Saksbehandleres dilemmaer – utfordringer vedrørende barns deltakelse i familieråd om fosterhjem

Toril Jenssen

Professor Dr. polit., RKBU, UiT Norges arktiske universitet

toril.jenssen@uit.no

Astrid Strandbu

Førsteamanuensis, Dr.polit., RKBU, UiT Norges arktiske universitet

Renee Thørnblad

Førsteamanuensis, Phd., RKBU, UiT Norges arktiske universitet

Amy Holtan

Professor, dr. polit. Dr. polit., RKBU, UiT Norges arktiske universitet

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Bruk av familieråd i barnevernsarbeid er et statlig satsingsområde i Norge som åpner for utvidet familie- og nettverksdeltakelse. I familieråd gis den utvida familien anledning til å diskutere seg frem til løsninger og lage en handlingsplan. Saksbehandleren er ansvarlig for det faglige opplegget og skal godkjenne eller forkaste handlingsplanen.

Denne artikkelen bygger på forskning i forbindelse med implementering av familieråd ved valg av fosterhjem. På New Zealand, hvor familierådsmodellen ble utviklet, er barnevernet pliktig å legge til rette for familieråd før spørsmål om omsorgsovertakelse blir behandlet av besluttende myndigheter. I Norge er det opp til saksbehandleren å ta initiativ til familieråd. Når familieråd anvendes ved valg av fosterhjem, har beslutningen langtrekkende konsekvenser for alle involverte, ikke minst barnet. Det stiller store krav til familierådets struktur og gjennomføring. Forut for familierådet skal saksbehandleren i samtaler med foreldre eller barnets foresatte og barnet tydeliggjøre hva som skal diskuteres. En koordinator som ikke jobber i barnevernet, hjelper familien med å planlegge og gjennomføre familierådet. Koordinatoren kontakter de i det private nettverket som blir invitert for å informere og motivere til deltakelse. Saksbehandleren sørger for at offentlige personer som skal gi informasjon om barnets situasjon i starten av familierådet har forstått oppgaven. Informasjonen må tilpasses barnets tilstedeværelse.

Før familieråd om fosterhjem arrangeres et informasjonsmøte for deltakerne. Fosterhjemstjenesten informerer da om hvilke plikter og rettigheter fosterforeldre har, og hvilken støtte de kan få fra barneverntjenesten. De som velges og er villige til å være fosterforeldre må gjennom en ordinær utredning fra barnevernets side før de eventuelt kan godkjennes. Barnevernets oppfølging og et nytt familieråd skal videre kontrollere eller justere handlingsplanen. Helt sentralt i familierådsmodellen er tilrettelegging for at barn kan delta gjennom hele beslutningsprosessen (Horverak, 2006). Sammenlignet med annet barnevernsarbeid er barnets deltakelse gjennomgående mer tydelig i familieråd. Saksbehandleren og koordinatoren forbereder barnet på hvordan familierådet vil foregå. I samarbeid med koordinatoren skal barnet velge en støtteperson som i selve møtet skal hjelpe barnet til å uttrykke sin mening. Det velges også en ordstyrer og en sekretær for møtet.

Saksbehandleren skal ivareta barnets rett til deltakelse og innflytelse, men samtidig balansere dette i forhold til barnets rett til beskyttelse og vern. Alvoret i spørsmålene som skal diskuteres når barn ikke lenger kan bo hos sine foreldre, tilsier at dette kan være en vanskelig balansekunst. Dette var vår forforståelse, da vi intervjuet saksbehandlere om dilemmaer i ivaretakelsen av barnets beste når familieråd anvendes ved valg av fosterhjem. Hovedproblemstilling i artikkelen er: Hvilke dilemmaer kan saksbehandlere møte når barn involveres i familieråd der plassering i fosterhjem diskuteres?

Barns rett til deltakelse og beskyttelse

Artikkel 12 i FNs barnekonvensjon handler om at barnet har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Denne rettigheten skal partene i aktuelle saker, garantere at barnet får. Artikkel 3 handler om barnets beste og barnets rett til også å få beskyttelse. Dette gjelder alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. Partene skal påta seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel.

Barnets beste er barnekonvensjonens mest sentrale begrep (Haugli 2012:51), men også det mest kompliserte fordi det berører et stort spekter av grunnleggende behov og livsbetingelser for barnet. Innholdet vil variere med kontekstuelle forhold og fra kultur til kultur, så vel som med det enkelte barns behov og forutsetninger. Barns livssituasjoner er aldri identiske, derfor kan generelle bestemmelser om hva som er best for et barn vanskelig formuleres, men må bero på en konkret vurdering i hver sak (Ot.prp. nr. 29 (2002-2003):28). For å få innblikk i hva som kan være best for et barn, er det svært viktig å få fram og ta hensyn til hva barnet selv mener (Haugli, 2012:56).

I Stortingsproposisjon 106 L (2012-2013) foreslås reell innflytelse for barnet som et lovpålagt og prioritert mål i barnevernsarbeid. Begrepet medvirkning framheves fordi det dekker at barnet bidrar til helheten i sakskomplekset og derigjennom påvirker en beslutning, selv om det må bestemmes noe annet enn det som barnet selv ønsker (s. 141). Departementet påpeker at det bør utformes nærmere regler for hvordan barneverntjenesten skal tilrettelegge og sikre barnets innflytelse. Reglene bør også omhandle «det nærmere innholdet i kravet til medvirkning» (s. 142). Denne artikkelen kan ses som et innspill til hva kravet bør inneholde.

