JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Profesjonene var ikke døde

10.06.2009
27.04.2022 15:03

Litteratur

Eckhoff, Torstein. 1967. Vitenskap, profesjon og klienter. Nordisk Forum: 304-315.

Jacobsen, Knut Dahl. 1978. Teknisk hjelp og politisk struktur: Universitetsforlaget.

Krejsler, John. 2006. Professionel eller kompetencenomade. Hvordan tale meningsfuldt om professionel udvikling?

Nordisk Pedagogik, Vol. 26 (4): 298–308

Michelsen, Svein, and Tor Halvorsen. 2002. Faglige forbindelser: profesjonsutdanning og kunnskapspolitikk etter høgskolereformen. Bergen: Fagbokforlaget.

Noordegraaf, M. 2007. From «Pure» to «Hybrid» professionalism - Present-day professionalism in ambiguous public domains. Administration & Society 39 (6):761-785.

Timmermans, S. 2008. Professions and their work - Do market shelters protect professional interests? Work and Occupations 35 (2):164-188.

Anmeldt av
om Skauge

Forum for profesjonsstudier (FORPRO), www.profesjon.no

tom.skauge@hib.no

Om boka

Anders Molander og Lars Inge Terum (red.). Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget 2008

Samleverket om profesjonsforskning er kommet. Det produktive miljøet rundt Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo har født en artikkelsamling som sannsynligvis innebærer et hamskifte for profesjonsforskningen i Norge. Samlingen gir en bred oversikt over sentrale spørsmål og innsikter fra profesjonsforskningen. Redaktørene skisserer i introduksjonsartikkelen tre problemsområder som er aktuelle for å forstå profesjonenes rolle i det moderne samfunn:

1. Kvalifiserings verdi og kobling mot forskningsbasert kunnskap. 2. Kunnskapens status med vekt på forholdet mellom teoretisk og praktisk kunnskap og med fokus på endrede relasjoner mellom lek og lærd. 3. Profesjonsutøvelsen mellom fag og administrasjon som er fanget mellom kryssende forventninger til å sikre likebehandling på den ene siden og individuell tilrettelagt tjenesteyting på den andre. Profesjonene har også i det moderne samfunn en unik posisjon som portvakter for offentlige ytelser i velferdsstaten. Den ryddige introduksjonsartikkelen gir også en gjennomgang av det omstridte profesjonsbegrepet, samt en oversikt over profesjonsstudier som forskningsfelt. I skissen av hva som kjennetegner en profesjon skiller forfatterne mellom organisatoriske og performative aspekt: Det første omhandler monopol, autonomi, institusjonelt imperativ og profesjonell sammenslutning. Det andre gjelder profesjonene som tjenesteytere, profesjonenes klientrelasjoner, profesjonenes bidrag til å løse klientenes «hvordan-problemer», endringsorientering, krav til kunnskapsanvendelse, bruk av skjønn, normativ regulering og grunnleggende usikkerhet for handlingsvalg som hefter ved profesjonsutøvelse.

ARTIKLENE I boken dekker så mange viktige forskningsfelt at den har leksikalske kvaliteter. Bokens del I presenterer to artikler om profesjonsstrid. Under overtema «profesjonsbetingelser» i bokens del II blir profesjonenes relasjon til kunnskap, utdanning, arbeidsmarked, klasse, kjønn, organisasjon, moral, rett og politikk tematisert. I del III er fokus mot «profesjonsutøvelse» der profesjonell skjønnsutøvelse, tillit, kjønning, flerkulturalitet, paternalisme, kontroll og ansvar blir tematisert. Del IV rammer inn fire bidrag om profesjonsutøverne: profesjonell utvikling, læring, motivasjon og karriere. Del V presenterer generelle teoretiske perspektiver på profesjoner og løfter analysen til system- og makronivå: Profesjoner i økonomisk-teoretisk perspektiv, i interaksjonsteoretisk perspektiv, i systemteoretisk, kommunikasjonsteoretisk og maktteoretisk perspektiv.

