Politiets intervjumetodikk – en metode for alle?

Anmeldt av Tone Hee Åker

Førsteamanuensis, Høgskolen på Vestlandet

toak@hvl.no

Om boka

Asbjørn Rachlew, Geir- Egil Løken & Svein Tore Bergestuen (2020). Den profesjonelle samtalen. En forskningsbasert intervjumetodikk for alle som stiller spørsmål. Oslo, Universitetsforlaget.

De aller fleste har et forhold til kriminalsaker, etterforskning og avhør. Vår kunnskap om politiets arbeid har vi som oftest fra omtale av rettsaker og justissaker i media, som Fritz Moen-saken og Kevin-saken, eller via kriminalserier på TV. I denne boka får vi førstehåndskunnskap om politiets avhørsmetodikk fra noen av Norges mest erfarne politietterforskere. Dette gjør boka både interessant og spennende. Forfatterne beskriver politiets intervjumetodikk og hvordan politiet i en årrekke har jobbet med å utvikle forsk-ningsbaserte metoder som de benytter i avhør.

Forfatterne har et ambisiøst mål med boka. De argumenterer for at politiets intervjumetoder er nyttige og relevante for alle som ønsker å bli bedre på å stille spørsmål og viser til eksempler på hvordan leger, helsepersonell, lærere og journalister kan dra nytte av politiets metoder. Vi får gode beskrivelser av politiets avhørsmetoder samtidig som forfatterne deler sine refleksjoner rundt hvordan de mener andre kan benytte de samme intervjuteknikkene. Å få innblikk i politiets metoder for å gjennomføre avhør gir en opplevelse av å få innsyn i noe som tidligere har vært myteomspunnet og unntatt offentligheten. Dette beskriver også forfatterne i boka, der de henviser til egne erfaringer som politietterforskere. Lang og bred erfaring måtte til for å kunne bli en god avhører, og enten var du en god menneskekjenner eller så var du det ikke. I dag har heldigvis politiet andre og bedre metoder for å utdanne sine etterforskere. Denne boka gir en god innføring i forskningen og kunnskapsutviklingen som ligger til grunn for dagens avhørsmetoder og som danner grunnlaget for den intervju/samtalemetodikken som presenteres. Formålet med boka, slik forfatterne formulerer det, er å dele politiets kunnskap og erfaring slik at andre yrkesgrupper kan dra nytte av den intervjumetodikken de har utarbeidet.

BOKA ER DELT i to. I den første delen beskriver forfatterne hvorfor de mener politiets intervjumetodikk er relevant for andre yrkesgrupper. De trekker fram to hovedgrunner. Den første er metodens vitenskapelige forankring, den andre er den praktiske strukturen, dynamikken og fleksibiliteten. Yrkesgrupper de mener har særlig nytte av en slik samtalemetodikk er leger, forskere som skal benytte intervjumetodikk, journalister og helse- og sosialarbeidere. Den vitenskapelige forankringen og bakgrunnen for politiets avhørsmetodikk, som blant annet handler om alvorlige justisfeil som straffesaken mot Fritz Moen, er godt beskrevet. Særlig er kapittelet om psykologi interessant. Det gir en god forståelse av hvordan forskning på hukommelsen og hvordan hukommelsesprosesser fungerer og påvirkes av blant annet sosiale forhold. Her gjengis det gode og dagsaktuelle eksempler som lesere kan gjenkjenne fra media. Et eksempel som trekkes frem er drapet på den svenske utenriksministeren Anna Lindh og hvordan samtaler vitner imellom bidro til at politiet innledningsvis fikk feil opplysninger om hvordan drapsmannen var kledd. I denne saken hadde politiet heldigvis videoopptak som kunne verifisere eller avkrefte vitneobservasjonene. Feil i vitneobservasjoner kan være fatale, og eksempelet viser at kunnskap om hukommelsesprosesser er viktig i politiets arbeid.