Kunnskapsbakgrunn

Økt bruk av familieråd siden årtusenskiftet kan knyttes til en generell demokratisering av velferdstjenester, men også til tidligere forskning om offentlig omsorg for barn. Nasjonale og internasjonale studier viste at barnevernet bare i begrenset omfang klarte å gi barna de overtok omsorgen for, stabile og trygge oppvekstforhold. Barn under offentlig omsorg opplevde ofte utilsiktede flyttinger (Millham, 1986, Bullock, Little & Millham, 1993, Flaatten & Sandbæk, 1982, Havik & Backe-Hansen, 1998). I Norge ble det gjort forskning på bruk av slektsfosterhjem (Holtan, 2002). Dette bidro til endringer i forskrift om fosterhjem fra 2004, der det ble slått fast i § 4: «Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem». Ansvar for barn ble dermed åpnet for medlemmer av utvida familier.

Tilsvarende tok Eriksen og Skivenes (1998) til orde for at partsbegrepet i barnevernet var for snevert, og i St. Meld nr 40 (2001-2002:78) ble oppmerksomheten rettet mot barnet i sin kontekst og betydningen av barnets og familiens nettverk.

Med referanse til Habermas (1975) er familieråd beskrevet som en deliberativ prosess der beslutninger fattes etter gjensidige overveielser mellom deltakende parter. I denne terminologien blir selve familierådet definert som et deliberativt organ der familie og nettverksmedlemmer foretar meningsutvekslinger uten profesjonelle aktører tilstede (Skivenes & Strandbu, 2005, Hyrve, 2006:193). I slike meningsutvekslinger må nødvendigvis dialogen være en sentral kommunikasjonsform. Begrepet dialogisk praksis blir framhevet av Seikkula & Arnkil (2013) som grunnleggende i familierådsmodellen. Essensen i dialogisk praksis er «uforbeholden anerkjennelse av den andres stemme» (op.cit.:129). Dette innebærer at partene ikke kan underkjenne verdien av hverandres oppfatninger og uttalelser. Selv om det foreligger uenighet, har hver enkelt full aksept for å hevde eller fremme sitt syn og sin fortolkning av situasjonen. Forfatterne argumenterer for en dialogisk praksiskultur der profesjonelle og private ressurser bidrar i fellesskap. I familierådssammenheng foregår en dialogisk praksis mellom offentlige profesjonsutøvere og private aktører både i forberedelsen til familierådet og i selve familierådet, bortsett fra i familiens interne diskusjon. Seikkula & Arnkil (2013:154) viser til at gode resultater med hensyn til barnets trivsel og psykiske helse er funnet i undersøkelser av familieråd brukt i barnevernsaker (Mortensen, 2007, Heino, 2009). Men begrepet dialogisk praksis er ikke differensiert på hvordan barnet skal delta i dialogene, hvor mye, på hvilken måte, og med hvilket resultat for barnet. I forskning om interaksjon mellom barn og saksbehandlere i barnevernet er begrepet «meningsarbeid» utviklet. Begrepet brukes i analyser av prosesser i barnevernsarbeid hvorigjennom barnet danner seg synspunkter. Dette dreier seg om former for profesjonell praksis, der barnet får «ytre seg om forhold som berører hele deres forståelse av seg selv, sine nærmeste, sin livssituasjon, sin historie og sine framtidsperspektiver» (Guldbrandsen, Seim & Ulvik, 2012:55). Barnet får gjennom meningsarbeid utviklet sine synspunkter i utveksling med andre mennesker. I familierådets dialogiske praksis inngår ideelt sett prosesser av meningsarbeid der barnet kan få mulighet til slik utveksling sammen med saksbehandler, koordinator, støtteperson eller andre i den utvida familien. Intensjonen er at barnet i familieråd får status som sosial aktør, sett i forhold til alder og modenhet.

Barn som sosiale aktører har i nasjonal og internasjonal forskning fått økende oppmerksomhet (Kjørholt, 2004). I barndomssosiologien forstås barnet som kompetent aktør som både påvirkes av og påvirker sine omgivelser. Perspektivet nedtoner utviklingspsykologiske forståelser av barn som sårbare og lite i stand til å ta vare på seg selv (James, Prout & Jenks, 1998). Relevant i vår sammenheng er hvordan barnets aktørskap og sentrale posisjon i familieråd har betydning for saksbehandlerens vurderinger.

Metodologi

Vi har gjennomført 20 semistrukturerte telefonintervjuer med saksbehandlere etter at første familieråd er holdt i familien. Informantene er rekruttert fra et nasjonalt implementeringsprosjekt som gjennomføres i regi av Barne- Ungdoms- og Familiedirektoratet i 47 av landets kommuner.

Av de 20 informantene er det tre menn, resten er kvinner. Alle er utdannet som barnevernspedagoger eller sosionomer, bortsett fra en med helserelatert utdanning. En av informantene har master i barnevern, de øvrige har treårig profesjonsutdanning. Fem av informantene har mer enn fem års yrkeserfaring i barnevernet. For sju av samtlige informanter er det deres første familieråd. Intervjuene ble registrert digitalt og transkribert. Hvert intervju tok i overkant av en halv time. Barnas alder i familierådene er 6-17 år.

Informantene fikk de samme spørsmålene fra en intervjuguide med femten spørsmål. Disse var gruppert i (1) rent informative spørsmål om tidspunkt, problemstilling for familierådet, barnet alder og aktuelle situasjon og hvem som deltok i familierådet, (2) spørsmål om planlegging og gjennomføring av familierådet, (3) spørsmål om saksbehandlerens vurderinger på bakgrunn av erfaringene og (4) planlagt arbeid i etterkant av familierådet. Svarene ble utdypet gjennom oppfølgingsspørsmål, slik at utfyllende resonnementer ble utviklet i en åpen samtaleform. På den måten ble intervjuene preget av refleksjoner som kunne knyttes til hva som var sagt tidligere i intervjuet og kunne også foregripe senere temaer. Underveis i intervjuet ble det viktig å utvikle et mest mulig helhetlig bilde av saken og situasjonen for å forstå saksbehandlerens vurderinger.

