JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

Rettleiing som kroppsleg erfaring og kritisk refleksjon

– eit aksjonsforskingsprosjekt

11.06.2014
22.04.2022 12:59

Samandrag

Artikkelen skildrar eit aksjonsforskingsprosjekt som handlar om grupperettleiing av Nav-rådgjevarar, der vi var både rettleiarar og forskarar. I prosjektet utforska vi i kva grad merksemd om eigne kroppslege reaksjonar kunne utvida den kritiske refleksjonen. Rettleiinga var todelt; ein del med fysiske øvingar og samtalar om desse, ein samtaledel om erfaringar knytt til yrkesutøving. I første del av rettleiinga fortalte rådgjevarane om manglande merksemd på kroppslege reaksjonar, konfliktar med klientar og manglande forståing frå samarbeidspartnarar. Undervegs utvikla rådgjevarane større merksemd på og aksept av kroppslege reaksjonar. Rettleiinga førde til meir kritisk refleksjon i møte med brukarar, men ga berre i liten grad styrking av kritisk refleksjon over eigne forståingar og praksis i samarbeidet med samarbeidspartnarar. Møta med desse vart verande vanskelege.

Nøkkelord: merksemd, kropp, kritisk refleksjon, rettleiing, samarbeid

Summary

The article describes supervision of counsellors working in Nav. The chosen design was action research, with the authors participating as supervisors and researchers. The aim of the study was to explore how awareness of own bodily reactions may facilitate critical reflection. The supervision consisted of movements and reflections on movement experiences, and reflection on professional experiences. In the first part of the supervision, the counsellors described unclear awareness of bodily reactions, conflicts with clients, and lack of understanding from co-operators. Over time they experienced increased awareness and acceptance of their bodily reactions, and enhanced critical reflection in demanding situations with clients. However, critical reflection on how they understood and acted towards co-operators showed only minor changes.

Keywords: attention, body, critical reflection, supervision, co-operation

Litteratur

Andreassen, Tone Alm og Knut Fossestøl (2011). NAV ved et veiskille: organisasjonsendring som velferdsnorm. Oslo: Gyldendal akademisk.

Askheim, Ole Petter og Bengt Starrin (2008). Deltakerbasert forskning – forskningsstrategi for sosialarbeiderutdanningene. Fontene Forskning, 1(1),18-26.

Askeland, Gurid Aga (2006). Kritisk reflekterende – mer enn å reflektere. Nordisk sosialt arbeid, 2, 124-135.

Aubert, Anne-Marie (2010). Kroppen som fenomen i veiledning. I Bengt Karlsson & Frank Oterholt (Red.), Fenomener i faglig veiledning (s.148-162). Oslo: Universitetsforlaget.

Aubert, Anne-Marie og Inger Marie Bakke (2008). Utvikling av relasjonskompetanse. Nøkler til forståelse og rom for læring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Dropsy, Jacques (1987). Leva i sin krop. Kroppsuttrykk och mänsklig kontakt. Stockholm: Natur och kultur.

Dropsy, Jacques (1996). Den harmoniske krop. En usynlig øvelse. København: Hans Reitzels Forlag.

Fook, Jan (2010). Beyond reflective practice: reworking the «critical» in critical reflection. I Jan Fook & Fiona Gardener, Practising Critical Reflection. A Resource Handbook Berkshire: Open University Press.

Fook, Jan, Sue White and Fiona Gardner (2006). Critical reflection; a review of contemporary literature and understandings. I Sue White, Jan Fook & Fiona Gardner (Red), Critical Reflection in Health and Social care (s. 3-20). Maidenhead: Open University Press.

Fossestøl Bjørg (2012). Kunnskapsbasert praksis i sosialtjenesten. Om profesjonalitet og dømmekraft i sosialt arbeid. Avhandling (PhD). Oslo: Universitetet i Oslo. Det teologiske fakultet.

Gjeitnes, Kirsti og Inger Marii Tronvoll (2011). Refleksjonsgrupper i NAV. Perspektiver og metoder i refleksjon over teori og praksis. I Guri Aga Askeland (Red.), Kritisk refleksjon i sosialt arbeid (s.87 – 99),Oslo: Universitetsforlaget.

Grimen, Harald (2009). Profesjon og kunnskap. I Anders Molander & Lars Inge Terum (Red.) Profesjonsstudier (s.71-86),Oslo: Universitetsforlaget.

Haavind, Hanne (2007). På jakt etter kjønnede betydninger. I Hanne Haavind (Red.), Kjønn og fortolkende metode (s.7-59).Oslo: Gyldendal aAkademisk.

Hoskins, Sid, Mick Coleman and Dave McNeely (2005). Stress in careers of individuals with dementia and Community Mental Health Teams: an uncontrolled evaluation study. Journal of advanced Nursing, 50(3), 325 -333.

Ingram, Richard (2013). Locating Emotional Intelligence at the Heart of Social Work Practice. The British journal of social work, 43(5), 987-1004.

Innjord, Aud Kirsten (2006). Ubehaget: Del av den profesjonelle selvforståelsen. I Anita Røysum (Red.), Sosialt arbeid. Refleksjoner om kunnskap og praksis (s.74-84). Oslo: Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere.

Jenssen, Anne Grete (2011). Nærhet og distanse. I Asbjørn Johannessen, Sidsel Natland & Anne Marie Størken (Red.), Samarbeidsforskning i praksis. Erfaringer fra HUSK-prosjektet (s.68-80). Oslo: Universitetsforlaget.

Kvale, Steinar & Svend Brinkman (2012). Det kvalitative forskingsintervju. 2. utgåve. Oslo: Gyldendal akademisk.

Malterud, Kirsti (2011). Kvalitative metoder i medisinsk forskning: en innføring. Oslo: Universitetsforlaget.

Malterud, Kirsti (2001). Shared understanding in the qualitative research process: Guidelines for the medical researcher. Family Practice, 10(2), 201-206.

Meeuwisse, Anna, Robert Scaramuzzino og Hans Swârd (2011). Everyday realities and visionary ideals among social workers in the Nordic countries: A matter of specialization and work tasks? Nordic Social Work Research, 1(1), 5-23.

Merleau-Ponty, Maurice (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Pax.

Reason, Peter & Hilary Bradbury (2001). Introduction: Inquiry and Participation in Search of a World worthy of Human Aspiration. I Peter Reason & Hilary Bradbury (Red), Handbook of action research; participative inquiry and practice, (p.1-14.) London: Sage Publication.

Sagatun, Solveig (2009). Aksjonsforskning som arbeidsmåte i prosjektarbeid. I Hans Chr. Garmann Johnsen, Anne Halvorsen & Pål Repstad (Red.), Å forske blant sine egne: universitet og region – nærhet og uavhengighet (s.148-163). Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Schure, Marc, John Christopher and Suzanne Christopher (2008). Mind-Body medicine and the Art of Self-Care Teaching Mindfulness to Counselling students Through Yoga, Meditation, and Qigong. I Journal of Counselling & Development, 86(1), 47-56.

Seim, Sissel (2006). Egenorganisering blant fattige. En studie av initiativ, mobilisering og betydning av Fattighuset. Avhandling til doktorgrad. Skriftserien 3. Göteborg: Göteborgs Universitet, Institutionen för socialt arbete.

Solheim, Inger Johanne (2010). Sosialklient i liten kommune, mest på godt? Fontene forskning, 1(16-28).

Solheim, Inger Johanne (2012). Nærvær i psykisk helse. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 9(1), 44-53.

Thornquist, Eline (2005). Kroppen som kilde til innsikt og utgangspunkt for utvikling. En kasuistikk fra psykomotorisk fysioterapi. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 2(1), 30-44.

Tveiten, Sidsel (2008). Veiledning: mer enn ord. Bergen: Fagbokforlaget.

van der Wel, Kjetil, Espen Dahl, Ivar Lødemel, Borghild Løyland, Silje Ohrem Naper og Marit Slagsvold (2006). Funksjonsevne blant langtidsmottakere av sosialhjelp. HIO rapport, 29. Oslo: Høgskolen i Oslo.

