JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

Rusavhengighet som kroppslig erfaring

Eldbjørg Ribe

06.06.2018
04.05.2022 09:08

Sammendrag

Denne artikkelen utforsker hvordan det erfares å leve som rusavhengig, og bygger på et dybdeintervju med 27 år gamle Kristine som var innlagt på en behandlingsinstitusjon for rusavhengige. Maurice Merleau-Pontys kroppsfenomenologi utgjør teoretisk rammeverk, og det tas utgangspunkt i menneskekroppen som erfarende og meningssøkende. Rusavhengighet betraktes som et grunnleggende kroppslig, subjektivt og eksistensielt fenomen. Analysen viser hvordan det å leve med en avhengighet til rusmidler er en sammensatt erfaring for Kristine, med skiftende kroppslige tilstander og et tvetydig forhold til rus og rusmidler. Hun beveger seg mellom særegne måter å være kroppen på, som særlig kjennetegnes av en åpenhet og en lukkethet mot verden.

Artikkelen er en omskrivning av en masteroppgave levert ved høgskolen i Lillehammer i mai 2016.

Nøkkelord: rusavhengighet, kroppsfenomenologi, Merleau-Ponty, kroppssubjekt, kroppslig erfaring

Summary

Drug addiction as bodily experienced

This article explores what it is like to live being addicted to drugs, and is based on an in-depth interview with 27-year-old Kristine who was staying at a drug addiction treatment center. Maurice Merleau-Ponty’s phenomenology of the body constitutes the theoretical framework, and the notion of the body as experiencing and meaning-seeking make up the analysis starting point. Drug addiction is beheld a fundamentally bodily, subjective, and existential phenomenon. The analysis shows how living with an addiction to drugs is a complex experience, with changing bodily conditions and an ambiguous relationship to drugs and drug use. Kristine moves between distinctive ways of being the body, characterized by openness and closedness towards the world.

Keywords: drug addiction, lived body, Merleau-Ponty, Phenomenology of the body, embodied experience

Referanser

Bramnes, Jørgen G. & Andreassen, Ole A. (2012) Rus og avhengighet. I Ulrik Malt, Ole Andreassen, Ingrid Melle & Dag Årsland. (Red.). Lærebok i psykiatri (s. 591-634.). Oslo: Gyldendal akademisk.

Columbetti, Giovanna (2014). The feeling body: Affective science meets the enactive mind. Cambridge: The MIT press.

Engelsrud, Gunn (2006). Hva er kropp. Oslo: Universitetsforlaget.

Fürst, Elisabeth, L'Orange (1998). Mat, kropp og kvinnelighet. I Finn Skårderud & Per Isdahl (Red.). Kroppstanker (s. 122-139). Oslo: Universitetsforlaget.

Kvale, Steinar & Brinkmann, Svend (2015). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Koob, George F. & Bloom, Floyd E. (1988). Cellular and molecular mechanisms of drug dependence. Science, 242 (4879), 715.

Leder, Drew (1990). The absent body. Chicago & London: The University of Chicago press.

Merleau-Ponty, Maurice (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Bokklubben.

Merleau-Ponty, Maurice (2008). The world of perception. London: Routledge.

Merleau-Ponty, Maurice (2014). Phenomenology of perception. London: Routledge.

Nettleton, Sara, Neale, Jo & Pickering, Lucy (2011). «I don’t think theres much of a rational mind in a drug addict when they are in the thick of it»: towards an embodied analysis of recovering heroin users. Sociology of health & Illness, 33(3), 341-355.

Robbison, Terry E. & Berridge, Kent C. (2000). The psychology and neurobiology of addiction: An incentive-sensitization view. Addiction, (95), 91-117.

Svenalus, Fredrik (2005). Sykdommens mening – og møtet med syke mennesket. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Svenaeus, Fredrik (2007). Å bli syk: en studie i tilsykningens fenomenologi. I Gunn Engelsrud & Kristin Heggen. Humanistisk sykdomslære: Tanker om helse og velvære, sykdom og diagnose. Oslo: Universitetsforlaget.

Van Manen, Max (2016). Researching lived experience: Human science for an action sensitive pedagogy. New York: Routledge.

Østerberg, Dag (1994) Innledende essay. I Merleau-Ponty, M. (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Bokklubben. V-XII.

Henrik Ravneng Johansen

Doktorgradsstipendiat ved Forskningssenter for barn og unges kompetanseutvikling, Høgskolen i Innlandet

henrik.ravneng.johansen@hil.no

Artikkelreferanse

Henrik Ravneng Johansen (2018). Rusavhengighet som kroppslig erfaring. Fontene forskning (11)1, 4-16

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Artikkelens utgangspunkt er et ønske om å nærme seg den kroppslige erfaringen av å leve med avhengighet til rusmidler. Forskning på den rusavhengige kroppen er primært gjort med biomedisinske briller som er blinde for kroppens subjektive sider, og har i stor grad dreid seg om å kartlegge nevrobiologiske prosesser og årsaker i hjernen (Koob, 1988; Robbison & Berridge, 2000; Bramnes & Andreassen, 2012). Dette biologiske, tredjepersons perspektivet forteller lite om hvordan det erfares med den enkeltes kropp å være avhengig. Kroppen blir objektet betraktet utenfra, og fra dette ståstedet sees ikke den subjektive og meningssøkende egenkroppen enhver erfarer verden med (Merleau-Ponty, 2014). I denne artikkelen er derfor førstepersonsperspektivet det sentrale, og hensikten er å rette fokus mot hvordan rusavhengighet erfares og tar form gjennom en persons livsløp, samt vise hvordan disse erfaringene innebærer særegne måter å være en kropp i verden på. Ønsket er å la fenomenet tre frem slik det leves i førsteperson; som flertydige erfaringer med stor individuell mening. Problemstillingen lyder: Hvordan kan rusavhengighet forstås som kroppslig erfaring?

Kroppsfenomenologien: Å være kroppen

Maurice Merleau-Ponty satte kroppen i sentrum av sin filosofi som grunnlaget for livet som menneske, og opponerte mot det innflytelsesrike skillet mellom kropp og sinn som har preget vestlig tenknings forståelse av mennesket siden René Descartes (Engelsrud, 2006). Han visket ut de skarpeste skillene og forsto vår væren i verden som noe primært kroppslig. Vi eier eller har ikke først og fremst en kropp, vi er kroppen og lever i kraft av den (Merleau-Ponty, 2014). Den er vår levende tilgang til verden, og er et erfarende subjekt like mye som et avgrenset objekt. Denne tvetydigheten er et eksistensielt premiss hos Merleau-Ponty, og i kraft av å være kroppen vil mennesket alltid være både subjekt og objekt. Han eksemplifiserer dette med høyrehånden som berører den venstre; vi kan ta på vår venstre hånd med vår høyre, og hånden som berøres er da objektet for den høyre hånden som er subjektet. I det jeg tar på den venstre blir begge likevel både subjekt og objekt, berørt og berørende (Merleau-Ponty, 1994, s. 37).