Metodologisk er undersøkelsen innen et konstruktivistisk-interaksjonistisk perspektiv (Järvinen & Mik-Meyer, 2005). I dette ligger erkjennelsen om at det i intervjuene foregår en interaksjon mellom intervjuer og intervjuperson. Intervjuet innebærer ikke en «tapping» av intervjupersonens subjektive erfaring, men er et sosialt møte, hvor erfaring blir beskrevet og fortolket. Forståelse blir skapt gjennom språklige utdypninger. I analysen har vi også brukt dataprogrammet NVivo for kvalitativ forskning. Kommunikasjonen under hvert spørsmål i intervjuet ble studert og sammenlignet intervjuene imellom. Utvalgte intervjuer ble lest og diskutert underveis i forskergruppens langsgående analyseprosess.

I bearbeiding av materialet har vi sett etter spesielt markante uttalelser som kan si noe om de ulike måtene barnet medvirket på i familierådsprosessen og hvordan saksbehandleren opplevde dette. Disse uttalelsene har vi studert enkeltvis og undersøkt hvilke dilemmaer vi finner innbakt i erfaringene som uttalelsene viser tilbake på. Kjennetegn på et dilemma er at saksbehandleren står overfor et problem med flere, ofte motstridende løsninger. Ingen av løsningene gir noen garanti for at den er den beste. Saksbehandleren er pålagt å handle innenfor bestemte rammebetingelser, der oppgaven er å sørge for at barnets beste blir ivaretatt, selv uten å kunne fastslå med sikkerhet hva som blir resultatet av familierådet.

Prosjektet er behandlet av REK og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og er forskningsetisk godkjent. I artikkelen er alle tilfeller anonymiserte.

Analyse og resultat

Flere informanter opplevde å ha hovedansvaret for både familierådsprosessen, resultatet og oppfølgingen. Det ble understreket at saksbehandlerne må sørge for at barna faktisk forstår prosessen i familierådet, kjenner seg trygge og får mulighet til å uttrykke seg. En kontroll ligger i at saksbehandleren skal vurdere handlingsplanen, godkjenne, underkjenne eller eventuelt kreve endringer i den.

For å komme nærmere hvordan barnets aktørskap kan arte seg i familierådets dialogiske praksis, og på ulike måter utfordre saksbehandleren, har vi som analytisk hjelpemiddel brukt Shier (2001) sin modell for barns innflytelse. Modellen bygger på «The ladder of participation» (Hart, 1997) og er forenklet av Shier til fem nivåer for deltakelse fra barns side:

Nivå 1. Barn blir lyttet til

Nivå 2. Barn blir støttet i å uttrykke sine meninger

Nivå 3. Barns meninger blir tatt hensyn til

Nivå 4. Barn er involvert i beslutningsprosesser

Nivå 5. Barn deler makt og ansvar for beslutninger

Formuleringer i barnekonvensjonen og norsk barnevernlov om at barn skal bli lyttet til, samsvarer med det første nivået i Shiers modell. Gjennom ordningen med at barnet skal ha en støtteperson i forbindelse med et familieråd, er det etablert strukturer for å støtte barnet i å uttrykke egne meninger, jamfør det andre nivået i modellen. Saksbehandleren som skal legge til rette for barns deltakelse i familieråd utfordres særlig på nivå 3, 4 og 5 i Shiers modell, der barnet medvirker mer aktivt, og det blir spørsmål om hvorvidt barnet skal få sine ønsker gjennom. Shiers modell klargjør at deltakelse ikke nødvendigvis innebærer aktiv medvirkning i beslutningsprosesser. Beskrivelser av konkrete situasjoner på de ulike nivåene for barns deltakelse har gitt oss inntak til å studere hvordan saksbehandlerne resonnerer omkring sitt ansvar for barnets beste gjennom både å skulle ivareta barnets rett til medvirkning og barnets behov for beskyttelse. Vi har benyttet nivåene fra modellen i analyse av datamaterialet.

Samlet gir analysen grunnlag for å løfte fram fem problemområder der dilemmaene framtrer: (1) Skjerming, (2) Forventningsbrudd, (3) Lojalitetskonflikt, (4) Fag versus demokrati og (5) Tidspress.

Disse vil vi i fortsettelsen se nærmere på.

1) Skjerming

Risikere krenkende atferd fra de voksne. Hvem skal delta og ikke delta?

Slik begrepet skjerming brukes av våre informanter, viser det til en situasjonsbestemt beskyttelse mot noe konkret, til forskjell fra generell beskyttelse for eksempel mot faktiske livsvilkår. Vi tolker informantenes uttrykk skjerming som en underkategori til begrepet beskyttelse.

Flere av saksbehandlerne opplevde dilemmaer knyttet til bekymring for at barnet kunne bli utsatt for krenkende atferd fra de voksne ved å delta i familierådet. Ønsket om å skjerme barnet måtte veies opp mot barnets rett til, og potensielle utbytte av å medvirke i beslutningen. Som regel har saksbehandlerne kjent familien, oftest i form av mor og barn, en tid før det blir bestemt at et familieråd skal arrangeres. Flere informanter forteller om mødre de oppfatter som dominerende. Mødrene kan være sinte over avgjørelser barnevernet har tatt, og over ting som har skjedd i familien. Saksbehandlerne frykter at dominerende mødre kan komme til å «ta over» hele familierådet. Også fars negative innstilling og bryskhet nevnes, - som noe barnet frykter. Noen informanter ser behov for å skjerme barnet mot foreldrenes sinne og dominans.