Wilson, Kate, Gillian Ruch, Mark Lymbery and Andrew Cooper (2008). Social work: An introduction to contemporary practice. Harlow: Pearson Longman.

Øien Aud Marie (2010). Change and Communication. Long-Term Norwegian PsychoMotor Physiotherapy Treatment for Patients with Chronic Muscle Pain. Doctoral Thesis. Bergen: University of Bergen.

Øien, Aud Marie, Sissel Steihaug, Synnøve Iversen, Målfrid Råheim (2011). Communication as negotiation processes in long-term physiotherapy: a qualitative study. Scandinavian Journal Caring Sciences, 25(1), 53-61.

Inger Johanne Solheim

Førstelektor, avdeling for samfunnsfag, Høgskulen i Sogn og Fjordane, klinisk sosionom/cand.polit, Indre Sogn Psykiatrisenter.

inger.johanne.solheim@hisf.no

Aud Marie Øien

Psykomotorisk fysioterapeut og førsteamanuensis, Avdeling for samfunnsfag, Høgskulen i Sogn og Fjordane

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Mange profesjonsutøvarar har erfart at arbeidet kan føra til kroppslege, emosjonelle og sosiale belastningar. Kjensler kjem til uttrykk kroppsleg (Øien, 2010). Hoskins, Coleman & McNeely -(2005) peikar på korleis mellom anna auka arbeidsmengd, emosjonelle reaksjonar knytt til pasientar sine vanskar og konfliktar hos helsearbeidarar kan føra til auka risiko for stress og utbrenning. Ein viktig del av profesjonsutviklinga skjer via rettleiing og kritisk refleksjon om profesjonsutøving (Askeland, 2006). Rettleiing skjer oftast i form av refleksjon knytt til prosessuelle erfaringar, eller løysingar av konkrete problemstillingar. Samtalen er då vanlegvis einerådande kjelde til, og form for refleksjon. Samanhengen mellom yrkesutøving og kroppslege reaksjonar er så langt vi finn, ikkje særleg vektlagd i slike samtalar. I rettleiing kan kroppsleg erfaring difor verta ordlause eller avviste som personlege og forstyrrande for yrkesutøvinga.

Innanfor rettleiingsfeltet synest det å vera ei aukande merksemd på kroppslege reaksjonar. Schure, Christopher og Christopher (2008) har i eit forskingsarbeid brukt qigong, yoga og meditasjon i opplæring av rettleiarar. Dei fleste rettleiarane erfarte vesentleg forbetring av ferdigheiter som til dømes å kunna halda merksemd på klienten og å vera i ein prosess. I norsk rettleiingslitteratur har fleire forfattarar vektlagt det dei kallar ei «utforskande tilnærming til kroppen», hovudsakleg gjennom samtale om kroppen (Tveiten, 2008; Aubert og Bakke, 2008; Aubert, 2010).

Innanfor ulike behandlingstilnærmingar vert nærvær hjå profesjonsutøvarar vektlagt. Erfaringar frå ein vaksenpsykiatrisk poliklinikk har synt korleis merksemd vert fremja av mellom anna behandlaren sin kunnskap om og erfaring med den kroppslege behandlingstilnærminga psykomotorisk fysioterapi (Solheim, 2012). I ein studie av krevjande terapisituasjonar mellom psykomotoriske fysioterapeutar og klientar, skriv Øien, Steihaug, Iversen og Råheim (2011) om terapeuten si merksemd på terapirelasjonen som avgjerande for å skape endringar.

Mål og problemstilling

Målet med aksjonsforskingsprosjektet var å utforska korleis grupperettleiing av Nav-rådgjevarar kan auka merksemda på eigne kroppslege reaksjonar, og korleis dette eventuelt kan styrka den kritiske refleksjonen om eiga yrkesutøving.

I motsetnad til tidlegare rettleiingslitteratur som omfattar samtalar om kroppen (Tveiten, 2008; Aubert og Bakke, 2008; Aubert, 2010), ynskte vi å utforska korleis rådgjevarane i Nav erfarte kombinasjonen av kroppsleg og samtalebasert tilnærming.

Den kroppslege tilnærminga femna om utvalde bevegelsar frå psykomotorisk fysioterapi-tradisjon. Rådgjevarane gjorde øvingar for å erfare balanse, bevegelse som veksling mellom muskulær spenning og avspenning, samt pusten sin rytme. Rettleiing på dette vart gitt munnleg samt gjennom kroppsleg berøring. I etterkant reflekterte rådgjevarane over desse erfaringane.

Den samtalebaserte tilnærminga omfatta kollegarettleiing, reflekterande team og rollespel. Her valde rådgjevarane tema om prosessuelle erfaringar og eiga handtering av arbeidsoppgåver i konkrete situasjonar. I desse situasjonane la vi òg vekt på kroppslege erfaringar. Kvart møte vart avslutta med ei evaluering.

Tilnærminga til rettleiinga var basert på forfattarane sine ulike faglege utgangspunkt. Solheim har sosialt arbeid som ståstad og er kjend med kritisk refleksjon knytt til yrkesutøving. Øien har bakgrunn innan psykomotorisk fysioterapi. Felles er at begge har arbeidd med samansette erfaringar i form av kroppslege reaksjonar, kjensler og sosiale opplevingar.

Problemstillinga for artikkelen er: Korleis kan Nav-rådgjevarar si merksemd på eigne kroppslege reaksjonar utvida den kritiske refleksjonen om yrkesutøvinga? Korleis verkar det inn på møtet med brukarar og samarbeidspartnarar?

Teoretiske utgangspunkt

I grupperettleiinga nytta vi kritisk refleksjon som teoretisk perspektiv i samtaledelen og gjennomgangen av rollespela og refleksjonane. Dette vart gjort ved å stilla spørsmål ved praksis og kunnskapsgrunnlag. Kritisk refleksjon nytta vi òg i analysen og diskusjonen av funna i aksjonsforskingsprosjektet. Ved kritisk refleksjon reflekterer yrkesutøvaren over korleis ein sjølv deltek og verkar inn på ein situasjon (Askeland, 2006; Fook, White & Gardener, 2006). Korleis kan eigne personlege føresetnader, livserfaringar, verdiar, kroppslege reaksjonar og kjensler påverka forståinga og handlingane våre? Kritisk refleksjon stiller òg spørsmål ved meiningar og underliggjande premiss som ein reknar som sjølvsagde, slik at ein kan avsløra undertrykkande krefter og praksis som ikkje fungerer. Både Askeland (2006) og Fook (2010) vektlegg at utøvaren må vera bevisst det teoretiske grunnlaget, konteksten for arbeidet og eigne val. I den kritiske refleksjonen er målet å få ny kunnskap som kan føra til endringar

Vidare brukte vi kunnskap frå psykomotorisk fysioterapi (Øien, 2010) som vektlegg at kroppen er både eit biologisk og sosialt fenomen. Dette er i tråd med Merleau-Ponty sitt kroppsfenomenologiske perspektiv (Merleau-Ponty, 1994). Merleau-Ponty sin teori om den levde kroppen er eit viktig perspektiv i psykomotorisk fysioterapi (Øien, 2010). Kropp vert definert som subjekt, og vi erfarer og samhandlar med kvarandre og med omgjevnadane som kroppslege subjekt. Erfaring og merksemd influerer kvarande gjensidig (Merleau-Ponty, 1994). Merleau-Ponty skildrar kroppen som ei eining av ulike funksjonar, inkludert kjensler. Bevegelse er den opphavlege tilgangen til verda, det vil seia ein grunnleggande intensjonalitet som gjer erfaringar mogelege. Intensjonalitet peiker dermed på at subjektet kan skapa handlingar basert på ei generell kraft som «eg kan» i motsetning til bare refleksjon som Descartes «eg tenker» (Merleau-Ponty,1994).

