Praksisnært om musikk som forebyggende arbeid

Anmeldt av
Randi Margrethe Eidsaa

førstelektor Universitetet i Agder

Om boka

Viggo Krüger og Astrid Strandbu (2015). Musikk, ungdom og deltakelse – musikk i forebyggende arbeid. Universitetsforlaget

Hvordan kan musikk brukes for å integrere ungdom som står i fare for å havne utenfor? Dette spørsmålet stilles av Viggo Krüger og Astrid Strandbu i boka Musikk, ungdom og deltakelse - musikk i forebyggende arbeid. På omslaget vises det til at musikk kan brukes av et bredt spekter med yrkesutøvere. Boka er ikke bare for musikkterapeuter og musikkpedagoger, andre lesergrupper inviteres med. Spesielt profesjonsutøvere innen barnevern, fengsel, sykehus, rusomsorg og andre beslektede institusjoner, kan ha nytte av å lese boka som en inspirasjon for å kunne anvende musikk i sitt arbeid.

Utfra tittel og omslag er det nærliggende å tenke at boka kun omhandler hvordan ungdom, særlig ungdom med problemer, kan ha nytte av deltakelse i musikalske aktiviteter. Som leser forventer man kanskje et visst antall praksisfortellinger med tilhørende refleksjoner og påfølgende gjengivelser av metodiske fremgangsmåter som garanterer pedagogens eller terapeutens suksess.

Men denne boka er mye mer. Til tross for at den er kortfattet, kun på 150 sider, presenterer forfatterne aktuelle temaer relatert til det man omtaler som nyere musikkvitenskap (fra amerikansk new musicology). Dette er et forskningsfelt med fokus på musikk som «både en ting eller en gjenstand, og som sosial praksis og hverdagsfenomen». Gjennom de ulike kapitlene tar forfatterne opp emner som omhandler musikk som estetisk uttrykk, musikk som aktivitet, musikk som identitet, og musikk som opplæring. Ungdoms praktiske musikalske utøving er en tematikk forfatterne stadig vender tilbake til.

Innledningsvis drøftes grunnleggende spørsmål knyttet til musikkforståelse og musikksyn, det vil si hvordan man forstår musikk som et estetisk uttrykk, som aktivitet innenfor opplæring og som samfunnsfenomen. De ulike kapitlene presenterer på den ene siden faglige begreper knyttet til musikksosiologi og musikkpsykologi, på den andre siden praksisnære situasjoner med glimt fra musikkaktiviteter i hverdagen. Teksten framhever forfatternes tro på musikk som en ressurs i forebyggende arbeid for ungdom.

Boka inneholder interessante fakta om nye musikalske arbeidsformer og populærmusikalske sjangre som vi forbinder med ungdomskultur, slik som blues, rock, hip-hop, punk og electronic dance music. Forfatterne gjør rede for sjangrenes særpreg, trekker fram spesifikke hendelser fra populærmusikkens historie og diskuterer også detaljer; slik som en artists vokale særpreg og gehørsbasert innlæring av melodier. Fra musikkpedagogikken trekker de fram ulike læringssyn og omtaler blant annet til formelle og uformelle læreprosesser. De refererer til folkehelseperspektivet når de skal beskrive musikk som en aktivitet med forebyggende effekt.

Det er ni kapitler i boka. Hvert kapittel presenterer sentrale begreper som angis i underoverskrifter. Metodiske anvisninger for praksisfeltet og utvalgte avsnitt med spesifikke fakta er tydelig markert i teksten og boka inneholder et illustrativt billedmateriale i sort-hvitt.

Gjennom hele boka kombinerer forfatterne sine betraktninger fra praksisfeltet med teoretiske perspektiver. I ett kapittel gjengis fortellinger fra henholdsvis praksisarenaene skole, barnevern, fengsel, rusomsorg, flyktninger og sykehus. Kapitlet avrundes med en tabell som viser praktiske tips til ulike yrkesgrupper. Arbeidsformen forfatterne løfter fram, det såkalte musikkverkstedet, beskrives inngående.

I det første kapitlet refereres det til musicking som er ett av de mest kjente begrepene fra nyere musikkvitenskap. I begrepet ligger det at musikk er noe vi gjør. Musikk er deltakelse; og alle som deltar i en situasjon der musikk inngår, er med i en prosess, en handling med musikk som antropolog Christopher Small kaller for musicking. Man betrakter musikalske aktiviteter som en del av en større sammenheng, der alle har sin plass i et samspill.

Innenfor norsk kulturpolitikk er vi opptatt av kunstens betydning for individet. I læreplaner, stortingsmeldinger og forskning på kulturprogrammer for barn og ungdom, slår man fast at musikk og kulturaktiviteter representerer en form for positiv kulturell påvirkning. Dette er emner som musikkpedagoger og musikkterapeuter, lærere og musikere gjerne vil diskutere. Det er derfor interessant at Krüger og Strandbu våger å ta opp spørsmålet «Er musikk alltid bra?» Her trekker forfatterne fram eksempler på at kunst og musikk kan brukes på en måte vi vil oppfatte som uetisk.

De to forfatterne framstår som overbevisende praktikere og høyt kompetente fagpersoner. Astrid Strandbu er førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Universitetet i Tromsø. Hun er en profilert forsker på tematikk som omhandler barndom, oppvekst og foreldreskap.

Viggo Krüger er førsteamanuensis ved GAMUT, Griegakademiet, Universitetet i Bergen. I tillegg arbeider han som musikkterapeut ved Aleris Omsorg Norge. Krüger har skrevet doktorgrad om hvordan institusjonsungdommer bruker musikk for å uttrykke og formidle personlige meninger og holdninger. Boka er et resultat av et samarbeid som er initiert av musikkterapeuten Krüger. Gjennom hele boka fornemmer leseren da også Krügers utstrakte erfaring med musikk i forskjellige behandlings- og undervisningssituasjoner. Også Astrid Strandbus kunnskap om helse- og behandlerperspektivet er synlig i teksten.

Musikk, ungdom og deltakelse – musikk i forebyggende arbeid fremstår imponerende innholdsrik. Forfatterne har lykkes med å sammenstille praksisfortellinger, forskning og begrepsforklaringer til en meningsfull faglig tekst. Framstillingen er fri for begeistringsretorikk eller unyanserte hyllester til musikken. Boka vil passe godt for musikkstudenter, musikere, musikkpedagoger og musikkterapeuter som ønsker å se musikk i et helhetlig perspektiv, og især for dem som ønsker å få et innblikk i hvordan man kan arbeide med ungdom som aktører i musikalske aktiviteter. Lesere som har erfaring fra arbeid med ungdom i institusjoner vil kunne finne det interessant å få en grundig, men tilgjengelig, innføring i musikkvitenskapelige emner.

Med et omfang på kun 150 sider er boka Musikk, ungdom og deltakelse – musikk i forebyggende arbeid overkommelig å lese både for travle lærere og behandlere i institusjoner for ungdom, så vel som for musikkstudenter og lærere innenfor musikkutdanning eller andre som er engasjert med barn, ungdom og musikk.