PERSONLIG er jeg særlig begeistret for den fortettede historisk orienterte fremstillingen til Rune Slagstad i kapittel 2: Profesjon og kunnskapsregimer. Selv om begrepet om kunnskapsregimer ikke er nytt gir kapittelet en skarp analyse av det norske moderniseringsprosjektet i fire faser: Den første er embetsmannstaten med juristene og til dels prester og leger som kjerneprofesjoner og kunnskapsbærere. Den andre er Venstrestaten med agronomer, veterinærer, ingeniører, arkitekter og siviløkonomer. Venstrestaten var også storhetstid for den nye folkelige elite med kobling til det demokratiske lekmannskjønnet, institusjonelt forankret i formannskapslovene og parlamentarismens gjennombrudd i Norge. Lærerstanden var den fremste bæreren av den nye folkebevegelsen. Der embetsmannstanden dyrket distansens autoritet, var lærerstanden preget av nærhet og det Slagstad benevner som «solidaritetens autoritet». Til forskjell fra de naturvitenskaplige disiplinene som vokste frem under Venstrestaten, fikk lærerhøgskolene ikke universitetsstatus. Slagstad antyder at det ved lærerhøgskolene systematisk manglet «akademisk drift». Den tredje fasen er Arbeiderpartistaten med ambisjoner om utvidet styringskapasitet gav gjennombrudd for samfunnsvitenskapen i Norge. Styringsvitenskapen var sosialøkonomien. Opposisjonsvitenskapen var sosiologien. Styringsambisjonene kommer skarpt til uttrykk ved Slagstads referanse til Ragnar Frisch som mente at sosialøkonomenes nye kunnskap hadde «gjort ¾ av den politiske strid overflødig». Heldigvis har Slagstad ikke et ferdig svar på profesjonenes plass etter arbeiderpartistaten, som er den fjerde fasen. Han betrakter det nye kunnskapsregimet som en ideologisk-institusjonell transformasjonsperiode med uoversiktlige og motstridende tendenser: Slagstad beskriver en dobbeltekspansjon både i statsmakt og i markedsmakt. De to tendensene har hver sin sentrale profesjon: spesialpedagogene og siviløkonomene.

Erik Oddvar Eriksen og Anders Molander tar i kapittel 9 «Profesjon, rett og politikk» opp ett av de mange klassiske tema i organisasjonsteorien – men kanskje er dette det viktigste: Balansen mellom egenkontroll og profesjonell autonomi på den ene siden – og eksterne kontrollformer på den andre. Med faglig skjønnsutøvelse som fokus drøfter forfatterne på en klargjørende måte utfordringer som profesjonell egenkontroll gir for rettstaten og for demokratiske institusjoner. For rettstaten kan skjønnsutøvelse stride mot prinsipp om forutsigbarhet og om lovgivning som skal hindre vilkårlighet. Samtidig er skjønn i en rekke saker eneste farbare vei for å sikre individuelt tilpasset behandling. For demokratiet er skjønnsutøvelse problematisk ettersom det svekker den parlamentariske styringskjeden og muligheten for å stille beslutningstakere til ansvar for uintenderte utfall eller feil skjønnsutøvelse i problem- og løsningsdefinisjon. Eriksen og Molanders drøfting er i disse dager aktualisert av planene om å redusere legeprofesjonens makt over egen etterutdanning, men også av politiets ambisjoner om økt profesjonsmakt via fagforeningssporet. I den løsningsorienterte delen av kapittelet om kontroll og ansvarliggjøring av skjønnsbruk savner jeg imidlertid en viktig søyle for ansvarliggjøring av profesjonsutøvelse, - nemlig profesjonenes utdannelse. I Torstein Eckhoffs klassiske artikkel fra 1967 om «Vitenskap, profesjon og klienter» er forholdet mellom profesjon og vitenskap et hovedtema. Vitenskapen gir profesjonene sine avgjørelsespremisser – både faktiske premisser og verdipremisser. Gjennom vitenskapen blir profesjonsutøverne spart for mange vanskelige overveielser fordi de arbeider innefor en akseptert faglig ramme. Faget gir oppskrifter for profesjonell praksis (Eckhoff 1967:305-308). Knut Dahl Jacobsen viser i sin avhandling om norsk landbruksforvaltning (1874-1899) og fremvekst av den norske agronomprofesjonen hvordan spørsmål om fagutdanning var et viktig politisk tema i modernisering av norsk landbruk og utvikling av den nye landbruksfaglige ekspertise (Jacobsen 1978:145/153-). Utdanningens betydning for profesjon og profesjonalisering er også tematisert i nyere forskning av Svein Michelsen, Vibeke Erichsen, Ivar Bleiklie og Tor Halvorsen (Michelsen og Halvorsen 2002).

PROFESJONSUTDANNINGEN ER relevant for å påvirke både materielle og prosedurale regler for skjønnskontroll. Utdanning og forskning kan og bør bidra til utviklingen av slike regler. I tillegg skal profesjonsutdanningen sosialisere profesjonsutøverne inn i gode praksiser for skjønnsutøvelse. Institusjonene for profesjonsutdanning bidrar (i beste fall) til å etablere en normativ orden - en felles oppfatning av hva som er god profesjonsutøvelse innen et fagfelt. Profesjonsutdanningen er uten tvil under en viss demokratisk kontroll med systemer for direkte regulering, akkreditering, evaluering og belønning (som bl.a. vist i Jens-Christian Smeby’s kapittel 4). Slik vil jeg argumentere for at utdanning er en viktig arena for å ansvarliggjøre bruk av skjønn i profesjonell praksis. Den politiske styringen av utdanningsinstitusjonene gjør også utfordringene knyttet til profesjonell skjønnsutøvelse mindre enn det demokratiske underskuddet som Eriksen og Molander skisserer.

