Sammenhenger og fagets kjerne

Anmeldt av Irene Levin

Professor emerita, OsloMet – storbyuniversitetet

Om boka

Øystein Henriksen, Guro Wisth Øydgard og Asgeir Solstad (Red.) (2022). Sammenhenger i sosialt arbeid, Universitetsforlaget.

Boka Sammenhenger i sosialt arbeid, redigert av Øystein Henriksen, Guro Wisth Øydgard og Asgeir Solstad på Universitetsforlaget (2022), springer ut av et fellesprosjekt fra en forskningsgruppe innen sosialt arbeid ved Nord universitet.

Universitetsforlaget

I løpet av prosessen kontaktet forskerne Universitetsforlaget som har vært viktig i utviklingen av boka. Boka er beregnet til bruk i undervisningen på siste del av bachelorutdanningen og på masternivå i sosialt arbeid. Ikke minst vil de spørsmål og perspektiver som tas opp i boka være nyttige for videre diskusjoner om viktige spørsmål rundt sammenhenger i sosialt arbeid, for å bruke forfatternes eget vokabular. Boka er derfor ikke bare en vanlig lærebok, men en bok for videreutvikling av faget.

BOKA ER DELT i fire deler: Teori og praksis; Utdanning og yrke, Fag og felt og Det lokale og det globale. Hver del introduseres med en nyttig liten innledning som også inneholder en presentasjon av de 14 forfatterne. Bøker av denne typen vil alltid sprike, og det er derfor fint for leseren å vite hva redaktørene har tenkt med å inkludere akkurat disse artiklene i samlingen.

Det er som om deltagerne i prosjektet og forfatterne prøver å ta et skritt tilbake og finne et minste felles multiplum for alle bokas bidrag, og da ender de opp med sammenhenger i sosialt arbeid, et begrep som skal romme alle gruppas prosjekter. Men begrepet favner så vidt at det inkluderer det meste. La oss se hvor langt det bringer oss. For henger ikke det meste sammen med noe annet på en eller annen måte? Det sier også redaktørene. Uavhengig om begrepet sikter til en positiv eller negativ sammenheng, er det viktig at det vi fokuserer på og identifiserer, henger sammen med noe annet og at alle delene inngår i våre analyser.

ET NÆRLIGGENDE spørsmål kan være å kontrastere sammenhenger med hva som ikke er en sammenheng. Slik jeg leser boka, inviterer redaktørene, ved å vektlegge sammenhenger, til teorier rundt kontekst, interaksjoner og prosesser, uten at det gjøres eksplisitt i introduksjonen, men kommer fram i artiklene. Kontekstbegrepet løfter fram at et fenomen må forstås ut fra den sammenheng det befinner seg i, det vil si at fenomenene ikke skal forstås som adskilte enheter, men inngår i hverandre. Sosialt arbeid har et eget imperativ når det gjelder kontekst, interaksjon og prosess fordi det har sosialt i sitt egennavn. Å oppfatte enkeltfenomener som noe i seg selv, vil ikke være sosialt. En mann som kommer til NAV uten jobb, er ikke bare en arbeidsløs mann, en statisk fremstilling, men en mann som har mistet jobben mer prosessuelt. Han deler situasjonen med mange andre i samme situasjon. Hans situasjon rammer flere enn ham selv og årsaken til problemet ligger i samfunnsstrukturer mer enn i egenskaper hos ham som enkeltperson. Mannen er et symptom på noe mye mer som interagerer med enkeltindividet, altså mannen i pågående prosesser som endrer seg. Hvis sosialarbeideren skulle forstå mannen på NAV bare som en arbeidsløs mann, det vil si at problemet bare ligger hos ham, vil hennes tilnærming også bli annerledes enn om hun ser ham som et symptom på noe mer. Sammenhenger er derfor viktige når termen ikke brukes som honnørord (hvilket ikke gjøres her).

For å utdype hva redaktørene mener med sammenhenger, introduserer de to metaforer: Den ene er «mind the gap», en analyse av den gjeldende situasjonen. Den andre er «bridging the gap», som indikerer en mer løsningsrettet og handlingsorientert tilnærming og som vil være, slik det fremstilles her, et skritt videre. For hva gjør man med motsetninger? Jo, slik jeg leser redaktørene så skal man prøve å overvinne de motsetningene som gapet skaper. Ved å fokusere på gapet, blir det da mindre? Minskes forskjellene eller skyves de bare under teppet? Betyr det at et slikt gap ikke er av det gode? Med andre ord: er det noe galt med at det finnes et gap? Det virker som redaktørene har forelsket seg i uttrykket, og jeg må også innrømme at jeg likte metaforen til å begynne med, men hva sier den egentlig? Bringer metaforen oss videre?

