en mest mulig åpen holdning fra forskerens side og en relasjon mellom forsker og informant der forståelse og mening først og fremst skapes i interaksjonen mellom disse.

Store deler av praksisforskningen har en klar forankring i en kvalitativ fortolkende tradisjon (Brottveit 2007). I den anledning understreker Nerheim (2005) at erfaringshermeneutikken er en fruktbar kilde i videreutviklingen av et metodologisk og vitenskapsteoretisk ståsted, som ivaretar sosial- og helsefagenes styrke, særegenhet og integritet. Nerheim hevder at «vår grunnsituasjon er å være forstående, kommuniserende og samhandlende subjekter i praktisk virksomhet» – der det å være forsker handler om å være «deltakende i den andres verden, ikke tilskuer blott» (Nerheim 1995: 16).

Ifølge Nerheim (1995:247) er det umulig å utvikle en «vitenskapelig forståelse» av praksisdisiplinenes virksomhet ved kun å referere til et «lukket begrepsapparat», isolert fra praksis. Det vi trenger «er helhetsforståelse, ikke et allerede forutfattet privilegert standpunkt» sier Nerheim (1995:14). Videre hevder hun at selve fundamentet for nye forståelsesmodeller og en velutviklet praksisteori bygger på en grunnmur av innforstått kunnskap og at den menneskelige viten strekker seg utover det vi har tradisjoner for å begrepsfeste eller kan formidle via språket. Nerheims standpunkt understøtter nettopp betydningen av å innhente den stilltiende kunnskapen som ligger i praksisfeltet. Det bør skje gjennom langvarige feltstudier, gjenntatte observasjoner av praksis og løpende dialog med de som kjenner, erfarer og opplever praksisfeltet fra innsiden.

Å finne sin plass i det akademiske feltet

Som jeg var inne på, har oppfatningen om at sosialt arbeid mangler selvstendighet og bevissthet om eget vitenskapsteoretiske ståsted vært problematisert fra flere hold (se bl.a. Howe 1987, Tranøy 1986, Skjervheim 1996, Danholt 1998, Fossestøl 1997, Brevig 1998 og Brottveit 2007). Dette inntrykket forsterkes også ved at store deler av sosialt arbeids idegrunnlag og forståelsesmodeller fortsatt er inspirert av en amerikansk og engelskspråklig kultur og tradisjon som ikke alltid er overførbar til norske forhold (se bl.a. Howe 1987, Payne 1997 og Cheetham et al. 1992). Vogt Grinde (1997), som først og fremst fokuserer på barnevernfeltet, utelukker ikke at utenforstående forståelsesmodeller og metoder kan være fruktbare inspirasjonskilder i utviklingen av norsk sosialt arbeid, men at kunnskapen må justeres og tilpasses en norsk tradisjon.

Til tross for at norsk sosialt arbeid fortsatt lener seg tungt på andre vitenskapelige disipliners teorigrunnlag og internasjonal forskning, viser senere års forskning at faget har en klar forankring i en humanistisk tradisjon og at det besitter en erfaringstyngde som kunne ha vært løftet frem i langt sterkere grad (Brottveit 2007, Johansson 2007).

I arbeidet med å styrke sosialt arbeids posisjon i det akademiske feltet ligger utfordringen først og fremst i å synliggjøre fagets egen substans og å invitere til tettere dialog med det øvrige vitenskapssamfunnet. Flere hovedfagsarbeider har i senere år vært opptatt av at sosialt arbeids identitet som teoretisk fagområde må utvikles fra innsiden. Blant annet har Fossestøl (1997), Danbolt (1998) og Brevig (1998) studert grunnleggende trekk ved sosialt arbeid som teoretisk disiplin fra tre forskjellige innfallsvinkler; det profesjonelle handlingsbegrepet, et praksisorientert ståsted og sosialt arbeids dialektikk. Studiene etterlyser behovet for en velutviklet praksisteori og et overordnet teoretisk begrepsapparat som reflekterer fagområdets særegne epistemologi. I likhet med Danbolt, som hevder at forskning og fagutvikling må ta utgangspunkt i spesifikke problemstillinger knyttet til praksis, understreker Fossestøl (1997:93) betydningen av å utvikle egne praksisteorier som reflekterer fagets særegenhet fremfor å søke legitimering gjennom generelle vitenskapelige teorier og metoder (Schøn 1987).

Til tross for at sosialt arbeid har en klar forankring både i teori og praksis, mangler fagfeltet fortsatt en systematisering av de eksisterende kunnskapsbidragene og komparative studier av praksis som kan bidra til å nyansere og videreutvikle praksisforståelsen (se også Schøn 1983).

Hvordan styrke sosialt arbeid som teoretisk fagområde?

I arbeidet med å videreutvikle sosialt arbeids identitet som akademisk fagfelt er det behov for teoriutvikling på flere nivåer. Ikke minst bør det utvikles et overordnet teoretisk begrepsapparat som favner norsk sosialt arbeids virkelighet og mangfold.

Som tidligere nevnt foreligger det allerede en rekke studier av og om praksis som egner seg for videre empirisk og teoretisk bearbeiding og generering. Praksiskunnskapen utgjør en vesentlig del av fagets fundament, og det er på dette nivået fagutviklingen må ha sitt utgangspunkt. Derfor er utfordringen først og fremst å videreutvikle sosialt arbeids praksisteori. Denne utgjør en viktig substans, både i synliggjøringen av praksisfeltets kompleksitet, empiriske verdiforankring og i utviklingen av sosialt arbeids formalteoretiske nivå. Formalteorien gir et viktig redskap til å begrepsfeste sosialt arbeids særegne epistemologi. I senere år har også flere arbeider i sosialt arbeid vært opptatt av fagfeltets vitenskapsteoretiske basis og åpnet for en bredere drøfting av sosialt arbeids grunnlagstenkning knyttet til praksis (se bl.a. Lundstøl 1999 og 2002, Johansen 2007). En viktig utfordring i denne sammenheng er å utvikle et metateoretisk begrepsapparat som reflekterer sosialt arbeids empiri, epistemologi og vitenskapsteoretiske idegrunnlag og gjør det mulig å abstrahere fra et praksisnivå til et teoretisk nivå og å pendle mellom disse.

Å styrke det dialektiske samspillet mellom sosialt arbeids praksisteori, kunnskapsforståelse og metateori, er spesielt viktig med tanke på fagets videre fremvekst og utvikling som vitenskapelig disiplin. Men det må skje over tid, gjennom løpende og grunnleggende studier og teoriutvikling, i nært samarbeid med praksisfeltet. Det forutsetter at forskere og praktikere er i kontinuerlig dialog med hverandre og har møteplasser som gir rom for faglig utveksling og mening. En tilnærming til forskning og fagutvikling som inviterer til tettere dialog og samarbeid mellom forskere og deres informanter, er langt fra ny (se bla. Gullestad 1996).

I arbeidet med å skape flere kulturelle møteplasser for forskere, fagpersoner og praktikere har forsknings- og utdanningsinstitusjonene en viktig oppgave. Å åpne for idéverksteder der forskere, fagfolk og praktikere kan delta i en felles kunnskapsproduksjon vil bidra til en større inkludering og til å utvikle nye tilnærmingsmåter i forskningen som bryter med enhetsvitenskapelige verdier og normer for hva som anses å være fruktbare metoder, god forskning og ikke minst kriterier for vitenskapelig tenkning. I denne prosessen mener jeg sosialt arbeid har en viktig oppgave i kraft av å være et fag i skjæringspunktet mellom praksis og teori.