Den levde kroppen er Merleau-Pontys kjernebegrep og viser til den meningssøkende subjektkroppen som alltid er den enkeltes perspektiv mot verden. Å være kroppen er å engasjere seg og være rettet utover mot en kultur og et miljø, og inngå i en relasjon med tingene og menneskene som finnes her. Merleau-Ponty (1994) ser dette som å smelte sammen med det miljøet man er kastet ut i. Vi er en del av verden rundt oss, og det er i vårt naturlige miljø at vi kjenner oss selv og finner mening. Å se kroppen som levd på denne måten peker videre på at livet leves på pre-refleksive måter gjennom kroppen, og at det er via den vi gjør våre primære erfaringer i verden som følende og sansende individer (Østerberg, 1994). Kroppen vet derfor mer enn det vi er bevisste på, og bærer med seg våre erfaringer som en taus, kroppslig viten som refleksjonen ikke nødvendigvis har tilgang til (Merleau-Ponty, 1994; Østerberg, 1994).

Kroppen som subjekt og objekt – fraværende og fremtredende

Følelser er en del av den levde kroppen, og det er kroppen som følende som bidrar med mening til våre erfaringer. Giovanna Columbetti (2014) trekker et skille mellom følelser om kroppen og følelser med kroppen, kroppen som følt og kroppen som følende. Dette skillet er i tråd med Merleau-Pontys forståelse av mennesket som både subjekt og objekt, og må trekkes som følge av at kroppen ikke alltid er følelsenes eget fokus. De er kroppslige, men handler ofte om noe annet enn at vi har feber og føler oss varme eller har fått en strekk i leggen. Følelser kan handle om objekter og hendelser rundt oss, og kan strekke seg utover vår egen kropp. Denne distinksjonen mellom følelser om kroppen og følelser med kroppen kan videre forstås i lys av relasjonen mellom to sentrale modus vi kontinuerlig veksler mellom i kroppsfenomenologien, det pre-refleksive og det refleksive (Columbetti, 2014; Merleau-Ponty, 2014). Når vi føler med kroppen er det kroppen i sin pre-refleksive tilstand det dreier seg om; som erfarende og rettet utover mot verden. Når oppmerksomheten vår retter seg mot vår egen kropp oppstår en selvbevissthet hvor kroppen selv er det intensjonale objektet i refleksive modus (Columbetti, 2014).

I boka The absent body beskriver Drew Leder (1990) hvordan den friske kroppen som regel er noe fraværende for oss; stille fungerende i bakgrunnen mens vi lever livene våre utenfor oss selv. Først når sykdommen eller smertene intreffer blir den det Leder kaller «the dys-appearing body»; den tar da plass i bevisstheten vår og blir et tydelig tema som tvinger seg frem uavhengig av våre ønsker. Filosofen Fredrik Svenaeus (2007) påpeker at erfaringen av smerter også kan innebære en fremmedgjøring og en distanse til egen kropp. I denne distanseringen ligger det en samtidig endring av kroppens retning og bevissthet, og vi vender oss inn mot oss selv som et objekt.

Enkelte forskere har nærmet seg rusavhengighet som kroppslig erfaring. Særlig vil jeg trekke frem Nettleton, Neale og Pickerings (2011) studie av 21 menn og 19 kvinners kroppsliggjorte erfaringer med å slutte å bruke heroin. Studien er et eksempel på hvordan erfaringer med fenomenet kan beskrives og tolkes fenomenologisk, og tar for seg informantenes umiddelbare kroppslighet i verden, et område som kan sies å være underkommunisert innenfor samfunnsvitenskapen, hvor rasjonelle, kognitive og symbolske dimensjoner har vært fokusert (Nettleton, Neale & Pickering, 2011). Gjennom Drew Leders (1990) forståelse av kroppen som «dys-appearing» får Nettleton et al. særlig godt frem de mange ulike måtene kroppen presser seg frem i informantenes bevissthet på, eksempelvis via følelser som skyld, erfaringen av smerter eller opplevelsen av andres blikk. Jeg betrakter rusavhengighet fra tilsvarende perspektiv, men går samtidig noe utover dette da jeg også retter dette perspektivet mot andre aspekter av det levde livet som rusavhengig.

Metode og materiale

Artikkelen bygger på materiale fra ett fenomenologisk-inspirert, semi-strukturert intervju med 27 år gamle Kristine. Hun ble rekruttert fra en rusbehandlingsenhet, og det er en omtrent 90 minutter lang samtale med henne som utgjør artikkelens empiriske grunnlag.

Intervjuet var inspirert av fenomenologien i den forstand at jeg var ute etter fyldige beskrivelser av førstehånds erfaringer med fenomenet rusavhengighet. Særlig søkte jeg førstepersonsperspektivet, og forsøkte å unngå selv-refleksive tolkninger og betraktninger i tredjeperson. Dette unngikk jeg ved å legge til rette for at intervjuet i størst mulig grad ble en samtale hvor Kristine kunne fortelle om sine erfaringer fritt, spontant og i et hverdagslig språk. Jeg gjennomførte intervjuet med en bevisst naiv holdning til fenomenet rusavhengighet, og var hele veien opptatt av at det var hennes erfaringer som skulle bestemme retningen på samtalen (Kvale & Brinkmann, 2015). Underveis fulgte jeg i høy grad det Kristine selv vektla og pratet om. Jeg lanserte enkelte temaer, men når temaet var etablert fulgte jeg hennes initiativ. På denne måten unngikk jeg å lede henne inn i beskrivelser og erfaringer som kanskje ikke var viktige, og oppholdt meg ved det som hadde vært sentralt i hennes erfaring. Max Van Manen (2016, s. 67) anbefaler å be om helt konkrete erfaringer fra informantene, for eksempel ved å spørre om de kan huske enkelte hendelser eller situasjoner. Når man da først kommer inn på en slik erfaring, utforsker man denne til det fulle ved hjelp av oppfølgingsspørsmål. Dette ble et gjennomgående mønster under intervjuet, og oppfølgingsspørsmål ble benyttet hyppig for å vise interesse og for å komme enda nærmere den primære erfaringen. Jeg lanserte et tema, Kristine fortalte om sin erfaring med dette, og jeg fulgte det opp gjennom aktiv lytting og utdypende spørsmål. Intervjuguiden kunne enkelte ganger være et utgangspunkt, men det var likevel Kristine som ledet veien inn i – eller ut av – det lanserte temaet.