I tilfeller der vitneobservasjon ikke kan verifiseres med bilde, lyd eller ved bruk av andre metoder viser forfatterne til omfattende forskning som dokumenterer at samtalemetodikken og særlig hvordan spørsmålene stilles kan bidra til å fremme eller hemme hukommelsesprosesser. Videre gis det en grundig innføring i at ingen yrkesgrupper, ei heller politiet, er i stand til å gjenkjenne løgn ved å observere menneskers kroppsspråk. I denne delen av boka vil jeg også trekke fram avsnittene hvor forfatterne redegjør for hvordan vi mennesker tar beslutninger. Der viser de til nobelprisvinner Daniel Kahnemans teori om menneskers to beslutningssystemer, ett som er intuitivt og ubevisst, og ett som krever mer bevissthet og tankekraft. Det er særlig det intuitive og ubevisste beslutningssystemet som er sårbart for påvirkning. Dette kan blant annet forklares med begrepet confirmation bias, som betyr at vi søker informasjon og bekreftelse som støtter opp under det vi tror på eller som er den etablerte oppfatningen av en sak.

I SLUTTEN AV del 1 redegjøres det for hva kommunikasjon er, og hvordan ulike ferdigheter som empati, aktiv lytting, stillhet og kroppsspråk kan påvirke kommunikativ samhandling. I prologen og i anekdoten som avslutter del 1 får vi også et innblikk i avhøret av 22. juli- terroristen. Denne fortellingen er sannsynligvis tatt med for å underbygge hvordan samtaler om ekstreme hendelser kan ivaretas ved hjelp av politiets samtalemetodikk. Politiet gjorde en formidabel jobb i dette avhøret og har vært svært åpne om hvordan de møtte terroristen med åpenhet og medmenneskelighet slik at han fikk plass til å fortelle sin versjon av historien. Eksempelet gir en forståelse av at politiet benytter metoden i praksis og at den også fungerer i en svært utfordrende avhørssituasjon.

Del 1 av boka gir en interessant og lærerik innsikt i politiets avhørsmetoder og forskningen som metoden forankres i.

Del 2 er mer praktisk rettet og beskriver samtalemetodikkens seks ulike faser; planlegging, kontaktetablering, fri forklaring, sondering, avslutning og evaluering, i hvert sitt kapittel. I disse kapitlene er det gjennomgående henvisninger til politiets arbeidsmetoder med praktiske eksempler fra politifaglig arbeid. Det benyttes også praktiske eksempler fra andre fagområder og særlig til journalisters arbeid. Disse eksemplene fungerer godt og gir god forståelse av hvordan den teoretiske modellen benyttes i praksis. Begrepene intervju og samtale brukes litt om hverandre og slik jeg tolker det brukes begrepene på denne måten for å vise til at metodikken kan favne bredt. Den kan benyttes slik politiet gjør og kanskje også journalister, for å innhente informasjon om en sak. Men den kan også benyttes i samtaler som ikke har et like uttalt mål som for eksempel i en utviklingssamtale på skolen mellom foreldre, barn og lærere.

Samtalemetodikkens første fase, planlegging, vies særlig oppmerksomhet. Forfatterne henviser til at planlegging er selve grunnmuren i et profesjonelt intervju. De begrunner dette med at god planlegging frigjør kognitiv kapasitet. God kognitiv kapasitet bidrar til at intervjueren underveis i intervjuet kan evaluere seg selv og eventuelt korrigere og justere sine metoder i løpet av intervjuet. De deler planleggingsfasen i tre, fysiske forberedelser, mentale forberedelser og saksforberedelser. De fysiske forberedelsene handler blant annet om hvor intervjuet skal finne sted. Hvordan rommet er utformet og hvordan intervjuer og intervjuobjekt plasseres i rommet påvirker dynamikken i intervjuet. Videre viser de til at framtoning er viktig. Både klær og væremåte har betydning blant annet for hvilket førsteinntrykk intervjuobjektet danner seg av den som skal gjennomføre intervjuet.

De mentale forberedelsene handler om å forberede seg på å møte intervjuobjektet med respekt, ærlighet og sympati, legge egne forestillinger og fordommer til side og skape rom for å være imøtekommende, nysgjerrig og aktivt lyttende. Siste del av forberedelsene handler om sakens natur. Skal du gjennomføre et godt intervju må du ha god kjennskap til hvem du skal møte og hva dere skal snakke om.