Psykomotorisk fysioterapi legg vekt på korleis fysiske, psykiske og sosiale belastningar skaper kroppslege reaksjonar i form av bremsa pust og auka muskulære spenningar. Dette får betyding for bevegelse, haldning og balanse. Pusten sin rytme og utviding vert vurdert som gjensidig avhengig av kjensler så vel som av bevegelse. Målet med psykomotorisk fysioterapi er å fremja endring av pust og spenningar gjennom massasje, bevegelse av avspennande og rebalanserande karakter og refleksjon. Pust, kjensler og muskulære spenningar påverkar kvarandre kontinuerleg (Øien, 2010). Den psykomotoriske fysioterapeuten rettleiar bevegelse og pust både verbalt og via berøring (Thornquist, 2005; Øien et.al., 2011). I samsvar med både Merleau-Ponty sitt fenomenologiske perspektiv og den psykomotoriske fysioterapi-tradisjonen, legg vi vekt på å overskrida skiljet mellom kropp og psyke. Desse perspektiva vart òg nytta i analysen og diskusjonen av funna.

Felles for psykomotorisk fysioterapi og kritisk refleksjon er det tydlege fokuset på ein sjølv som medskapar av situasjonen, og korleis situasjonen verkar inn på ein sjølv. Den kritiske refleksjonen går vidare og gjev ei forståing for korleis rammene påverkar yrkesutøvinga. Ved å nytta kritisk refleksjon, bygger dette på ei forståing av yrkesutøving og kunnskap som både personleg utforma og samfunnsskapt (Grimen, 2009). Ifylgje Grimen er kunnskap prega av kvar den er lært, av kunnskapsberaren og av konteksten den er utøvd i; kunnskapen er indeksialisert (2009, s.76). Denne måten å forstå kunnskap på, bygger bru mellom det personlege og det samfunnsskapte. Kunnskapen er utvikla i ein samanheng som skriv seg inn i vår personlege måte å forstå på.

Metode

Forskingsdesign

Forskingsprosjektet vårt var aksjonsforsking, ei forskingstilnærming som har både kunnskapsutvikling og endring som mål (Reason & Bradbury, 2001; Seim, 2006; Askheim og Starrin, 2008). Aksjonsforsking er å setja i gang endringsprosessar parallelt med at det vert forska (Sagatun, 2009). I prosjektet vårt var fokus på rådgjevarane si yrkesutøving, noko som førte til motivasjon for både endringar i praksis og til kunnskapsutvikling.

Aksjonsforsking er ikkje ein metode i seg sjølv, men ein måte å nærme seg eit problem på og kan slik gjennomførast på ulike måtar (Askheim og Starrin, 2008). Ved planlegging av prosjektet drøfta vi problemstilling og design med leiarar i Nav. I forskings- og rettleiingsprosessen valde vi ei form der rådgjevarane og vi som forskarar samarbeidde gjennom deler av forskingsprosessen. Som forskarar og rettleiarar valde vi tilnærmingane som vi brukte i rettleiinga, medan rådgjevarane valde tema til refleksjon. I den vidare prosessen la både vi og rådgjevarane vekt på å få fram praksisnære og konkrete skildringar. Drøfting av eigne erfaringar og utprøving av nye måtar å handtera og å utforma yrkesutøvinga på gjekk parallelt. Rådgjevarane skreiv òg dagboksnotat om eiga deltaking i gruppa og om yrkesutøvinga si. Prosessen gjekk over lang tid, og vi drøfta undervegs forståingane våre med rådgjevarane. Som rettleiarar og forskarar hadde vi rolla som kritisk reflekterande. Rådgjevarane utvikla gradvis eit meir kritisk blikk på eigen praksis og vart slik med i det første analysearbeidet. Sjølv om rådgjevarane ikkje tok del i den endelege analysen, bygger denne på kunnskapsutviklinga som vart skapt i gruppa.

Refleksjon over dobbeltrollar som forskarar og rettleiarar

På grunn av dobbeltrollane som både rettleiarar og forskarar, var det på alle steg i prosessen nødvendig med kontinuerleg refleksjon. Både i det første og seinare møte med rådgjevarane problematiserte vi dobbeltrollane, men rådgjevarane sa at dei ikkje var opptekne av dette. I etterkant av gruppemøtet drøfta vi som forskarar dobbeltrollane våre. I møta løyste vi dette ved at begge forsøkte å halda både eit forskarblikk og eit rettleiarblikk i dei konkrete situasjonane. Vi veksla oppgåver oss i mellom, ved at den eine forskaren hovudsakleg observerte og skreiv feltnotat og den andre forskaren var aktiv som rettleiar, og omvendt.

Malterud (2001) skriv om refleksivitet i forsking som ei haldning der ein på systematisk måte forheld seg til korleis ein som forskar verkar inn på og konstruerer kunnskap på alle steg i prosessen. Samhandlinga mellom oss og rådgjevarane har truleg vore meir omfattande enn det som er vanleg i forskingsarbeid. Haavind (2007) peiker på korleis alle tolkingar forskaren gjer er forankra i møte med dei som deltek i studien. Det kommunikative arbeidet med å skapa intersubjektivitet er difor viktig.

At ein av forskarane hadde nærleik til feltet i kraft av å vera sosionom og kjenna til fagmiljøet både som rettleiar, tidlegare lærar og samarbeidspartnar, vart opplevd som ein styrke, slik det òg er omtalt av Jenssen (2011). At den andre forskaren var fysioterapeut og hadde liten kjennskap til Nav-feltet, opna opp for dei meir «naive» spørsmåla, noko som har medverka til ein nødvendig avstand til det innforståtte. Kombinasjonen av nærleik og distanse til feltet, gjorde at vi lettare kunne utfordra kvarandre si forståing, noko som styrkar studien sitt truverde.

Prosjektet vart gjennomført over seks månadar i 2011. Å nærma seg kropp og kjensler som kunnskapskjelde krev merksemd og trening over tid (jamfør Aubert og Bakke, 2008). Vi hadde difor 13 rettleiingsøkter (à to timar), og eit avsluttande gruppeintervju (to og ein halv time).

Deltakarar og kontekst

Det var Nav på fylkesplan som valde deltakarar, og dei valde eit kontor med omlag 14 tilsette frå både statleg og kommunal del. Sju Nav-rådgjevarar med arbeidserfaring mellom to og 12 år, seks kvinner og ein mann, ynskte å delta i prosjektet. Seks hadde utdanning som barnevernspedagog eller sosionom, ein hadde økonomisk/administrativ bakgrunn. Ein rådgjevar slutta halvvegs i prosjektet på grunn av jobbskifte. Seks av rådgjevarane hadde tidlegare erfaring med samtale-rettleiing i gruppe.

Rådgjevarane arbeidde i spesialiserte team, med to ulike brukargrupper. I den eine var det brukarar med samansette og langvarige vanskar som fekk kvalifiseringsstønad eller sosialhjelp. I den andre fylgde rådgjevarane opp brukarar som hadde sjukepengar eller arbeidsavklaringspengar og som tidlegare hadde høyrt inn under trygdekontoret sitt område. Mange brukarar i Nav har vanskar der kroppslege reaksjonar er framtredande i form av muskel- og skjelettlidingar, psykiske lidingar, rus, livsstilsjukdomar eller andre komplekse tilstandar. Vi veit frå før at ein høg del av sosialhjelpsmottakarar har nedsett funksjonsevne og dårleg psykisk helse (van der Wel et. al., 2006). Mange av brukarane hadde kontakt med store deler av hjelpeapparatet, både kommunale og statlege tenester.

Kjenneteikn om rådgjevarane, brukarar og samarbeidspartnarar er anonymiserte. Sjølv om rådgjevarane tok opp saker knytt til brukarar, var vi påpasselege med å ikkje få informasjon som kunne identifisera brukarane. Prosjektet var på førehand godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste.