En rekke etiske hensyn er tatt underveis i prosjektet, og etiske overveielser har preget alle fasene av prosjektet. Personen jeg skulle intervjue var en del av det som kan sees som en sårbar gruppe mennesker, og undersøkelsens temaer er på mange måter inngripende og sensitive. For at Kristine skulle få oversikt over hva hun skulle være med på fikk hun derfor et detaljert informasjonsskriv sammen med intervjuguiden, i tillegg til en muntlig redegjørelse for prosjektets intensjon og gangen i intervjuet. At prosjektet var helt frivillig å være med på, og trekke seg fra, ble markert både muntlig og skriftlig. Det samme gjelder anonymiseringen av opplysninger som kunne identifisere henne. Prosjektet er godkjent av Norsk senter for forskningsdata.

Analyse

Analysen foregikk på to nivåer. Det første analysenivået er tett på Kristines erfaringer og har en narrativ tilnærming hvor fortellingen av sammenhengende historier om hennes liv er sentralt. Arbeidet på dette nivået handlet i stor grad om å lete etter strukturene i det hun fortalte, og knytte de ulike episodene og anekdotene opp mot hverandre, med et ønske om å skape naturlige overganger og lesbare tekster. Van Manen (1990, s. 116) vektlegger anekdoten som et særlig fruktbart fenomenologisk redskap, og viser til at mange filosofer, inkludert Merleau-Ponty, brukte konkrete episoder og anekdoter for å formidle ideer som ikke så lett lar seg gripe. Konkrete episoder og fortellinger må her altså leses som noe som i seg selv viser hvordan det erfares å leve som rusavhengig. Det andre analysenivået er i større grad en distansert teoretisk diskusjon hvor enkelte av Kristines erfaringer knyttes eksplisitt opp mot kroppsfenomenologisk tenkning. Vitenskapens begreper følger på denne måten etter at Kristines egne ord om sine erfaringer er redegjort for.

Barndom med rus og rusa som barn

Kristines liv ble tidlig vanskelig, og familieforholdene gjorde at hun som ung jente fikk kjenne både rus og vold på kroppen. Faren beskrives som en voldelig alkoholiker som fra hun var liten av ikke tålte henne:

«Han fløy på meg, klikka, og slo meg. Også var han veldig sånn at han skulle nedverdige meg, slem liksom.»

Moren huskes som avhengig av piller og ofte rusa:

«Mora mi har spist piller sida ho var jentunge selv, så ho var et nevrotisk ødelagt pillevrak, totalt ustabil.»

I følge Kristine tok hun med seg hjemmeforholdene ut ved å utagere og slåss med andre, og kaller det selv et forsøk på å vise verden at hun hadde det vondt. På spørsmål om hun hadde venner svarer hun:

«Nei, egentlig ikke, for jeg var så veldig verbal da, veldig aggressiv og. Også var jeg jo helt hemningsløs, jeg kunne finne på hva som helst.»

Hemningsløs er et gjennomgående ord i Kristines beskrivelser av seg selv allerede fra før hun begynte å ruse seg. Det er et trekk som følger henne helt frem til hun kommer i behandling som 27-åring.

Kristines første opplevelse med å bruke rusmidler inntraff etter at katten hennes ble påkjørt da hun var rundt 11-12 år:

«Så skrek jeg og gråt, og da var visst det på en måte mas da, så da fikk jeg valium av mora mi.. Jeg sovna husker jeg, og ble bare helt sånn.. på en måte paralysert. Det med tabletter er helt spesielt for du på en måte mister… Det som er vondt det går bort. Det er der, men det går bort. Også blir du helt sånn avslappa og døsen i kroppen.»

Den sterke følelsen av tristhet som Kristine kjente ble møtt med en pille som endret hvordan hun hadde det. Morens valium erstattet sorgen med tretthet på en effektiv måte og gjorde at tapet av katten ble borte i den døsige kroppen. Etter dette begynte Kristine å spørre moren sin om tabletter, og om litt ble de fleste av Kristines følelser møtt med en pille:

«Ho ga meg valium for alt som var, om jeg var lei meg eller gråt, om jeg skulle legge meg eller hva det var for noe så fikk jeg piller.»

Kristine sier hun ble det hun kaller en multirusmisbruker tidlig. Hun prøvde hasj og amfetamin rett etter hverandre da hun var rundt 13, og opplevde at de ga henne noe av det samme som pillene. Piller, hasj og amfetamin virket svært forskjellig på henne, men hadde det til felles at de tok henne bort fra den virkeligheten hun levde i:

«Det var jo på en måte greit for meg å kunne slippe alt på en måte, det som var mellom øra. Da var det deiligere å være stein eller rusa.»

Å være rusmisbruker

Kristine falt ut av ungdomsskolen som 13-åring og begynte å vanke med rusmisbrukere som var mange år eldre enn henne. Hun beskriver dette som et tungt kriminelt miljø, hvor hun hele tiden var engasjert i ulovlige aktiviteter. Barndommens hemningsløshet er fortsatt tilstede i beskrivelsene hennes herfra, men har nå tatt risikable og farlige former:

«Så fort jeg så dagens lys, hvis jeg hadde sovet eller hvis jeg ikke hadde sovet, så var det om å gjøre å få i seg mest knark, ringe ditt, finne på datt. Nå drar vi ut og gjør et hyttebrekk liksom; haha, polisen er bak oss med blålys.»

Kristine forteller at hun gjorde alt hun kunne for å glemme det triste hun bar på, og syntes var godt å kunne leve i nuet. Hun opplevde å glemme både seg selv og tiden i dette hektiske levesettet, og forteller:

«I rusen går alt så jævla fort, fordi du står opp, du må ordne deg penger, så må du ordne deg tabletter. Så må du ordne deg stoff, og så skal du gjøre et innbrudd og du skal stjele en bil. I det jaget der forsvinner du. Du mister deg selv bare i den prosessen.»

