Reflektert om kultursensitivitet

Anmeldt av
Ada I. Engebrigtsen

NOVA, forsker I/mag.art./dr.polit.

ada.i.engebrigtsen@nova.no

Om boka

Ketil Eide, Naushad A. Qureshi, Marianne Rugkåsa og Halvard Vike (red.). Over profesjonelle barrierer. Et minoritetsperspektiv i psykososialt arbeid med barn og unge. Gyldendal Akademisk 2009

Over profesjonelle barrierer er en bok som ifølge baksideteksten er rettet mot sosialarbeidere, lærere og helsepersonell og har som mål å utvikle eller styrke et minoritets-perspektiv i arbeid med barn og unge. Mitt første spørsmål er følgelig om jeg mener boka følger opp intensjonen.

Behovet for eller nødvendigheten av kultursensitivitet er bokas viktigste budskap. Det går igjen i de aller fleste kapitlene på en eller annen måte. Mitt neste spørsmål er om kultursensitivitet slik det presenteres i boka er et egnet redskap for styrket likeverd mellom majoritet og minoritet.

Boka dreier seg om erfaringer med psykososialt arbeid med barn og unge med minoritetsbakgrunn i Norge. Mitt tredje spørsmål er om et norsk fokus på minoritetsarbeid er tilstrekkelig til å analysere forholdet mellom minoritet og majoritet og derved til å utvikle arbeidet med minoriteter i Norge.

OVER PROFESJONELLE barrierer åpner med et kapittel som tar for seg moderniseringen av Norge – ved sosial utjevning og utvikling av den norske velferdsstaten – som igjen danner konteksten for det offentlige «integrasjonsprosjektet» som skal gjøre utlendinger til nordmenn. Dette kapitlet er viktig fordi det synliggjør noen av de mange dilemmaene mellom utvikling av ett fellesskap og respekt for partikularisme og individualitet, som er en iboende dualitet i en velferdsstat og som synliggjøres eksplisitt i et flerkulturelt samfunn.

De følgende 10 kapitlene belyser denne tosidigheten og andre sentrale dilemma velferdsstaten står overfor på forskjellige måter. I min lesning faller kapitlene i boka sammen i to mønstre. Det ene er kapitler som eksplisitt eller implisitt tematiserer dilemmaer knyttet til en flerkulturell velferdsstat, i det andre diskuteres kultursensitivitet i praksis.

Sosiologen Anja Bredal åpner med en generell diskusjon som dekker begge hovedmønstrene. Hun diskuterer hvordan barnevernet skal forholdet seg til kulturelle forskjeller i sosialisering og familiepraksiser, og presenterer dilemmaet mellom fellesinteresser og partikularisme i to posisjoner: den ene posisjonen anklager barnevernet for å ta for mye hensyn til kultur i arbeid med minoritetsfamilier, den andre for at barnevernet tar for lite hensyn til kultur. Bredal oppsummerer med at problemet ikke først og fremst dreier seg om for lite eller for mye kultur, men forståelsen av hva kultur og kulturforskjeller betyr i praksis. Hun spør videre om når majoritetens (les barnevernets) verdisett og praksis omkring barns oppvekst bør gjelde og når familiens normsett og praksis bør aksepteres. Hun spør også hvordan barnevernet forholder seg til familier der kontroll av medlemmene utøves av et transnasjonalt kollektiv.