I EN KORT omtale er det umulig å verdsette alle kapitlene slik de fortjener. Jeg våger likevel å understreke viktigheten av Halvor Fauskes innføringskapittel, Harald Grimens kapitler om profesjon og kunnskap (kap. 3), profesjon og profesjonsmoral (kap. 8), profesjon og tillit (kap. 11) og ikke minst fremstillingen av profesjon om skjønn med Anders Molander (kap. 10) og det avsluttende kapitlet om profesjoner i et maktteoretisk perspektiv med André Vågan (kap. 25). Dette avslutningskapitlet viser også hvordan stat og profesjon ikke bare står i en motsetning til hverandre. Inspirert av Michel Foucault og Terence Johnson argumenterer forfatterne for at motsetningen mellom stat og profesjon er mulig å overstige. Nye kunnskapsformer med moderne profesjoner har vært et avgjørende viktig for forvaltning og styring.

Tre andre temaer fra «Profesjonsstudier» er også svært sentrale i vår tid: Forholdet mellom profesjon, organisasjon, kontroll og ansvar ved Lennart S. Svensson (kap. 7) og Svensson / Anette Karlsson (kap. 15). Lars Gule gir oss nye innsikter og begrepsapparat for å forstå utfordringer knyttet til profesjon og flerkulturalitet (kap. 13). Rannveig Dahle viser betydningen av kjønning i profesjonspraksis, -samhandling og autoritet (kap. 12). Frem til den nyorganiseringen av høgre utdanning i Norge med Universitet i Agder og Stavanger var kjønningen sterk og klar i Norsk høgre utdanning: Kvinneprofesjonene hadde plass ved høgskolene. Mannsprofesjonene fikk sine papirer ved universitet og vitenskaplige høgskoler.

«PROFESJONSSTUDIER» ER en god anledning til å endre fagplanene i en rekke profesjonsutdanninger. De fleste mangler grunnlagskunnskap om profesjonenes plass i den samfunnsmessige arbeidsdelingen. Der varianter av Ex.Phil. binder sammen universitetsutdanning, bør sentrale innsikter fra profesjonsforskningen binde sammen og gi en felles plattform for profesjonsutdanning. Boken gir det beste argumentet hittil for å etablere profesjonsuniversitet: Kunnskapsfeltet for profesjonsforskning og forskningsbasert profesjonsutdanning trenger nye institusjonelle rammer for å bidra til det nye kunnskapssamfunnet.

Til tross for sine leksikalske kvaliteter er det (heldigvis) en rekke forskningsfelt som fortsatt er ledige for profesjonsstudier. Noen slike ledige tema er profesjonenes rolle i det globale kunnskapssamfunnet, profesjonenes bidrag eller manglende bidrag til store globale utfordringer som fattigdom, miljø, krig og folkestyre. Et annet er profesjonsutøvernes nomadekarakter (Krejsler 2006) og hybridkarakter (Noordegraaf 2007). Dersom profesjonsutøverne vi utdanner raskt skifter yrke, skal vi da utdanne dem som spesialister eller som generalister? Noen tema blir aldri uttømt, som forholdet mellom egenkontroll, klientmakt og tredjepartskontroll, spørsmålet om profesjonene utgjør et reelt alternativ til marked og byråkrati og profesjonenes forhold til markedet (Timmermans 2009).

Den viktigste boken innen samfunnsvitenskap i Norge så langt i dette Millennium burde vært skrevet av forskningsmiljøet rundt Professor Knut Dahl Jacobsen ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, UiB for 15-20 år siden. Det er imidlertid ingen tilfeldighet at det er miljøet ved Høgskolen i Oslo som i dag er premissleverende for norsk profesjonsforskning. Profesjonene er ikke døde. Profesjonsforskningen lever i beste velgående. I neste utgave av «Profesjonsstudier» bør også Knut Dahl Jacobsen med sine pionerarbeid om profesjoner, forvaltning og samfunn få plass i en av de mange litteraturlistene.

Litteratur

Eckhoff, Torstein. 1967. Vitenskap, profesjon og klienter. Nordisk Forum: 304-315.

Jacobsen, Knut Dahl. 1978. Teknisk hjelp og politisk struktur: Universitetsforlaget.

Krejsler, John. 2006. Professionel eller kompetencenomade. Hvordan tale meningsfuldt om professionel udvikling?

Nordisk Pedagogik, Vol. 26 (4): 298–308

Michelsen, Svein, and Tor Halvorsen. 2002. Faglige forbindelser: profesjonsutdanning og kunnskapspolitikk etter høgskolereformen. Bergen: Fagbokforlaget.

Noordegraaf, M. 2007. From «Pure» to «Hybrid» professionalism - Present-day professionalism in ambiguous public domains. Administration & Society 39 (6):761-785.

Timmermans, S. 2008. Professions and their work - Do market shelters protect professional interests? Work and Occupations 35 (2):164-188.

10.06.2009
27.04.2022 15:03