I rettleiinga hadde vi fokus på rådgjevarane sine erfaringar knytt til yrkesutøvinga. Samstundes kan vi ikkje sjå bort frå konteksten yrkesutøvinga finn stad i. Nav-reforma har ført til omfattande endringar på Nav-kontora, med omsyn til omorganiseringar og innføring av nye tenester (Andreassen og Fossestøl, 2011). Nav utgjer slik ein kompleks kontekst der mange faktorar påverkar yrkesutøvinga. Like fullt meiner vi at det er mogeleg å avgrensa forskingsprosjektet til å undersøkja korleis ei kroppsleg og ei kritisk reflekterande samtalebasert tilnærming kan verka inn på yrkesutøvinga. Prosjektet avgrensa seg til individuelle skildringar av møte med brukaren og tverretatlege møte der brukaren var til stades.

Datainnsamling og analysemetodar

Som observerande deltakarar skreiv vi ned feltnotat under og etter kvart møte. I tillegg hadde vi lydband i 13 av 14 gruppemøte. Fokus for observasjonane var retta mot kroppslege erfaringar og på kva måte rådgjevarane reflekterte over yrkesutøvinga. Undervegs skreiv deltakarane tre dagboksnotat med utgangspunkt i konkrete spørsmål om erfaringar knytt til rettleiingsprosessen. Desse notata var samanfallande med observasjonane og feltnotata. Til slutt gjennomførte vi fokusgruppeintervju, der tema var erfaringar frå mellom anna grupperettleiingsprosessen og yrkesutøvinga.

Vi nytta felt- og dagboksnotat både i rettleiings- og forskingsprosessen. Vi analyserte dei fortløpande ved å dela dei inn i tema. Over tid samanlikna vi og noterte endringar, som til dømes det å gi merksemd til eigen kropp både i bevegelse- og samtaledelen. I det endelege tolkings- og analysearbeidet høyrde, transkriberte og las vi heile materialet. Vi delte det inn i meiningseiningar, merka desse og samla liknande meiningseiningar som vi kondenserte (Malterud, 2011).

I analysen nytta vi tolkingskontekstane sjølvforståing, kritisk forståing basert på sunn fornuft og teoretisk forståing (Kvale og Brinkman, 2012). Rådgjevarane si sjølvforståing i starten av prosjektet kjem til uttrykk mellom anna når dei seier at det å gi merksemd til eigen kropp er å kaste bort tida. Over tid endra dette seg til at dei i større grad utforska eigne erfaringar. Den kritiske forståinga basert på sunn fornuft vert reflektert i det vi som forskarar forstår som noko allment, til dømes vanskar med å stå i konflikt. Den teoretiske tolkingskonteksten vart brukt i diskusjonsdelen, der vi abstraherte tema ytterlegare og diskuterte opp mot utvalde teoretiske perspektiv og forsking på feltet.

Funn

Utsegnene og åtferda som er skildra, illustrerer den felles utviklinga i gruppa, ikkje kvar einskild sin prosess.

Vi identifiserte tre tema som var felles for alle rådgjevarane og som var ein raud tråd i materialet. Tema fekk namn som låg tett opp til rådgjevarane sitt språk: «å gi merksemd til kroppen er uvant», «å kjenna seg unnvikande i krevjande møte med brukar» og «å kjenna seg pressa i møte med samarbeidspartnarar». Medan dei to første tema skildrar ein endringsprosess over tid, skildrar det tredje temaet ein meir statisk situasjon.

Å gi merksemd til kroppen er uvant

Rådgjevarane arbeidde med ulike fysiske øvingar. Til dømes arbeidde dei med balanse ved å retta merksemd på plassering av tyngde over foten, det vil seia om dei stod i balanse midt på foten eller i ubalanse på hælen eller framme på foten. Samstundes prøvde dei å leggja merke til pusten. Vi observerte at rådgjevarane i om lag første halvdel av prosjektet ga merksemd til dei andre i gruppa, mobilen, lydar frå kontora og liknande. Dei var lite uthaldande, noko som kom til uttrykk ved at dei var lite fokuserte i bevegelsane, nesten litt hektiske, prata og smålo under øvingane. Vi som forskarar forstod dette som manglande nærvær, noko vi kommenterte. Rådgjevarane kjende seg derimot ikkje att i dette. Samstundes fortalte dei at dei opplevde det vanskeleg å gi merksemd til, artikulera og å nyansera kroppslege erfaringar, til dømes å skilja mellom å vera avspent og anspent. Dei uttrykte at dette var ein uvant måte å arbeida på, og såg ingen samanheng mellom kroppslege reaksjonar og kjensler, eller mellom kroppslege reaksjonar og yrkesutøvinga si. Rådgjevarane si sjølvforståing var at å gi merksemd til eigne kroppslege reaksjonar var, slik den eine rådgjevaren uttrykte det; å kasta bort tida:

«Eg kjenner eg held på å eksplodere. Mange krav. Eg tenker på det heile tida. Eg er så forbanna. Eg kan ikkje sitja her og kjenna etter».

Overgangen frå ein svært travel arbeidssituasjon til rettleiingsgruppa var brå for rådgjevarane. Dette illustrerer nettopp det som pregar arbeidskvardagen til rådgjevarane; travelheit og kompleksitet som skuldast den totale arbeidssituasjonen og som kan prega yrkesutøvinga. I byrjinga var rådgjevarane meir fortrulege med å ha fokus på rammevilkåra enn på seg sjølve som fagutøvarar. Vi som rettleiarar heldt fram og avgrensa arbeidet i gruppa til å gjelda rådgjevarane si yrkesutøving. Rådgjevarane stilte etter kvart sjølve spørsmål ved at dei forklarte så mange vanskar knytt til yrkesutøvinga med organisatoriske forhold.

Parallelt med at rådgjevarane byrja å gi merksemd til kroppen og eiga yrkesutøving, erfarte dei i rollespela av vanskelege situasjonar eit ubehag, ved at dei var urolege og anspente. Dei kjende seg triste, sinte og utilstrekkelege. Halvvegs i prosessen fortalte dei at dei var demotiverte, oppfatta seg som sytete og at sakene og løysningane dei tok opp var prega av repetisjon. Ved hjelp av den kritiske refleksjonen stilte dei spørsmål ved all tida og alle kreftene dei brukte på rammevilkåra, og at dette kunne vera ein måte å halda distanse til dei vanskelege sakene. Rådgjevarane erfarte dei fysiske øvingane som gode, bortsett frå ein som dei definerte som kjedeleg. Denne var derfor teken ut. Samtidig ynskte dei å forstå eigne kroppslege reaksjonar og korleis desse kunne verka inn på yrkesutøvinga.

Denne hendinga vart eit vendepunkt, både fordi rådgjevarane sa tydeleg frå om sine erfaringar og fordi vi som forskarar anerkjende reaksjonane. Rådgjevarane arbeidde etter kvart meir med nærvær, dei opna opp for meir kritisk refleksjon. Vi vart tydelegare i utforskinga av dei kroppslege reaksjonane. Rådgjevarane arbeidde meir fokusert med bevegelsane, dei ga ofte spontane tilbakemeldingar og ynskte innspel frå oss. Eit døme på dette var at rådgjevarane ofte spurde om dei stod i balanse og ba om rettleiing for å få det betre til. Dei reflekterte meir over erfaringane knytt til bevegelsane.

I den kritiske refleksjonen kom endringane til uttrykk ved at dei oftare spurde kvarandre om korleis dei erfarte vanskelege situasjonar kroppsleg. Samstundes var dei usikre på korleis dei konkret kunne bruka desse erfaringane. Ein sa det slik:

«Men korleis kan denne kunnskapen førast over til noko som vi får nytte av, ikkje berre reagera kjenslemessig?»