Disse viktige spørsmålene besvares mest eksplisitt i psykologene Harald Jørgensen og Judith van der Weeles kapittel om terapeutisk arbeid omkring familievold. Deres posisjon er at voldsutøvelse alltid er forankret i en kulturell kontekst, alltid dreier seg om relasjoner og ofte omfatter relasjoner over flere kontinenter. Med utgangspunkt i empiriske eksempler viser de hvordan kulturforskjeller kan uttrykkes i praksis og hevder at kultursensitivitet hos hjelperne er en forutsetning for å endre destruktiv familievold. Bare ved å gå inn i de forutsetningene og betingelsene som skaper volden og akseptere de ønskene de involverte selv har for et bedre liv, kan man endre på mønstre. På liknende måter diskuterer sosionom og høyskolelektor Naushad Ali Quereshi kultursensitivitet som en forutsetning for kommunikasjon. Hans hovedanliggende er hvordan man skaper likeverdige dialoger. Med empiriske eksempler fra sin egen praksis diskuterer han hvordan man kan skape rom der klienten får gitt uttrykk for sine vurderinger. Det danner grunnlag for at terapeuten kan forstå klientens perspektiv, som igjen er en forutsetning for kommunikasjon. Anne Sigfried Grønseth er sosiantropolog og går kanskje lengst i å argumentere for kultursensitivitet i terapeutisk arbeid. Hennes empiriske materiale fra tamilske familier i Finnmark synliggjør deres behov for en annet helsevesen enn det de møter gjennom det offentlige, norske helsesystemet. Grønseth har erfaringer med familier som ikke har fått hjelp til sine barn på grunn av det de ser som helsepersonalets manglende forståelse for deres sosiale situasjon. Det får henne til å stille spørsmål ved vestlig medisin generelt og dens forutsetning for å forstå sykdom som relasjonell og derved sammenhengen mellom psykiske og fysiske plager.

DILEMMAENE KNYTTET til en flerkulturell velferdsstat behandles mest eksplisitt i sosiologen Ketil Eides analyse av det offentlige norske mottaket av enslige mindre-

årige asylsøkere i historisk perspektiv. Her belyses velferdsstatens dilemma eller tosidighet, mellom grensebeskyttelse og omsorg. På den ene siden har staten interesse i å utvikle et velfungerende omsorgssystem for borgerne. På den andre har de interesse i å begrense hvem som får tilgang til omsorgen. Eide påpeker videre at mottaket av enslige mindreårige asylsøkere synliggjør det han refererer til som det multikulturelle paradoks: «de fremmede» produseres som «forskjellige» eller «like» oss i forskjellige historiske perioder, noe som igjen får konsekvenser for de integrasjonsregimene som utvikles.

Dilemmaet om «for lite» eller «for mye» kultur og hvorvidt man skal behandle «de andre» som «like» eller «forskjellige» går igjen i Inger Daae Quaales undersøkelse av læreres syn på minoritetselever i de videregående skolene hun har undersøkt. Daae Quaale er sykepleier og høyskolelektor og hun diskuterer lærernes dilemma som henholdsvis ressursfokuserende, problemfokuserende, eller usynliggjørende. Hennes studie av tre videregående skoler fra 2004 viser et klart skille mellom skolenes ideologi om kulturelt mangfold som berikende både pedagogisk og sosialt, og en dominerende praksis der kulturforskjeller enten usynliggjøres som irrelevante eller omtales som problem. Antropologen Marianne Rugkåsas undersøkelse av minoritetskvinner og arbeidslinja synliggjør nok et aspekt av velferdsstatens dilemma eller tosidighet: arbeidslinja som en moderne frigjøringsideologi og som integreringstiltak på den ene siden, og individuelle interesser, muligheter og behov på den andre. Basert på en studie av et arbeidsmarkedstiltak for minoritetskvinner viser hun hvordan kvinners deltakelse i arbeidslivet kan virke frigjørende i mange sammenhenger for mange kvinner, mens det i andre kan føre til større byrder, avhengig av en rekke faktorer ved kvinners kulturelle bakgrunn, livssituasjon og det arbeidet de tilbys.

TRE KAPITLER er vanskelig å plassere innefor disse to hovedmønstrene. Antropologene Geir Moshuus’ kapittel om gatedeltakelse, Eugene Guribyes diskusjon om tamilske ressurser som mobiliseres for barn og unge, og psykologene Ragnhild Dybdahl, Marit Borchgrevink og Ruth Aandal-Herseths undersøkelse om hjelpernes situasjon faller på mange måter utenfor disse mønstrene, men tematiserer likevel aspekter med stor relevans for hovedmønstrene. Moshuus’ diskusjon om gatedeltakeren og terroristen illustrerer hvordan eksklusjon og marginalisering av minoritetsungdom og unge generelt fra majoritetens fellesskap, lett fører til nødvendigheten av alternative fellesskap som igjen kan fungere som våpen mot majoritetsfellesskapet. Sånn sett foregår det en kamp mellom staten som representant for majoritetsfellesskapet og partikulære interesser om de unges lojalitet. Guribye synliggjør hvordan et slikt partikulært fellesskap som tamilenes eksilorganisasjon også fungerer konstruktivt i å reparere de skadene som marginalisering kan forårsake. Men også her kan man reise spørsmålet om for lite eller for mye kultur eller om grensen mellom fellesskap og partikularisme: Når stenger etnisk inkorporasjon i en eksilorganisasjon for deltakelse i majoritetsarenaer, og hvordan håndteres dilemma mellom fellesskapsinteresser og individuelle interesser i slike tette fellesskap? Mens de fleste artiklene altså diskuterer hvordan man som offentlig hjelper skal møte minoritetsklienter, spør Dybdal, Borchgrevink og Aandal-Herseth hvordan arbeid med minoriteter, kanskje først og fremst med traumatiske skjebner,