For eksempel fortalte flere informanter at spørsmålet om hvorvidt foreldrene skulle delta eller ikke i familierådet sto sentralt i dialogen med barnet under forarbeidet:

«Så hadde vi noen runder på det her i forhold til – hvis gutten ønsket dem med, hvordan man da skulle tenke om det – For det er jo sånn….Det var jo hans familieråd, og han var på vei mot atten, og han…ja…Men han var helt enig i at de ikke skulle med.»

Saksbehandleren var usikker på om det var til guttens beste at foreldrene deltok i familierådet. I dialog med gutten ble konklusjonen at det var riktig å ikke invitere dem. Gutten medvirket selv til faktisk å få den beskyttelsen han trengte. Saksbehandleren og gutten var enige.

«De ville ikke vært en ressurs for han. Nei, de ville heller kunne gjøre dette vanskelig for han».

Gutten var involvert i beslutningsprosessen, og saksbehandlerens dilemma om hva som var best, ble omgjort til enighet.

Mange peker på betydningen av å være tydelig i forkant på hva som er familierådet sin oppgave å finne løsning på. Det må klargjøres hva som skal diskuteres og hva som ikke skal opp til diskusjon i familierådet. Dette mener de vil forhindre at dialoger sklir ut og blir konfliktfylte.

2) Forventningsbrudd

Risikere at forventninger blir til skuffelse

I intervjuene kom en del likelydende uttalelser om bekymringer i forkant av familierådet. Dette handlet om at barna bygger opp forventninger gjennom sin medvirkning og at disse ikke alltid kan bli innfridd i familierådet. En av informantene uttrykker det slik:

«Det som jeg var redd for, var at det skulle bli sånn…at hun skulle oppleve seg som en sånn kasteball, nesten da. At liksom…, ja, vil DU ha henne? Nei. Vil DU ha henne? Nei – altså – ja, at det skulle på en eller annen måte oppleves negativt for henne på den måten da.»

Denne bekymringen deles av flere og hviler på tidligere erfaringer:

«Det var rett og slett ingen å finne og ingen å dra med i familierådet, dessverre. Det var en trist oppdagelse.»

Bekymringen viser til en frykt for at familieråd kan føre til skuffelser og forventningsbrudd for barnet, som saksbehandleren ikke kan beskytte mot. Hvordan kan man unngå at barnet føler seg avvist hvis ingen kommer til familierådet eller ingen kan ha henne/han som fosterbarn? Det er bekymringsfullt å skulle risikere at ingen i familien vil stille opp, eller unndrar seg ansvar for aktiviteter med barnet, når barnet selv har kommet med klare meninger og ønsker om dette:

«….altså hvordan blir man sittende igjen etterpå – hvis man faktisk ikke får noen som ønsker å gjøre noe som helst.»

Det nevnes også at barnet kan få forventninger når noen som er villige til å være fosterforeldre, inviteres inn i familierådet og så blir barnet påført skuffelse hvis barnevernet ikke kan godta disse når de blir utredet.

Barnets medvirkning kan altså skape dilemmaer for saksbehandlerne, knyttet til vurderinger av barnets følelser. Det kan handle om tilfeller der det ikke finnes noen å invitere, eller at mange finnes og stiller opp, men ingen vil likevel tilby barnet et hjem, eller at noen vil være fosterforeldre, men barnevernet kan ikke godkjenne dem. Saksbehandleren forestiller seg hvordan barnet vil oppleve tenkte situasjoner. Bekymringen kan være basert på forestillinger ut fra hva som er kommet fram i dialogene tidligere. Kjennskap til familien fra før kan ha overbevist saksbehandleren om at barnet er del av et fellesskap som ikke har fungert til barnets beste. Opplevelsen av dilemma berører spenningsforholdet mellom barnets rett til reell innflytelse og barnets rett til beskyttelse fra barnevernets side. Dersom barnet skal beskyttes mot å oppleve seg som en kasteball, hvordan kan beskyttelsen skje uten å begrense barnets rett til medvirkning? Barnets forventninger kan oppstå bare ved det faktum at et familieråd skal arrangeres.

3) Lojalitetskonflikt

Risikere vanskelige valg mellom mulige hjem

Dilemmaet med barnets lojalitetskonflikt er særlig fremtredende i familieråd der det er flere aktuelle familieløsninger. Barnet kan ha et ønske om å bo der hun er kjent fra før og der hun vet hun kan få dyrke sine fritidsinteresser. Kanskje er barnet mest knyttet til sin tante, og ikke så opptatt av om tantes samboer er alkoholisert. I familierådet vil dette komme opp, spesielt hvis noen i familien, for eksempel andre tanter og onkler, er bekymret for alkoholproblemene til onkelen, avviser dem som fosterforeldre og er selv villige til å tilby jenta et hjem. For barnet kan det være vanskelig å ikke få bo der hun helst vil, men også å skulle velge når flere i familien tilbyr seg å være fosterforeldre.

Saksbehandleren kommenterer:

«…det kan være vanskelig for unger å …De står i en skvis, og det kan være tungt for dem å bære hele beslutningen hvis de sier at de ønsker å bo der, og så….Vi tydeliggjør for dem at de skal få lov å være med og ha medvirkning, men det er ikke de som har det siste ordet.»