DE SISTE kapitlene beskriver de øvrige fasene i metodikken og handler om selve gjennomføringen av intervjuet. Her gis det eksempler og praktiske beskrivelser. De viser til hvilke spørsmålstyper som fremmer og hemmer frie fortellinger og hvilke spørsmålstyper som øker påliteligheten av informasjonen som kommer frem. Videre vises hvordan intervjuet kan struktureres i temaer. Utforskningen av ett tema bør åpnes med at intervjuobjektet forteller fritt, deretter stilles det mer konkrete spørsmål og til slutt, om nødvendig, mer lukkede og avklarende spørsmål.

Del to av boka gir en god, detaljert og praktisk innføring i metodikken. Metoden fremstår som anvendbar, og den forskningsbaserte forankringen gir en god forståelse for de råd og anbefalinger som gis for å kunne gjennomføre et godt intervju og innhente pålitelig informasjon.

I epilogen forteller forfatterne om hvordan en oppfordring fra dagens leder av oljefondet, Nicolai Tangen, resulterte i boka Den profesjonelle samtalen. En forskningsbasert intervjumetodikk for alle som stiller spørsmål. Tangen og hans finansmiljø i London har nytt godt av innføring og opplæring i samtalemetodikken som over år er utviklet for å bedre politiets arbeid med avhør av mistenkte og vitner. De positive erfaringene, tilbakemeldingene fra finansmiljøet og tilpasningen av samtalemetodikken har bidratt til at forfatterne mener at politiets samtalemetodikk er nyttig for alle som stiller spørsmål i sitt profesjonelle virke. Jeg kjenner ikke til finansmiljøets kunnskap om kommunikasjon og har stor forståelse for at yrkesgrupper som ikke har dette som en del av sin utdanning kan bli særlig begeistret for en slik strukturert samtalemetodikk. Jeg er også sikker på at mange innenfor de øvrige yrkesgruppene som forfatterne trekker fram i sin bok kan ha stor nytte av hele eller deler av denne metodikken. Særlig kan behovet for å knytte forskningsbasert kunnskap til de kommunikative valgene som tas være nyttig å ta med seg videre.

KOMMUNIKASJON ER derimot noe som helse- og sosialarbeidere har god kjennskap til. Samtalestrukturen beskrevet i denne boka inneholder mye av det samme som er beskrevet i boka Kommunikasjon i relasjoner av Hilde Eide og Tom Eide, en bok som er mye brukt i helse- og sosialarbeiderutdanningene. Fellestrekk i samtalestrukturen i denne boka og i Eide og Eides bok handler blant annet om å skape relasjon til den du snakker med, være tydelig på rammene for samtalen, bruke strategier for aktiv lytting og vise empati. Styrken i politiets samtalemetodikk er kanskje den tydelige forankringen i empirisk forskning mens Eide og Eide i større grad forankrer sin metode i relasjonsteorier. Fagpersoner innen helse- og sosialfagene har spesifikk opplæring i kommunikasjon, blant annet med barn, personer med nedsatt kognitiv fungering og personer i utfordrende livssituasjoner. Det betyr at mye av det som omhandler kommunikasjon i denne boka, og hva som påvirker en kommunikativ samtale, vil framstå som kjent for mange lesere innen disse fagfeltene. En oppdatering av kjent kunnskap med en ny vinkling kan likevel gi motivasjon til ytterligere å forbedre praksis. I denne sammenhengen mener jeg at bedre og mer gjennomarbeidede eksempler fra andre yrkesutøvere som leger og helse- og sosialarbeidere, ville gitt boka et betydelig løft for lesere med en grunnleggende god kompetanse innen kommunikasjon.

Utover dette vil jeg absolutt anbefale boka, særlig til dem som er interessert i politiets avhørsmetoder. Metoder som ofte framstilles i kriminalserier på tv, gjennom mediesaker der politiet har gjort grove overtramp og som inntil de senere årene har vært lite kjent for den generelle befolkningen.