REDAKTØRENE HAR merket seg at mange av bidragene til fagutviklingen innen disiplinen har kommet fra spørsmål rundt motsetninger eller utfordringer, slik som blant annet: ubehaget i sosialt arbeid, konflikter innen feltet, lav status eller spenningsfelt (som de rett som det er blander sammen med spenninger). Det virker som om redaktørene misliker at fokus på teoriutviklingen har vært på problemområder, og tenker at faget vil bli «et helhetlig og enhetlig fag» hvis man erstatter fokuset med «sammenhenger». Det vil gi «en tydeligere og mer omforent forståelse av hva som er fagets kjerne». Betyr det at kjernen ikke ligger i problemområdene, i motsetningene? Det kan hende, men det kan vel ikke bety at problemområdene ikke er av betydning? Slike spørsmål er viktige å stille, og det er også viktig å kunne stå i ubehaget med ikke å finne svarene med en gang, altså å ikke «bridge the gap». Nå er det ikke slik at de enkelte artiklene ikke diskuterer problemområdene. Men når redaktørene skal lage en syntese eller overbygning, heter det at man skal gå til kjernen for å gjøre faget mer enhetlig.

I introduksjonen starter redaktørene med å hente opp viktige bidrag fra professor i filosofi Harald Grimen og hans forskning på profesjonsfagene. Vi er mange som trykker Grimens forfatterskap til vårt bryst, men det må ikke bety at vi tar av oss de kritiske brillene av den grunn. Det sitatet som er brukt i innledningen, lyder: «Profesjoners kunnskapsgrunnlag er et sammensatt fenomen. Noe av det særegne ved det er at det er et amalgam av teoretiske innsikter fra forskjellige fagområder og praktiske ferdigheter og fortrolighet med konkrete situasjoner», skrev Grimen i 2008. (fra er kursivert av undertegnede). Hva mener Grimen her? Betyr dette at et profesjonsfag som sosialt arbeid kun henter fra andre fagfelt og ikke har noe eget? At profesjonsfaget er en syntese av andre disipliner? Hva med Mary Richmonds grunnbøker eller Jane Addams, Octavia Hill eller Alice Salomon? Det er nok av eksempler på artikler og bøker innen sosialt arbeid som hopper bukk over grunnleggerne i sosialt arbeids begreper. Nå er det ikke slik at alle alltid må henvise til disse eller andre, men når man sier man skal gå til kjernen, og bruker Grimens uttalelser om at profesjonsfagene bare henter teorier fra andre, trengs det presiseringer. Det blir lett til at slike påstander reproduseres. Når bokas intensjon er å gjøre fagets kjerne til et gjenstandsområde (s. 15), og det skal gjøres gjennom å belyse sammenhenger, må man være forsiktig med ikke å kaste ut barnet med badevannet. Da professor i sosialarbeid med utdanning i sosiologi, Thomas Brante, i 2002 spurte 15 nyansatte professorer i sosialt arbeid om sosialt arbeids kjerne, som han kalte sosialt arbeids paradigmatiske verk, foreslo han Marx’ Kapitalen eller Darwins The Origin of the Species som eksempler. Finnes det noe liknende i sosialt arbeid? Det var tydelig at Brante var interessert i fagets kjerne uten å være fortrolig med hvor han skulle finne den. De 15 professorene svarte litt i hytt og pine, og en var innom Jane Addams.

DET ER SLIKE misforståelser denne boka vil motarbeide. Hvor blir det da av litteraturen i sosialt arbeid som tar disse spørsmålene på alvor? Hvor er henvisningene til Mary Richmond eller begrepet «personen i situasjonen» som Richmonds «man and his environment» utviklet seg til? To artikler henviser til henne. Det sosiale i sosialt arbeid, hvor finner vi det? Hvor er nyere studier også i Norge om grunnleggere og hvordan de definerte innholdet i det sosiale, som Siri Fjeldheims dybdestudier av Mary Richmonds arbeider?

Boka Sammenhenger i sosialt arbeid er et eksempel på det verdifulle i at forskningsprosjekter om viktige temaer i sosialt arbeid gjøres tilgjengelig for flere. Dens ærlige bidrag til kunnskapsdiskusjonene om fagets innhold, utfordringer og gjenstandsområde, bør komme på agendaen på nye seminarer i årene fremover. Men da må sammenhengene også inkludere en aktiv diskusjon om fagets kjerne og om kjernen virkelig er enhetlig. Denne bokas intensjon har vært «bridging the gap», og så viste det seg at det ikke var nok bare å fokusere på sammenhenger.