I et annet eksempel opplevde saksbehandleren at en gutt ble fritatt for lojalitetskonflikter fordi alle i familierådet til slutt ble enige om hvor han skulle bo. Familierådet hadde sammen med gutten resonnert seg fram til hvorfor det ene mulige fosterforeldreparet var bedre for han enn det andre. Saksbehandlerens utfordring var at guttens opprinnelige ønske måtte tilsidesettes fordi han ikke kunne bo hos besteforeldrene slik han i utgangspunktet ville. Den dialogiske praksisen resulterte i at barnets ønske ble omgjort. Selv om han medvirket i beslutningsprosessen, ble han tilsynelatende en aktør uten reell innflytelse. Hans ønsker var likevel tatt hensyn til ved at han var delaktig i familiens interne resonnering om hvilket fosterforeldre-par som var best for han. Dilemmaet var at barnet helst ville bo der han kunne realisere sin interesse for fotball, men familiens vurderinger av besteforeldrenes livssituasjon måtte inn i avveiningen. Hvorvidt familierådets resonnering sammen med barnet hadde skjedd på en måte som gjorde at barnets medvirkning ga han reell innflytelse, er uvisst. Det som er klart er at han ble involvert i beslutningsprosessen, slik Shiers nivå 4 lyder, og hans ønsker ble tatt hensyn til under resonneringen, i tråd med nivå 3, men han ble fritatt fra å måtte velge selv. Eksemplet viser at det er et spørsmål om hvor langt barnets rett til medvirkning og reelle innflytelse kan strekkes, før retten til beskyttelse blir prioritert fra saksbehandlers side.

4) Fag versus demokrati

Risikere å måtte overprøve familien og barnet

I dette dilemmaområdet blir demokratiske idealer satt på prøve. Vi vil presentere to eksempler som befinner seg på nivå 4 og 5 i Shiers modell. Eksempel I er på nivå 4, eksempel II på nivå 5. Felles for disse eksemplene er at saksbehandlerens faglige kunnskap ble tungtveiende i beslutningsprosessen.

Eksempel I:

Ei jente på 11 år vil bo hos sin tante, som er mors storesøster. Hun har bodd der før i perioder, har venner der, og det er nær skolen. Farsfamilien krever et uavhengig fosterhjem fordi mors nåværende samboer er under etterforskning for vold og det er et tett forhold mellom mor og hennes søster. Det ble en avklaringsrunde uten jenta til stede, begrunnet med at mor selv hadde problemer. Løsningen ble hjemme-utredning hos tanten og hennes mann. Denne falt positivt ut og jenta fikk flytte dit.

Saksbehandleren kommenterer:

«…For vi har på en måte ikke noen vanskeligheter med å underkjenne familiens…Vi har gode nok argumenter og begrunnelser for på en måte å kunne si imot hvis man blir uenig.»

Barnet involveres delvis, hun får si hvor hun ønsker å bo, nemlig der hun hadde bodd før og der hun har venner. Men hun holdes utenfor når de vanskeligste temaene skal diskuteres, som for eksempel mors egne problemer. Noe vil man skåne barnet for. Saksbehandleren bruker likevel sin avgjørelsesmyndighet til å støtte jentas ønske. I dette tilfellet får barnet en rolle som aktør med begrenset deltakelse. Hun fikk ikke være med på hele diskusjonen. Også her viser saksbehandleren underforstått til barnevernets faglige kunnskap. Dilemmaet er at jentas aktørskap og rett til medvirkning som tilsier at hennes meninger skal tas hensyn til, må avveies mot den dialogiske praksisens prinsipper om anerkjennelse av den andres stemme. I dette tilfellet var det farsfamiliens bekymring relatert til mors voldelige samboer. Dessuten måtte mors egne problemer tillegges vekt og tas med i vurderingen av hva som var best for barnet. Jenta fikk ikke være fullt ut involvert i beslutningsprosessen, men farsfamiliens krav om et uavhengig fosterhjem ble heller ikke innfridd.

«Barnets beste – det er jo hva som er best for barnet, ut fra barnets behov – ja, sammenlagt med… med barnets egne ønsker og hva vi med vår faglige kompetanse….vurderer at barnet har behov for, da.»

Dilemmaer kan oppstå når fagkunnskap strider mot retten til innflytelse som brukerne ideelt sett bør ha. Avveiningen ligger i forholdet mellom saksbehandlerens faglige perspektiver og vurderinger av det som framtrer som barnets og familiens perspektiv. Saksbehandleren kan oppleve et motsetningsforhold mellom sine profesjonelle vurderinger og demokratiske verdier.

Eksempel II:

En gutt på 14 år er avvist av mor med psykiske problemer. Gutten bor etter eget ønske hos sin stefar, som er fysisk syk og svekket. Han får mye ansvar og vil flytte i fosterhjem. Saksbehandleren starter prosessen, men gutten ombestemmer seg. Han vil tilbake til stefaren for å bo der permanent. Familierådet støtter hans beslutning. Saksbehandleren snur og går inn for det samme.

Men da opplever saksbehandleren at det er vanskelig å få gehør i egne rekker, på eget kontor. Innvendingene dreide seg om:

«Altså om – om det som skjedde med meg som fagperson og det som skjedde med familien og … I deres ører så hører de bare at vi var for plassering, og så tok det ETT familieråd, og så er vi imot plassering!»

I dette eksemplet har barnet reell innflytelse ved at han er aktiv i beslutningen om hvor han skal bo. Det blir tatt hensyn til hans ønske, og barnet framstår som en aktør med stor innflytelse. Men saksbehandleren møter motstand blant sine kolleger. Hun mener at de ikke kan forstå prosessen som de ikke har vært med på. I hennes øyne ble løsningen god, det «føltes rett.» Hun hadde brukt sitt faglige skjønn. Et argument fra saksbehandlerens side, er at det ofte går dårlig når man flytter barn til noe de selv ikke vil. Dette eksemplet viser at dilemmaer kan være relatert til eget fagmiljø, som ikke kjenner familierådsmetoden og ikke ser verdien av dialogisk praksis i møte mellom profesjonelle og private aktører.