Utprøvning av nye rusmidler var ofte tvetydige erfaringer for Kristine, og mange ganger opplevde hun at kroppen strittet imot og oppførte seg unaturlig eller annerledes enn det hun var vant til. Hennes første erfaring med hasj er et godt eksempel:

«Jeg husker jeg ble kjempedårlig fordi jeg tok et for stort trekk. Det var sånn flaske som du fyller opp, og jeg, freidig som jeg er ikke sant, jeg skulle bare gunne på, come on liksom. Jeg husker jeg hang ut av verandaen til han som jeg var hos da, men at han dro meg inn igjen på grunn av naboene. Jeg fikk jo ikke puste.»

Etter forsøket på å trekke ned ble hun både svimmel og opplevde å miste kontrollen over kroppen:

«Jeg satt rett opp og ned, og alt gikk rundt. Det var akkurat som om jeg skulle svime av.»

Hun sanset verden på en ufokusert måte i dette, og omgivelsene ble utydelige. Erfaringen har paralleller til erfaringen med morens valium, og ordet paralysert brukes både for å beskrive den første opplevelsen med hasj og den første opplevelsen med piller:

«Du blir jo helt nummen i kroppen når du røyker hasj. Også blir du helt fjern da. Har du en tanke så klarer du ikke å holde den tanken på en måte. Du blir helt sånn paralysert eller hva jeg skal si. Parkert.»

En uke på amfetamin

Amfetamin ble et av stoffene Kristine brukte ofte, og hun kunne gå opp mot en uke av gangen uten å sove når hun brukte det. I slike uker satte hun nye doser hver gang rusen begynte å slippe, og startet ofte dagene med å injisere stoffet med sprøyte:

«Du setter amfetamin og kjenner bare hjertet gir et hardt slag i kroppen.»

Hun erfarte da det hun kaller et slag eller kick, en opplevelse av at hun våknet brått, og kjente det helt konkret og lokalt ved at hjertet dunket ekstra hardt og fort. Når stoffet slo inn skjedde det så en brå endring i tilstand, og en sterk glede preget hele henne:

«Du blir veldig sånn intens på en måte. Det er en intens lykkefølelse med amfetamin.»

Oppmerksomheten skiftet da fra kroppen til verden rundt henne, og ruset på amfetamin og med en opplevelse av sterk kontroll stupte hun inn i diverse kriminelle prosjekter:

«Jeg trodde jo at jeg var helt sjef noen ganger. Det var ikke måte på hva jeg skulle få til da gitt.»

Hemningsløsheten i Kristine ble da svært sterk:

«Det er sånn der Åh! Ja nå er jeg våken, nå skal jeg ordne det, nå gir jeg faen i det, nå stjeler jeg en bil, nå gir jeg faen. Alt går i hundreoghelvete.»

Etter en uke på amfetamin kunne Kristine bli så sliten at hun falt helt sammen. Når hun da våknet opp igjen uten mer stoff, meldte ukas begivenheter seg som følelser og tanker:

«Det kunne være et helvete, for du våkner opp og kroppen er så sliten etter det raidet du har kjørt den på. Du har vært våken en uke. Du har vært i Bergen, du har vært i Oslo, du kunne ha vært i Molde for den saks skyld. Det lukter sånn svette av deg, mange dagers svette. Og så nervøs som du er, du er så sliten i nervene. Hva har jeg gjort? Hvor har jeg vært?»

Svaret på tanker og følelser av denne typen ble det samme svaret som moren ga henne da hun var 11, og det var pillene som møtte behovene som meldte seg etter lange perioder med amfetamin. De gjorde Kristine slapp og trett i kroppen, og dempet intensiteten og tempoet uka hadde blitt levd i.

Heroin: En likeglad sprøyte

«Skal vi se, nå er jeg 27. Da jeg var 21 slapp jeg ut fra to år i fengsel. Da endte jeg opp på heroin. Da var det nok. Da endte jeg opp i Oslo.»

Etter ulike forsøk på å finne det beste rusmiddelet å leve livet sitt gjennom, dro Kristine inn til Oslo for å bruke heroin. Heroin var på mange måter siste stoppested for Kristine, og hun snakker om det som en måte å gi opp på:

«Nå gidder jeg ikke mer, for da hadde jeg testa ut alle stoffene på en måte, og prøvd å finne den ultimate roen i sinnet. Men det gikk jo ikke det så jeg endte jo opp med heroin.»

I begynnelsen fikk heroinen henne til å føle seg bedre enn noen av de andre rusmidlene hun hadde prøvd, og hun forteller at det til slutt ble kremen. Som med pillene fjernet det vonde følelser, og etterlot seg en avslappet og behagelig kropp:

«Det tar jo alle smerter i kroppen din, sånn fysisk. Det bedøver ikke bare tankene og sinnet ditt, men kroppen i seg selv sånn at du blir rolig.»

Likegyldighet til livet og verden fremstår som sentralt ved Kristines heroinbruk. Hun forteller:

«Du kan sovne på stedet av heroin da, bare bli knocka ut. Men du får en sånn der, du klarer liksom ikke å kjenne følelseslivet ditt på en måte. Du har jo tanker og du er jo fortsatt en person og alt det der, men du klarer ikke å ta til deg det du tenker, det blir sånn der whatever. Akkurat som å ta en likeglad-sprøyte. Jeg gir faen, inn i åra, inn i kroppen din.»

Hun benytter sterke metaforer for å forklare rusen hun fikk på det:

«Heroin er jo bare en perleport på en måte. Du liksom setter skuddet og så får du bare en sånn rar feeling i kroppen. Du kjenner bare at det kommer og tar deg. Det er heftig skjønner du. Det er en heftig greie.»

Kristine sammenligner det med å slippe noe tungt man bærer på:

«Si du holder 50 kg i armene dine da, svetten spruter av ansiktet ditt, det er tungt å holde den sekken liksom. Når du setter heroin kan du se for deg at den sekken bare detter i bakken. At du bare slipper henda ned, og halleluja på en måte.»

Men heroinen fjernet ikke alt for Kristine. Selv når hun var rusa kunne hun erfare verden som smertefull og fortsatt ha det vanskelig og vondt. Rusen varte heller ikke evig, og det oppsto behov for nye og større doser.