Etter kvart i rollespela ga rådgjevarane meir merksemd til kroppslege erfaringar og kunne reflektere kritisk når dei kjende seg sinte, hjelpelause eller opplevde meistring. Dei erfarte at dette var relevant for yrkesutøvinga. Slik endra sjølvforståinga seg mot slutten av prosjektet, noko som kom til uttrykk i det avsluttande fokusgruppeintervjuet. Rådgjevarar med lang erfaring og som meinte å kjenna eigne mønster godt, erfarte at arbeid med eige nærvær gjorde det mogleg å utforska andre måtar å forhalda seg til arbeidet på. Mot slutten av prosjektet vart det tydeleg at nokre av rådgjevarane hadde hatt ein prosess om det ein rådgjevar kalla frå «å vera Nav» til å ha eit utforskande blikk på eiga yrkesutøving. Denne rådgjevaren sa:

«Eg tenker mykje på at ein trur ein er sopass dreven at ein kjenner seg sjølv i alle settingar. Det blir ei slags sovepute. Eg har opplevd at eg har fått eit slags nytt blikk på meg sjølv».

I den avsluttande fokusgruppa evaluerte rådgjevarane rettleiinga i forskingsprosjektet som meiningsfylt for arbeidet sitt. Dei var klare på at utbyttet av øvingane var avhengig av ikkje berre den verbale rettleiinga, men og rettleiing i form av berøring. Dei erfarte og reflekterte over samanhengar mellom muskulære spenningar og pust og korleis dette kunne koma til uttrykk i møte med andre. Rådgjevarane fortalte korleis dei hengde opp gule lappar på kontora sine der det stod til dømes «kjenn etter», «pust» og at dei før og etter møte med brukarar minna kvarandre om å leggja merke til eigne reaksjonar. Dei framheva òg overføringsverdien desse erfaringane hadde til yrkesutøving i andre situasjonar. Kombinasjonen av tilnærmingane; bevegelse- og samtaledel, opna for ei ny sjølvforståing ved at rådgjevarane tydlegare såg seg sjølv som medskaparar av situasjonen. Ein rådgjevar sa det slik:

«Det har vore veldig sånn hand i hanske, begge deler. Fordi tidlegare rettleiing har gått på saka, ikkje noko om mine reaksjonar. Eg har ikkje lært noko om meg sjølv. No kan eg overføre det eg har lært om meg sjølv til andre saker/situasjonar.»

Å kjenna seg unnvikande i krevjande møte med brukar

I samtaledelen vart merksemd knytt til yrkesrolla når rådgjevarane drøfta saker og tema frå vanskelege møte. Rådgjevarane hadde lenge ei sjølvforståing om at arbeidet kunne skapa sterke kjensler, men at desse ikkje skulle verka inn på yrkesutøvinga. Dette til trass for at dei av og til på førehand visste at dei var sterkt rørt, og at sterke kjensler kom til uttrykk når dei delte forteljingar og erfaringar med gruppa. Det var eit interessant funn at dei til no hadde utforska lite korleis desse kjenslemessige reaksjonane påverka yrkesutøvinga slik ein fortalde i starten av rettleiinga:

«Eg føler med trist på vegne av han, eg veit ikkje korleis det kjem til uttrykk, for eg har ikkje tenkt over det».

Fleire av sakene dei tok opp omhandla usemje og konflikt mellom brukar og rådgjevar om innhaldet i oppfylgingsarbeidet. Ein rådgjevar fortalte om ein brukar som i sju år hadde hatt arbeidskvalifiserande tiltak. Han avviste ofte Nav sine tilbod og kravde, etter rådgjevaren si meining, urealistiske og dyre kvalifiseringstiltak. Rådgjevaren kunne etter lovverket stoppa utbetalingane til brukaren, men hadde ikkje gjort det, fordi ho òg kunne forstå brukaren sitt perspektiv. Rådgjevaren fortalte om ansvaret ho opplevde overfor brukaren, samstundes som ho kjende seg utilstrekkeleg og brukt. Rådgjevarane rollespelte møtet med denne brukaren. Dei erfarte at det var vanskeleg å gjera vurderingane sine tydelege, og dei erfarte at dei vart frustrerte og irriterte og hadde mistillit til brukarane. Å setja grenser vart av rådgjevarane opplevd som sinne og som å vera ufagleg. I slike situasjonar framstod dei ofte unnvikande, nesten grenselause. Dei vart prega av manglande utforsking i frykt for at samtalen skulle utvikla seg til ein konfrontasjon. Ved at dei etter kvart la merke til eigen bremsa pust, anspentheit og generelt kroppsleg ubehag, fekk dei ei tydelegare forståing av korleis dei i utgangspunktet var engasjerte i og opne for brukaren sine synspunkt, og korleis dette endra seg ved konflikt. Rådgjevarane vart overraska over å kjenne kor vanskeleg dei erfarte det var å stå i slike konfliktar. Dei reflekterte kritisk over samanhengane mellom desse reaksjonane og over korleis den opplevde ambivalensen og maktesløysa i vanskelege situasjonar førte til at dei vart fastlåste, i staden for å vera utforskande og forhandlande. Ein fortalte om det som dei fleste oppfatta som einsidige veremåtar: «Vi vert så snille, så unnvikande».

Å vera «snill» i tydinga vera «samd» var ein del av sjølvforståinga. I refleksjonen rundt rollespelet refererte rådgjevaren fylgjande om korleis ho endra oppfatninga av eiga rolle:

«Mi oppgåve er hjelp til sjølvhjelp. Det er dine rekningar. Eg kan hjelpe deg, men eg vil ikkje sitta med dette. Vi jobbar såpass med desse rekningane at du fortset heime og kjem att om ei veke. Han gjorde som vi var samde om. Eg ser at vedkomande veks.»

Når rådgjevarane snakka om arbeidet sitt, framheva dei at dei brukte kvarandre konstruktivt men uformelt; ved å vera tilgjengelege, bruka humor og drøfta saker i fellesskap. På same tid var dei kritiske til at dei sjølve ikkje møtte opp i fora der dei kunne drøfta vanskelege saker, men og til innhaldet i desse fora. Gjennom rettleiinga fortalte rådgjevarane at dei vart meir kjende med kvarandre. Dei fortalte om fleire arbeidsrelaterte erfaringar som dei tidlegare ikkje hadde delt, kanskje heller ikkje vore klare over.

Både i rollespela og i diskusjonane utvikla rådgjevarane ei gryande sjølvforståing om at medvit om og aksept av eigne kroppslege reaksjonar og kjensler reduserte tendensen til å handla ureflektert eller nesten automatisk i krevjande møte. Dei fortalte om meir ro, noko som førte til større handlingsrom, både i situasjonen og i refleksjonane i etterkant. Rådgjevarane fortalte om situasjonar der dei ga seg tid til å tenkja over ulike tilnærmingar og til å drøfta desse med brukarane. Dei erfarte at det ikkje nødvendigvis er motsetnad mellom å stilla krav og å respektera den andre, og at det å stilla krav kan føra til positive endringar. Dei starta òg ei meir aktiv utforsking av korleis mangel på kritisk refleksjon prega forholdet til eigne erfaringar og saker. Rådgjevarane fortalte at dei opplevde diskusjonane i gruppa knytt til yrkesutøvinga som hjelpsame.