påvirker hjelperne selv. Med utgangspunkt i en undersøkelse blant helsepersonell i Nord- Norge og i internasjonal litteratur diskuterer de forskjellige sider ved arbeid med flyktninger. Studien viser at en relativt stor andel rapporterte om til dels store psykiske belastninger ved arbeidet, men den viste også at de som opplevde størst belastning også rapporterte om størst personlig vekst. Forfatterne avslutter med å diskutere tiltak for å redusere belastningene hos helsepersonell. Sånn sett kan dette kapitlet godt leses som en parallell til Daae Quales artikkel om lærernes refleksjoner om arbeid med minoritetselever. Begge disse artiklene peker, slik jeg leser dem, på strukturelle faktorer som mest utslagsgivende for å kunne arbeide godt med minoritetsklienter.

SÅ TIL det første spørsmålet: kan denne boka styrke minoritetsperspektivet i offentlig arbeid? Jeg tror det. Til tross for at dette feltet er beskrevet og diskutert i mange år og selv om denne boka i hovedsak ikke presenterer nye perspektiver på flerkulturelt arbeid, tror jeg det er viktig å holde denne diskusjonen i gang og åpen. Jeg tror følgelig denne boka egner seg spesielt godt som metodisk og ideologisk diskusjonsgrunnlag i utdannelsen av offentlige ansatte, som sosialarbeidere, lærere og helsepersonell. Boka oppfyller følgelig forfatternes hovedintensjon. Jeg tror de diskusjonene boka reiser er viktige, i dag mer enn noen gang, med den dreiningen jeg syns jeg ser i samfunnet generelt der man i dilemmaet mellom universalisme og partikularisme ser ut til å favorisere universalisme, sammen med en stadig sterkere skepsis til andre kollektive tilhørigheter enn til majoriteten. Jeg syns også jeg ser en mer skeptisk og restriktiv holdning til innlemming av kulturell diversitet i det offentlige ordskiftet.

JEG VIL framheve spesielt to typer artikler i denne boka. Det er de som gjennom empiriske eksempler viser hvordan kultursensitivitet kan håndteres i praksis og som dermed gir «oppskrifter» som kan prøves ut av andre, og de artiklene som presenterer nye, gjerne ukorrekte perspektiver til studiet av det flerkulturelle. Jørgensen og Veeles artikkel om vold i familier synes jeg for eksempel på en utmerket måte tydeliggjør det kulturelle som et aspekt av alle relasjoner, og på en udogmatisk måte går inn i voldsproblematikken uten verken å underkjenne problemet eller falle for enkel moralisme. Deres diskusjon om familienettverk og avhengighet som en realitet behandlere må ta inn som et aspekt av klienters verden, som både er problematisk og følelsesmessig berikende, gir i alle fall meg en dypere innsikt i kultursensitivitet i praksis. Marianne Rugkåsa stiller på sin side befriende spørsmål ved arbeidslinja som frigjøringsprosjekt og dermed ved den feministiske forventningen om lønnsarbeidet som frigjørende i seg selv og under alle livsforhold. Slik åpner hun for andre fortolkninger av kvinners liv i eksil enn den offentlige diskursen gir rom for. Jeg vil også fremheve Kjetil Eides historiske perspektiv på skiftende diskurser om fremmedhet og likhet i produksjonen av flyktninger. Historiske perspektiver på innvandring og fremmedhet er forholdsvis sjeldne i migrasjonsforskningen (bortsett fra Kjelstadli et al.), men kan hjelpe oss å se dagens diskurs i en større sammenheng.