I kjølvannet av rusen: Hospits og prostitusjon

Å bruke heroin ble en dyr affære for Kristine. Kostnadene var kroppslige så vel som økonomiske:

«Heroin er dyrt da, og kroppen din blir så ødelagt at du til slutt ikke orker å gjøre brekk eller noen ting. Se for deg en drue da, en fin saftig drue. Også ser du for deg en tørka drue, en rosin. Du blir sånn, både sinnet ditt og kroppen din. Du blir sliten i kroppen, du blir drenert, du blir blek i huden ikke sant. Du mister både sjela di og fysikken din. Det er et helvetes stoff.»

Kristine levde på gata i Oslo, bodde på hospits, og fikk penger til rusmidler gjennom å prostituere seg. Hun ble passiv og sliten i kroppen, og å skaffe seg heroin til å ruse seg med ble en altoppslukende del av livet hennes.

Rusmidlenes grep om henne er tydelig i Kristines beskrivelser av denne tiden, hvor hun lever et liv hun selv opplever som forferdelig, men likevel fortsetter å leve på samme måten:

«Det er ingenting som er verre enn å våkne opp på et hospits. Da våkner du opp i et rom da, med tre andre narkomane. Og det ligger sprøyter her og det ligger sprøyter der. Og du våkner opp heroinsjuk, du fryser inn til beinmargen. Det hjelper ikke om du tar på deg ti varmeflasker eller hva du gjør for noe, fordi du fryser sånn innvendig. Og du kan tenke deg å våkne opp til det, og du er heroinsjuk og du vet at det du må gjøre er å ta på deg sminke ikke sant, stå og vaske deg med våtservietter, og du må gå ned og selge kroppen din.»

Kristine mister på mange måter kontrollen over kroppen med dette levesettet, og er i større grad styrt enn styrende. Kontrollen gis til kundene som kjøper henne og heroinen som tar henne bort.

Å skulle bli rusfri: Kroppen som påtrengende

For Kristine ble avgjørelsen om å slutte å ruse seg for alvor tatt da hun søkte seg inn i rusbehandling etter et sykehusopphold i midten av 20-årene. I behandling, uten det daglige inntaket av rusmidler opplevde hun raskt at kroppen ble plagsom og vanskelig å forholde seg til. Hun kjente på sterke abstinenser, og deler av henne som hadde vært fraværende i rusen ble nå fremtredende og krevde mye av hennes oppmerksomhet. Å være abstinent innebar et så intenst kroppslig ubehag at Kristine klarte å fokusere på lite annet enn hvordan hun følte seg. Pillene trekkes frem som det verste å slutte med. Abstinensene etter dem beskrives som en sykdom som jobbet mot henne på påtrengende måter, og kroppen opplevdes som uforutsigbar og umulig å kontrollere når hetetoktene tok tak og svetten rant av henne:

«Når jeg gikk av tabletter, var jeg jo sjuk i flere måneder. Og det var ordentlige hetetokter, svetten bare sto av panna. Det bare rant av meg.»

Spesifikke deler av kroppen poppet frem i henne og vanskeliggjorde hverdagslige gjøremål:

«Det stakk i beina mine, skikkelig stakk det. Jeg hadde det helt jævlig, og fikk ikke sove.»

Kristine opplevde samtidig at sansene sviktet henne i helt grunnleggende sosial omgang med verden:

«Når folk snakka til meg oppfatta jeg ikke hva dem sa. Det var akkurat som det var på utsiden av deg på en måte. Også hvis du hadde lyst til å si noe selv da, så var det som at du ikke fikk sagt de orda du ville, de satt på en måte fast.»

Utfordringer i behandling: Nye følelser og sosiale relasjoner

Ettersom kroppens mest intense nærvær ga seg opplevde Kristine at nye, mindre tydelige problemer oppsto, og hun ble preget av følelser og gamle erfaringer det var tungt å kjenne på:

«Det var jo en sorgprosess for at ting har vært som dem har vært. Du vet jo nesten ikke hvilke følelser du kjenner, men sorg det vet jeg at jeg hadde. At jeg var fryktelig, fryktelig nedstemt og lei meg. Jeg husker jeg satt inne på et rom i 4 måneder, og gråt og gråt.»

Problemene hun hadde fått på avstand med rusen kom tilbake med stor styrke; brått og overraskende:

«Jeg hadde så store problemer, og alle de problemene som bare har blitt bedøvd ned og bedøvd ned, blir kasta på deg i behandling, som en bøtte med iskaldt vann. Og så skjønner du ikke hvordan du skal takle dem, og du vet ikke hvordan det er å være rusfri fordi du har jo aldri vært det.»

Sanseinntrykk opplevdes videre som svært sterke uten sløret rusmidlene hadde lagt over verden:

«Du vet at alle inntrykk jeg fikk ble jo forsterka ganger tusen. Så det ble sånn superheftig, akkurat som et voksent barn som skal begynne å ta til seg ting.»

Disse følelsene og inntrykkenes intensitet kunne bli så overveldende at de kunne sette i gang desperate, hjelpeløse handlinger:

«En gang ble jeg plutselig så sinna at jeg pakka alle tinga og bare gikk ut på et jorde i nærheten. Så gikk jeg utover jordet i snøen og visste ikke hvor jeg skulle, mens tårene og snørra rant. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.»

Følelsene Kristine erfarte var ukjente for henne, og hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere dem. De var sterke men samtidig uklare og vanskelige å skille:

«Sånn som jeg da, følelsesmessig, jeg visste jo verken forskjell på sinne eller sorg, og gikk rundt som en sånn følelsesbombe og var sprutrød i trynet hele tida. Så jeg måtte lære meg hele følelseslivet på nytt, og forskjell på ting.»

Kristine hadde store vanskeligheter med å tilpasse seg behandlingssettingen. Det meste var uvant, og å være i rusbehandling innebar nye forventninger til henne og sosiale relasjoner hun ikke var vant med. Hun havnet stadig i konflikter, og kobler selv dette til sin egen manglende erfaring med seg selv og andre uten påvirkning fra rusmidler:

«Når jeg ble nykter nå skjønte jeg ikke at jeg fornærma folk hele tida. Jeg var veldig sånn blokkert da, fordi jeg har spist piller i så mange år, fra jeg var helt liten. Så jeg var jo helt.. Jeg kunne si hva som helst og gjøre hva som helst med folk rundt meg.»