Å kjenna seg pressa i møte med samarbeidspartnarar

Rådgjevarane tok ofte opp saker der arbeidet med brukarane omfatta tverrfagleg og tverretatleg samarbeid. Men i slike framstillingar la dei i byrjinga ikkje vekt på eigne kroppslege reaksjonar. Dei opplevde at særleg psykisk helsevern, og av og til helsetenesta, laga motsetnadar mellom brukarane og seg sjølve på eine sida og Nav på den andre. Rådgjevarane meinte at samarbeidspartnarar gjev brukarane urealistiske forventningar til Nav, og at dei tok på seg ei advokat- og ekspertrolle som er øydeleggande for brukaren og samarbeidsklimaet. Som døme nemnde dei samarbeidspartnarar som fortalte brukarar at deira spesialistvurdering var tilstrekkeleg for få ulike ytingar, til dømes uførestønad. Ei følgje av dette kunne vera at brukaren ikkje ville delta i arbeidsretta tiltak, noko som kunne føra til konflikt mellom rådgjevar og brukar. Ein rådgjevar fortalte:

«Dei (samarbeidspartnarane) kjem jo med brukarane til stades i samtalen og seier; «Denne kampen mot Nav tar så mykje energi». «Ja, seier brukaren, det er ein kamp». Det er slik at du må klipa deg i armen, du trur ikkje det er sant. Det er kanskje det som gjer slike saker så vanskelege, at samarbeidspartnarar som vi forventar skal oppføra seg betre, til dei grader går inn i ei advokatrolle, som dei absolutt ikkje skal gjera. Det er nesten som ein av oss skal svikta ein annan, dei er jo kollegane våre, det er berre det at dei sit ein annan plass.»

Rådgjevarane si sjølvforståing var at samarbeidspartnarane ikkje hadde respekt for deira faglege vurderingar og lite kunnskap om og forståing for Nav-rådgjevarane sine forvaltar-, rettleiar- og koordinatoroppgåver. Dette førte til at rådgjevarane ikkje var opne eller utforskande til samarbeidspartnarane sine synspunkt når desse støtta brukaren på ein annan måte enn det rådgjevarane gjorde. Igjen fortalte rådgjevarane om kor vanskeleg det var å vera tydeleg; setja grenser, halda merksemda på brukaren og stå i prosessen sjølv om det var konfliktar. Ein rådgjevar fortalte tydeleg opprørt om kontakten med psykisk helse og samarbeidet om ein brukar:

«Eg opplevde brukaren som sjuk og eg ville gjerne samarbeide med helsetenestene om korleis vi saman kunne hjelpa. Når brukaren fekk mindre økonomisk hjelp, kontakta brukaren meg telefonisk både i og utanom arbeidstid. Fleire gongar kontakta behandlar meg med forventningar om hjelp frå Nav.»

Rådgjevaren ga uttrykk for ein vilje til å hjelpa. Men i det tverretatlege møtet der brukaren var til stades, kjende rådgjevaren seg utskjelt, uthengt og pressa opp i eit hjørne. Sjølv om ho representerte Nav, vart opplevinga av å verta kritisert og overkøyrt av samarbeidspartnarar ei personleg erfaring. Ho fortalde i gruppa at ho ikkje orka å delta på fleire samarbeidsmøte. Desse erfaringane var ikkje tekne opp med samarbeidspartnarar, og rådgjevaren hadde trekt seg frå samarbeidet og overléte konflikten til Nav-leiar. Samstundes vart brukaren ansvarleggjort ved at rådgjevar sa at ho ikkje lenger vil delta på slike tverretatlege møte dersom brukaren ikkje endrar veremåten i møta. Konsekvensen er at viktige sider ved situasjonen ikkje kjem fram.

Fleire av gruppemedlemane hadde hatt liknande erfaringar, men først når dei rollespelte desse situasjonane vart dei merksame på korleis dei erfarte dette kroppsleg, som muskulær spenning og bremsa pust. Dei vart kjenslemessig rørte, noko som kom til syne i form av tårer. Rådgjevarane vart sjølve overraska over kor sterke kroppslege reaksjonar og kjensler dette vekte i dei. Merksemd om og aksept av desse reaksjonane, førte til auka refleksjon over korleis dei ynskte å handtera slike situasjonar. Dei vart opptekne av kompleksiteten i eigne arbeidsoppgåver og av at ei rolle- og forventningsavklaring kunne vera nyttig. Dette førte til ynskje om, og ei forsiktig utprøving av, å tydeleggjera rolla si og eigne vurderingar. Den kritiske refleksjonen førte derimot ikkje til noko vesentleg endring i forståinga av eigen institusjon og irritasjonen over det dei definerte som at samarbeidspartnarar opptredde som «advokatar» for sine brukarar.

Diskusjon

Kroppsleg merksemd aukar rommet for kritisk refleksjon i møte med brukarar

Rådgjevarane hadde lenge vanskar med å både gi merksemd til eigne reaksjonar og til eiga yrkesutøving. Dei erfarte at merksemda flaut i mange retningar, utan at dei greidde å fanga opp det som skjedde i dei eller mellom dei og den dei skulle hjelpa. Dei reagerte med ei automatisk åtferd som ofte ikkje svarte til situasjonen. I gruppa arbeidde rådgjevarane med å veksla mellom eigne erfaringar, brukar og samarbeidspartnar sine erfaringar og det som skjedde i samspelet. Både Merleau-Ponty (1994) sine omgrep om merksemd og erfaring, og den psykomotoriske tradisjonen legg vekt på denne vekslinga i samspelet.

Rådgjevarane fann meining i Dropsy (1987) sitt omgrep «eit blikk ut og eit blikk inn». Omgrepet illustrerer at vi må observera oss sjølve og reaksjonane våre (= blikk inn) for at vi skal kunne sjå ut og observera verda rundt oss (= blikk ut). Rådgjevarane brukte omgrepet for å minna seg sjølv om å gi merksemd til både eigne og andre sine erfaringar. Wilson, Ruch, Lymbery and Cooper (2008) hevdar at den «indre konversasjonen», som omhandlar å vera mottakeleg og å sjå på emosjonelle og kroppslege reaksjonar som kunnskapskjelder, druknar i den «ytre konversasjonen», det å løyse oppgåver. Manglande merksemd på eigne erfaringar og overflod av kognitive og emosjonelle assosiasjonar utan samanheng med konkrete situasjonar, kjenneteikna korleis rådgjevarane erfarte og reagerte i byrjinga av prosjektet. Dette er i tråd med liknande erfaringar som både Wilson et.al. (2008) og Dropsy (1996, s. 22) skriv om. Tydelege trekk i situasjonar der rådgjevarane kjende seg pressa var opplevinga av ansvar kombinert med utydeleg yrkesutøving, tidvis avmakt, manglande utforsking og vanskar med å dela vurderingar og dilemma med brukarar. Rådgjevarane fortalte at dei kontinuerleg opplevde forventningar frå både brukarar og samarbeidspartnarar om at dei personleg, og straks, skulle oppfylla brukarane sine behov utan å få den faglege rettleiinga dei ynskte.

Samstundes som rådgjevarane er fortrulege med at arbeidet skaper sterke kjensler, fann vi ei sterk overtyding om at berre visse typar kjensler er akseptable; dei ein trur fremjar brukaren sine behov. Dette samsvarer med funn i Fossestøl (2012, s. 291) sitt doktorgradsarbeid om yrkesutøvinga til sosialarbeidarar i sosialtenesta i Nav, nemleg at omgrepet profesjonalitet vert brukt i tydinga å halda tilbake kjensler og å syna «selvbeherskelse».

I byrjinga av prosjektet erfarte rådgjevarane at vanskelege situasjonar kom til uttrykk som kroppslege reaksjonar og kjensler, men at desse ikkje vart vektlagt. Ifølgje Thornquist (2005) regulerer vi kjensler med kroppen. Rådgjevarane aksepterte ikkje, eller mista kontakten med si subjektive oppleving av situasjonen; ei oppleving som kunne ha fortalt dei noko viktig om relasjonen dei var i. Dei mangla forståinga av at det kroppen fortel er naturlege reaksjonar på utfordrande situasjonar, og at ein kan ta omsyn til kroppen sine signal (Øien, 2010). I motsetnad til Merleau-Ponty (1994) sitt perspektiv om kroppen som subjekt, vart kroppen forstått som eit objekt. Slik vert kropp og sinn avskilte einingar, og kroppen som subjekt synest ukjend.