I prinsippet er familieråd ikke en engangsforeteelse, men en prosess med minst ett oppfølgende familieråd som gjør det mulig å revurdere planer og ta nye beslutninger. For denne saksbehandleren var det betryggende: «... men så skal det jo være et oppfølgende familieråd, og da får man se om det fungerer.»

5) Tidspress

Arbeidsmessige rammebetingelser

Et spørsmål i intervjuguiden var: Hva ville du gjort annerledes for bedre å ivareta barnet? Svar som peker seg ut, er at de trenger mer tid til samtaler, og at det er uheldig når det skjer skifte av saksbehandler underveis i prosessen. Mange dilemmaer oppstår som følge av manglende tid for saksbehandleren til grundig forarbeid. En av informantene har ikke selv snakket med barnet før familierådet, bare med barnets tilsynsfører. Tid framheves som vesentlig for å få snakket ordentlig med familien og særlig med barnet, både i forkant av familierådet og etter, i oppfølgingsfasen. Når de selv skal ut av saken, oppleves det problematisk for tilliten som er opparbeidet i relasjonen til barnet og familien. Dette handler om arbeidsbetingelser:

«…Jeg tenker veldig mange av de tingene jeg ville ha gjort annerledes ville ha handla om andre rammebetingelser for arbeidet mitt.»

Det er avgjørende å kunne være oppmerksom i kontakten med barnet, - uttrykt slik av en informant:

«Det er vinduer som åpner og lukker seg».

En må kunne gripe muligheten for å nå fram hos barnet, ha tid til å fange opp de små signalene man får, før barnet lukker seg til igjen:

«Altså – det å ha tid til å møtes mer, være i kontakt med, bygge relasjon til…Det er det jeg kunne ha gjort annerledes. Ja, for de lukker og åpner seg, vet du. Du kan ofte se på disse ungdommene hvordan de lukker og åpner seg.»

Informanten hevder en kan se på kroppsspråket om en ungdom er åpen for samtale eller vil trekke seg unna ved forsøk på kontakt. Det gjelder å ha tid nok til slik oppmerksomhet. Når tida oppleves knapp, kan dilemmaer oppstå mellom hvilke prioriteringer som skal gjøres for å ivareta barnet best mulig. Med referanse til Shiers’ modell kan en si at under tidspress er risikoen at barnet blir for lite lyttet til (nivå 1), klarer ikke å uttrykke meningene sine (nivå 2), som da heller ikke kan bli tatt hensyn til (nivå 3). Det blir en tilsynelatende involvering fra barnets side i beslutningsprosessen (nivå 4). Barnet blir utestengt fra medvirkning i makt og ansvar (nivå 5). Resultatet er at barnet ikke får noen reell innflytelse.

Bekymringer, utfordringer – dilemmaer

Analysen har vist hvordan ulike dilemmaer i spenningsforholdet mellom barnets rett til beskyttelse og barnets rett til medvirkning kan framtre og håndteres av saksbehandleren. Barns synspunkter og meninger blir tatt hensyn til på ulik måte. De involveres i ulik grad som aktører i beslutningsprosessen. Det er vanskelig å avgjøre hva som er reell innflytelse for barnet fordi situasjoner varierer. Barns alder har mye å si for hva slags aktørskap de kan utøve.

Mye tvil og uro preger saksbehandlernes opplevelser av dilemmaer og utfordringer. Det er ikke mulig å forutsi hvordan familierådet vil forløpe og hvorvidt beslutningene som fattes, vil være til barnets beste på lengre sikt. Yrkesutøvelsen foregår i et komplekst landskap av forhold som ikke lar seg kontrollere.

Under gjennomføringen av selve familierådet er den utvida familien overlatt drøftingene om hva som er den beste løsningen for barnet. Saksbehandleren er ikke til stede. Dilemmaene som oppleves i denne situasjonen, kan ha utspring i avveininger knyttet til barnets deltakelse i familiens diskusjoner og fortolkninger fra saksbehandlerens side om at dette barnet har behov for beskyttelse. På den ene siden står verdien av at barnet får medvirke og komme til orde. På den andre siden av vektskålen står for eksempel risikoen for at barnet opplever lojalitetskonflikter, skuffelser og i verste fall krenkelser.

Hvorvidt hver enkelt sin stemme er blitt anerkjent av alle de andre under den utvida familiens egen diskusjon, slik dialogisk praksis forutsetter, kan saksbehandleren ikke vite. Ei heller om enkelte ikke kom til orde. I familierådet vil familie- og nettverksrelasjoner utspille seg. Det vil være ulike grader av nærhet mellom de enkelte, konflikter kan finnes mellom noen av deltakerne. Familierådet er en arena også for følelsesuttrykk. Det utfordrer sinnemestring og kommunikative evner hos noen, blyghet og reserverthet hos andre. Dominans og undertrykking eller underkastelse kan eksponeres. Saksbehandleren kan ikke intervenere før familien eventuelt ber om assistanse, ikke før handlingsplanen er lagd. Hvilke maktstrukturer som finnes i relasjonene rundt barnet, og hvordan de eventuelt kommer til uttrykk, har saksbehandleren ikke fullstendig oversikt over. Forpliktelsen til å ivareta barnets beste er imidlertid overordnet. Selv om det er sentralt i familieråd at barnet blir hørt av saksbehandler, støtteperson, koordinator og også egne familie- og nettverksmedlemmer, kan maktubalanse i familiens relasjoner innvirke på kvaliteten i diskusjonene. Barnets mulighet for aktørstatus kan være liten i barnets egen familie (Lupton & Nixon, 1999:181, Strandbu, 2011:103-108).

