Sosialpolitiske brannfakler

I DENNE UTGAVEN presenteres sosialpolitiske brannfakler på flere områder. Vitenskapelige artikler og debattartikler drøfter behov for forandring på så forskjellige områder som barnevern, bruk av tvang overfor rusmiddelavhengige, psykisk helsevern, eldreomsorg og sosialt arbeid i Nav.

I regjeringens forslag til endringer i barnevernloven understrekes det at barn i de aller fleste tilfeller skal ha samvær og kontakt med sin opprinnelige familie, selv om det foreslås å legge mindre vekt på det biologiske prinsipp ved vurdering av barns beste.

I EN TANKEVEKKENDE debattartikkel bruker Sollaug Burkeland sine erfaringer som tilsynsfører til å rope varsko om hvor komplisert det er å få til gode samvær, for eksempel i familier som har vært preget av konflikter og vold. Hun peker på at samvær i noen tilfeller er åpenbart skadelig. Det kan være barn som har vært utsatt for overgrep, og som er redde for at foreldrene skal skade dem. Burkeland skriver at det er uholdbart at det ikke stilles krav til kompetanse for tilsynsførere, og at de ikke får veiledning i dette arbeidet.

Inger Marie Bakke og Lena Holmberg drøfter forholdet mellom barn og unge i barnevernet og deres besteforeldre. De har intervjuet barn i fosterhjem som forteller at forholdet til besteforeldrene er en verdifull støtte og representerer kontinuitet og følelse av sammenheng. Det er derfor tankevekkende at barna samtidig opplever lite hjelp fra barnevernet til å opprettholde kontakten, forfatterne sier at de heller ser eksempler på at saksbehandlere gjør det vanskelig å treffes.

BARNETS BESTE er et sentralt, men uhåndterlig begrep i barnevernet. Et viktig poeng i Gudrun Brottveits artikkel er at barnets beste i en barnevernfaglig sammenheng ikke kan være et ideal som beskrives ut fra generelle eller standardiserte vurderinger, men må være et prinsipp for handling og utformes i konkrete situasjoner og i dialog med det aktuelle barnet.

Er bruk av tvang overfor mennesker med rusmiddelmisbruk godt begrunnet? Kristin Solli har gått gjennom fylkesnemndsvedtak om bruk av tvang, at skriver i sin artikkel at det synes å være manglende rettssikkerhet for pasientene. Hun reiser spørsmål om tvangsopphold på en rusinstitusjon er det riktige tilbudet til disse pasientene, og om rusinstitusjonene er i stand til å gi et forsvarlig tilbud til dem.

Lene Holum og Ruth Toverud har studert bruk av individuell plan (IP) i samhandlingsreformen, et tiltak som skulle bidra til at sårbare pasientgrupper med psykiske problemer og behov for tiltak fra mange instanser fikk et helhetlig tilbud. Dette skjer ikke, konkluderer de, og påpeker behov for omfattende organisasjonsmessige endringer.

ÅSMUND HERMANSEN og Heidi Gautun retter søkelyset på kommunenes utfordringer i utforming av pleie- og omsorgstilbudet. Stram kommuneøkonomi og omfattende endringer i alderssammensetningen, med sterk økning av tilbud om hjemmetjenester for yngre under 67, synes å ha ført til reduksjon av tilbud om institusjon til de eldste over 80 år, uten tilsvarende økning av hjemmetjenestene for denne gruppen.

I en studie av vilkårene for sosialt arbeid i overgangen til Nav, konkluderer Nina Skjefstad med at Nav er preget av byråkratiske rutiner. En streng tolkning av arbeidslinja gjør det vanskelig å utøve sosialt arbeid med andre sosialpolitiske mål, som inkludering og avskaffelse av fattigdom for personer som ikke er i stand til å arbeide. Skjefstad mener sosialarbeiderne må tørre å varsle om dette både internt i Nav, i media og overfor politikere.

Kanskje både forskere og praktikere må opp igjen på barrikadene, slik Laila Aamodt etterlyser i sin debattartikkel. Hun spør hvor det er blitt av det politiske engasjementet blant sosialarbeidere.

Sissel Seim, fagredaktør