Kristines måte å håndtere livet på hadde vært i ensomhet med rusmidlene, men behandlingsopplegget krevde nå at hun forholdt seg til andre mennesker i lignende situasjoner som henne, og til behandlere som var der for å hjelpe. Misbrukerlivets vaner var imidlertid vanskelig å komme ut av, og Kristine ønsket ikke å bli sett for sine følelser eller problemer:

«Jeg skulle ikke vise andre at jeg gråt så da satt jeg inne alene. For du kommer jo fra et miljø hvor du ikke skal vise følelser. Du er jo vant til at hvis du viser følelser i miljøet da blir du rævkjørt. Da utnytter folk deg, da stjeler dem fra deg, da slår dem deg ikke sant. Så når du kommer i behandling så har du den sperra.»

Kristine beskriver det som å hele tiden måtte være i forsvar:

«Jeg trodde folk var frekke mot meg selv om dem ikke var det. Jeg trodde alt var angrep hele tida.»

Kroppens minner og nye perspektiver

På intervjutidspunktet har Kristine opplevd stor fremgang. Abstinensene og de vonde følelsene preger henne ikke like mye, og hun liker seg bedre i behandling. Hun har også funnet en interesse for trening som betyr mye for henne:

«Jeg er veldig glad i trening. Det er terapi, det er en måte å avreagere på, det er å få ro i kroppen og det er å føle seg vel.»

Fortiden gjør seg likevel gjeldende for henne på ulike vis, og blant annet kjenner hun fra tid til annen et sug i kroppen etter rusmidler:

«Det kommer ujevnt. Det suger i magen. Du vet når du skal gjøre noe, for eksempel holde en tale, så er du kjempespent ikke sant. Så da kjenner du at det suger litt i kroppen. Sånn får jeg det når jeg får lyst på rus.»

Hun skjønner at suget handler om rusmidler fordi tankene drar seg mot det på samme tid som hun kjenner det i magen. Når det kommer som verst bruker hun treningen for å få det til å slippe:

«Du kan kalle treninga en erstatning. Det er ingen psykologtime i verden som kan slå en time på treningsrommet med AC/DC. Full guffe og løfte vekter og…»

Turer i fjellet tjener noe av det samme behovet, og gjør at Kristine opplever å ha en nærere kontakt med egen kropp og får tenkt klarere om det som er vanskelig:

«Hver gang jeg kommer ut, og jeg går opp på et eller annet fjell, da kommer jeg i kontakt med meg selv, det er ikke impulser og jeg får vært ute. Jeg får på en måte parkert tinga hver for seg.»

Kristine trekker frem sitt forhold til trening og naturen som svært betydningsfullt, og hun forteller at det har blitt en hjelp mot mye av det ubehaget hun kjente i kroppen da hun sluttet med rusmidlene:

«Du har jo på en måte veldig mye inne i deg; uro og livet i rusen. Men du får lagt det litt fra deg i bevegelse, også får du på en måte tenkt på ting og sortert det litt mer rolig da, impulsfritt, og det er veldig godt.»

Kristines forhold til andre mennesker har i dag endret seg mye, og de hun omgis av erfares annerledes enn da hun først kom i behandling:

«Det er ordentlige mennesker. Det jeg legger merke til der jeg er nå er at folk er så ærlige og genuine. Og da blir det lettere å ta imot den hjelpa. Og selv om du har en utblåsning så er det ikke sånn at de kommer med pekefingeren, men heller hjelper deg med å forstå det.»

Kristine er heller ikke i forsvar på samme måte lenger og lar menneskene rundt seg få se mer av det hun opplever og føler:

«Det siste halve året har jeg merka med meg selv at jeg har blitt mye mildere. Jeg tør på en måte å vise at jeg ikke er så gal liksom. Og at jeg på en måte har blitt trygg da, og tør å stole på den veiledninga jeg får.»

Omgivelsene tas også inn på en annen måte:

«Jeg klarer å ta til meg alle inntrykk rundt meg. Jeg oppfatter ting annerledes og er ikke så sliten. Det er en helt ny verden altså. Jeg bare merker nå når effekten av alt er borte, hvordan det er faktisk å sove en hel natt, og stå opp og være glad om morgenen og. Det er spesielt.»

Diskusjon

Fra barnets åpenhet til inkorporerte vaner

I følge Merleau-Ponty ligger det en åpenhet for verden hos barn som ikke finnes på samme måte hos voksne (Merleau-Ponty, 2014). Der voksne streber etter å finne sammenhenger og forklaringer via refleksjonen holder barn seg i det mangetydige og umiddelbare. En slik åpenhet for omgivelsene finnes også i Kristines beskrivelser av sin barndom. Det hun kaller hemningsløshet kan forstås som en pre-refleksiv åpenhet som gjør at hun kan finne på hva som helst. Denne væremåtens karakter, med aggressivitet og slåssing, må sees i lys av de erfaringene Kristine har gjort seg hjemme. Erfaringene med en voldelig far som selv var hemningsløs, og som hun helt konkret kjente på kroppen når han slo henne, blir en del av henne og kroppsliggjøres. Egenkroppen endres i disse situasjonene, og det er kroppen som slått og nedverdiget hun må leve gjennom på skolen og i andre settinger.

Når Kristine får piller etter at katten hennes dør, blir følelsen av tristhet avbrutt, og ikke følt og erfart som en del av hendelsen og som en del av å være egenkroppen. Når hun fortsetter å få piller på denne måten blir dette slik hun takler følelsene sine, inkorporert som en del av hennes kroppslige vaner. Sentrale følelser kobles fra livet og fra hendelsen de henger sammen med, og hendelser som kunne vært vonde eller ubehagelige erfares ikke som like vonde eller ubehagelige, men mister noe av sin mening og betydning. En likegyldighet preger derfor Kristines erfaringer som en følge av dette, og hun erfarer å slippe alt som er mellom øra.

Kroppen og verden – rusens mening

Når kroppen er grunnlaget for all erfaring, er det nærliggende for Kristine å forsøke å endre på kroppen for å finne nytt erfaringsgrunnlag. Rusmidlene endrer på hvordan hun føler og sanser verden, og i denne endringen søker hun nye erfaringer, utenfor det mulighetsrommet den rusfrie kroppen har gitt henne. Kristine inngår i et samspill med omgivelsene og rusmidlene som finnes her. Følelsene hennes farger ruserfaringene, rusmidlene farger følelsene, som igjen endrer hennes opplevelse av verden. Kroppen og verden er uløselig sammenknyttet, og fyller hverandre. Egenkroppen og omgivelsene smelter sammen (Merleau-Ponty, 2014). Sammensmeltingen er særlig tydelig under Kristines inntak av rusmidlene. De ulike rusmidlene blir helt bokstavelig en del av kroppen når de sprøytes inn, inhaleres eller svelges, og gjør det umulig å skille henne fra heroinen, pillene eller amfetaminen. Denne kroppsliggjøringen av omgivelsene endrer Kristines følelser og erfaringer i verden.