Saksbehandleren skal tilrettelegge slik at barnets støtteperson er sitt ansvar bevisst og sørger for å hjelpe barnet til å komme fram med sine synspunkter under møtet. Å bli hørt er ifølge Seikkula og Arnkil (2013:189) en dialogisk relasjon i seg selv. Barnet kan trenge hjelp til å tydeliggjøre egne meninger og støtte i å bringe disse fram slik at det barnet sier blir vurdert som argumenter på linje med andres innspill (Skivenes & Strandbu, 2005). Her ser vi tydelig behovet for at det blir utført meningsarbeid sammen med barnet forut for familierådet. Det er avgjørende at barnet gjennom forberedelsen til familierådet har fått rikelig mulighet til å utvikle sine synspunkter. Muligens må saksbehandlere sterkere inn når det gjelder denne delen av forarbeidet.

En kan si at nivå 1 og 2 i Shiers modell beskriver en viss form for aktørskap fra barnets side som er innbygget i familierådets dialogiske praksis. Men når det gjelder de tre neste nivåene i modellen, kan det være grunn til å nøye vurdere hvor stor medvirkning hvert enkelt barn skal ha i beslutningsprosessen, nettopp fordi barnet inngår i et utvida familiesystem. Dette gjelder særlig det femte nivået. I en barnevernssak skal ikke barn eller ungdom, uansett alder, dele for mye makt og bære ansvar for de mest alvorlige beslutningene som for eksempel hvor barnet skal bo. For å skape gode rammer for barns deltakelse, trenger barnet informasjon om dette og reell mulighet til å gjøre seg opp egne meninger. Barnets medvirkning på nivå 3 og 4 må videre vurderes i lys av barnets alder, modenhet og saken som skal diskuteres. Den utvida familiens forutsetninger for å ivareta barnet og åpne for barnets medvirkning, samt lytte til barnets egne ønsker, er av stor betydning å finne ut av gjennom grundig forarbeid. Her hviler et særlig ansvar på koordinatoren som er i dialog med alle før familierådet.

Noen konkrete og helt ulike eksempler befinner seg på nivåene 4 og 5 i Shiers modell for barns deltakelse. Her handler det om hvordan saksbehandleren i noen tilfeller opplever dilemmaer ved å måtte bestemme på tvers av medvirkende barns og families ønsker. I andre tilfeller gjør saksbehandleren erfaringer med å innfri barnets rett til reell innflytelse til tross for vanskeligheter det medfører for henne selv. Mye beror på hvor aktivt barnet medvirker, som igjen er mye avhengig av tilrettelegging og planlegging.

Det dominerende inntrykket fra dette materialet er likevel at saksbehandlerne på grunnlag av sine erfaringer oppfatter det som betydningsfullt for barna å være i sentrum i familierådet. De mener det er viktig for barna at så mange er interessert i å løse deres problem, at lærere kommer og beskriver deres situasjon på skolen, og at ikke bare de selv får være med, men at også nettverket lytter til hvordan de har det og deltar i dialogene. Saksbehandlerne mener det er svært positivt for barna å oppleve at så mange bryr seg om dem.

Konklusjon: Potensialer i dialogisk praksis

Noen av saksbehandlerne opplever at vanskelige dilemmaer kan overvinnes eller at de dempes gjennom det som oppleves positivt med familieråd.

I intervjuene kom det flere argumenter for barns medvirkning i familieråd:

«Jeg tenker at det er veldig få barn som ikke har godt av å ha hele familien og nettverket…- uansett hvor store konflikter, så har jo familieråd en modell som gjør at dette skjer jo i veldig kontrollerte og ordnede former..»

«…i en konflikt mellom mor og far – stort sett så har barna sett det tusen ganger verre på hjemmebane enn det som kommer fram i familieråd. Jeg kan ikke tenke meg noe som skulle komme opp i et familieråd som er mer skadelig for barn enn det de lever med…»

«Barn lever i ensomhet. De lever med masse hemmeligheter, og de lever med… de lever med SÅ mye greier at jeg tenker at det er jo aldri noe i familien som kan komme og … ødelegge for et barn. Det kan jo bare styrke det, sånn som jeg ser det.»

Her framheves verdien av dialogisk praksis i familieråd der barnet møter sin utvida familie sammen med koordinator og støtteperson, etter at alle er informert av offentlige aktører. Sitatene rommer resonnementer som angår nettopp spenningsforholdet mellom barnets rett til medvirkning og barnets rett til beskyttelse, der mange av saksbehandlernes dilemmaer oppstår. Disse resonnementene er basert på saksbehandlernes erfaringer og synes å støtte medvirkning mer enn beskyttelse. Det kan se ut som barnet betraktes som en aktør med behov for åpenhet om sin situasjon.

Barnets deltakelse må imidlertid balanseres mot det ansvaret for beslutningen som hviler på saksbehandleren, som i kraft av å representere barnevernsystemet, skal ha barnets beste som et grunnleggende hensyn. Som barnevernets representant i familierådssammenheng skal den ikke-tilstedeværende saksbehandleren, i henhold til Barnekonvensjonen og norsk lov, sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel.

At barnevernets makt reduseres i noen grad i familierådsarbeid, oppleves av mange saksbehandlere som positivt, men også vanskelig. Det legitime rommet for yrkesutøvelse i tradisjonell forstand (Suchman, 1995), er redusert i familieråd. Arbeidskriterier som finnes i stillingsbeskrivelser, i fagetiske regler, lovverk og retningslinjer, spesialopplæringskurs og i politiske prioriteringer skal like fullt følges.