Så til mitt andre spørsmål om kultursensitivitet, slik det presenteres i boka, er et egnet redskap for å styrke likeverd mellom majoritet og minoritet. Min første innvending er at jeg syns kapitlene generelt unnviker de virkelig vanskelige spørsmålene omkring kultursensitivitet som Bredal reiser: når skal staten – hjelperen – hevde majoritetens rett til å definere hva som skal være felles praksis? Er det ved lovoverskridelse? Eller er det praksiser som ikke rammes av loven som hjelperne mener det er nødvendig å stoppe av hensyn til den unge selv? Er hensynet til barnets, eller den unges beste unndratt kultursensitivitet, finnes det noe universelt barnets beste? Hvor langt kan retten til etnisitet strekke seg for barn og unge? Er retten til å vokse opp med eget språk og kultur også en plikt for barnet? Og, er ikke loven i seg selv uttrykk for majoritetens definisjonsmakt? Hvor langt skal den strekke seg? Kan den endres? Jeg tror noe av årsaken til at slike spørsmål i liten grad diskuteres har med kulturbegrepet å gjøre. Jeg syns boka representerer et diffust syn på hva kultur innebærer. Kultur behandles både som kollektive tankemodeller som former preferanser, verdier og valg for alle, men det antydes også at man i mange sammenhenger kan se bort fra kultur som forklaring på klienters verdier og handlinger. Samtidig som vi i innledningen kan lese at: «de fleste kulturelle forskjeller spiller faktisk liten rolle» (s. 16), understreker for eksempel Quereshi kultur som et fenomen som preger all samhandling mellom mennesker. Og alle artiklene i boka viser nettopp til hvordan kulturforskjeller skaper vanskeligheter for klienter så vel som for hjelpere.

MIN ANDRE innvending gjelder forholdet mellom strukturelle hindringer for likeverd mellom minoriteter og majoritet og mer individuelle hindringer. Kultursensitivitet slik det i hovedsak diskuteres i boka, handler om personlige egenskaper, kunnskaper og holdninger. Samtidig peker både Daae Quale og Dybdal, Borchgrevink og Aandal-Herseth i sine kapitler på at ledelse og tidsbruk – altså organisering av arbeidet – er faktorer som setter premissene for kultursensitivt arbeid. Jeg savner med andre ord en mer eksplisitt diskusjon av forholdet mellom kultursensitivitet som et organisatorisk/strukturelt fenomen og som en personlig utfordring. Et av unntakene her er muligens Grønseths kritikk av vestlig medisin som uegnet til å løse tamilenes helseproblem, og etterlysning av et annet og mer helhetlig syn på kropp og helse. Det er dristig, men et slikt argument ville blitt beriket med en eksplisitt, overordnet diskusjon om hvordan en velferdsstat skal håndtere forholdet mellom fellesløsninger og partikulære interesser. Klasseperspektivet er et annet strukturelt fenomen som flere av forfatterne etterlyser som perspektiv for forståelsen av relasjonen mellom majoritet og minoritet, men det er ikke sentralt i noen av artiklene.

TIL MITT tredje spørsmål: er et norsk fokus på minoritetsarbeid tilstrekkelig til å analysere forholdet mellom minoritet og majoritet og derved til å utvikle arbeidet med minoriteter i Norge? Jeg tror denne boka hadde tjent på å ha et mer komparativt perspektiv på den norske virkeligheten ved å innlemme internasjonal forskning i analysene og diskusjonene. Særlig ettersom innledningen i boka på en overbevisende måte forankrer erfaringene i en norsk, om noe idealisert, historisk og sosialpolitisk kontekst. Jeg tror bruk av internasjonale erfaringer og forskning kan få migrasjonsforskningen ut av sitt noe nærsynte spor. Et slikt komparativt perspektiv kan tydeliggjøre forholdet mellom det allmenne og det mer kulturspesifikke i den norske håndteringen av det flerkulturelle.

Disse innvendingene til tross syns jeg boka gir leseren et variert og reflektert innsyn i mange sider av arbeidet med minoritetsbarn og -unge i Norge i dag.