I sitt forhold til verden er egenkroppen alltid meningssøkende og meningsskapende. Meningen finnes i dens sammenvevning med verden og samhandlingen med objektene som finnes her (Merleau-Ponty, 2008). En handling frarøvet deler av sine følelser grunnet bruk av rusmidler vil miste noe av sin mening, men vil samtidig bidra til at ny mening oppstår fordi rusen fører til nye følelser. Å ruse seg på amfetamin erfares som meningsfylt for Kristine fordi hun da kan oppleve omgivelsene i lys av en intens lykkefølelse. Å være rusa rommer samtidig også meningsløshet, fordi hun opplever å miste kontakten med mange av følelsene hun hadde i utgangspunktet. Når Kristine for eksempel uttrykker at hun mistet seg selv så veldig i pillene er det kontakten og erfaringen av noen av disse følelsene hun sikter til.

Subjekt og objekt i rus: Amfetamin som åpner og heroin som lukker

Umiddelbart fremstår det som motstridende at Kristine kan bruke rusmidler med så ulike virkninger. Samtidig gir rusmidlene henne svært ulike erfaringer med kroppen, og har ulike funksjoner som erstatter og supplerer hverandre: De åpner og lukker verden, de setter kroppen i gang og stopper den opp. Ruset på amfetamin erfares verden som åpen; egenkroppen retter seg da mot omgivelsene og ikke mot seg selv. Stoffet øker avstanden til følelsene som i utgangspunktet blokkerer verden for henne, samtidig som hun får energien og overskuddet til å vie seg til den. Pillene tar over der amfetaminrusen slipper, og etter at hun har ruset seg på amfetamin ønsker kroppen å vende seg innover igjen. Først erfares den som selvregulerende og strittende imot når Kristine blir så sliten at hun presses inn i søvnen uten å ville det selv, før hun våkner og bruker pillene for å fortsette å være i det oppslukende søvnige.

Etter hvert som Kristine går på heroin beveger hun seg i større og større grad inn i en objekt-gjort verden. Hun selger kroppens objektside når hun prostituerer seg, samtidig som den trer frem som objekt for henne ved å være skrøpelig og heroinsjuk. Hun gjør seg selv seg til gjenstand for dem som ønsker det, og gir seg selv til mennene som kjøper henne og til heroinen som gjør kroppen passiv og behagelig. Begge situasjoner minsker erfaringen av å være et handlende kroppssubjekt i verden. Å være subjekt i eget liv innebærer selv å måtte styre og ta stilling til livet. Kristine ønsker ikke å ta stilling til et liv og en kropp som er håpløs å leve med. Uten rus trer den avhengige kroppen frem; da er den smertefull, og følelser og erfaringer som er uutholdelige blir tydelige for henne. Ved å leve i objektenes verden distanserer hun seg fra den erfarende kroppen som er rettet ut mot verden. Kroppen er alltid et erfarende subjekt, også for Kristine, men på denne tiden i livet hennes ble erfaringen først og fremst redusert til å handle om hennes egen kropp. Sansene rettes mot kroppen selv og egne behagelige følelser i den. Kroppen føler om kroppen, og glemmer verden rundt. Samspillet med verden reduseres til samspillet med rusmiddelet.

Abstinens: Kroppen som fremmed

For Kristine er overgangen fra rusmisbruk til rusfrihet en prosess som begynner med en opplevelse av avstand til kroppen i abstinensene. Fredrik Svenaeus (2007) beskriver dette som smertenes fremmedgjøring; kroppen er ikke lenger vårt hjem og er blitt en fremmed vi må forsøke å kontrollere og leve med. For Kristine oppleves abstinensene som en autonom kraft som fungerer utenfor hennes kontroll, og tvinger henne til å underlegge seg sitt selvstyre. Ubehaget hun kjenner er da så sterkt at hun ikke klarer å være rettet mot noe annet, og omgivelsene og verden rundt henne kommer i bakgrunnen. Tidligere valgte Kristine selv hvordan kroppen skulle være gjennom inntaket av rusmidlene. I abstinensene vil ikke kroppen lenger gjøre som hun ønsker, og er en kilde til ubehagelige og smertefulle erfaringer hun ikke kan stoppe uten å ruse seg på nytt.

Ulike deler av Kristine kommer i sentrum av oppmerksomheten hennes under abstinensene, og ubehaget veksler mellom å involvere enkeltdeler av kroppen, som når hun får stikkende følelser i beina, og hele kroppen, som når hetetoktene tar tak i henne. Dette er ifølge Leder et kjennetegn ved smerteerfaringer. Han skriver videre at smerter på denne måten har en tendens til å avbryte vår intensjonalitet ved at de utstrekkende sansene erstattes av kroppens undertrykkende nærvær (Leder, 1990). Når Kristine er abstinent erfarer hun ikke lenger fra kroppen til verden, men fra kroppen til kroppen. Som i heroinrusen retter hun seg innover mot seg selv. Kroppens sanser vender seg mot sitt utgangspunkt. Erfaringen av verden reduseres til erfaringen av smertene.

Et eksistensielt skritt

Elisabeth L’Orange Fürst (1998) skriver at de ulike kroppslige tilstandene mennesker lever i og skifter mellom kan sees som eksistensielle skritt på grunn av eksistensens forankring i kroppen: «Søvn og våken tilstand, sykdom og helse ser Merleau-Ponty ikke som rene bevissthets- eller viljeforhold, de forutsetter et eksistensielt skritt. Tap av stemmen representerer ikke bare avvisning av talen, og tap av appetitten en avvisning av livet, de er også en avvisning av andre mennesker, så vel som fremtiden» (L’Orange Fürst, 1998, s. 144). Abstinensene tar så mye plass for Kristine at ordene står fast, og kan sies å representere nettopp et slikt brudd med omgivelsene. Kristine bryter med det sosiale liv, og tilstanden av abstinens er et eksistensielt skritt hun må ta for å nå livet som rusfri. Etter mange år i rus lukker kroppen seg uten rusmidlene, og det er bare gjennom de smertefulle abstinensene hun kan bevege seg mot en kropp som er åpen for relasjoner til andre mennesker. Det videre oppholdet i rusbehandling kan tolkes på samme måte – som en eksistensiell bevegelse mot et liv med større meningsfylde. Treningen og naturopplevelsene blir en konkretisering av denne bevegelsen. Her slipper Kristine å reflektere over omstendighetene, og er åpen for det Dag Østerberg (1994) kaller et mangetydig fenomenfelt. Samspillet mellom naturen og bevegelsen gjør at Kristine kan glemme seg selv, og så lenge hun ikke må tematisere og rette seg mot kroppen, slik hun for eksempel ble tvunget til å gjøre i de smertefulle abstinensene, kan hun fullt og helt vie oppmerksomheten til verden rundt seg.