Dette kan føre til opplevelser av dilemmaer knyttet til beskyttelse av barnet på den ene siden og barnets medvirkning og reelle innflytelse på den andre.

I varierende grad finnes spor av dialogisk praksis i de prosessene som informantene beskriver og som vi har vist gjennom eksemplene. Tilstrekkelig tid til utvikling av relasjoner og dialogen mellom barnet og saksbehandleren ser ut til å ha betydning med tanke på prosessen hvor saksbehandleren skal vurdere og eventuelt godkjenne handlingsplanen. Eventuelle behov for økt beskyttelse av barnet vil bli tydeligere dersom saksbehandleren kjenner barnet bedre. Det synes avgjørende at forarbeidet før familierådet og tilrettelegginga for barnets medvirkning blir gjort på en grundig og gjennomtenkt måte og at barnet sikres tilstrekkelig tid til å gjøre seg opp en mening, og tid til å formulere seg både overfor barnevernet og overfor sin egen familie. Mange dilemmaer oppstår i forbindelse med tidspress og mangelfull kontakt med barnet. Dialogisk praksis krever tid nok til at barnets og de andre involvertes synspunkter kan utvikles og formuleres tydelig slik at det blir reelle gjensidige overveielser både i beslutningsprosessen og i oppfølgingsarbeidet etter at familierådet er holdt.

I materialet finnes det mange eksempler på saksbehandlernes dilemmaer som viser at familieråd brukt ved fosterhjemsplasseringer kan være krevende og komplisert. Det stiller saksbehandleren overfor store utfordringer. De fem dilemmaområdene vi har hentet ut av informantenes erfaringer, er eksempler på dette. Dilemmaene er mangesidige og kan oppstå ulikt i hver enkelt sak. Vurdering av barnets beste knyttet til medvirkning i familierådet, krever derfor inngående kjennskap til barnet og familien det gjelder. En relevant vurdering i hvert enkelt tilfelle er: Hvor aktivt aktørskap er hensiktsmessig fra dette barnets side og hvor mye skal barnets ønsker tas hensyn til for å sikre at innflytelsen som oppnås, faller ut til barnets fordel?

Avsluttende oppsummering

Vi har pekt på hvordan dilemmaer rundt skjerming av barnet kan oppstå og gi opphav til usikkerhet i noen tilfeller. Fare for forventningsbrudd er et område som krever mye omtanke og avveininger gjennom dialogisk praksis. Det samme gjelder dilemmaområdet Lojalitetskonflikt. Når både fag og demokrati er involvert, kan saksbehandleren settes på prøve i forhold til eget arbeidsmiljø. Det kan se ut som dilemmaer under kategorien Tidspress har en avgjørende innvirkning på å gi barnet reell innflytelse og oppnå et resultat som er til barnets beste også ut fra barnets eget perspektiv.

I utgangspunktet hviler familierådets dialogiske praksis på anerkjennelse av medvirkende personers ressurser. Saksbehandleren må anerkjenne at familien, nettverket og barnet selv er aktører som kan bidra i konstruktive dialoger ut fra sin forståelse av situasjonen, selv om de vurderer annerledes enn saksbehandleren gjør. Men anerkjennelsen må avveies mot barnets rett til både reell innflytelse og til beskyttelse, som igjen må avveies i forhold til barnets alder og modenhet. Vi er enige med en av konklusjonene i et tidligere forskningsprosjekt (Hyrve, 2006, s.198): Med innføring av familieråd i stor skala, er det viktig med målbevisst arbeid for å trygge barnevernets yrkesutøvere i den nye rollen som dette innebærer. Vi vil hevde at familieråd krever høy faglig kompetanse og dyktighet, i tillegg til at tilstrekkelig tid i arbeidet er nødvendig. God skjønnsutøvelse basert på solid fagkunnskap er nødvendig i familierådsarbeid overfor hvert tilfelle av brokete familierelasjoner og barn med sine spesielle forutsetninger og oppveksthistorier. Det er stor variasjon i barns kapasitet til medvirkning så vel som i kontekstuelle forhold rundt barnet.

Overordna rammer for familieråd som praksis i barnevernet finnes i de regler og retningslinjer som regulerer det som skal skje i familierådet. Samfunnets makronivå er til stede med føringer fra både nasjonalt og internasjonalt nivå, for eksempel uttrykt gjennom barnekonvensjonen. Samtidig utspiller familierådet seg på mikronivå i samfunnet, der folk møtes og kommuniserer. Gjennom saksbehandlerens anerkjennelse av enkeltmennesker, anerkjennes samtidig familiesystemer og nettverk. Og gjennom anerkjennelse av barnets nettverk anerkjennes også barnet. Dette ble treffende uttrykt av en informant:

«…barnet er en del av familien – altså barnet… bærer denne familien inni seg. Og det å vise respekt til barnets familie og omgivelser,...da viser du samtidig respekt til barnet, tenker jeg.»

Å invitere familien og nettverket til å komme sammen for å finne ut hvordan de kan stille opp for barnet, til tross for store problemer, motsetninger og konflikter, handler om respekt for familien som et mulig ressurssystem (Heino, Reinikainen & Bergman, 2003, Fauerholm & Brønholt, 2005). Familierådsarbeid åpner for respektfull dialogisk praksis mellom partene i saken. I dette ligger familierådets store potensiale. Undersøkelsen har vist at det er et potensiale som trenger videre utvikling og presisering av innhold spesielt med hensyn til hvordan tilrettelegge for barnets medvirkning.