Arbeidet med kroppslege reaksjonar saman med kritisk refleksjon som vektlegg korleis ein sjølv deltek og verkar inn på situasjonen, starta ein emosjonell og kognitiv prosess som fremja merksemd. Rådgjevarane erfarte at kroppen (ofte utan at dei tidlegare hadde vore merksame på det) vart berar av vanskar og ubehag knytt til yrkesutøving, noko som vert vektlagt i psykomotorisk fysioterapi (Øien, 2010). Det kroppslege ubehaget og uroa var overraskande intenst for fleire av rådgjevarane. Ved å gi merksemd til eigne kroppslege reaksjonar, aksepterte dei kroppen sine utrykksmåtar som gyldige (jamfør Aubert og Bakke, 2008:125). Saman med kritisk refleksjon førte det til at dei stilte spørsmål ved sin eigen handlingstvang; og til å ynske å prøva ut fagleg tydelegare yrkesutøving. Der rådgjevarane før hadde handla på «autopilot», kunne dei etter prosjektet på ein annan måte reflektera over sin eigen innverknad og vurdera andre tilnærmingar i møte med brukarar.

Vanskeleg å handtera konfliktar med samarbeidspartnarar

Korleis kan vi forstå rådgjevarane sine erfaringar knytt til det vanskelege samarbeidet med samarbeidspartnarar? Møte med andrelinetenesta førte til at rådgjevarane opplevde seg devaluerte og reduserte til «handlangarar». Dei konfliktfulle samarbeidsmøta synte at når rådgjevarane sitt personlege og faglege engasjement og viljen til å hjelpa ikkje lukkast, førte det ofte til ei personleg oppleving av ikkje å strekka til. Yrkesutøvinga endra seg til det tidvis fastlåste og tidvis utflytande.

Når vi rollespelte konfliktfylte samarbeidsmøte, fortalde rådgjevarane korleis kroppslege reaksjonar og kjensler kom til uttrykk i yrkesutøvinga som uro, anspentheit og manglande merksemd. Dette er i tråd med Merleau-Ponty (1994) si skildring av kroppen sine ulike funksjonar som ei eining. Som rettleiarar utfordra vi rådgjevarane på deira forståing av samarbeidspartnarane. Rådgjevarane sine reaksjonar i rollespela og dei etterfylgjande diskusjonane var så overveldande at dei ikkje var i stand til å stilla spørsmåla som den kritiske refleksjonen legg vekt på – ved meiningar og underliggande premiss om eigen organisasjon og om kvifor samarbeidspartnarar opptredde som «advokatar» (Askeland, 2006; Fook, 2010).

I slike vanskelege saker framheva rådgjevarane kor viktig diskusjonen og støtta dei imellom er. Dette vert òg framheva i ein komparativ studie om realitetar og ideal hjå nordiske sosialarbeidarar (Meeuwisse, Scaramuzzino og Swârd, 2011), der fleirtalet seier at dei opplever mykje solidaritet og støtte frå kollegaer. Òg i ei undersøking av kvar skotske sosialarbeidarar får støtte på kjenslemessige utfordrande saker, vert den uformelle kontakten med kollegaer framheva som den mest brukte (Ingram; 2013). Når vi ba rådgjevarane i prosjektet konkretisera støtta dei i mellom handla den mykje om humor, attkjenning og oppmuntring, men lite om utforsking og reflekterande tilnærmingar. Dette er i tråd med Fossestøl (2012) si drøfting om korleis sosialarbeidarar i Nav i liten grad artikulerer og tematiserar sine konkrete erfaringar, moralske integritet og evne til dømmekraft.

Forventningane frå eigen organisasjon vart opplevde som store, samstundes som det, ifylgje rådgjevarane, var mangel på kritisk refleksjon. Kan då den uformelle støtta vera så sterk og ufarleg at den vert til det Askeland (2006) og Fook (2010) kallar eit underliggande premiss som vert rekna som sjølvsagt og står i vegen for kritisk refleksjon?

At rådgjevarane mangla kunnskap om sjukdom og liding, kunne òg føra til ulike og mangelfulle forståingar av brukarar med samansette vanskar. Vidare kunne det og ha samanheng med dei vanskelege møta med samarbeidspartnarar. I desse møta syntes rådgjevarane å mangla kunnskap om handtering av konfliktar, og dei mangla verktøy til å stå i og handtera konfliktar. Dette er også skrive om i anna forsking på feltet (Gjeitnes og Tronvoll, 2011; Solheim, 2010). Dette har klare parallellar til det Innjord (2006) kallar ubehaget i sosialt arbeid og som har samanheng med makttilhøve, dilemma og paradoks som kjenneteikn ved yrkesutøvinga. Innjord meiner at ubehaget må identifiserast som ein del av faget og vera ein del av sosialarbeidarane si profesjonelle sjølvforståing.

Konklusjon og implikasjonar for praksis

Utgangspunktet for prosjektet var å undersøkja korleis rettleiinga, i form av arbeid med kroppsleg merksemd, kan utvida den kritiske refleksjonen for Nav-rådgjevarar når dei møtte brukarar og samarbeidspartnarar.

Det psykomotoriske perspektivet hjelpte rådgjevarane til å utvikla merksemd om og å gjera eigne kroppslege reaksjonar gyldige. Rådgjevarane gjorde seg nytte av erfaringane og utforska i tråd med kritisk refleksjon andre måtar å handtera utfordrande og konfliktfylte arbeidssituasjonar i møte med brukarar.

Målet med kritisk refleksjon er å stille spørsmål ved praksis som ikkje fungerer (Askeland, 2006; Fook, 2010). I vårt prosjekt viste det seg at samarbeidet med samarbeidspartnarar fungerte dårleg. Rådgjevarane arbeidde med å verta tydlegare, men greidde ikkje å reflektera kritisk over eigne forståingar og praksis eller over samarbeidspartnarane sin funksjon. Det bør difor prøvast ut andre måtar å samarbeida på mellom første- og andrelinetenesta. Gjennom prosjektet vart både rådgjevarane og vi opptekne av kroppen sin plass i sosialt arbeid. Innleiingsvis problematiserte vi korleis sosialarbeidaren sine kroppslege erfaringar kan vera ordlause og avviste som personlege og forstyrrande for yrkesutøvinga. Dermed blir dei ikkje ein del av den samtalebaserte rettleiinga. Når kunnskapen om kroppslege erfaringar er marginal både i praksis og i teorien i sosialt arbeid, vil faget mangla ein vesentleg tilgang til det ikkje-artikulerte og det kroppsleggjorte hjå brukaren og i relasjonen mellom brukaren og sosialarbeidaren. For å få tak i brukarane sine subjektive erfaringar, må vi mellom anna utvikla kunnskap om det situasjonsbestemte, spontane og det som er vanskeleg å artikulera språkleg.

Sosialt arbeid treng òg kunnskap om kropp i ein sosial og biologisk kontekst. For mange av brukarane er kroppslege lidingar og reaksjonar ein del av problemet. Sosialt arbeid som fag treng meir innsikt i korleis kroppslege reaksjonar heng saman med menneske sin måte å oppleva verda på og livssituasjonen deira. Sosialarbeidarar treng difor òg kunnskap om sjukdom og liding, både som subjektiv erfaring og som objektiv kunnskap i møte med brukarar og samarbeidspartnarar.

Samandrag

Artikkelen skildrar eit aksjonsforskingsprosjekt som handlar om grupperettleiing av Nav-rådgjevarar, der vi var både rettleiarar og forskarar. I prosjektet utforska vi i kva grad merksemd om eigne kroppslege reaksjonar kunne utvida den kritiske refleksjonen. Rettleiinga var todelt; ein del med fysiske øvingar og samtalar om desse, ein samtaledel om erfaringar knytt til yrkesutøving. I første del av rettleiinga fortalte rådgjevarane om manglande merksemd på kroppslege reaksjonar, konfliktar med klientar og manglande forståing frå samarbeidspartnarar. Undervegs utvikla rådgjevarane større merksemd på og aksept av kroppslege reaksjonar. Rettleiinga førde til meir kritisk refleksjon i møte med brukarar, men ga berre i liten grad styrking av kritisk refleksjon over eigne forståingar og praksis i samarbeidet med samarbeidspartnarar. Møta med desse vart verande vanskelege.