Oppsummering:
Meningen med kroppslige erfaringer

Kristine erfarte som barn og ungdom at rusmidlene endret på kroppen hennes, og at hun ved å ruse seg kunne sette nye premisser for hva hun kunne erfare. Kroppen som erfaringsgrunnlag endret seg i rusen. Erfaringene hun gjorde seg var verken entydig positive eller negative, og Kristines historie viser at å leve som rusavhengig er noe både-og; sammensatt av mange ulike og sterkt tvetydige erfaringer. Å ruse seg er mer enn en handling rettet mot å ha det behagelig eller godt, det er en endring i opplevelsen av tid og rom, og av kroppens muligheter i verden. Å være rusa forandret seg fra å være et mulighetsrom for erfaring til å bli en begrensende ikke-eksistensiell kroppspraksis som i stor grad lukket dette erfaringsrommet. Å skulle bli rusfri tolkes som en eksistensiell bevegelse mot en verden som igjen åpner seg for henne.

Å nærme seg fenomenet rusavhengighet fra et kroppsfenomenologisk perspektiv innebærer å se kropper som subjektive og rettet mot en verden av personlig mening. Å få frem denne kroppsliggjorte betydningen som Kristines måte å være i verden på har vært et hovedpoeng i artikkelen. Via en orientering mot kroppen som perspektiv har litt av fenomenets sammensatthet og tvetydighet blitt tydelig. Å se menneskets verden som kroppsliggjort står frem som fundamentalt i forståelsen av rusavhengighet, og dette perspektivet behøver videre utforsk-ning og fokus. Det er fra kroppen problemet leves og tar form, og erfaringsdimensjonen bør løftes frem i ethvert møte med fenomenet.

Sammendrag

Denne artikkelen utforsker hvordan det erfares å leve som rusavhengig, og bygger på et dybdeintervju med 27 år gamle Kristine som var innlagt på en behandlingsinstitusjon for rusavhengige. Maurice Merleau-Pontys kroppsfenomenologi utgjør teoretisk rammeverk, og det tas utgangspunkt i menneskekroppen som erfarende og meningssøkende. Rusavhengighet betraktes som et grunnleggende kroppslig, subjektivt og eksistensielt fenomen. Analysen viser hvordan det å leve med en avhengighet til rusmidler er en sammensatt erfaring for Kristine, med skiftende kroppslige tilstander og et tvetydig forhold til rus og rusmidler. Hun beveger seg mellom særegne måter å være kroppen på, som særlig kjennetegnes av en åpenhet og en lukkethet mot verden.

Artikkelen er en omskrivning av en masteroppgave levert ved høgskolen i Lillehammer i mai 2016.

Nøkkelord: rusavhengighet, kroppsfenomenologi, Merleau-Ponty, kroppssubjekt, kroppslig erfaring

Summary

Drug addiction as bodily experienced

This article explores what it is like to live being addicted to drugs, and is based on an in-depth interview with 27-year-old Kristine who was staying at a drug addiction treatment center. Maurice Merleau-Ponty’s phenomenology of the body constitutes the theoretical framework, and the notion of the body as experiencing and meaning-seeking make up the analysis starting point. Drug addiction is beheld a fundamentally bodily, subjective, and existential phenomenon. The analysis shows how living with an addiction to drugs is a complex experience, with changing bodily conditions and an ambiguous relationship to drugs and drug use. Kristine moves between distinctive ways of being the body, characterized by openness and closedness towards the world.

Keywords: drug addiction, lived body, Merleau-Ponty, Phenomenology of the body, embodied experience

Referanser

Bramnes, Jørgen G. & Andreassen, Ole A. (2012) Rus og avhengighet. I Ulrik Malt, Ole Andreassen, Ingrid Melle & Dag Årsland. (Red.). Lærebok i psykiatri (s. 591-634.). Oslo: Gyldendal akademisk.

Columbetti, Giovanna (2014). The feeling body: Affective science meets the enactive mind. Cambridge: The MIT press.

Engelsrud, Gunn (2006). Hva er kropp. Oslo: Universitetsforlaget.

Fürst, Elisabeth, L'Orange (1998). Mat, kropp og kvinnelighet. I Finn Skårderud & Per Isdahl (Red.). Kroppstanker (s. 122-139). Oslo: Universitetsforlaget.

Kvale, Steinar & Brinkmann, Svend (2015). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Koob, George F. & Bloom, Floyd E. (1988). Cellular and molecular mechanisms of drug dependence. Science, 242 (4879), 715.

Leder, Drew (1990). The absent body. Chicago & London: The University of Chicago press.

Merleau-Ponty, Maurice (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Bokklubben.

Merleau-Ponty, Maurice (2008). The world of perception. London: Routledge.

Merleau-Ponty, Maurice (2014). Phenomenology of perception. London: Routledge.

Nettleton, Sara, Neale, Jo & Pickering, Lucy (2011). «I don’t think theres much of a rational mind in a drug addict when they are in the thick of it»: towards an embodied analysis of recovering heroin users. Sociology of health & Illness, 33(3), 341-355.

Robbison, Terry E. & Berridge, Kent C. (2000). The psychology and neurobiology of addiction: An incentive-sensitization view. Addiction, (95), 91-117.

Svenalus, Fredrik (2005). Sykdommens mening – og møtet med syke mennesket. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Svenaeus, Fredrik (2007). Å bli syk: en studie i tilsykningens fenomenologi. I Gunn Engelsrud & Kristin Heggen. Humanistisk sykdomslære: Tanker om helse og velvære, sykdom og diagnose. Oslo: Universitetsforlaget.

Van Manen, Max (2016). Researching lived experience: Human science for an action sensitive pedagogy. New York: Routledge.

Østerberg, Dag (1994) Innledende essay. I Merleau-Ponty, M. (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Bokklubben. V-XII.

06.06.2018
04.05.2022 09:08