Nøkkelord: merksemd, kropp, kritisk refleksjon, rettleiing, samarbeid

Summary

The article describes supervision of counsellors working in Nav. The chosen design was action research, with the authors participating as supervisors and researchers. The aim of the study was to explore how awareness of own bodily reactions may facilitate critical reflection. The supervision consisted of movements and reflections on movement experiences, and reflection on professional experiences. In the first part of the supervision, the counsellors described unclear awareness of bodily reactions, conflicts with clients, and lack of understanding from co-operators. Over time they experienced increased awareness and acceptance of their bodily reactions, and enhanced critical reflection in demanding situations with clients. However, critical reflection on how they understood and acted towards co-operators showed only minor changes.

Keywords: attention, body, critical reflection, supervision, co-operation

Litteratur

Andreassen, Tone Alm og Knut Fossestøl (2011). NAV ved et veiskille: organisasjonsendring som velferdsnorm. Oslo: Gyldendal akademisk.

Askheim, Ole Petter og Bengt Starrin (2008). Deltakerbasert forskning – forskningsstrategi for sosialarbeiderutdanningene. Fontene Forskning, 1(1),18-26.

Askeland, Gurid Aga (2006). Kritisk reflekterende – mer enn å reflektere. Nordisk sosialt arbeid, 2, 124-135.

Aubert, Anne-Marie (2010). Kroppen som fenomen i veiledning. I Bengt Karlsson & Frank Oterholt (Red.), Fenomener i faglig veiledning (s.148-162). Oslo: Universitetsforlaget.

Aubert, Anne-Marie og Inger Marie Bakke (2008). Utvikling av relasjonskompetanse. Nøkler til forståelse og rom for læring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Dropsy, Jacques (1987). Leva i sin krop. Kroppsuttrykk och mänsklig kontakt. Stockholm: Natur och kultur.

Dropsy, Jacques (1996). Den harmoniske krop. En usynlig øvelse. København: Hans Reitzels Forlag.

Fook, Jan (2010). Beyond reflective practice: reworking the «critical» in critical reflection. I Jan Fook & Fiona Gardener, Practising Critical Reflection. A Resource Handbook Berkshire: Open University Press.

Fook, Jan, Sue White and Fiona Gardner (2006). Critical reflection; a review of contemporary literature and understandings. I Sue White, Jan Fook & Fiona Gardner (Red), Critical Reflection in Health and Social care (s. 3-20). Maidenhead: Open University Press.

Fossestøl Bjørg (2012). Kunnskapsbasert praksis i sosialtjenesten. Om profesjonalitet og dømmekraft i sosialt arbeid. Avhandling (PhD). Oslo: Universitetet i Oslo. Det teologiske fakultet.

Gjeitnes, Kirsti og Inger Marii Tronvoll (2011). Refleksjonsgrupper i NAV. Perspektiver og metoder i refleksjon over teori og praksis. I Guri Aga Askeland (Red.), Kritisk refleksjon i sosialt arbeid (s.87 – 99),Oslo: Universitetsforlaget.

Grimen, Harald (2009). Profesjon og kunnskap. I Anders Molander & Lars Inge Terum (Red.) Profesjonsstudier (s.71-86),Oslo: Universitetsforlaget.

Haavind, Hanne (2007). På jakt etter kjønnede betydninger. I Hanne Haavind (Red.), Kjønn og fortolkende metode (s.7-59).Oslo: Gyldendal aAkademisk.

Hoskins, Sid, Mick Coleman and Dave McNeely (2005). Stress in careers of individuals with dementia and Community Mental Health Teams: an uncontrolled evaluation study. Journal of advanced Nursing, 50(3), 325 -333.

Ingram, Richard (2013). Locating Emotional Intelligence at the Heart of Social Work Practice. The British journal of social work, 43(5), 987-1004.

Innjord, Aud Kirsten (2006). Ubehaget: Del av den profesjonelle selvforståelsen. I Anita Røysum (Red.), Sosialt arbeid. Refleksjoner om kunnskap og praksis (s.74-84). Oslo: Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere.

Jenssen, Anne Grete (2011). Nærhet og distanse. I Asbjørn Johannessen, Sidsel Natland & Anne Marie Størken (Red.), Samarbeidsforskning i praksis. Erfaringer fra HUSK-prosjektet (s.68-80). Oslo: Universitetsforlaget.

Kvale, Steinar & Svend Brinkman (2012). Det kvalitative forskingsintervju. 2. utgåve. Oslo: Gyldendal akademisk.

Malterud, Kirsti (2011). Kvalitative metoder i medisinsk forskning: en innføring. Oslo: Universitetsforlaget.

Malterud, Kirsti (2001). Shared understanding in the qualitative research process: Guidelines for the medical researcher. Family Practice, 10(2), 201-206.

Meeuwisse, Anna, Robert Scaramuzzino og Hans Swârd (2011). Everyday realities and visionary ideals among social workers in the Nordic countries: A matter of specialization and work tasks? Nordic Social Work Research, 1(1), 5-23.

Merleau-Ponty, Maurice (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Pax.

Reason, Peter & Hilary Bradbury (2001). Introduction: Inquiry and Participation in Search of a World worthy of Human Aspiration. I Peter Reason & Hilary Bradbury (Red), Handbook of action research; participative inquiry and practice, (p.1-14.) London: Sage Publication.

Sagatun, Solveig (2009). Aksjonsforskning som arbeidsmåte i prosjektarbeid. I Hans Chr. Garmann Johnsen, Anne Halvorsen & Pål Repstad (Red.), Å forske blant sine egne: universitet og region – nærhet og uavhengighet (s.148-163). Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Schure, Marc, John Christopher and Suzanne Christopher (2008). Mind-Body medicine and the Art of Self-Care Teaching Mindfulness to Counselling students Through Yoga, Meditation, and Qigong. I Journal of Counselling & Development, 86(1), 47-56.

Seim, Sissel (2006). Egenorganisering blant fattige. En studie av initiativ, mobilisering og betydning av Fattighuset. Avhandling til doktorgrad. Skriftserien 3. Göteborg: Göteborgs Universitet, Institutionen för socialt arbete.

Solheim, Inger Johanne (2010). Sosialklient i liten kommune, mest på godt? Fontene forskning, 1(16-28).

Solheim, Inger Johanne (2012). Nærvær i psykisk helse. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 9(1), 44-53.

Thornquist, Eline (2005). Kroppen som kilde til innsikt og utgangspunkt for utvikling. En kasuistikk fra psykomotorisk fysioterapi. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 2(1), 30-44.

Tveiten, Sidsel (2008). Veiledning: mer enn ord. Bergen: Fagbokforlaget.

van der Wel, Kjetil, Espen Dahl, Ivar Lødemel, Borghild Løyland, Silje Ohrem Naper og Marit Slagsvold (2006). Funksjonsevne blant langtidsmottakere av sosialhjelp. HIO rapport, 29. Oslo: Høgskolen i Oslo.

Wilson, Kate, Gillian Ruch, Mark Lymbery and Andrew Cooper (2008). Social work: An introduction to contemporary practice. Harlow: Pearson Longman.

Øien Aud Marie (2010). Change and Communication. Long-Term Norwegian PsychoMotor Physiotherapy Treatment for Patients with Chronic Muscle Pain. Doctoral Thesis. Bergen: University of Bergen.

Øien, Aud Marie, Sissel Steihaug, Synnøve Iversen, Målfrid Råheim (2011). Communication as negotiation processes in long-term physiotherapy: a qualitative study. Scandinavian Journal Caring Sciences, 25(1), 53-61.

11.06.2014
22.04.2022 12:59